Dagens ord: ettervarme
Jeg liker ord som setter etter- først. Altså ord som har etter- som forstavelse. Da tenker jeg ikke først og fremst på ord som etterape, etterbetale eller etterplapre. Nei, jeg tenker på varmere ord.
Som etterkommer.
Som etterlengtet.
Som ettermiddagskaffe.
Som ettersmak (den kan jo både være god og mindre god, alt ettersom)
Som etterspurt.
—
Som ettervarme.
Jeg vet at jeg har en bok et sted om dette med ettervarmen. Så er det bare det at vi har, bokstavelig talt, tusenvis av andre bøker også. Det er lenge siden vi sluttet, av ulike grunner, å etterstrebe et veldig godt system. I ettertid har vi forstått at det kanskje ikke var så lurt å gi slipp på det rigide systemet som en gang rådet i bokhyllene våre. Vel, nå går jeg for å ettersøke den.
(30 minutter senere)
Puh! Fant den. Og det vil jeg slå ettertrykkelig fast, at den boka er verd å etterspørre. Den er ettertraktelsesverdig så det holder. Den er fortsatt å få tak i, for tiden på tilbud her. (Jeg tjener akkurat null kroner på å anbefale boka.)
Jeg leste den første gang i 2005 og siden har den fortsatt å stråle ut sin ettervarme i mitt sinn. Den etterlater noe viktig i alle som leser den, vil jeg tro. Den er skrevet av Tomas Sjödin, en mann som virkelig har fått kjenne på livets svingninger. To av hans tre barn var såkalt multihandikappede og døde i sine ungdomsår. Når han i tillegg er i besittelse av en spesiell lun og ettertenksom skrivestil, så blir det bøker som har sterk ettervirkning på de fleste som leser dem
Jeg er glad jeg fant den, for den inneholder noen gode ord som har vært til stor ettertanke for meg. Sjödin skriver:
“Jeg liker ordet ettervarme. Det forteller om noe som var, men som nå er forbi. Men likevel ikke er forbi. Ikke helt. Det er som om det lyse og våkne og vakre ikke helt vil gi seg for kvelden og natten, ikke helt vil gi plass til kulden. Derfor svøper de aftenene inn i denne blandingen. Dagen kan fortsatt merkes. Og natten kan ikke fornektes.”
Av og til bruker jeg å konkretisere og levendegjøre ordet ettervarme for meg selv ved å tenke på det å sitte på terrassen på hytta en dag solen skinner og varmer. Mot kvelden kan man kjenne ettervarmen, både mot huden og om man legger hånden inntil plankene i hytteveggen. Eller å kjenne på en stein solen har sendt sine stråler på en hel lang, varm ettersommerdag.
Solvarm stein, det er godt å kjenne på, det.
Sjödin skriver også:
“Jeg tror den følelsen av respekt og ærefrykt man kjenner i en gammel kirke er ettervarmen fra utallige hverdagshelgener.”
Ja, personer vi en gang kjente og var glad i, kan også etterlate seg ettervarme. Selv om de er døde og savnet er stort og sårt, kan de fortsatt kaste lys over livene våre og gi varme til dem. Vi kan minnes ting de fortalte oss, ting vi gjorde sammen og gode stunder i en lun solvegg.
Legg igjen en kommentar