Av Kjetil Dybvik, verdensborger, lektor og far
(Denne teksten sto på trykk som kronikk i Stavanger Aftenblad, 23.12.15)
Jeg er på besøk. Ikke bare her i Stavanger og på byens ærverdige universitet. Nei, jeg besøker planeten vår. Jeg er innom. Universitetet og Universet. På universitetet får jeg høre om sammenhengen mellom lesing, vurdering og læring. Jeg lærer at elevene skal ha læringsmål som er presise, relevante, individuelle, og målbare. Med Universet og Kloden vår er det litt verre. Hvordan henger ting sammen her?
Heldigvis besøkte jeg teateret også. Der fikk jeg sortert tankene mine. Og følelsene mine. Jeg lo og gråt. Jeg ble beveget. Eller gjorde jeg det? Å bli beveget vil vel si at noe i meg har flyttet på seg. At noe er forandret. At jeg ikke bare går ut fra teatersalen, fornøyet og såkalt beveget, og så vil jeg fortsatte i samme i samme bane. Både jeg og universet, vi går vår skjeve gang.
«A Christmas for Carol» sto på plakaten. Carol er en kyniker. Kynikere er sånne som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Har hun noe med meg å gjøre? Å, jada! Men mest av alt identifiserte jeg meg med en liten gutt. Han lider av tuberkulose. Jeg er en av få nålevende nordmenn som har hatt den sykdommen. Jeg har kjent den på kroppen. På verdensbasis er dette en av de virkelig «big killers». Dødstallene tilsvarer en flystyrt hver andre time. Døgnet rundt. Året rundt. Det er uhorvelig mange flystyrter. Men vi hører ikke om tuberkulose i media. Hva er problemet? Er ikke denne sykdommen der folk tæres bort og hoster seg til døde like sexy for media som en dramatisk flystyrt? Hvem sine problemer er interessante?
Barn dør av tuberkulose. Jeg har selv sett det. Jeg har reist i Liberia og Kamerun som journalist for WHO. Barn tæres bort. De dør. Hva gjør det med meg? Jeg er selv far til to gutter, en toåring og en sjuåring. De er dyrebare for meg. Som barna i Liberia er dyrebare for sine foreldre. Jeg gråter. Hvert år dør 140 000 barn av tuberkulose på verdensbasis, ifølge WHO. 1 million individer blir syke. 10 millioner har blitt foreldreløse. Tuberkulosen tok begge foreldrene. Millioner av ødelagte eventyr.
Jeg er en historieforteller. Jeg forteller fra virkeligheten. Nå forteller jeg deg at barna dør ikke fordi det ikke finnes en kur. Legevitenskapen har utviklet medisiner. Men barna har ikke rike nok foreldre. Hvem skal hjelpe dem da? Carol? Jeg? Du? Ja, skal du gjøre noe?
Hvis vi går ut fra Rogaland Teater og ikke gjør noe, da er vi kynikere. Hvis vi entrer livets scene og ikke spiller rollen vår med innlevelse, hvilken rolle spiller vi da? «Den som letter byrdene for en annen, har ikke levd forgjeves», sier Fortelleren i stykket. Han sier også, før han slipper oss ut i den virkelige verden igjen, at denne julen handler ikke om deg. Den handler om de andre. Altså, den handler om relasjon. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? Hvordan kan vi stå sammen? Hvordan kan vi gå sammen? Hva beveger oss? Hva styrer oss? Hva er retningen? Hvem og hva skal styre og rettlede oss? Markedet? Frykten? Hege Storhaug? Carol? Kynismen? Mistenksomhetens ånd? Eller, – barmhjertighetens ånd?
Like etter at jeg selv var blitt frisk, reiste jeg til Liberia som journalist for å studere hvordan de behandler tuberkulose der. Det er ingen overdrivelse å si at helsevesenet er skakk-kjørt. Ressurser mangler. Resultatet er at folk, sånne som deg, dør helt unødvendig. Hva kan gjøres? Jeg fulgte Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister i Franrike, nå spesialrådgiver i FN, på en rundreise til landets helseinstitusjoner. Hans kongstanke er at mikroskatter på produkter som tobakk, teknologi, finans og flyreiser kan generere store summer. Dette kan brukes til å ruste opp skole- og helsevesen i fattige land. Finansbransjen, med sånne som Carol i spissen, vil ikke være med. De er seg selv nok. I en del land er mikroskatt på flyreiser implementert. Passasjerene merker det ikke engang. Den bittelille skatten er bakt inn i prisen. 2.4 milliarder dollar har blitt skaffet til veie på denne måten siden UNITAID (en gren av FN-systemet) startet opp i 2006
Kan vi gjøre dette i nærmiljøet også? En krone ekstra i kantina. En krone mer for å delta i vinlotteri. Vil lokale kjøpmenn være med? Mange andre former for støtte kan tenkes og utføres. Bruk fantasien. Det er ikke det som setter grenser her. Dette kan bare stoppes om vi har vondt i viljen. Mange tiltak små gjør en stor å. Altfor ofte gjør vi ingenting. Eller det jobbes i helt gal retning. Hatprat. Brannstiftelser. Mistenkeliggjøringer.
Mange er på flukt i dag. Mennesker av kjøtt og blod, sjel og ånd. Ikke figurer. Ikke tall og nummere som sånne som Storhaug og hennes disipler kan leke seg med i teorien. Det koker ned til: Det kunne vært deg! Det kunne vært ditt barn. Vi er mennesker sammen og må hjelpe hverandre. Ingen kan flykte fra seg selv. Vi må ta tilflukt hos hverandre. Det finnes ikke noe sånt som «dem» og «vi». Det finnes bare et stort «oss».
Jeg har ikke målt, sånn helt presist, hva jeg lærte i teateret og i Liberia. Slike ting lar seg ikke måle. Læring har skjedd likevel. Jeg sitter igjen med en dyp forståelse. I nestekjærlighetens og solidaritetens ånd, og med julens ånd, oppsummerer jeg:
Barn skal ikke behøve å hoste seg ihjel. Barn skal ikke behøve å lide. Ikke barn i Stavanger. Ikke barn i Liberia. Hvem skal leve? Hvem skal leve godt? Jeg avgjør. Du også.
Kjetils faglitterære blogg 