Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2013

Med gode kjøp, mener jeg her kvalitet på bøkene. Pris har jeg tatt mindre hensyn til. Nummerne referer til det nummer boken har i Mammut-katalogen:

14. Mircea Cartarescu: Hvorfor vi elsker kvinner. Cartarescu viser hvilken formidabel forfatter han er i denne boka hvor han diskkerer det erotiske begjær. http://morgenbladet.no/boker/2011/menn_som_elsker_kvinner#.UR_zEaX81Jg

28. Jakob Ejersbo: Eksil. Handler om vill, grensesøkende ungdom. Handler om å være imellom kulturer. Og mellom aldre. Handler om det utbredte problem det er å kjenne seg til overs. handler om fremmedhet som grunnvilkår. Handler om vanskelighetene om å leve et riktig liv i et galt system. Boken er fortalt med to forteller stemmer som veksler fint. http://www.dagbladet.no/2012/06/25/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/22162728/

55. Vigdis Hjorth: Snakk til meg. En modig forfatter skrive rher om å justere kurs midt i livet. Noen utfordrende valg må tas. Boken inneholder fine betraktninger om hva fastlåste roller vil si. http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7277499

68. Karl Ove Knausgård: En tid for alt. Knausgård store Min kamp-prosjekt har jeg ikke mye til overs for. Men denne boka er virkelig god, og viktig. Tittelen er en allusjon til Bibelen. Engler står sentralt i boka. Undergang står sentralt i boka. Men kanskje er dette aler mest vesentlig: Kjærlighet, hat, sjalusi, erotiske drifter, vold, lengsel, angst. Forhold mellom mennesker. Boka er uhyre stilsikker. Romankunst på høyt nivå. http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/01/413075.html

75. Kristian Lundberg: Yarden. Langtfra alle selvbiografiske romaner er vellykkede. Denne er det! Det handler om en omvendt klassereise. Fra å være berømt og rik. Til å bli fattigfrans med knallhardt arbeid på Malmøs kaier og brygger. Boka er i en klasse for seg! Det skal gå en stund før noen på dette feltet matcher Lundberg i presisjon, smerte og språklig snert.
http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/article4082133.ece

114. Harriet Beecher Stowe: Onkel Toms hytte. En av verdens viktigste og mest gripende romaner. Bidro til å gjøre slutt på slaveriet. Du kommer ikke utenom denne! http://tidsskriftet.no/article/2185825/

127: Kjell Ivar Vannebo: Prikken over i-en. Blant de bedre bøkene om ord og uttrykk i det norske språket. Her forklares ordene og uttrykkene opprinnelse og egentlige betydning. Det er en lettfattelig og morsom bok får alle so mer opptatt av språk. Blant de mange populærvitenksapelige bøkene om etymologi (ordhistorie) anbefaler jeg gjerne denne.

165: Knut Ljøgodt: Historien fremstilt i bilder. Historien kan vanskelig framstilles som en sannhet med stor S. Det vil være så mange innfallsvinkler en kan bruke. Dette ser ut som en av de mer spennende og meningsfulle for meg. Mens historien i seg selv byr på mye makkverk, er denne boken om historien et praktverk.

178. Sonja Åkesson: 11 dikt om einsemd. Denne boka anbefaler jeg fordi Frode Grytten gjør det. Grytte ner en forfatter jeg liker, og som jeg har tiltro til. Dessuten liker jeg generelt poesi. Og fenomenet ensomhet opptar meg. Prisen på boka er kun 49 kroner. Bør prøves!

180: Wærness og Armona-Alvarez (red): Verden finnes ikke på kartet. Poesi fra hele verden. En suveren diktsamling. 34 poeter fra 25 land. Anmelderen i Dagbladet skrev at han gjerne skulle skrevet en hel serie med anmeldelser bare om denne ene boka. Jeg siterer anmelder Torvund som mener at dette er ei bok «der det poetiske verdsblikket vert løfta opp som gyldig. Der ein kan sjå røntgenbilete av ein språkleg ryggrad, studera ein vev av melankoli og intellekt, møta 34 kvinner og menn, unge og gamle, levande og døde, poetar frå 25 forskjellige land, og kjenna igjen språket vårt, poesiens språk, på tvers av avstandar i tid, kulturar og geografisk rom.». Dessuten er det mer enn en diktsamling. Det er også essays om de ulike poetene, og linker til Youtube-snutter.

