Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Alle menneskers liv består av noen felles byggesteiner. Sorg. Sol. Rytme. Ringvirkninger. Mot. Musikk. Felleskapshunger. Farge.  Skog. Skole. Flukt. Flokk. Fryd. Du vil merke at steiner som dette kommer til å følge mitt forfatterskap.

Vær varmt velkommen til denne mangslungne faglitterære bloggen.

Legg gjerne igjen en kommentar dersom du finner noe av interesse i tekstuniverset du nå, allerede, er en del av.

Om bloggeren: Kjetil Dybvik. Hjemmet er i hjertet mitt og jeg bærer det med meg. For tiden bosatt i Sandefjord. Far til Leo på 5 år. Gift. Viril. Nysgjerrig. Storleser. Skriver mye også. Generalist. 17 års erfaring som norsklærer i videregående. Gjennomført masterstudiet i faglitterær skriving, Høgskolen i Vestfold. Miljøbevisst. Språkbevisst. Undrende. Selvkritisk. Storforlangende (På vegne av rettferdigheten, språket, miljøet, de stemmeløse).

Om deg: Siden du nå først har tullet deg bort i denne bloggen, er det fint om du legger igjen et spor, en form for takk-for-besøket. Hvis du legger igjen en kommentar, til denne posten, eller til noe annet du leser her, blir jeg glad.

Luke 1

Dagens ord: Gå

Klar, ferdig, GÅ! Da er adventskalenderen i gang. Og dagens ord er: .

Ordet “gå” kommer til å gå igjen, ja, nærmest gå som en rød tråd, gjennom denne innledningsteksten. Fordi det å gå er så sentralt. I våre liv. Og i språket. Så, vi går hardt ut, og så får vi se hvor lenge vi kan holde det gående. Vi skal starte med  se på noen stående uttrykk i språket som holder på å gå i glemmeboken.

Om du “går etter høyvekta på Moss” vil du fort gå fem på. Dette var en vekt som i 1903 ble satt opp i sentrum av Moss Folk fra bygdene kom for å veie både ditt og datt. Vekta i seg selv var pålitelig nok, men særlig én av operatørene, en tilårskommen herremann, tok det svært lettvint og skjødesløst med selve veiingen. Dermed var det nokså tilfeldig om vekta tippa i din favør eller ei. Moralen kan kanskje være at også i møte med matematiske størrelser som vekt, gjelder det å være oppvakt nok til å være påpasselig, slik at man ikke går på limpinnen. Limpinnen er ikke et finsk etternavn, men en oppfinnelse som ble brukt til å fange fugler. Den var ganske enkel. oinne + lim = fugl som setter seg fast. Snart begynte fuglevenner å gå hardt ut mot slik barbarisk fangst. Fuglefangerne som syntes fangsten gikk som smurt gikk i skyttergravene. men det gikk som det måtte gå, snart gikk man over til mer sivilisert form for fangst. Dessverre går det rykter om at fangstmetoden fortsatt brukes her og der.

Vi går over til noe annet enn det å gå under (stakkars fugler!). Vi skal gå fra fugl til fisk. I hvert fall skal vi fiske etter gå-historier til vanns.Vi skal gå til sjøs. For vann har mer med gåing enn man nok først skulle tro. Ikke bare kan vannet gå; det finnes også dem som kan gå på vannet. Med Peter gikk det som det måtte gå, han mista trua og holdt på å gå dukken. Men Jesus går ikke så lett på en smell og fikk Peter i gang igjen. Så kan vi jo ikke bare gå over bekken etter vann, men gå ombord i ei seilskute og krysse over hele Atlanteren. Der treffer vi en mann som er i ferd med å gå i frø. Alt går ham imot for tiden ,og snart må han gå av. Stakkars, stakkars mann. Alt hva han har måttet gå gjennom. Fake news fake news fake news. En gjenganger i hele hans presidenttid. Så urettferdig. Så blodig urettferdig. Ingen har blitt behandlet mer urettferdig enn ham! Likevel må han snart ta sin hatt og gå. Mannen er i ferd med å gå ut av sitt gode skinn. Alt har gått i stå. Alt har gått fløyten. Alt har gått i vasken. Og der renner dette avsnittet om gåing og vann ut. Vel, nå gjelder det å få til en overgang til neste avsnitt uten at kritiske lesere sier: Den går ikke!

