Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘feighet’

Dagens ord: feig

Vi skal starte med å ta litt mot til oss og gå i rette med selveste Nynorskordboka hos Språkrådet. Den definerer nemlig ordet feig slik:

Reddhuga, umannsleg, stakkarsleg

Så en må liksom være mannsleg (hva nå enn det er) for ikke å være feig? Vel, jeg har møtt mange menn som har utvist feighet. Og motsatt, naturligvis utviser kvinner rett som det er mot. Her er den klare beskjeden til Nynorskordbokas redaksjon: Skjerpings!

Men hva er feighet, da? Jeg har forsøkt å pusle sammen en regle. Om ikke annet kan den kanskje by på noen hint og tjene som et frampek:

Feige Fredrik forsvant fordi fembarnsmoren Fryktløse Frida framsatte fatale fakta.

Så kan vi prøve å formulere noe mer presist og leksikalsk:

“Feighet er en egenskap med viljen, som ytrer seg i å gå for langt i å unnvike alle farer og ubehag.” skriver Wikipedia. Det kan jeg godt være med på. Men da blir jo hva som er feighet en smakssak? For hva vil det si å “gå for langt i å unnvike”? Noen ganger er det jo smart å unnvike farer og ubehag. Andre ganger er det altså feigt. Hva er hva? Hvor går grensene?

En gang hadde jeg en kollega som sa om seg selv at han var feig. Faktisk var han litt stolt av det. Først hadde jeg litt problemer med å forstå tenkemåten hans. Så forsto jeg at det kunne ha noe å gjøre med vårt medfødte fluktinstinkt å gjøre. Det er ikke noe småtteri vi snakker om i møte med slike instinkter. De har jo fra eldgamle tider virket livreddende i helt bokstavelig forstand. Og mange har kommet med utsagn som kan understøtte min eks-kollegas måte å se det på:

  • Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss.

Hans Børli

  • Alle ville være feige om de bare torde.

John Wilmot, jarl av Rochester

  • Mennesket er feigt. Det er en grunnegenskap. Det finnes ikke mot. Under den største heltegjerning vil du finne feigheten.

Aksel Sandemose

  • Mot er ofte mangel på kunnskap, mens feighet i mange tilfeller er basert på god informasjon.

Peter Ustinov, skuespiller og forfatter

Opp mot dette kan vi holde selveste William Shakespeare:

  • En feig dør mange ganger før sin død; den tapre lider døden kun én gang.
Ikke høre (noe ondt), ikke se (noe ondt), ikke si (noe ondt). Er disse apene kloke, eller feige? Det kommer kanskje an på øyet som ser. Kulturell bakgrunn spiller også inn.

Det er sant at feighet som instinkt kan bekjempes. Man har jo et valg. Flight or fight? En kan bruke både sin forstand, sin pliktfølelse og sitt mot for ikke å vike i møte med en vanskelig, ubehagelig og kanskje til og med farlig situasjon. 

Hvilken posisjon har feighet i våre hverdagsliv? Vi kan spørre: Hvordan står det til med hverdagsfeigheten? Nå stunder det mot jul, en tid for familiesammenkomster. I år blir de mindre enn vanlig, men bare man får kohorter og kanutter og kahooter (og hva det nå heter alt sammen) til å gå opp, så blir det nok en del familiekonstellasjoner likevel. Hva snakker vi om da? Hvor ærlige er vi med hverandre? Hvor mye feies under teppet, – for husfredens skyld? Og har alt dette noe med feighet å gjøre? La meg være litt feig å si: Mitt kall er ei at svare, jeg spørger helst.

Fine betraktninger rundt hva dette bildet sier om feighet i Tidsskriftet.

Mennesket er et flokkvesen. Vi er nøye med å passe på at vi ikke risikerer å bli støtt ut av flokken. Å bli oppfattet som en oppvigler, urokråke eller kranglefant (det er jo ikke sikkert man er noe av dette, men det bryr ikke alltid flokken) kan være opptakten til å bli utsatt for ulike former for utestengelsesmekanismer og hersketeknikker. Hvem tør å risikere det? Så går vi heller litt langt i å være høflige, unngå å ta opp “touchy” temaer og under teppet samler det seg sammen med hybelkaninene flere og flere dotter av feighet. Det er naturligvis til å forstå, man vil jo ikke få en festdag spolert. Samtidig er det jo ofte bare ved slike anledninger at storfamilien samles… Hvor ille det kan gå når det ikke er plass til mer under teppet kan man på en særdeles illustrerende måte få levendegjort ved å se filmen Festen. Filmen har fått god kritikk.

God kritikk er det ikke vanskelig å motta. Men kritikk, det oppleves jo ofte som fryktelig vanskelig. Både å gi kritikk og få kritikk. Kanskje er det faktisk enda vanskeligere å gi kritikk enn å få det. 

Men når det heter “gi og få” kritikk går det kanskje an å tenke på det som en gave? Det ligger i hvert fall et potensial der. Dersom kritikken blir levert på en god måte, og har et konstruktivt innhold, – og man har trent seg opp til å motta kritikk på en konstruktiv og god måte, så kan kritikken føre til utvikling og vekst. Jeg fant en fin podkast som handler om at du kan styrke relasjoner ved å gi og ta imot kritikk på en ordentlig måte. 

Det finnes også en del gode bøker om temaet. Selv likte jeg “Gi og ta kritikk på rett måte” av Hendrie Weisinger. Den kom ut i 2000, men kan fremdeles kjøpes hos en del bruktbok-forhandlere. Jeg tar gjerne imot tips om andre gode bøker.

En lettvint og vanlig, men samtidig dårlig, måte å forholde seg til kritikk på, er å projisere den tilbake på den som kom med kritikken, uten å våge å gå i seg selv og se om iallfall noe av kritikken kanskje kan ha noe for seg.

Den som i stedet for å tåle konstruktiv kritikk alltid svarer med å forsøke å overbevise andre om at de tar feil, bør kanskje lese denne artikkelen. Går det altfor langt kan det være noe sykelig over det. Går det litt for langt, kan vi kanskje se på det som en form for feighet. Går det passelig langt, kan vi se på det som mot, og et springbrett for vekst, og sannere, ærligere og sunnere relasjoner.

Mye mer kan sies, men denne teksten er lang nok, og vi skal fade ut med følgende fint formulerte tristesse:

“Han stoppet alltid før leken ble god.”

Nils-Fredrik Nielsen

Read Full Post »