Biografiske tekster

BIOGRAFISKE SJANGRER

 

Homo biographicus. Hvem er det? Han er iallfall ikke helt som homo sapiens .Det er mer dagligliv, alminneligheter og småting i et vanlig menneskes liv. Livet er ikke helt uten trivialiteter. Homo biographicus derimot – han er stadig på farten. Det er stadig nye erobringer .Det er store prosjekter. Det er liv og røre hele veien.

 

Dette har å gjøre med at en biografi ofte er formet som en fortelling. Det er en litterær fortelling om en historisk person, død eller levende, skrevet av en annen enn det biograferte objektet. I en slik tekst er kronologi nærmest et definisorisk trekk. Ikke slik at det er det eneste gyldige, men det er et hovedtrekk. Andre trekk som tematiske «tidsøyer» kan bygges inn. Uansett vil den som skriver være nødt til å gjøre et utvalg. Selvsagt. Det er ikke plass til et helt liv mellom to permer. Boka «Ulysses» kan være et illustrerende eksempel på det. Den er så tjukk og stappfull av detaljer at bare et fåtall har orket å lese hele. Likevel handler den bare om én dag i et menneskes liv.

 

Liv og biografi i bokform er to ulike medium. På en måte kan vi si at det er prinsipielt umulig å rekonstruere et liv. Biografien blir snarere en konstruksjon enn en rekonstruksjon. Det er her dette med utvalg kommer inn. Hva skal velges ut – og hvorfor?

 

* Det finnes en god del eksempler på biografier som er så omfangsrike at det kan se ut som forfatteren har tenkt: Jo flere fakta, jo nærmere sannheten.

 

* En biograf vil alltid, på mer eller mindre subtilt vis, selv være til stede i teksten. Kanskje er det slik at biografer, bevisst eller ubevisst, velger å biografere noen de identifiserer seg med? Det vil få betydning for hva de velger å ta med.

 

* Biografien skal ut på et marked. I dag er markedet svært mottagelig for biografier, men det er like fullt konkurranse om å få solgt bøkene sine. Kanskje det påvirker utvalget?

 

* Hvilke kilder er tilgjengelige? Det kan være tilfeldig hva som er forsvunnet og hva som er bevart. Det kan variere veldig hvor mye familie, og eventuelt venner, av de biograferte ønsker å samarbeide. Dette gjelder uansett om det er en autorisert eller uautorisert biografi.

 

Slik skal man ikke skrive en eksamensoppgave. I punkter. Den skal formuleres som en sammenhengende tekst. Poenget er å vise at heller ikke biografien kan skrives slik. Det kunne kanskje fungert dersom poenget var å få med flest mulig fakta. Slik er det ikke. Det er så å si alle som skriver om biografien som sjanger klare på. Knut Olav Åmås skriver mye om dette i et eget teorikapittel i sin biografi om Olav H. Hauge. Bigrafen Willumsen har et innlegg i i publikasjonen Nordlit der hun er veldig klar på at en biografi må være fortolkende. Hun mener at dette slett ikke trenger å gå utover den dokumentariske verdien, noe hun mener å ha vist i sin biografi om Regine Normann. Og Riceur sier noe om at det er emplotment som gjør en biografi til biografi, og ikke ren krønike.

 

Biografien er en problematisk sjanger. Noen vil kalle den en hybridform. Den jobber på to fronter og risikerer å komme til kort på begge frontene. En biograf må være både håndverker og kunstner. Det er en sårbar sjanger, men kanskje er det også slik at dens fleksibilitet har vært med på å gi den et så langt liv som den har. Det er en gammel sjanger. Romanen skylder biografien sitt. Denne forbindelsen er til dels undervurdert og oversett. (Det samme kan kanskje sies om den påvirkningen som går andre veien, fra roman til biografi)

 

Åmås mener at de problematiske sidene ved biografien til tross, så kan de være viktige forskningsbidrag. Enhver biografi kan på en måte sies å være et utkast. Den realiserer én versjon. Dette blir da en versjon ny forskning kan bygge videre på.

 

Åmås er også veldig tydelig på at biografien må synliggjør sin tvil. Særlig fordi fortelling er et så viktig grep i denne sjangeren, kan det være fristende å fremstille det biograferte objektets liv som helhetlig. Men det er lite trolig at den biograferte selv så alle disse strukturene. Biografien blir jo skrevet i ettertid, og da er det mye lettere å la alle brikkene falle på plass. Nå kan ikke et menneskes liv betraktes som et puslespill, verken mens det leves, eller i etterkant. Kanskje et bedre språklig bilde er mosaikken. Man vil nemlig aldri finne alle brikkene. Biografien sett som puslespill ville blitt veldig hullete. Da er det vel riktigere å tenke at de brikkene man tross alt har settes sammen til et estetisk produkt. Som en mosaikk. Som en biografi.

