"Minnet er som et barn som vandrer i sjøkanten. Du kan aldri vite hvilken liten stein barnet vil plukke opp og gjemme blant sine mest verdifulle ting."
Alt vi knytter oss til, kan vi siden komme til å savne.
Vi mennesker er skapt slik at vi kan knytte oss til andre mennesker, dyr, steder og opplevelser. Alt dette kan være svært sterke bindinger.
Kolbein Falkeid skriver:
Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn
Og han visste det vel han. Som mistet en datter. Først til sykdommen spisevegring. Så til selvmord.Les for eksempel diktet hans “Et rom står avlåst”.
Savn kan komme i mange grader og i mange former. Dessuten kommer et savn sjelden alene. Det kan henge sammen med bunnløs sorg og fortvilelse. Da kan det skli over i noe sykelig, som depresjon. Savnet kan også drasse med seg bitterhet, angst, uro og tankekjør.
Andre ganger kan savn ha med seg fine ting, som følelser og tanker som kjærlighet, omtanke, glede og takknemlighet. “Å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst” har Maria Parr skrevet. Slik kan savn også arte seg. Det er en merkelig blanding av følelser, litt på linje med bittersøthet. Språkrådets bokmålsordbok har definert “savn” som “mangel”. Det er en mangelfull definisjon. Savn er mye mer komplekst enn som så.
Det er fascinerende at savn kan merkes som kroppslige reaksjoner. Ung.no skriver:
“Eksempler på fysiske symptomer kan være hjertebank, økt puls, pusting, svetting, varmebølger eller frysninger som går igjennom kroppen. Hvis du savner noen veldig mye, kan det også gi ubehagelige symptomer som hodepine, kvalme, svimmelhet, utmattelse og rastløshet.”
Selv har jeg kjent sterkt på en rastløshet i dag. Denne hvileløsheten kjennes som å stå på stedet hvil uten å få hvile. Nettopp fordi du vil videre, du vil vekk fra en fastlåst situasjon, men finner ingen vei. Heller enn å være der du er, vil du være et hvilket som helst annet sted. Slik kan det kjennes å bli forlatt av noen som har betydd mye for deg over lang tid. Vigdis Hjorth har stilt et spørsmål som fikk den aller største aktualitet for meg i dag:
Jeg vet ikke svaret. Skulle gjerne ha visst det. Men ikke før i ettermiddag har jeg visst hvordan det kjennes at en som har stått meg veldig nær i lang tid, har valgt meg bort. Det gjør det ikke lettere at jeg ikke forstår hvorfor. Men jeg tror det har noe å gjøre med at vedkommende (som nå ser på meg som uvedkommende) har forvekslet depresjon med negativitet.
Denne personen har tenkt, tror jeg, at jeg må skjerpe meg, at jeg må slutte å tenke og snakke og handle så negativt, at jeg må ta meg bedre av familien min og at jeg må gjøre det med en gang. Det er bare ikke slik en depresjon fungerer. Jeg har forsøkt å være åpen om det. Stort sett har det falt heldig ut, og jeg har opplevd det som viktig og riktig. Men så kostet det meg en sentral relasjon. Jeg kjenner på tristhet og frustrasjon og savn, med islett av sinne. Så ja, hvordan savner jeg en som har valgt meg bort..?
Savn er hjernens måte å fortelle oss at noen har vært viktige for oss (eller er viktige for oss).
Kanskje har du savnet en du er glad i, som for kortere eller lenger tid var borte, for eksempel på en reise? Da kan savnet ha vinger. Det kan bringe fram gode minner. Det kan sette deg i kontakt med følelsene dine. Det kan bringe fram takknemlighet og kjærlighet i deg.
Så kan savn også være svart som en ufyselig novembernatt. Svart som bek. Svart som en ravn.
Bilde fra snl.no
Ravnen er en myteomspunnet fugl. I nordamerikanske mytologier har den blitt regnet som verdens skaper. Den regnes som svært klok (Hugin og Munin). Noa sendte ut en ravn for å speide etter land. Ravnen har også vært sett på som en fugl som kan varsle ulykke. Rent biologisk er den en dyktig flyger. Og siden ravn nå engang rimer på savn, egner den seg ypperlig til et ravnesavne–dikt:
Manyeleti Game Reserve er en stjerne som skinner sterkt på safarihimmelen, men som likevel få har sett.
5 minutter før denne gjengen med hann-bøfler kom traskende hadde vi en liten tissepause her…
Kruger Nasjonalpark er velkjent for mange. Likeså Sabi Sands, og kanskje også Timbavati. Manyeleti Game Reserve grenser til dem alle. Reservatet er minst like bra når det kommer til muligheten for å se dyr, men er svært lite kjent. Hvordan kan det ha seg?
