Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2010

I dag passerte jeg 100 000 treff på bloggen min. Det har tatt temmelig nøyaktig to år. Andre bloggere, særlig de såkalte rosabloggene, kan ha 100 000 treff på to dager.

Likevel, jeg ville aldri ha byttet.

Hva har så de 100 000 besøkende brukt tida si på mens de har vært på vitjing hos meg? Én måte å si noe om det på, er å liste opp de mest leste blogg-postene:

1. Det går i stå for Trå – 2988 treff

2. Her er det ikke bare PAPIRENE som er falske – 1774 treff

3. Essay og essayistisk – 1588 treff

4. Meldte seg ut – gjorde Behn til klut – 1537 treff

5. Bøker lest 2009 – 1172 treff

6. Fillippinere skyldes vekk – 1110 treff

7. Metaforer i fagtekster og lærebøker – 1037 treff

8. Hva er et essay? – 1022 treff

9. Ulv og hund er samme art – 987 treff

10. Bøker lest 2008 – 968 treff

Denne bloggen satser på å holde seg levende og oppdatert også de to neste årene, – minst!

Den skal være faglig, farlig, poengtert, provoserende, humoristisk, oppdatert, tankevekkende, tankeframkallende, – et hestehode foran.

Read Full Post »

Det er deilig…

Det er deilig når «venner er der for deg» er mer enn en floskel.

Det er deilig å få servert frokost på senga, med hjerteforma speilegg.

Det er deilig med musikk som går rett i fletta på en.

Det er deilig å lese bøker.

Det er deilig å kunne uttrykke seg.

Det er deilig når 2-åringen din sier: Jeg er veldig glad i deg, pappa.

Det er deilig å stå på toppen av en Sunnmørs-alpe.

Det er deilig å ligge i grønne enger.

Det er deilig å få servert hjortegryte i godt lag.

Det er deilig å være avholdsmann.

Det er deilig å være filosof.

Det er deilig å dele.

Det er deilig med blåbærpai.

Det er deilig å ha funnet den gode kone.

Read Full Post »

Redaktøren i magasinet HENNE, Ellen Arnstad, er ute på tynn is. Så tynn at hun faller igjennom. Ute i isvannet prøver hun å fossro. Ikke særlig vellykka. Hun synker krampaktig til bunns. Det samme gjelder redaktør Csango i Det Nye. Og langt på vei også redaktør Mo i Kamille.

Csango prøver å late som magasinet hennes, Det Nye, handler om samfunnskritikk, brains (?) og attitude. I virkeligheten handler det bare om kjøtt og blod. Og fett. Og hud. Ja, det handler om hvordan kjøtt, fett, blod og hud er dandert rundt på kvinnekroppen og hvordan man kan sminke bort alt det furede, det rynkete, det værbitte, det levende, slik at det bare blir glossy og glatt overflate igjen. Alt er ved det samme gamle i Det Nye. Og det er overhodet ikke livgivende.

Gud hjelpe meg for et overfladisk magasin!

Og måtte ti ville hester rive meg i filler om jeg ikke har rett i at det er patetisk å pretendere at det handler om noe annet.

Livet er for kort til å sløse det vekk på motemagasinlesing. Mote, – jeg er i mot det!

For hva annet er mote enn et selvmotsigende forsøk på å være unik gjennom å være konform?

Det mangler ikke på gode magasiner i Norge. Min oppfordring blir derfor:

Kast ikke bort tiden på disse redaktørene og magasinene deres. De sier én ting og gjør noe annet. De hevder at de  er opptatt av brains. I praksis serverer de en uspiselig lapskaus av pupper, lår og mage.

Read Full Post »

Jeg kan snakke med døde hester. Det er suuuper-duuuper spennende, dere, for da kan jeg spørre dem hva hester spiste før i tida, om det var kult å være hest før traktoren kom, hva de mener om klimaforandringene og hvordan de reagerer på at folk sluker både hestepølse og generelt pølsevev.

Jeg kan snakke med døde, men benytter meg av det i bare svært liten grad. Det er så, – dødt – , liksom. De døde er jo ikke seg selv lik lenger. De er lik, bare. Kort og godt.

«Morn du. Skjer a?»

«Neei, det er dødt for tida.»