Blod er tjukkere enn vann, sies det, og det er mulig det er smurt litt tjukt på i denne historien, men la gå! “Gå forsiktig, du kan skli i dine venners blod!” ropte folk til Robespierre 28. juli 1794 da han gikk den sikre død i møte. Ja, han var i ferd med å gå i graven, fordi han nærmet seg trappen opp til giljotinen, der han noen måneder tidligere hadde latt henrette en mengde av sine tidligere meningsfeller. Og nå gikk det ikke bedre til enn at han selv måtte til pers. Snakk om motgang. Jaja, sånn kan det gå!

Hvis vi nå går et godt stykke bakover i tid, kan vi få med oss et utsagn av filosofen Diogenes (412-323 f.Kr). han gikk ikke av veien for å legge seg ut med autoriteter. Da Aleksander den store spurte Diogenes om han hadde et ønske Aleksander kunne oppfylle for ham, svarte Diogenes: “Gå litt til side så solen kan skinne på meg!” Gå ta banen! For en friskus!

Det finnes dem som går amok. Det finnes dem som går berserk. Det finnes dem som går til seters og gjør seg feite. Det finnes dem som går i kloster. Dem om det. Vi skal slutte med å se på en svært positiv effekt av det å gå. 

Bjørn* Bjørnsom (tenk at det går an å hete det!) skrev om å “gå morgenvandringer i besluttningerens stærke, friske luft.” Og ja, det er også min erfaring, at det å gå klarner tanken. Det er ikke bare beina som går; tankene vandrer også. Ideer dukker opp. Problemer løses. Det er deilig å gå. Mennesket er kanskje skapt for å gå? Selv om vi bruker litt tid på å lære det. En gnukalv kan stå og gå fem-seks minutter etter sin fødsel! 

I november har jeg gått og gått og gått og det har vært godt og bedre enn best. Jeg har på en måte overgått meg selv. Eller rettere sagt, jeg har gått i rette med depresjonen min. For hvordan går det egentlig til at man vikler seg inn i en depresjon? Det går mang en vei inn dit. 

For meg var det nok mest av alt en opphopning av somatiske sykdommer og diagnoser som medførte bekymringer over lang tid. Oppå alt dette kom så en tid med mange sår på føtter og tær. Siden jeg har diabetes, får jeg ekstra lett slike fotsår. Til gjengjeld gror de dårligere og saktere enn hos “vanlige” folk. Så en diabetiker gjør rett når han passer godt på føttene sine. Det kan være lurt å kikke på dem morgen og kveld. 

For meg bikket det over i en sykelig og hysterisk forsiktighet. Jeg kunne sjekke føttene mine minst 10-20 ganger om dagen. Og frykten for å ta på seg sko satt seg knallhardt i meg. Når jeg skriver knallhardt, mener jeg knallere enn knallest hardt. Det å gå, som jeg elsker, var nå blitt til min største frykt! Jeg falt og falt og falt, dypere og dypere, inn i et beksort mørke. Tenk deg selv hvordan livet ditt ville bli om du knapt nok turde å ta på deg sko..! Nettopp, – da går man fra vettet!

Etter hvert fikk jeg hjelp. Av fastlege. Av ortoped. Av fotterapeut. Av ortopediteknikker. Og av psykiater. Ortopediteknikkeren fant et par joggesko til meg. Psykiateren sa at javel, nå som du har sko må du ha bein nok i nesa til å ta på deg skoa. Og gå. Du har bein å gå på. Du har sko som er spesialtilpasset. Gå i gang. Det var såkalt eksponeringsterapi. Det var å utsette seg for det man er redd for. Jeg vet ikke hva du er ordentlig redd for, men tenk om du skulle vasse i edderkopper i ti minutter, – hvis det er det som skremmer deg. 

Fra såvidt å tørre å tøfle rundt i slippers i juli, startet jeg med 10 minutters turer i august. 10 ganger. 20 minutters turer. 20 ganger. 30 minutters turer 30 ganger. Etter lang, lang tid kom jeg opp i én time. 80 minutter. 90 minutter. Hva skal vi si? Sakte og usikkert gikk det fremover, i dobbelt forstand. Det gikk bedre og bedre med meg. Og nå i november har jeg altså gått totalt 387 kilometer. Gjennomsnittelig 12.9 kilomter jver dag. Uten å ta i for hardt kan vel det kalles formidabel framgang. 