 

Noen ganger er det kanskje slik at biografen gjetter. Da må han tydelig signalisere dette i teksten. Mange ganger kan det være tvil om hvem sin stemme vi hører. Er det biografens? Er det den biografertes? Hvis ikke den som skriver har et bevisst forhold til dette, er det ikke sikkert han vet det selv en gang. Denne faren kan være ekstra sterk dersom biografen identifiserer seg for sterkt med sitt objekt. Da kan teksten fremstå nærmest som en fordekt selvbiografi.

 

Åmås fremhever at det er forbausende lite bevissthet rundt dette. Han omtaler sjangeren som underreflektert. Denne underrefleksjonen kan gå på flere ting. Blant annet gjelder det en overdreven tro på fakta. Han kaller biografien «den siste naive sjanger» og får støtte av Marianne Egeland som har skrevet boka «Hvem bestemmer over livet?» Både Egeland og Åmås poengterer at mottagelse og kritikk av biografier i altfor stor grad har konsentrert seg om faktasiden. Man har bare sett på hva og ikke hvordan, noe som representerer et stort problem i forhold til denne sjangeren.

 

Åmås’ løsning i den biografien han har skrevet om Olav H. Hauge er å bruke en metaspråklig metodologisk innfallsvinkel. Noen vil kanskje mene at den da får et preg som gjør at det aldri blir en tekst for «folk flest». På den annen side er det vel heller ikke vanskelig å være enig med Åmås i at det er forbausende at det selv i vår modernistiske tid skrives så mange biografier som er lite refleksive i forhold til sin egen utsigelsesposisjon. Egeland, og Willumsen, forundres over at mange biografier mangler noe så selvfølgelig som et noteapparat. Riktignok kan en biografi være full av noter på en side og full av unoter på en annen, men et noteapparat løfter uansett seriøsiteten.

 

Et annet aspekt som kan vise hvor lite refleksjon som ligger bak en del biografier og som viser at mange biografer er bundet opp av gamle sjangerkonvensjoner og myter, peker Egeland på i sin bok. Hun forundres over at mange av de litterære biografiene er påfallende like. Om det ikke er en rendyrket homo biographicus vi møter så er det iallfall en type myteomspunnet dikterskikkelse.

 

Så langt har jeg i hovedsak tatt utgangspunkt i vår pensumtekst skrevet av Åmås for å diskutere særtrekk og problemstillinger ved den egentlige biografien. Siden oppgaveteksten har formuleringen «biografiske tekster», er det også viktig å peke på at det kan favne om et bredt spekter av tekster. Krøniken har vært nevnt. Gravskrifter kan også høre hjemme her. Mellom denne svært lange og svært korte teksttypen finner vi blant annet selvbiografien, reiseskildringen og dokumentarfilmen. Ikke alle reiseskildringer og dokumentarfilmer, selvsagt, men det er ingen tvil om at vår pensumtekst, filmen Alt om min far er en biografisk tekst. Først kan det være greit å plassere den i en kategorisering som Bill Nochols står bak:

 

1. Forklarende dokumentarfilm
2. Observerende dokumentarfilm
3. Interaktiv dokumentarfilm
4. Refleksiv dokumentarfilm

 

Er det noe denne filmen ikke er, så er det forklarende. Det er vel også en form som begynner å bli gammeldags. Først og fremst er det en interaktiv film. Filmskaperen er med i sin egen tekst. I dette tilfellet snakker vi om Esben Pirelli Benestads sønn. Det er også helt klart refleksive innslag i filmen. Den problematiserer sin egen tilblivningsprosess. Dette er ment å skulle gi filmen autensitet. Akkurat dette er et sentralt element å drøfte. For å gjøre det vil jeg ta utgangspunkt i en artikkel av Hausken.

 

 

 

Hausken peker i sin artikkel på en lang rekke interessante forhold rundt dette med fakta, fiksjon og begrepet faksjon. Hvis iscenesetting i dokumentarfilmen regnes som fiksjonalisering, vil nesten alt bli faksjon. Hun vil altså gi skaperen av filmen Alt om min far stort rom til å iscenesette. Og det er klart han gjør det. Selv om filmen er refleksiv og problematiserer sin egen tilblivelse, går det an å se på det også som nok en iscenesettelse eller manipulasjon. Spørsmålet ifølge Hausken er ikke først og fremst om filmen er objektiv, men om den er troverdig. Det kan stå som et sentralt spørsmål i forhold til alle typer biografiske tekster.