Prinsessens tanker er aller mest skumle på den måten at noen kan få lyst til å prate med de døde gjennom henne, om arveoppgjør. Eller: «Hvorfor var du aldri like glad i meg, mor, som du var i søsteren min?» Hvis prinsessen, og hennes likesinnede, tror de kan kontakte døde personer for å få svar på dette, kan de veldig lett bidra til å forvirre etterlatte levende personer.

Dessuten er prinsessens tankegods skummelt fordi det ikke har ankerfeste noe sted. Hun rasker sammen litt herfra og litt derfra og setter det sammen til sin egen relative sannhet og virkelighet. Dette prøver hun så å lære opp andre i.

Prinsessens tanker er ikke et friskt pust, slik noen kommentatorer mener. Det ånder mer av åndelig lapskaus.

Kronikøren i dagens Aftenpost mener Märtha bør ta en tenkepause. Hvis det skal virke, må hun lære en annen måte å tenke på. For øvrig er det mange spennende tanker i kronikken til Telle.

Sammenheng og system mangler i det hun gjør. holdent og helt. Det er småskummelt at en person med så stor mulighet  til å skaffe seg oppmerksomhet sprer tankevrakgods og tankedrivgods til sarte sjeler som leter etter en livbøye. Gi dem noe mer solid!

Read Full Post »

Jeg kan snakke med døde hester. Det er suuuper-duuuper spennende, dere, for da kan jeg spørre dem hva hester spiste før i tida, om det var kult å være hest før traktoren kom, hva de mener om klimaforandringene og hvordan de reagerer på at folk sluker både hestepølse og generelt pølsevev.

Jeg kan snakke med døde, men benytter meg av det i bare svært liten grad. Det er så, – dødt – , liksom. De døde er jo ikke seg selv lik lenger. De er lik, bare. Kort og godt.

«Morn du. Skjer a?»

«Neei, det er dødt for tida.»

Prinsessens tanker er aller mest skumle på den måten at noen kan få lyst til å prate med de døde gjennom henne, om arveoppgjør. Eller: «Hvorfor var du aldri like glad i meg, mor, som du var i søsteren min?» Hvis prinsessen, og hennes likesinnede, tror de kan kontakte døde personer for å få svar på dette, kan de veldig lett bidra til å forvirre etterlatte levende personer.

Dessuten er prinsessens tankegods skummelt fordi det ikke har ankerfeste noe sted. Hun rasker sammen litt herfra og litt derfra og setter det sammen til sin egen relative sannhet og virkelighet. Dette prøver hun så å lære opp andre i.

Sammenheng og system mangler i det hun gjør. holdent og helt. Det er småskummelt at en person med så stor mulighet  til å skaffe seg oppmerksomhet sprer tankevrakgods og tankedrivgods til sarte sjeler som leter etter en livbøye. Gi dem noe mer solid!

Read Full Post »

Lenge har jeg lurt på hva folk tenker på når de røyker med unger tilstede. Ja, det finnes dem som røyker mens de sitter eller står klin inntil sine egne, eller andres, unger. Hvordan er det mulig? Jeg sliter med å fatte det. Hva er det disse menneskene tenker med, – eller er det det at de tillater seg selv å suse gjennom livet uten å tenke i det hele tatt?

Tenker de med rævva? Tenker de med en hittil ukjent superegoistisk kjertel i hjernen? (Nikotinufysen) Tenker de med en hjerne som er sverta og tjærebredd og kokt og røykt?

For det skal verken mye kunnskap eller fantasi til for å forstå at den slags oppførsel er farlig. Og plagsom. Og ekkel. Og hjerteløs. Så hvorfor gjør de det da?

Én ting er at disse galningene av noen «voksne» utsetter seg selv for lungekreft. Det er ille nok. Lungekreft er svært dødelig og barnet vil da sitte igjen, en forelder fattigere. I tillegg utsetter altså disse voksne barna sine, og andres barn, for lungekreft og annen pest og plage, og de gjør det med vitende og vilje.

Burde ikke det være forbudt?

Det er mye rart i Norge som er forbudt. Det er mange forbud vi med fordel kan kvitte oss med. Men akkurat dette, det burde definitivt være forbudt.

Ikke vet jeg om foreldrene gjør det av dumhet. Så dum burde det være forbudt å være i så fall.