Først bør det presiseres at det ikke er noen fysiske grenser mellom disse parkene. Dyrene kan vandre fritt mellom dem. Landskap, flora og fauna er stort sett likt. Det er bare for menneskene grensene gjelder.
Manyeleti er altså en del av det store økosystemet som går under navnet Greater Kruger, et område på over 20 000 km2. Forskjellene består i ulike regler for de respektive parkene, ulike overnattingsmuligheter og ulik historie.
Inngangsporten ser kanskje stusselig ut, men skinnet kan bedra…
Kanskje er det nettopp i Manyeletis historie vi finner forklaringen på at den i våre dager så lite kjent og verdsatt? Vi skal tilbake til tiden for apartheid.
Det var ikke mange steder de som ble stemplet som “svarte” kunne reise for rekreasjon i denne horrible tiden. Professor Albert Grundlingh ved Stellenbosch University skriver at det i praksis bare var tre feriesteder. Blant disse tre var Manyeleti det eneste naturreservatet. Manyeleti Game Reserve ble offisielt åpnet i 1967 av Department of Bantu Development and Administration. Siden det ble administrert som et sted tillatt for svarte, droppet de hvite Manyeleti, til fordel for Kruger. Jeg synes det er fryktelig å høre om ting som dette.
I påfølgende tiår investerte myndighetene lite eller ingenting i infrastruktur og tilrettelegging for turister. Nabo-områdene derimot ble kraftig turistifisert. Sabi Sand og Kruger har i dag utallige lodger. I Manyeleti finnes bare 6 camper og 1 lodge på det 23 000 hektar store området.
Det er også slik at maksimum 12 kjøretøyer får være ute samtidig. Dette gir en ultra-lav tetthet av turister. Det er dette som er ekte eksklusivitet, – at ikke så mange har adgang til reservatet om gangen. At ikke så mange vet om det. Kommer du over en løveflokk, og det gjør du nok, så er sjansen mye større i Manyeleti for at du får opplevelsen for deg selv. I Kruger, særlig den sørlige delen, har jeg opplevd regelrett trafikk-kork, om det skulle dukke opp en løve eller leopard.
I Manyeleti kommer du tett på dyrene, og det er fred og ro over møtene.
Det klassiske bildet av safari er kanskje slik: Man sitter i en jeep. Man kjører rundt. Av og til dukker det opp dyr. Selv synes jeg dette er en flott form for safari. Gjennom årenes løp har dyrene vendt seg til kjøretøyene. Om man ikke kjører for nærme, vil dyrene oppføre seg helt naturlig og drive med sitt. Det handler ofte om å spise, hvile, drepe, eller forsøke å unngå å bli drept. Det finnes også gode alternativer til denne safariformen. I stedet for å kjøre rundt og oppsøke dyr, kan du sitte rolig på terrassen din, eller på et utkikkspunkt, og la dyrene komme til deg.
Hytte-telt eller telt-hytte? Fra terrassen min kunne jeg se ned til vannhullet, drøyt 50 meter unna. På 2 overnattinger så jeg følgende dyr: Elefant, sjiraff, impala, kudu, vortesvin, sebra, bavian, afrikansk villhund, sebra, flekkhyene og løve komme dit for å drikke. Buffelshoek Camp i Manyeleti er mitt Mjelle!
I Manyeleti bodde jeg blant annet på Buffelshoek Tented Camp. Den har 5 to-persons “telt”, så det blir aldri ståkete og masete i leiren. De som kommer hit er folk som er interessert i det sørlige Afrikas dyreliv på ekte. Det knytter sammen folk uavhengig av alder. Naturligvis ikke betyr ikke rase noe heller, ikke nå lenger. De som jobber på overnattigsstedene er svært imøtekommende og oppmerksomme. De merker seg fort hva slags ønsker og behov de ulike gjestene har. I leirens hovedbygning kan man utveksle erfaringer med andre gjester. Eller gå opp en trapp og kikke ned på vannhullet, mindre enn 100 meter unna. Teltene er konstruksjoner av kanvas, tre og stråtekket tak. Det er en uinngjerdet camp, så i teorien kan all slags dyr bevege seg inn i campen. Det skulle snart vise seg å bli mer enn teori.