207: Harald Rosenløw Eeg: Gyldig fravær. Jeg hører til det mindretallet blant norske lærere som synes fraværsføring er unyttig, urettferdig og i grunn noe stort vrøvl. Blant annet skilles det, nokså usystematisk, mellom gydlig og ugyldig fravær. Dette bruker Eeg som tittel på sin ungdomsroman. Romanen er prisbelønt. Den er ikke lettlest. Men alt skal ikke være lettlest. her går det på livet, og døden, løs. http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=880

245: Per Arne Dahl: Å reise seg etter en rystelse. En gang krasja jeg med en metallstolpe. Jeg hadde god fart. Det er ingen overdrivelse å si at jeg ble rystet. Etter en stuynd reiste jeg meg. Dahls bok handler om enda tøffere rystelser. Den sier at det er mulig å komme seg videre i livet etter dramatiske hendelser. Samtidig unngår boka å komme med de altfor lettvinte løsningene. hvorfor skulle for eksempel Gud stille opp med englevakt for noen, og ikke for andre? http://www.vl.no/kultur/hva-gjor-vi-etter-rystelsen-/

246: Karsten Isachsen: Gjester som ikke vil gå. En samling banebrytende og hjertevarme fortellinger for mennesker som ikke har funnet seg til rette i kirken, men heller ikke kan glemme drømmen om Gud.

566. Lisa Bjurwalld: Europas skam. Modig og viktig bok om partier og bevegelser som støtter seg på fremmedfiendtlighet og hat-retorikk. Mye grums bringes fram. http://morgenbladet.no/boker/2011/et_innblikk_i_hatet#.USAL0KX81Jg

570. Thomas Hylland Eriksen: Søppel. Folk tenker for lite på søppel. Uten ordentlig søppelhåndtering, går veldig mye veldig fort i stå. Dette er en god bok som nettopp søppel. http://morgenbladet.no/boker/2011/lukten_av_soppel#.USANM6X81Jg

580. Nicholas D. Kristof og Sheryl Wudunn: Halve himmelen. Hvordan kvinner kan forandre verden. To svært erfarne reportere skriver om et usendvanlig viktig tema. Boka er både kunnskapsberikende, rørende, optimistisk og løsningsorientert. Det går ikke an å lese denne boken uten å få lyst til å forandre verden til det bedre. Det er mer enn merkelig at mange av de kvinneleige bok»elskerne» og bloggerne har hoppet bok (!) over denne!

582. Leif Holbæk-Hanssen: Økonomi og samfunn. Denne boka skal visstnok vise «konkrete veier til å overvinne materialismen i den økonomiske tenkningen.» Det er absolutt noe jeg er interessert i å finne ut mer om.

592. Erik Tunstad: Juks. Hvordan forskere svindler – og hvorfor det ikke er så farlig. Spennende tittel. Hva er egentlig juks? Også dette er noe man trenger å reflektere over.

593. David Van KeyBrouck. Kongo. Historien om Afrikas hjerte. Skaldu bare lese én bok til i ditt liv om hjerter, så kanskje det burde bli denne om Afrikas hjerte? Usedvanlig god historie-, geografi- og faktabok om Kongo.

595. Simon Winchester: Atlanterhavet. Smått og stort om et helt hav. Ser fram til å fylle opp kropp og sjel med saltvann!

635. Hans Jacob Orning m.fl.: Norvegr. Norges historie 1 – 4. Ikke bare er bokverket designet av Per Spook. Det er også en ny tenkemåte og skrivemåte som ligger til grunn for utformingenav dette historieverket. En ny generasjon historikere skriver for en ny generasjon lesere. Dessute ner prisen satt ned med 1100 kroner! Nå kun 499, – !

638. Kjell Askildsen: Samlede noveller og romaner. 12 vakre bøker til under 500 kroner! Denne er det naturlig nok mange som anbefaler. Det er Norges novellemster vi snakker om her!