Jeg tror heller de gjør det av egoisme. For å kunne tviholde på en slik superegoisme, tar de i bruk diverse former for fortregningsmekanismer. Få eller ingen vil innrømme at de bevisst, og i sterk grad, gjør en aktiv handling som definitivt er med på å svekke barnets livskvalitet og helse, og som i verste fall kan drepe det.

Slutt! Nå! Alle dere som gjør dette. Alle dere som røyer i nærheten av barn, både ute og inne: Slutt!

Jeg er klar over at et lovforbud vil være vanskelig å kontrollere, men likevel vil jeg gjerne ha et slikt forbud. Da kan jeg med enda større frimodighet gå bort til en røykende mor med barnevogn og den røykende venninnen hennes og si: Slutt!

Siden jeg har friske, store og kraftige lunger med mye pust i, roper jeg ut på vegne av de forsvarsløse små: Slutt!

Read Full Post »

26 500 kroner.

Det er mer enn veldig mange i Norge tjener  i måneden. Man jobber og sliter en hel måned, uten å nå opp i 26 500 kroner. Mens Navarsete, – vips! Verdier og status og smykker i bingen! 26 500 kroner for et bittelite oppdrag. Det er for de fleste jeg kjenner mye penger. Eva Joly, kan si hva hun vil. At andre haier i Griskhetens Hav er enda mer korrupte, kan ikke forsvare Navarsetes trang og lyst til å ta imot smøringen fra norsk næringsliv.

Hvorfor skulle jeg unne Navarsete denne påhengte smykkelykken? Hvordan man enn vrir og vender på det, minner det litt for mye om grov uforstand i tjenesten. Eller kanske det slett ikke er uforstand? Navarsete har sannsynligvis visst hva hun har gjort hele tiden. Det gjør aldeles ikke saken hennes noe bedre. Hun fører folk og fe rundt seg bak lyset. Ja, ikke engang statsministeren kvier hun seg for å lure. Akkurat nå fremstår hun som veldig lite pålitelig.

Hun har skattet av gaven, sier hun. Ja, da har hun jo visst verdien av den. Og hun har visst at hun har mottatt inntekt fra andre enn staten. Det har hun ikke lov til.

Og ennå er ikke bevis på den påståtte skattingen framlagt.

Navarsete legger seg flat. Gjør hun det fordi hun angrer oppriktig? Eller gjør hun det som en strategi? Mye tyder på at det siste er tilfellet.

Hva hjelper det å legge seg flat, hvis hun hele tiden bevisst har fosset av gårde i urent trav? Da er den eneste grunnen til at hun nå beklager at hun ikke ser noen annen utvei. Hun er villig til å gjøre alt, ser det ut til, for å beholde sin lukrative og strålende politikerkarriere.

Det er samme mekanisme som gjør at hun nå, plutselig, likevel vil lette på bonanzaburkaen sin, eller «sløret» som VG kaller det, og skaffe til veie dokumentasjon fra Ligningsmyndighetene. Først vllle hun ikke. Nå må hun. For å redde seg selv seg selv, seg selv. Navarsete er sterkt opptatt av sitt eget skinn.

Eirik Mosveen er kommentator i VG. Han har uttalt seg i klare og sterke ordelag. Det finnes mange poenger til ettertanke i hans artikkel.

Et sentralt poeng i denne saken er at Navarsete later til å tro at det gjelder andre regler for henne enn for mannen i gata. Det er pompøst, oppblåst og arrogant.

Navarsete driver et spill med menigmann. Hun lurer oss. Hun er kynisk beregnende. Hun ville bare så gjerne ha det smykket, koste hva det koste ville. Først så det ikke ut til å koste henne noe. Nå ser det ut til å kunne koste henne dyrt. Det kan koste henne troverdigheten. Min tillit er iallfall borte.

Dette er mer enn en kraftig ripe i lakken, slik fagsjef i Infact, Knut Weberg, mener. Dette er kraftig rusk i maskineriet som fort kan ende med havari.

Armbåndet har lenket seg fast til henne. Det kleber. Det hefter. Det har blitt en lenke som er alt annet enn frigjørende og lykkebringende.

Navarsete har satt seg på sin høye hest. Hun synes hun har rett til å motta gaver, for ingenting, gaver som har en verdi høyere enn en vanlig månedslønn, – en lønn mange svetter hardt for å få utbetalt.

Read Full Post »

Older Posts »