Er det noe jeg vil bruke tid på fremover, så er det å være med på å gi folk håp. Når det er som aller mørkest – jeg har vært på det stedet – så vil det med tid og stunder bli bedre og lysere. 

Jeg er jeger!

 

Lykkejegere? Hva er det? Er ikke jeg en lykkejeger? Er ikke du en lykkejeger? Forsøker vi ikke alle å finne fram til lykken? Men i tillegg har mange av flyktningene reist fra krig, terror og vold. Vi må møte dem som medmennesker, ikke med stempelmaskinen klar. «Lykkejeger» er bare en retorisk oppfinnelse. Det er et verdiladet ord som ikke gjør stort mer nytte for seg enn propaganda gjør.

Nyttårsfortsetter

Jeg har i grunn ingen nyttårsforsetter, men noen nyttårsfortsetter har jeg satt opp:

 

NYTTÅRSFORTSETTER

1. Fortsette å lese og skrive mye forskjellig.
2. Fortsette å tale rettferdighetens sak.
3. Fortsette ås spise god sjokolade og drikke mye kaffe.
4. Fortsette å verdsette vennskapets gave.
5. Forsette å spise deilig potetgull og drikke brus til.
6. Sa jeg kaker?
7. Fortsette å være modig.
8. Fortsette å svømme motstrøms nå og da. Det er på den måten man kommer til kilden.
9. Fortsette å hevde at miljøsaken trumfer alt. Uten miljø, har ingen av oss, og særlig ikke våre barnebarn, noe sted å være til slutt.
10. Fortsette å ha «balanse» som ett av mine favorittord.
11. Fortsette å digge snø, polarhunder, ski, vinter og friluftsliv sånn generelt.
12. Fortsette å verne om, dele mye tid med og bli enda bedre kjent med min kjære kjernefamilie.

Av Kjetil Dybvik, verdensborger, lektor og far 

(Denne teksten sto på trykk som kronikk i Stavanger Aftenblad, 23.12.15)

Jeg er på besøk. Ikke bare her i Stavanger og på byens ærverdige universitet. Nei, jeg besøker planeten vår. Jeg er innom. Universitetet og Universet. På universitetet får jeg høre om sammenhengen mellom lesing, vurdering og læring. Jeg lærer at elevene skal ha læringsmål som er presise, relevante, individuelle, og målbare. Med Universet og Kloden vår er det litt verre. Hvordan henger ting sammen her?

 

Heldigvis besøkte jeg teateret også. Der fikk jeg sortert tankene mine. Og følelsene mine. Jeg lo og gråt. Jeg ble beveget. Eller gjorde jeg det? Å bli beveget vil vel si at noe i meg har flyttet på seg. At noe er forandret. At jeg ikke bare går ut fra teatersalen, fornøyet og såkalt beveget, og så vil jeg fortsatte i samme i samme bane. Både jeg og universet, vi går vår skjeve gang.

 

«A Christmas for Carol» sto på plakaten. Carol er en kyniker. Kynikere er sånne som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Har hun noe med meg å gjøre? Å, jada! Men mest av alt identifiserte jeg meg med en liten gutt. Han lider av tuberkulose. Jeg er en av få nålevende nordmenn som har hatt den sykdommen. Jeg har kjent den på kroppen. På verdensbasis er dette en av de virkelig «big killers». Dødstallene tilsvarer en flystyrt hver andre time. Døgnet rundt. Året rundt. Det er uhorvelig mange flystyrter. Men vi hører ikke om tuberkulose i media. Hva er problemet? Er ikke denne sykdommen der folk tæres bort og hoster seg til døde like sexy for media som en dramatisk flystyrt? Hvem sine problemer er interessante?

 

Barn dør av tuberkulose. Jeg har selv sett det. Jeg har reist i Liberia og Kamerun som journalist for WHO. Barn tæres bort. De dør. Hva gjør det med meg? Jeg er selv far til to gutter, en toåring og en sjuåring. De er dyrebare for meg. Som barna i Liberia er dyrebare for sine foreldre. Jeg gråter. Hvert år dør 140 000 barn av tuberkulose på verdensbasis, ifølge WHO. 1 million individer blir syke. 10 millioner har blitt foreldreløse. Tuberkulosen tok begge foreldrene. Millioner av ødelagte eventyr.

