Alle er vi flyktninger!

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 45.2 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt.

Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp.

Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord, der jeg bor.

At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten.

Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller.

For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig.

Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver.

For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her?

Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

Nettopp dette satte Rasmus Hansson fokus på under Debatten på NRK1 10. oktober. Der viste han tydelig hvor galt det kan gå når underliggende premisser altfor lenge og altfor sterkt får snikstyre hvordan vi diskuterer en sak. Han sa:

«Jeg kommer fra en flyktningfamilie. Moren og faren min måtte flykte da det var krig her i landet. Moren min ble godt mottatt i Sverige, faren min var ikke så heldig.

Jeg syns det er ganske ille å måtte høre år ut og år inn på en flyktningedebatt som bare handler om problemene ved å ta i mot flyktninger.

Det å kunne ta i mot flyktninger i et land er først og fremst en berikelse, og det er en forpliktelse. Vi har en flyktningedebatt i Norge som tar utgangspunkt
i en slags underliggende forestilling om at flyktninger er noe vi egentlig ikke skulle hatt, men så har vi fått dem likevel, og så må vi løse de problemene.

Utgangspunktet skal være et helt annet. Det skal for det første være at dette er en hyggelig, god, viktig, berikende plikt. For det andre skal utgangspunktet
være Libanon, som i dag har en million flyktninger fra Syria, omtrent 1000 ganger så mange som det vi tar i mot. Det er det nivået vi skal sammenligne oss med når
vi ser på hvilke forpliktelser vi har for å hjelpe folk som er i nød.

Så får vi løse de tekniske problemene som vi har aldeles utmerket god kapasitet til å løse, og så får vi gjøre det til en berikelse for Norge at vi hjelper de menneskene som skal komme hit.

Og så må vi holde opp med denne debatten som bare fokuserer på andre menneskers nød som et problem for søkkrike Norge.»

Slik politikertale er det sjelden man hører. Så ble da også resten av panelet veldig stille…

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen, hele nasjonen, hele verden, gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak? Disse tiltakene bør bygge på at flyktninger slett ikke bare er en belastning, men også en ressurs.

Read Full Post »

Vi er alle flyktninger!

Dette sto på trykk som leserinnlegg i Sandefjords Blad i dag:

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 42.5 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt. Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp. Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord. At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten. Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller. For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig. Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver. For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her? Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak?

Jeg velger å slutte mitt innspill med et sitat fra boka «Veier til visdom» av Stefan Einhorn:

“Å være en passiv tilskuer når et menneske har det vondt, er ikke like ondskapsfullt som å bidra til vedkommendes lidelse, men nesten.”

Read Full Post »

Hvem er de egentlige lykkejegerne?

43,7 millioner flyktninger finnes i verden, ifølge tall fra Flyktningehjelpen.

I 2010 kom det omlag 10 000 asylsøkere til Norge. De tre største gruppene var fra Eritrea, Etiopia og Somalia. Deretter følger Nigeria, Sudan og Algerie.

Forbausende mange går fortsatt rundt med holdninger som «Norge for nordmenn», «det er skummelt å blande raser» og den slags. Slik jeg ser det lever disse menneskene i en annen tid. Det er en slags virkelighetsfornekting og øsnketenkning. De ønsker seg en rasesegregert verden. Et inhumant ønske, spør du meg. Dessuten er det totalt virkelighetsfjernt. Verden av i dag er multikulturell enten man liker det eller ikke. Heldigvis, sier nå jeg. Av med nisselua!

Til folk som er litt for opptatt av rase, kan boken Rasenes oppfinnelse anbefales. Den er rasende god!

Går det egentlig an å si at noe er typisk norsk? Kanskje. Kanskje det er typisk norsk å spise pizza eller taco på lørdagskvelden..? La meg da spørre: Hvem, om ikke innvandrerne, er det som har gitt oss pizza og taco? En annen ting er det at nordmenn har det med å gasse seg litt for mye med alskens gode matretter. To av tre nordmenn er nå overvektige. Kan det være at vi ser et bilde av en overmett, selvgod og sneversynt nasjon? Er det typisk norsk å forspise seg?