671. Alex Frith og Kate Leake: Klaffeatlas. Tebker dette blir full klaff hos fireåringen min! Han har allerede begynt å drømme om å komme seg på safari, og han likerå reise på kartet!

679: Claudia Lloyd: En travel dag i Tinga Tinga. Tinga TInga er en kunstform. Jeg stofet bekjentskap med den da jeg bodde en periode i Tanzania. SÅ har det dukket opp på barne-tv. Også bøkene om Tinga Tinga er vakre.

726. Markus Feuerstein: Tannpussergrisen Olli. Tenk å jobbe som tannpussergris i en dyrehage! For et glefsende farlig yrke! Og for et fantasirikt påfunn.

736. Anders Morgenthaler: Hallo! Hvem slokket lyset? Humoristiske dyrefabler.

745. Helge Torvund: Fantasiblikket. Handler om Petra som tenker i bilder og ikke i bokstaver. Det er både bra, og ikke bra. Boka er i hvert fall bra. Poetisk perle!

750. Richard Platt: Kommunikasjon. Fra hieroglyfer til hypertekst. Jeg er interessert i hieroglyfer. Jeg er interessert i hypertekst. Og imellom der er det mye spennende, som brevduer, foto, film, radio og tv. Til kun 79 kroner kan boka være verdt å få med seg.

752. Colin Sale (red): Barnas verdensatlas. Det tiltaler meg at boka ikke bar ehar mange kart, men også en innføring i å lese og forstå kart. 400 kroner å spare! Nå 99 kroner.

Reklamer

Read Full Post »

Senterpartiet kaller seg et grønt parti. Mon det.Nå finnes det som kjent mange sjatteringer av grønt. Grønn er den fargen som har flest nyanser.Jeg er fristet til å kalle Senterpartiet et løgngrønt parti.

Tror Senterpartiet at de er alene på jorda? At de til enhver tid kan gjøre det som passer dem best der og da? Makan til nesetippmentalitet, trangsynthet og mangel på lange linjer skal det letes styggelig lenge etter. Vi har én klode å bo på. Vi kan ikke utsette den for SPs bruk-og-kast-mentalitet.

Det kan se ut som Senterpartiet setter seg selv så mye i sentrum at de glemmer at de må dele kloden med andre skapninger. Senterpartiet er relativt nytt. Skaperverket er urgammelt. Naturen er et intrikat system som henger sammen. Det er mer enn hva som kan sies om Jeg-setter-meg-selv-i-Senter-partiet.

Det går ikke an å ta seg til rette ved å trampe på noe som har utviklet seg gjennom millioner og milliarder av år. Mangler senterpartister fullstendig utsyn og innsikt der de meier ned skog, borer etter olje over en lav sko, gir katten i dyrevelferd og plaffer ned det de kaller “rovdyr” fordi det passer deres kortsiktige interesser her og nå?

«Rovdyr» finnes ikke. Det er bare en merkelapp, et stempel og et navn menneskene har satt på noe for lettere å kunne ture fram. Kaller vi ulven «rovdyr» så høres den stygg og fæl ut. Men husk på at denne ulven per definisjon er samme art som hunden, – menneskets beste venn. Uten ulv, ingen hund. Hadde det levd tilstrekkelig mange senterpartister noen tusden år tilbaske så hadde vi sittet hundeløse med skjegget i postkassa i dag.

Har du sans for balanse, ettertenksomhet, lange linjer og de godgrønne sjatteringer, – styr unna SP.

Read Full Post »

Jeg er ikke verdens beste pappa! Det er ingen andre menn heller! Og din pappa, uansett hvor glad du måtte være i han, er heller ikke verdens beste pappa! Verdens beste pappa finnes ikke! Ikke verdens beste mamma heller.

I dag, på morsdagen, renner det inn med statusoppdateringer på min Facebook-side der den ene etter den andre hyller sin mor som verdens beste. Så langt har jeg tellet opp intet mindre enn 13 verdens beste mor.

Jeg lurer på hvor denne trangen til å rangere alt og alle og altmulig kommer fra. Hvorfor i all verden føler noen trang til å fremheve den eller den mammaen som verdens beste? Jeg forstår at det er en talemåte, og ikke bokstavelig ment, men denne talemåten har jo sitt opphav i noe. En måte å tenke på. En måte å lese verden på. Alt gjøres til en konkurranse. Alt skal måles og veies og graderes.