 

Jeg er en historieforteller. Jeg forteller fra virkeligheten. Nå forteller jeg deg at barna dør ikke fordi det ikke finnes en kur. Legevitenskapen har utviklet medisiner. Men barna har ikke rike nok foreldre. Hvem skal hjelpe dem da? Carol? Jeg? Du? Ja, skal du gjøre noe?

 

Hvis vi går ut fra Rogaland Teater og ikke gjør noe, da er vi kynikere. Hvis vi entrer livets scene og ikke spiller rollen vår med innlevelse, hvilken rolle spiller vi da? «Den som letter byrdene for en annen, har ikke levd forgjeves», sier Fortelleren i stykket. Han sier også, før han slipper oss ut i den virkelige verden igjen, at denne julen handler ikke om deg. Den handler om de andre. Altså, den handler om relasjon. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? Hvordan kan vi stå sammen? Hvordan kan vi gå sammen? Hva beveger oss? Hva styrer oss? Hva er retningen? Hvem og hva skal styre og rettlede oss? Markedet? Frykten? Hege Storhaug? Carol? Kynismen? Mistenksomhetens ånd? Eller, – barmhjertighetens ånd?

 

Like etter at jeg selv var blitt frisk, reiste jeg til Liberia som journalist for å studere hvordan de behandler tuberkulose der. Det er ingen overdrivelse å si at helsevesenet er skakk-kjørt. Ressurser mangler. Resultatet er at folk, sånne som deg, dør helt unødvendig. Hva kan gjøres? Jeg fulgte Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister i Franrike, nå spesialrådgiver i FN, på en rundreise til landets helseinstitusjoner. Hans kongstanke er at mikroskatter på produkter som tobakk, teknologi, finans og flyreiser kan generere store summer. Dette kan brukes til å ruste opp skole- og helsevesen i fattige land. Finansbransjen, med sånne som Carol i spissen, vil ikke være med. De er seg selv nok. I en del land er mikroskatt på flyreiser implementert. Passasjerene merker det ikke engang. Den bittelille skatten er bakt inn i prisen. 2.4 milliarder dollar har blitt skaffet til veie på denne måten siden UNITAID (en gren av FN-systemet) startet opp i 2006

 

Kan vi gjøre dette i nærmiljøet også? En krone ekstra i kantina. En krone mer for å delta i vinlotteri. Vil lokale kjøpmenn være med? Mange andre former for støtte kan tenkes og utføres. Bruk fantasien. Det er ikke det som setter grenser her. Dette kan bare stoppes om vi har vondt i viljen. Mange tiltak små gjør en stor å. Altfor ofte gjør vi ingenting. Eller det jobbes i helt gal retning. Hatprat. Brannstiftelser. Mistenkeliggjøringer.

 

Mange er på flukt i dag. Mennesker av kjøtt og blod, sjel og ånd. Ikke figurer. Ikke tall og nummere som sånne som Storhaug og hennes disipler kan leke seg med i teorien. Det koker ned til: Det kunne vært deg! Det kunne vært ditt barn. Vi er mennesker sammen og må hjelpe hverandre. Ingen kan flykte fra seg selv. Vi må ta tilflukt hos hverandre. Det finnes ikke noe sånt som «dem» og «vi». Det finnes bare et stort «oss».

 

Jeg har ikke målt, sånn helt presist, hva jeg lærte i teateret og i Liberia. Slike ting lar seg ikke måle. Læring har skjedd likevel. Jeg sitter igjen med en dyp forståelse. I nestekjærlighetens og solidaritetens ånd, og med julens ånd, oppsummerer jeg:

 

Barn skal ikke behøve å hoste seg ihjel. Barn skal ikke behøve å lide. Ikke barn i Stavanger. Ikke barn i Liberia. Hvem skal leve? Hvem skal leve godt? Jeg avgjør. Du også.

 
 

 

 

 

 

 

Jeg er far. Derfor har jeg noen er-far-inger. Først ble jeg far til én. Det lærte jeg jo noe av. Så ble jeg far til en til. Det lærte jeg enda mye mer av. For nå kunne jeg begynne å sammenligne.