Den første ettermiddagen kunne jeg sittende på terrassen, bivåne 10 fullvoksne elefant-hanner ta sine gjørmebad i vannhullet. I og med at dette var i november, skulle det vært regntid og vann overalt. I virkeligheten var det knusktørt i reservatet, ja, i hele reservatet, ja i hele Sør-Afrika. Langt fra normalt, men med klimaforandringene har det unormale blitt det normale. Med så lite vann i omløp, trekkes dyrene, også de som vanligvis er av det mer sky slaget, til de få vannhullene som finnes. Elefantene er vannhullets bøller.Så lenge de var der, kom det ikke så mange andre dyr. Noen impalaer, vortesvin, gnuer og sebraer våget seg frampå. Mot kvelden trakk elefantene vekk. I og med at jeg var preget av en lang reise, trakk også jeg meg tilbake, inn i teltet og ned i senga. Selv i 40 varmegrader, sloknet jeg ganske fort. Utpå natta våknet jeg av en tropisk kakafoni. Det var særlig én lyd som dominerte, og som jeg nok syntes å kunne dra kjensel på: Hyener. Rett ved teltveggen var de, og med sine mange lyder gjorde de det til en natt jeg sent vil glemme.
Flekkhyene, her i ensom Majestet. Egentlig er disse hyenene veldig sosiale dyr som lever i store klaner. Dessverre har den ellers gode filmen «Løvenes konge» bidratt sterkt til at mange har et feilaktig inntrykk av dette flotte og viktige dyret.
Dessverre har mange et negativt inntrykk av hyener. De mange fordommene gjør at mange møter hyener på feil grunnlag. Hyener er ikke siklende, ekle . Flekkhyene er et svært sosialt dyr. Flokkene kan være så store som 70 dyr. Da er det nyttig å ha et stort vokalt repertoar. Den velkjente latteren er bare én av hyenenens mange lyder. Jeg var slett ikke redd der jeg lå. Det var bare uendelig vilt og vakkert. Det var dette jeg var kommet for. Jeg kjente meg, i dobbelt forstand, nær naturen. Å være nær naturen kan kanskje defineres som et ønske om å forstå den og sette pris på den.
Denne ferske hyenen får melk. Voksne hyener kan spise omtrent hva det skal være. De kan også knuse knokler med tennene, fordøye det og nyttiggjøre seg næringsinnholdet. Faktisk består såpass mye av hyenenes diett av beinet de har hvit avføring som inneholder mye kalk. Den blir i din tur spist av skilpadder som trenger kalk for å bygge opp skallet. Naturen er kompleks og finurlig.
BBC Earth-journalist Henry Nicholls har dedisert en artikkel til sin svigermor, som hadde et stereotypisk syn på hyener. Der skriver han at det ikke finnes noe sted i Afrika hvor flekkhyene ikke selv jakter og dreper minst 50% av maten de fortærer. Det er minst like sannsynlig at løver stjeler byttet fra hyener som omvendt. Dette bør gjøre noe med bildet mange har av hyener som stygge og ekle. Samtidig er det klart at de er dyktige åtseletere som sørger for å holde bushen ren. De kan oppdage et åtsel ved hjelp av luktesansen på 4 kilometers avstand. Hyener er savannens ryddehjelp. Det hadde ikke sett pent ut hos oss heller uten renovatører. Skulle de streike, vil det fort bli ulevelig.
På safari lønner det seg å stå tidlig opp. Det er grytidlig, eller aller helst før sola gryr, at sjansen for å se det ekstraordinære er størst. Så sånn i firetida på natta, begynte jeg å romstere rundt i teltet mitt for å finne fram kikkert, kamera, vannflaske og de andre nødvendighetene. Jeg ville gå de 200 metrene bort til campens hovedbygning. Da hørte jeg fra naboteltet, der guiden min, Armand, bodde: “Kjetil, ikke gå ut nå! Det er løver i campen!” Nå var ikke dét teori lenger. Nå var det praksis for alle penga! Tenk å stå opp til en slik beskjed: “Det er løver i campen! Ikke gå ut. Vent til det blir lyst! Jeg kommer og henter deg!” Er dette fantastisk flott, eller fryktelig farlig?
For meg var det fabelaktig. I Norge tenker mange på løver som farlige. Og javisst, det er et kraftfullt dyr. Løver er fullt kapable til å ta livet av mennesker. Men farlige? Hva som er farlig er veldig subjektivt. Vi lærer hva som skal være farlig for oss. I Norge lærer barn at løver er farlig. I Kenya lærer løver at Masaii-barn er farlig. Det gjelder å ha kunnskap. Det gjelder å forberede seg godt. Det gjelder å velge en god guide.
Vi ventet til det ble lyst. Fra terrassen vår kunne vi se løveflokken nede ved vannhullet. Så startet brølinga. Og nå reise hårene seg på kroppen min. Det gikk gjennom marg og bein. Det var ikke frykt jeg kjente, men snarere ærbødighet.