Kan det ikke holde at mammaen er aldeles god og snill og glad i barnet sitt?

Hvorfor må hun på død og liv være best?

For meg har talemåten «verdens beste mamma» eller “verdens beste pappa”noe å gjøre med vårt samfunns ubendige trang til konkurranse, effektivitet og kontrast-tenking. Jeg er ikke sikker på at det er de viktigste ingrediensene det å være en god forelder. For meg holder det lenge at min sønn, Leo, opplever meg som aldeles god. Hvordan min godhet stiller seg i forhold til andre foreldres godhet rundt omkring i verden, er for både meg og Leo revnende likegyldig. Det språklige bildet «verdens beste pappa» er slik jeg ser det språklig mislykket. Det henleder oppmerksomheten på andre, der man heller burde konsentere seg om forholdet mellom de to det gjelder.

Read Full Post »

Vi mennesker er ikke spøkelser. Vi svever ikke fritt omkring. Vi er, pa alle bauger og kanter, omgitt av MILJØ. Dette MILJØET er livsviktig for oss. Ja, vi er selv MILJØ. Vi puster MILJØ. Vi kler på oss MILJØ. Vi bader i MILJØ. Vi går på tur i MILJØ. Våre jobber er alle knyttet til MILJØ. Vi spiser miljø. Vi fiser miljø. Det handler altså om så mye mer enn bare å skrive viser om miljø. Sånn som vi griser med miljø, så vil kloden snart dø. Ingen tvil om at miljø og klima står helt i sentrum. Kloden står foran et paradigmeskifte. Alt annet er underorrdnet. Uten miljø stopper alt annet opp. Miljø er ikke noe å gamble med.

Nå må vi få skikk på miljøet og oss selv. Stem GRØNT. Stem på deg selv som menneske. Stem på alt rundt deg. Stem miljø. La spøkelsene fare!

Velg Miljøpartiet De Grønne.

Read Full Post »

Hvor viktig er det at noen taler levende om meg når jeg er død? Hvor viktig er det at noen taler varmt og godt om meg? Hvor sannsynlig, og hvor viktig, er det at noen taler sant om meg? Ja, hvilke talemåter har vi om døden?

Spørsmålene har fått fornyet aktualitet etter at Alexander Gjersøe skrev sin mye omtalte nekrolog over Eva Haddeland i Aftenposten fredag 01. februar. Ikke at spørsmålet om hvordan vi omtaler de døde er nytt. Allerede de eldgamle, og for lengst avdøde, romere sa: «De mòrtius nil nisi bene». Om de døde skal det tales intet annet enn godt. Er dette gammelt og godt, eller gammelt og misforstått? Vel, gammelt er ikke nødvendigvis det samme som utdatert. Selv mener jeg visdommen i ordene står seg godt.

Hvor sann?
Ida Welhaven Heiberg skrev i Aftenposten i 2009: «Kanskje er det på tide å overlate nekrologene til fagskribentene, slik man gjør i England?»
Det er en tanke som nå oppleves som utdatert, selv om den langt ifra er like gammel som romernes. Gjersøe har vist at man ikke trenger å være profesjonell for å puste nytt liv i gamle talemåter. Han var bare en god nabo, en varmhjertet og perspektivrik en. Kanskje er det dét som skal til for å skrive en viktig nekrolog? Det som står i en nekrolog skal være sant, ikke sant? De fleste med livet og vettet i behold vil nikke til det. Men ved nærmere ettertanke blir jo også dette et gradsspørsmål. Ikke alt som er privat eller negativt trenger å avdekkes. Det blir viktig å fundere litt rundt hvor sann en nekrolog skal være. Hva er passe sant når et hjerte har sluttet å slå? Det kan jo nettopp måles fra hjertet, et sunt sted å snakke sant fra, eller rett fra levra, et surt sted å snakke sant fra.