Jeg så likheter og forskjeller. Ikke minst det siste. Jeg lærte at det som fungerer for et barn i en setting til en tid, slett ikke fungerer likt for et annet barn i en annen tid, selv om det var mye ved settingene som kunne minne om hverandre.

Slik sett erfarte jeg at erfaringer er noe skrøpelig. men tross alt, opplevelsene med den førstefødte kunne anvendes på den andrefødte, bare de ble tilpasset. Det må skje gjennom refleksjon. Jeg mener man lærer aller mest gjennom refleksjon. Erfaring uten refleksjon er ikke verdt all verdens.

I yrkeslivet finner man dem som har 1 års erfaring 30 ganger, og dem som har 30 års erfaring. For de førstnevnte er erfaring det som hender med dem. For de sistnevnte er erfaring refleksjoner over det som har hendt med dem.

Man kan med fordel trekke andres erfaringer inn i sine refleksjoner. Man må bare vite at de ikke kan anvendes på eget liv sånn helt uten videre. Erfaringer er alltid situasjonsbaserte. Skal de brukes til noe myttig i en annen situasjon, må de tilpasses. Og mitt mantra er at dette skjer gjennom refleksjon. Gjerne gjennom å skrive. Altfor mange har levet uten å ha skrevet.

I 2012 reiste jeg som journalist til Liberia. Jeg fulgte tre norske stortingsrepresentanter. Med på turen var også Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister og helseminiser i Frankrike. Nå er han spesialrådgiver i FN på feltet innovativ finansiering. Han leder også hjelpeorganisasjonen UNITAID. Nå som Liberia har kommet i medias søkelys på nytt, poster jeg denne tidligere upubliserte artikkelen. Det handler ikke spesifikt om ebola. Det handler mer generelt om helse og skole i Liberia.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Stortingsrepresentantene Sylvi Graham (H), Marit Nybakk (Ap) og Jon J. Gåsvatn(FRP) har besøkt Liberia. Det ble en studietur der helse og skole kom til å stå i sentrum.

De norske politikerne fikk et verdifullt innblikk i hvordan norske bistandsmidler kommer til nytte. Politikerne fikk møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Dessuten fikk de treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, Flyktninghjelpen og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Blant annet forsvant 85 % av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

IMG_4352

Marit Nybakk i fremoverlent samtale.

De tre stortingsrepresentantene fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Vi kan være stolte over at Norge har vært med og brøytet vei for UNITAIDs nye løsninger. Jeg mener at UNITAIDs alternative måter å skaffe midler til bistand er bra. Ikke minst har de klart å skaffe medisiner til priser som utviklingsland klarer å betale. Dermed når man flere med de bistandskronene som er tilgjengelige. Mer igjen for pengene rett og slett. Dette vil alltid være noe som Høyre er positive til, sier Graham.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn. Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem gjorde nok de usedvanlig vanskelige forholdene helsepersonell i Liberia jobber under, ekstra sterkt inntrykk påGåsvatn.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

– Jeg må si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv. For Sylvi Graham var det spesielt viktig å fokusere på den tette forbindelsen mellom helse og utdanning.

– Jeg kjente på den tunge erkjennelsen av at det tar så lang tid å bygge kunnskap og endre holdninger og kulturelle sannheter. Helseutfordringene er kjempemessige, men jeg opplever at skole og utdanning likevel blir viktigst. For å brøyte plass for dette må fattigdommen angripes. Vi kan ikke stoppe å hjelpe!

Det var lett å merke at Graham var tilstede i Liberia med både hjerne og hjerte. Hun var ikke redd for å stille kritiske spørsmål underveis, og lære nok mye på den måten. Men mennesket er slik laget at det lærer og utvider sin forståelse ved hjelp av hjertet også, og da Graham fikk møte en gruppe HIV-smittede mødre, ble hun sterkt beveget.

– Som mor og mormor var det fryktelig å se smerten og frykten i en annen mors øyne. Bare tenk hvordan det må føles ikke å kunne tilby sitt barn en sikker framtid og et godt liv. Disse barnas situasjon grep meg veldig. Og de stigmatiserte HIV-positive mødrene hadde jo ikke engang støtte fra sine sosiale nettverk i landsbyen, eller fra familien. For en vond ensomhetsfølelse det må gi.