 

 I denne filmens tilfelle, vil jeg si ja. Det mente også kritikerne. Esben Ester Pirelli får stor plass til å legge fram sine synspunkter. Det samme får andre familiemedlemmer. For hvor slutter egentlig et individ? Enkelte scener ble for sterke, kanskje kan vi si for ærlige og troverdige. DVD-versjonen og NRK-versjonen er derfor ikke like. Noe ble klippet bort.

 

Noen mennesker leser ikke skjønnlitteratur. De leser heller biografisk litteratur. Der forventer de å finne sannheten. Aller mest gjelder dette når de leser selvbiografier. For da skriver jo den det gjelder om seg selv, og da må det jo være sant, ikke sant? Dette er en kapital misforståelse, sier Kåre Glette, en viktig vestfoldlitterat.

 

I denne sjangeren er det et sammenfall mellom forfatter, forteller og hovedperson. Iallfall delvis. For som biografien er autobiografien skrevet i ettertid. Man ser tilbake fra nåtiden. Den som skriver er kanskje 60 år. Han er eldre, klokere får vi tro, og kanskje også en annen person enn den 10-åringen han skriver om. I beste fall er det en rekonstruert 10-åring vi får høre om. I verste fall er det en annen person. Man kan spørre seg om 60-åringen som skriver om seg selv som 10-åring er ett og samme individ.

 

Det er heller ikke helt uproblematisk å se på forfatter og forteller som sammenfallende. For forteller er ikke en person. Det er en rolle. Den kan spilles ut på nær sagt utallige måter. Hovedpersonen er jo også bare en papirperson og ikke en Rank Xerox-kopi av seg selv.

 

Er selvbiografien en ærlig sjanger? Byr den på «sannheten»? Tja. Fra en side sett er det en tradisjon for selvbekjennelse i denne sjangeren. Det går helt tilbake til Augustin. På den annen side er det enkel psykologi at de fleste vel i en slik tekst ønsker å vise fram de beste sidene av seg selv. Marianne Egeland sier at det er et sjangertrekk at man i selvbiografien skal gå gjennom en del vanskeligheter, for så å komme ut som et styrket og helhetlig menneske. Glette sier at han ikke ser på selvbiografien som noe sannere enn en roman. Han er spesielt kritisk til forfattere som skriver selvbiografier fordi de enda mer enn andre vet hvordan de skal iscenesette seg selv.

 

I sin merkelige bok «Paa gjengrodde stier» råder det liten tvil om at Hamsun gjør akkurat det. Boka er en slags selvbiografi. Den har klare innslag av fiksjon. Han innfører en fiksjonell Martin-skikkelse. Her er tilsynelatende fakta om Paal Botten Hansen som har en fiktiv funksjon. Det fortelles om trær. Gran- og poppelhistoriene kan leses som bilder på hvordan Hamsun ser seg selv som både offer og hjelper.

 

Det mangler ikke på karakteristikker av denne teksten. Den er «på hi sida av forfatterskapen» har Kittang sagt. Sjøfartstidende ga den merkelappen «en skamplett i vår bokheim». Da er det klart at de også har lest en biografisk tekst med fokus på innhold og ikke tatt seg bryet med å vurdere formen. For den gamle Hamsun viser i denne teksten, som utvilsomt har litterære kvaliteter, at sjelsevnene hans er upåklagelige. Dette fikk Langfeldt merke. «Paa gjengrodde stier» er også en tekst som står i dialog med denne psykiaters rapporter.

 

Hamsun vil ha fram at han ikke skriver «levnetsløp». Teksten er derfor organisert i stjernepunkter. Den skal ikke leses som en sammenhengende, fortellende tekst. Det er dråper og stubber, dette her.

 

Den biografiske litteraturen lever. 2007 var et stort biografi-år. Blant publikum er det en stor interesse for denne sjangeren som i forskerkretser til dels har vært sett på som «umulig». Men nå er også en ny forskergenerasjon i ferd med å vokse fram. Det kan bli spennende å se hva de kommer fram til. Debattene i media er nemlig ikke så spennende. De dukker opp år om annet, men de går egentlig i ring. Nå sist er det Frode Grytten som på litteraturhuset har holdt et foredrag. Han mener at vi kan klare oss godt uten biografien. I en spissformulering kaller han den Se og Hør for intellektuelle. Biografene rykker ut til sitt forsvar. Kolloen tror det interesserer folk flest «midt i ræva» hva Grytten mener. Stavanger Aftenblad trosser Kolloens røv, mektig som den er, og sier seg enig med Grytten. Tabloid aggresjon avler tabloid aggresjon. Også dette kan lære oss noe om hva biografien er. En folkekjær sjanger. Ja, det er blitt slik at mange heller vil lese om Virginia Woolf enn å lese tekster av denne litterære giganten, som selv hadde mye på hjertet hva biografier angår.

 

Tiden er inne for biografien. Tiden er ute for meg. Og jeg ender min skrivning.