Gjør som Gjersøe
Ida Welhaven påstår at «orbituary writers» (profesjonelle nekrologskribenter, spesielt i britisk presse), som ikke kjenner den de skriver om, kan se sitt biografiske objekt fra alle sider. men er det ikke minst én side disse proffene går glipp av, – den personlige? Jeg vil mene at den hjertevarme siden hører med i den totale sannhet, hvis noe sånt finnes. Er norske nekrologer nesten alle ørkenvandringer i kjedelig panegyrikk slik Welhaven Heiberg skrev? Det er å ta i, selv om sjangeren helt klart kan utvikles.

Gjør som Gjersøe, sier nå jeg. Det er veien å gå. Han har forlatt klisjeene. Han har tenkt seg om én gang. til. Han har lett etter gode og dekkende språklige bilder. Han har forstått at et liv er så mye mer enn bare en liste med prestasjoner. Han har ikke vært altfor opptatt av hva andre måtte mene. Han har slett ikke vært uten sans for at en tekst er en komposisjon, noe som skal bygges, biter som skal passe sammen, men noen profesjonell tekstsnekker er han ikke. Først og fremst er han et våkent og engasjert medmenneske.

Makabert
Heiberg og andres nærmest panegyriske omtale av de profesjonelle nekrologforfattere synes meg å være et feilsteg. Hans Chr. Vadseth er godt ut på viddene når han i Morgenbladet under headingen «Død over nekrologen» ser til de profesjonelle nekrologskrivere fordi nekrologen er blitt en tannløs sjanger. Hva i all verden skal nekrologen med en hvithais tannsett? Det blir for hardt. Det blir for kaldt. Det blir for opprivende. Det blir for profesjonelt, rett og slett. Et annet eksempel på en slik iskald profesjonalitet er at redaksjoner har ferdigskrevne nekrologer for kjente personer liggende så de lynraskt kan trykkes når vedkommende dør. På den måten blir teksten muligens mer velskrevet, men blir den ekte? Det hele synes noe makabert.

Store doser hyllest
Professor emeritus Egil Kraggerud har noe godt å si om panegyrikk: Man må være en forstokket misantrop for ikke å se at lovtalen kan være en del av sannheten selv når den ganske ensidig er konsentrert om godsiden og håpet. For det finnes også en panegyrikk som kan løfte (…) den gode panegyrikk som kommer til uttrykk ved fredsprisutdelinger, den er ikke hele sannheten, men er på sitt beste en stor delsannhet som det er verdt å takke for og å satse videre på. Slik jeg tenker, gjelder ikke dette bare i fredspristaler, men også i nekrologer. Derfor er jeg uenig med dem som mener panegyrikk er et hovedproblem i norske nekrologer.

Om nekrologen inneholder store doser hyllest, kan den like fullt si oss noe viktig om hva det vil si å være menneske i verden. Hele sannheten blir det uansett aldri plass til i en nekrolog. Hvorfor skulle man ikke i dødens stund, som er en spesiell stund, velge en kjærligærlig oppsummering av dette menneskets liv, modig og morsom i formen, men aldri så sensasjonshungrig og talende rett fra levra som de engelske nekrologene også kan bli.

Få grumset frem
De aller fleste mennesker får til noe godt i sine liv. At det finnes grums i ethvert menneskeliv, er ingen hemmelighet. Blir vi klokere av å se dette på trykk i en nekrolog? Om det er så viktig å få frem dette, mener jeg at det kan finne sin plass i andre biografiske tekster. Få grumset frem før grumset går i graven. Det er redeligere, det. På den måten trenger vi ikke gjøre nekrologene til en form for baktalelse post mortem. Forfattere av nekrologer må ha i mente at nekrologen blir stående som et minnesmerke over den avdøde, enten den nå skrives for lite sann, passe sann eller altfor sann. Sann mine ord: Til ord skal vi alle bli. Hvilke ord? Hva slags ord?

Regissert ettermæle
Gjersøes nekrolog over et helt alminnelig menneske er forbilledlig. Den kunne med fordel bli pensum i norsk skole. Den er et slags kroneksempel på hva jeg vil kalle en passe sann nekrolog. Den berører vanskelige sider, men den gjør det med varme og noe så flott som nestekjærlighet, eller nabokjærlighet, om du vil. Nå er den i ferd med å bli allemannseie gjennom sosiale medier.

