NRK Vestfold og Telemark har 15. desember en sak på nett om to mødre fra Sandefjord som holder barna hjemme fra skolen, i frykt for coronasmitte. Dette blir omtalt som sivil ulydighet i NRKs overskrift. I artikkelen er kommunalsjef kultur, friluftsliv, by- og stedsutvikling, Kristin Flåtten, sitert slik:
“Det er skoleplikt, men samtidig er det ikke sånn at jeg skal rekke pekefingeren mot foreldre som holder barna hjemme. Jeg tenker det er mange ulike forklaringer på det.”
At det er skoleplikt I Norge er feil. Dette fremkommer klart i Opplæringslovens andre kapittel. Her slås det fast at det er opplæringsplikt i Norge. Det er noe ganske annet, og det bør Flåtten vite. Snakker hun mot bedre vitende? Har hun sovet i timen? Å være kommunalråd er en høyt betrodd og høyt lønnet stilling. Opplæringslova er et sentralt grunndokument som det forventes at øverste leder kjenner i detalj. Hun er ikke alene i klubben. Guri Melby sa det samme i sin tid som kunnskapsminister. Det måtte hun gå tilbake på. Naturligvis. Fordi det var feil. Og fordi slike feil får praktiske implikasjoner for hvordan vi ser og behandler dem som vil bruke spillerommet Opplæringsloven gor.
Opplæringslova frikjenner de to mødrene helt og holdent. De har ikke gjort noe galt ved å holde barna hjemme. Dette er langt fra noen ulydighet i det hele tatt. De er i sin fulle rett, og mange av oss vil nok tenke at de har tatt et klokt valg. For det er krise nå. Ikke smørkrise, baconkrise eller nedrykkskrise. Det vi ser nå danker også ut selveste midtlivskrisen. Vi har å gjøre med en verdenskrise, – av pandemisk art.
I krisetider vil det ofte være nødvendig med ny utvikling, nye tenkemåter og løsninger. Alexander Meyer berøre dette temaet i sin artikkel “Opplæringsplikten og skolens handlingsrom – hva pandemi og skolestengning lærte oss”. hos utdanningsforskning.no. Her gjør han seg noen betraktninger om hvordan skolen tradisjonelt har vært organisert, og noen muligheter for utvikling som dukket opp ved forrige nedstenging. Han skriver om den ordinære skolekonteksten
“at elever verken kan bestemme hva de skal lære, når eller hvor de skal lære det de skal lære, eller hvem som skal lære dem det. Det eneste de i realiteten har litt innflytelse på, er hvordan de skal lære det de skal lære, men da også stort sett bare hvis de har en demokratisk innstilt lærer. De har med andre ord svært lite innflytelse over egne læringsprosesser.”
Så viser han til at, i hvert fall på en del skoler, endret mønsteret seg.
“Nå kunne elevene bestemme mer hvor de skulle lære det de skulle lære, de fikk mer kontroll over metodene, de fikk også kontroll over når de skulle lære det de skulle lære, og kanskje også mer hvem de henvendte seg til når de trengte hjelp for å lære det de skulle lære.” Mange elever opplevde personlig vekst.
Meyer viser også til en undersøkelse der elever, ansatte og foreldre ble spurt hva man kunne ta med tilbake til klasserommet fra hjemmeskolen.
“Her ser vi at elevene likte å følge en dagsplan og ikke følge timeplanen slavisk. De syntes også de fikk mer kreative og praktiske oppgaver enn de pleide å få – også i teoretiske fag. Språklærerne syntes de fikk et rikere vurderingsgrunnlag enn de var vant til.”
Og nå er det altså en ny runde. Situasjonen fra skole til skole er svært ulik. Noen skoler har stengt helt eller delvis ned. Blant dem finner vi både svært strikse og mer fleksible løsninger. Det hadde vært å håpe at de fleksible tok mer og mer over. For når elevene er hjemme, hvorfor skal egentlig alle alltid gjøre det samme samtidig?
Kan dette ha noe med en seig skolepolitisk tradisjon å gjøre? Her må vi ta rev i seilene og bruke krisen til å utvikle skolen. Med fagfornyelsen og innføringen av begrepet dybdelæring burde det ligge godt til rette for at barn som har hjemmeskole fordyper seg i ulike ting, selv velger metode og presentasjonsform i langt større grad, og i større utstrekning kan jobbe i eget tempo. En dagsplan er bra. En rigid timeplan kan vi for mange elevers del med fordel legge bort.
Så er det de skolene som holder åpent og krever at alle kommer. Fordi det er “skoleplikt”. Det kan de altså ikke gjøre. Også de må legge til rette for at familier som kan og vil organisere opplæringa som hjemmeskole, må få aksept, hjelp og støtte til dette.
Heldigvis viser Flåtten i siste del av uttalelsen sin en forståelse for dette. Der viser hun forståelse for at det kan være mange ulike grunner til at foreldre holder barn hjemme. Ja, familier er forskjellige. La da også løsningene være forskjellige.
Noen har foreldre i risikogrupper. Noen har barn i risikogrupper. Noen har hjemmeværende foreldre.
Professor Christian Beck ved Pedagogisk Forskningsinstitutt har forsket på hjemmeskole i 20 år og er klinkende klar. I et intervju med Aftenposten Innsikt sier han: “I Norge er skole en frivillig sak. Vi har opplæringsplikt – ikke skoleplikt. Dermed har skolen ingen makt over foreldrene.”
Denne rettigheten går langt, og Beck utdyper det på følgende måte:
«Skolen eller kommunen har ingen sanksjonsmidler mot foreldre som tar ut «ekstra skoleferie». Dette er en konflikt det offentlige er dømt til å tape. Dette betinger imidlertid at foreldrene tar opplæringsansvaret på alvor, og definerer ferieuken(e) som hjemmeundervisning», sier Beck.
Personlig er jeg ikke tilhenger av full nedstengning. Det finnes definitivt barn som er tryggest på skolen. Det finnes familier der begge foreldrene er i samfunnskritiske jobber. Så finnes det like sikkert familier som har det best om barna i perioder kan ha skolen sin hjemme. Det er jo ingen naturlov akkurat som sier at man må være i et klasserom for å lære. Skolen må åpne større rom. Det vil alle tjene på.
Kjetils faglitterære blogg 
Legg igjen en kommentar