I løpet av besøket ble det også plass til to korte møter med Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf. Hun viste den norske delegasjonen at hun er en dame med snert og humor i replikken, og at hun er en dame med stor styrke. Man kommer rett og slett ikke til makten sånn helt uten videre i et Land som Liberia. Siden Marit Nybakk var med i gruppen som foreslo Johnson Sirleaf, var dette møtet av ekstra stor betydning for henne.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

Nybakk brakte spørsmålet om kjønnsrelatert vold på banen. Her bærer Liberia på en vond tradisjon fra den lange borgerkrigen. Johnson Sirleaf innrømmet at ikke nok har blitt gjort på dette feltet.

IMG_0513

Dette bildet måtte jeg «slåss» for. I hvert fall skubbe vekk et par sikkerhetsvakter.

Askeladden og Johnson Sirleaf

Askeladden og Johnson Sirleaf

For Gåsvatn var det også et møte av sjeldent kaliber: – Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. Presidenten sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

På mitt spørsmål om hva stortingsrepresentantene vil gjøre med det de erfarte og opplevde på studieturen, svarte Graham slik: – Vi skal lage en rapport fra dette besøket. Ellers vil jeg selvfølgelig sørge for at det vi lærte bringes videre i mitt parti, ikke minst til fraksjonen i utenrikskomiteen som primært steller med bistandsspørsmål. Dette bidrar så til å danne bakgrunn for arbeidet med partiets alternative statsbudsjett.

Gatebilde fra Monrovia

Gatebilde fra Monrovia

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet...

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet…

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

I skrivande stund, 14. oktober 2014, sitter jeg på Sandefjord bibliotek. Det er et godt sted for ettertanke og refleksjon. Jeg tenker:

Hva er mest skakk-kjørt? Liberia, – eller vår holdning til Liberia?

Landet var skakk-kjørt i 2012. Det var det gjengse vestlige menneskes holdning til landet også.

Landet er enda mer ute å kjøre nå i 2014 med det påtrengende ebola-problemet. Og Vesten har vist en ufattelig stillesittende tilnærming til dette.

Noen gjorde noe i 2012. Noen har gjort noe lenge. Jeg vil holde fram Leger uten grenser, UNICEF og UNITAID som gode eksempler.

Hva kan gjøres i dag? Hva kan du bidra med?

La oss ta utgangspunkt i UNITAIDS idé med mikroskatter på flyreiser. La oss skalere den ned og tilpasse den våre lokale forhold.

La vinlotteriet bli én krone dyrere.

La kundene i butikken din få tilbud om å betale én krone mer per handlekurv.

La personalturen koste én krone mer per deltager.

Pluss én krone på sluttsummen i kantina.

Og så videre. Mange gode, lokale ideer kan bygges ut her.

La så alle enkroningene komme for eksempel UNICEF til gode. Gjerne i Liberia. Jeg har selv sett hvor godt UNICEF driver der, Eller der du/dere synes det er ekstra viktig å trå til.

Jeg oppfordrer herved alle til å pønske ut og gjennomføre mange mikroskatter på lokalt plan.

Send meg gjerne en melding om du får til noe sånt.

 

 

 

 

Ingen redaksjon anmelder bare gode bøker. Ingen redaksjon anmelder bare gode filmer. Redaksjonen i DN anmelder bare gode viner. Dette lukter det surt av. Her er det mer enn et hint av råtten skosåle.

Uhildet, balansert og edruelig journalistikk er det iallfall ikke. Noe stikker under. Noe er skjøvet under teppet. Noe er lagt lokk på. At disse journalistene bobler kan jeg godt forstå. De er overbetalt så det holder. De har sjampagnelønn. Man burde kunne forvente store ting av dem. Eller iallfall basiskunnskaper. Med et hint av etikk og samfunnsoppdrag.

I steden fremstår de som alkoholens trellbundne marionetter. Noen trekker i trådene, og de danser lydig. Hvem «noen» er? I hvert fall vinbransjen. Og et slagt uskrevet press fra samfunnet vi lever i om at Alkoholen er Konge. Den slags Konger får sjelden eller aldri dårlige anmeldelser.

En kjapp titt på noen vinanmeldelsene til alkoholtilbederne i DN, er talende:

*Frisk og tiltrekkende barbera (Med hint av moden ost).