FN har regnet ut at hvis alle verdens mennesker skulle ha et like høyt forbruk som en gjennomsnittlig nordmann, ville vi trengt 5,8 jordkloder. Har vi det? Lever vi da på en rettferdig og  bærekraftig måte i Norge? Er kanskje ikke alle mennesker likeverdige, hvilket også betyr at klodens verdier skal deles likt?

Nordmenn er overbeskyttet. Vi setter ikke nok pris på den friheten og tryggheten vi lever under. Dermed vil vi heller ikke i stor nok grad hjelpe dem som ikke har det så godt. Skulle noen fra andre land driste seg til å komme hit, kaller vi dem for «lykkejegere». Med den slags merkelappklistring er det mange som vil avskrive, ja, nettopp det, sine medmennesker. Men stopp! Et ørlite sekund… Hvem er de egentlige lykkejegerne? Hvem er det som lever med et overforbruk kloden ikke tåler i lengden?

Tipp hvilken nasjonalitet denne nesa har

Lekse: Finn ut litt om hvordan land som Etiopia, Eritrea og Sudan fungerer for tiden. Deretter blir spørsmålet: Er det ikke en medmenneskelig plikt å hjelpe disse medmenneskene, selv om det koster? Nei, sier mange. De ødelegger kulturen vår. Ja, de ødelegger nesetippkulturen vår.

Det er ellers ikke vanskelig å påvise at det helt siden Norge ble en nasjon har pågått utstrakt kulturutveksling med andre nasjoner og kulturer. Hva som er typisk norsk endrer seg hele tiden. Selv liker jeg, og er flink til, å gå på ski, kjøre på ski og hoppe på ski. Gjør det meg til mer norsk enn de som står på snowboard? Eller dem som helst sitter rolig i sofaen sin og ser amerikanske serier?  Er jeg mer norsk fordi jeg kan skrive norsk, noe mange selverklærte tilhengere av «norsk kultur» er dårlig til? (Mange av disse folka som påstår at de er så glad i Norge skriver «norge» med liten «n». Hm!)

Og du, skisportens vugge har lite i Morgedal å gjøre. Det var samene som lærte nordmenn å stå på ski, også som sport å betrakte.

Nasjonalitet vil komme til å bety mindre i framtiden. Det går an å mislike det, men slik er det. Medmenneskelighet vil alltid komme til å bety mest.

Jeg ber om hjelp til å gi slike storrasister motbør. Fortell dem at du er uenig. Å påstå at det er et landssvik å oppfylle de forpliktelser Flyktningekonvesjonen pålegger oss, er mer enn drøyt. Det burde kvalifisere til å bli dømt av den norske lov, mener jeg.

Et av de største problemene med FRP er at de har en lei tendens til å operere med stigmatiserende gruppetenking, framfor å betrakte folk som det de først og fremst er, – individer. De har også til det groteskt kjedsommelige vist at de sliter med metaforene. Gang på gang går det i ball for dem. Den siste apestreken kommer fra Odd Beston.

Beston framstiller seg som en sterk tilhenger av den norske kulturen. Det hadde vært sååååååååå fint om sånne norskinger da kunne lære seg å skrive norsk. Språk og kultur henger nøye sammen.

Bare for å ta noe:

Det heter «verst», ikke «værst».
Det heter «helikopter», ikke «helekopter».

«Helikopter» heter det fordi dette greske (!) ordet opprinnelig var satt sammen av «helix» som betyr «spiral» og «pteron» som betyr «vinge». Men det er vel for mye forlangt av Beston å be ham å undersøke grundig før han uttaler seg…

Beston skriver det han hører. Han følger ikke reglene. Hvis han lever hele livet sitt på den måten, vil han alltid bare komme til å skrape i overflaten. Han vil aldri komme til bunns i ting. han vil aldri se sakers kompleksitet. Han vil aldri forstå dybden i noe som helst.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger og asylsøkere. Men isteden for å avvise hele problemstillingen, må vi jobbe sammen for å finne de gode løsningene.

Den som ikke har vært i en flyktningeleir, vet kanskje ikke helt hva han prater om? Den som ikke klarer å leve seg inn i hvordan det er å leve under krigens terror, fattigdommens svøpe, mangel på muligheter, mangel på helsevesen, mangel på grunnleggende rettigheter, bør kanskje ikke uttale seg så sterkt? Den som kun har sett sin egen nesetipp under nisselua, har mye å lære.

Det fine med læring er at det aldri er for sent!

Read Full Post »