Nettopp sosiale medier vil komme til å bety nye måter å omtale døden på. I Sandefjord finnes nå landets første gravstøtte med QR-kode på. Den kan skannes, og så kan man i fred og ro få utdypet sitt bilde av den som ligger seks fot under på mobilen eller PC-en. Slik sett vil også den døde selv i større grad kunne regissere sitt ettermæle. Rent teknologisk burde det heller ikke være vanskelig å montere en skjerm bygd inn i gravstøtten. Trykk play og døden har aldri før vært så levende.

Read Full Post »

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om døden. Eller rettere sagt, den handler om hvordan det er mulig, og ønskelig, å skrive om døden.

Kronikken kan leses her:

http://blogg.bt.no/preik/2013/02/05/kjaerligaerlig-om-de-dode/#.URDV07T81pg

Read Full Post »

Hvor var Siv Jensen den gangen de hadde om prinsipper? Eller rettslære og lovgivning? Eller rettferdighet? For dette er vel obligatoriske ingredienser i Politikerskolen? Kan hun ha sovet i timen?

Det er et adskillig verre sted å sove enn utendørs. Jeg har mange ganger sovet utendørs, til stor vederkvegelse for meg selv, og til null sjenanse for andre. Det er ikke ofte jeg bruker ordet idiotisk, men nettopp idiotisk er det at dette skulle bli forbudt. FRP støtter et lovforslag om at det skal bli forbudt å sove utendørs. Men om det skal være forbudt for noen, må det være forbudt for alle. Likhet for loven er et svært svært svært grunnleggende prinsipp. Advokat Bengt Waldow får dette fram på en poetisk, men samtidig klinkende klar måte i sin kronikk hos NRK Ytring.

Tilsvarende upoetisk og umusikalsk, men like klinkende klart får Siv Jensen fram sine enorme kunnskapshull i elementært politikerpensum. Hun prøver ikke engang å legge skjul på at denne loven er myntet på «de andre».

Jeg sakser følgende fra en NTB-melding hvor Siv Jensen med brask og bram tramper i uvitenhetens, eller var det ufinhetens, klavér:

Frp-lederen mener soveforbudet først og fremst må gjelde utenlandske tiggere, og hun ser ikke noe diskriminerende ved det.

– Dette forslaget handler om utenlandske tiggere, ikke rusmisbrukere eller andre grupper, sier hun.

– Vi ser dem jo alle sammen. Noen er veldig aggressive, og jeg opplever det som ubehagelig. Forsøplingen og stanken av byrommet i fjor sommer vitner om en total mangel på respekt for samfunnet man har kommet til. At vi ønsker å rydde opp i det skulle bare mangle, sier Jensen

Det er så jeg ikke tror hva jeg ser! Jeg gnir meg i øynene og prøver å lese igjen. Fortsatt er det dette spørsmålet som runger i hjernen min: Hvor dum, eller skal jeg heller si ufin, går det an å bli?

Dette lovforslaget skal altså, sier hun, helt eksplisitt, bare gjelde visse mennesker. Det skal kanskje bare gjelde folk med en viss etnisitet også..? Jeg får lyst til å stoppe nå før jeg kommer inn i altfor stygge tankebaner, men det kommer mer fra Jensen. Hun påstår at vi alle har sett «dem» og hvor aggressive «de» er! Snakk for deg selv, Jensen! Inkludér iallfall ikke meg, selv om jeg er så etnisk norsk som det vel omtrent er mulig å bli.

Jeg har snakket mye med tiggere, både utenlandske og norske, og aldri opplevd noen form for aggressivitet. Derimot har jeg opplevd mang en aggressiv telefonselger og noen veldig pågående selgere av telefonabonnemt på gata. Hvis dere absolutt må komme opp med et nytt forbud, så sett heller inn innsatsen her!

Jensen snakker om respekt, ja, sogar «total respekt». Jeg tror det er både ett og to aspekt ved respekt hun ikke kjenner til.

Forslaget mitt til Jensen er at hun begynner tenke litt mindre i «de» og «oss». Det er mer fruktabart å tenke i «meg» og «deg». Dessuten må hun ta opp igjen noen grunnleggende politikerfag. Så kan hun komme tilbake og snakke om respekt med større troverdighet.

Read Full Post »

Older Posts »