* Søritalienske godbiter (Med duft av røk, mørke bær og lær.)

*Forførende rødvin (fint krydderpreg, noe Penja-pepper og litt sevje. Tett, lag på lag med forførende frukt.)

* Fantastiske Piemonte-viner (Tørt treverk, litt humus).

* Hvite italienere man må prøve (Mineralsk finish).

Sånn fortsetter det. Det er nesten ikke mulig å finne en negativ anmeldelse. Da er det ikke anmeldelse. Det er reklame i fårete anmeldelsesklær.

VG er ikke det spøtt bedre. Blant de ti siste vinene de har anmeldt er det gitt fem 6-ere, fire 5-ere, og en enslig 4-er.

Og det kan ikke være mye tvil om at det Aftenposten leverer her, er dårlig kamuflert alkoholreklame. Anmeldelse er det i hvert fall ikke. 10 av 10 viner får terningkast 5 og 6. Dette er så slurvete journalistikk at man jo vurderer å «anmelde» den. Men Aftenposten har kanskje fått en overdose PPU som det er i det siste…

Heller ikke avisenes øvrige saker hvor alkohol berøres, tar i nevneverdig grad opp de problematiske sidene ved alkohol. Alkohol som samfunnsproblem er bortimot neglisjert. At svært mye av sykefraværet skyldes alkoholmisbruk, burde ha vært en viktig sak for avisene. Hint, hint…

NOEN SPØRSMÅL Å TA UTGANGSPUNKT I NÅR MAN SKAL LAGE EN RETORISK ANALYSE:

1. Hvilken jobb er teksten satt til å gjøre ?

2. Hvilken kontekst (sammenheng) opptrer den i?

3. Hvem er teksten retta mot? (Hvem er målgruppe?)

4. Hvem står som avsender?

5. Hvilken språkfunksjon er den dominerende?
– informativ
– ekspressiv
– appellativ
– poetisk/estetisk

Se også etter innslag av hjelpefunksjoner.

6. Hva kan du/dere si om tekstens etos, patos og logos?

7. Hvilke tekstelementer (meningsbærende ressurser) består teksten av?
– verbaltekst
– bilder/levende bilder
– lyd/musikk
– kroppsspråk
– tegnspråk
– diverse symboler
-fargekoder
– design/oppsett
– skrifttype/Skriftstørrelse
– Osv.

8. Hvordan jobber de ulike tekstelementene sammen? Er det en god arbeidsfordeling mellom dem? Hvilken jobb gjør bildene? Hvilken jobb gjør verbalteksten? Osv. «Krasjer» de ulike elementene med hverandre, eller er de godt balansert?

9. Er det noe som IKKE er med i teksten som KUNNE eller BURDE ha vært der? Er det noe viktig som ikke blir formidlet? Forsøker avsender å skjule noe?

10. Løser teksten oppgaven sin på en god måte etter din/deres vurdering? Begrunn svaret.

Følg gjerne denne linken til en forklaring på hva retorikk egentlig er. Her finner du et forsøk på å forklare teorien på en forståelig måte.

OPERATION PROTECTIVE EDGE

Det er nå 27 dager siden den siste offensiven startet. 330 barn er døde. 330 for mye! Som seg hør og bør er dette behørig omtalt.
Samtidig, på verdensbasis, de siste 27 dagene, er 777600 barn døde av sykdommer som malaria, tuberkulose, AIDS, kolera osv. Alt sammen er sykdommer som menneskeheten har lært seg å behandle. Altså er også alle disse dødsfallene unødvendige. Hvorfor får dette så lite oppmerksomhet?
Den gode nytheten er at noe kan gjøres.
Den dårlige nyheten er at altfor få gjør noe.
Moralen her? Gjør noe!

Støtt f.eks Redd Barna eller UNICEF.

http://www.savethechildren.org/site/c.8rKLIXMGIpI4E/b.7892381/k.F0A6/Every_3_Seconds_a_Child_Needlessly_Dies.htm

Hei kjære verdensborger

Jeg har nettopp deltatt i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerte. Vi løp for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løp for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løp for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons løpet mitt Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

phoca_thumb_m_3908

phoca_thumb_m_3936

phoca_thumb_m_3910

phoca_thumb_m_3905