Karakterer i oppførsel og orden? En ordentlig snurrig idé!

Hva slags posisjon ser man seg selv i når man ser seg i stand til å sette karakterer på andre menneskers oppførsel?

 

 

Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det er mulig å sette en rettferdig karakter på et annet menneskes karakter, – eller oppførsel om du vil.

Jeg er selv lærer og har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og oppførsel. Jeg liker det dårlig. Mange av disse karaktermøtene husker jeg tilbake på som svært snurrige. Ikke rent sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers oppførselkarakterer? Er oppførselen til eleven god, eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.

Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, hva slags studieretning han har valgt, og om han har noen til å tale sin sak på karaktermøtet. Ulike skoler har ulik praksis. Ulike studieretninger har ulike standarder. Og hvis eleven har noen som taler hans sak på karaktermøtet, kan oppførselen hans bestemmes til god, mens om han ikke hadde hatt en forkjemper blant lærerne, kunne den samme eleven, med den samme oppførselen, fått en mindre god karakter.

Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags diagnose som skal tas hensyn til. Andre elever kan ha minst like trøblete bakgrunn, eller problemer som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestifisert, men disse elevene har dessverre for dem, ikke fått noen til å hjelpe seg med deg. Så sitter de der, med skjegget i postkassa og en mindre god karakter i oppførsel.

Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Ved siden av fag, er det akkurat dette elevene får karakter i. Det er vel og bra med orden og oppførsel, men hvorfor skal de råde grunnen alene? Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, bare for å nevne noe?

Først og fremst er jeg motstander av ordningen fordi jeg mener at hvorfor et menneske oppfører seg slik det gjør, det er så komplekst at det ikke lar seg gjøre å redusere den til en tallkarakter.

Reklame

Read Full Post »

Karakterløse lærere

Hvordan kan en norsklærer tro at hun kan skille mellom 3/4, 4/3, 3 +, 4 – og 4 på en stil? Hvordan kan hun ha så høye tanker om seg selv som tekstvurderer? For hun sitter vel ikke med noen fasit akkurat? Det kan være vanskelig nok å bedømme om stilen er verdt karakteren 3 eller karakteren 4, og så mener hun seg altså kompetent nok til å operere med alle disse gradene? Det er på grensen til å være arrogant.

Slike kvasikarakterer har også vært brukt som et redskap til å holde elevene nede. Lærere ser «tendenser». På begynnelsen av året fikk man kanskje 4 på en stil. Neste gang ble det 3/4. Altså en fallende tendens. Slik kan lærere hvis de vil, og det er det en hel del som vil, bruke kvasikarakterene til manipulering. Det er lett å se en fallende tendens hos elever man ikke liker så godt.

Det står ikke noe sted at lærere har lov til å gi slike kvasikarakterer. De har ingen hjemmel for å gjøre det. De har aldri hatt det. Det er bare en praksis som har utviklet seg. Det er bare lærerne som har tatt seg til rette. Hva skal man kalle slikt? Hva slags orden og oppførselskarakter kvalifiserer dette til?

Nå uttrykkes det eksplisitt fra Utdanningsdirektoratet at slike karakterer skal bli forbudt. Jeg tror vi vil høre et hjerteskjærende ramaskrik fra lærerstanden. Men hvorfor det egentlig? Er det elevenes ve og vel, eller sin egen bedagelighet, de tenker mest på? Her et eksempel på en klassisk lærerreaksjon: Utdanningsdirektoratet gjør dette bare fordi de er slemme og dumme. Vi lærere har som vanlig gjort alt riktig. Elevene er så glade for å få 3 – at det bare er tull å prøve noe nytt. La oss gjøre som vi alltid har gjort!

La oss håpe at vi ser en stigende tendens blant lærere. La oss håpe at karaktergivingen blir litt mindre urettferdig enn før. La oss håpe at lærerne blir litt mer profesjonelle vurderere, og ikke bare gjør slik som lærerne de selv hadde en gang i tiden gjorde. La oss gi lærerne en sjanse til før vi stryker dem i orden og oppførsel.

Read Full Post »

FRP gnir på sin magiske glasskule

FRP mener seg tydeligvis i stand til å se inn i menneskesinnet. De synes ordningen med å sette karakterer på andre menneskers oppførsel, og orden, er så god, at de nå vil utvide den.

Det er sjelden jeg bruker ordet «håpløst». Som regel er det håp. Men dette forslaget er virkelig håpløst.

* Hva er orden? Nøyaktig hvordan skal det defineres? Skrivepulten min ser kanskje ikke så veldig «ordentlig» ut, men selv om den ikke er blankskurt, så jobbes det her. Og jeg vet hvor jeg har de ulike tingene.

* Hvorfor skal «orden» skilles ut som en så utrolig viktig faktor? Hvis man først synes det er viktig å gi en ordenskarakter, bør man ikke da også gi egne karakterer i «kreativitet» og «samarbeidsevne». Eller hva med en tiltakslystkarakter?

* Hvem er FRP som tror de kan se inn i en tredjeklassings sinn og avgjøre på hvilken bakgrunn denne lille eleven oppfører seg som han gjør? De ressurs-sterke «bråkmakerne» vil ha papirer, de vil ha en diagnose, de vil bli unnskyldt. De mindre ressurssterke har kanskje ikke dette, men de kan ha en veldig trøblete familebakgrunn. Kanskje faren deres er en politiker som aldri er hjemme? Kanskje moren er alkoholiker? Kanskje de har det veldig vondt? Kanskje det er derfor de har dårlig «oppførsel»? Så kommer FRP og gir denne eleven «lite godt» i oppførsel? Det er, hvis du spør meg, uklokt og usmakelig. Dessuten er det umulig. Et slikt system kan aldri bli rettferdig.

* Karaktersystemet er beheftet med en lang rekke svakheter. Vi trenger ikke flere, men færre karakterer. Jeg har vært på  mange nok karaktermøter til å vite at det lærerne sitter der og forhandler om elevenes karakterer. Altfor ofte er det tilfeldigheter som avgjør hva resultatet blir.

* Ja til karakter, nei til karakterer!

* En god karakter bygges ved at man i skolen har gode lærere som klarer å bygge bro mellom elevene og fagstoffet. Disse lærerne klarer å skape et godt samarbeidsmiljø i klassen. De klarer å gi elevene tro på seg selv. Det er dette som gjør elevene motivert. Behandler man dem som folk, ja, beint fram vennlig, så viser de sin vennlige side tilbake.

* Det er altfor mange lærere som ikke klarer dette. De behersker nok fagstoffet sitt. Men de evner ikke å få kontakt med ungdommen. Det blir ingen bro av slikt. Nei, det blir uro. Og så velter læreren all skylda for det over på elevene, for deretter å gi elevene karakterer i orden og oppførsel.

* Hva med karakterer i orden og oppførsel for politikere? Sånn som de skjeller hverandre ut og snakker i munnen på hverandre, hadde kanskje resultatet blitt så som så?

* Hvilke politikere bør utvises fra Stortinget?

Read Full Post »