Etter en stund startet vi å bevege oss rolig bortover mot hovedbygningen. Vi så hele tiden løvene. Løvene så oss. Alt var ro. Ingen aggressive tegn. Mens vi spaserte bortover sa Armand til meg at hvis løvene mot formodning skulle ha kommet nærmere oss, var det dummeste å gjøre å løpe. Det trigger noe i en løve. Det riktige å gjøre er å stå stille. Jeg håper jeg hadde klart det.
Neste morgen sto jeg like tidlig opp. Armand hadde noen ærender å utrette i teltet sitt, men jeg fikk klarsignal til å gå bort til utkikkspunktet. Ingen løver i campen nå. På en måte var det bra, for da ville kanskje andre dyr våge seg fram. Ingen andre gjester var våkne. Ingen av de ansatte var å se heller. Helt alene. Villmarka og meg. Jeg rettet kikkerten mot vannhullet og hva fikk jeg se?
En hyene. Det nest største rovdyret på savannen. Alltid et mektig syn. Jeg flyttet blikket mot høyre. Var det også en hyene? Nei, dette dyret var litt annerledes. Kunne det være..? Det kunne vel ikke være..? Jammen, det er da..? Var det virkelig mitt favorittdyr jeg satt og så på? Etter å ha søkt etter dette dyret i årevis, uten å lykkes, på safarier i Kenya, Tanzania og gjentatte ganger i Sør-Afrika, – satt jeg nå og så på en afrikansk villhund? Nei, det var nok bare enda en hyene. Men de runde satelittørene, da? Og den hvite haletippen? Og de karakteristiske fargetegningene, nesten som et maleri? Det måtte da være en villhund, dette? Og der, én til!
Afrikansk villhund. Ikke en hund. Ikke en ulv. Et helt eget hundedyr. Bare ca 5500 individer igjen i Verden.
Jeg var fylt av et adrenalinrush og en følelsesmiks som er vanskelig å videreformidle. Det var en ekstrem gledeskjensle. Samtidig var jeg desperat opptatt av å finne videokameraet mitt for å få festet det hele til film. Også denne nagende tvilen da, var det virkelig villhunder? Jeg så det jeg så, men det var liksom for godt til å være sant. Det var som å tre inn i en av de dokumentarfilmene jeg var så bergtatt av som ungdom. Jeg var midt oppi en faktisk opplevelse av mine dypeste lengsler. Da jeg sprang inn i campens fellesrom for å se etter kameraet, traff jeg på en av campens guider som nå var på beina. Han ante nok på gløden i ansiktet mitt at her var ikke alt ved sitt vante. Jeg ba ham bli med ut for å bekreftet at jeg fortsatt kunne tro på mine øyne og at jeg var ved mine fulle fem. Det var en lettelse da han sa at joda, ingen tvil, der har du to villhunder. Skal vi ikke ta bilen og kjøre helt ned til vannhullet så du får sett enda nærmere på dem?
Ikke bare gåsehud! Men puls i vill galopp! Ikke bare så jeg mitt favorittdyr, etter mange års søken, men jeg så den i interaksjon med en hyene. Når man ser dem slik, sammen, skulle det være enkelt å merke seg noen iøynefallende forskjeller.
Du har nok noen dager i livet ditt som peker seg ut du også. En bryllupsdag, kanskje. Et barn som kom til verden. En drøm som gikk i oppfyllelse. Dette var en sånn dag for meg. Nede ved vannhullet holdt villhundene og hyenene på å småkrangle litt. Men det var vann nok til alle, og de roet seg fort ned. Selv kommer jeg aldri til å bli helt den samme mer. Livet mitt kan nå deles i tre. Tiden før, med og etter villhundene.
Så spør du kanskje hva som er så spesielt med dette dyret? De fleste har jo leoparder, løver, neshorn og elefanter øverst på lista si. Vel, jeg kan ikke helt forklare det. Akkurat som man ikke helt kan forklare hvorfor man elsker kjæresten sin. Det er en X-faktor der. Men noe kan forklares: Det er et veldig sosialt dyr. De samarbeider ekstremt godt under jakt, og under oppfostring av barn. Hos avillhundene er det barna som spiser først. Hos løver må ungene vente til slutt. De er lekne. De er utholdende. Det er slik de jakter. De løper byttet sitt i senk. De lykkes i ca 70% av angrepene sine. Det gjør dem til den mest effektive jegeren blant pattedyrene.
Nok en vellykket jakt. Villhunder blir aldri slitne. De kan holde en fart på 40-50km/t aldri så lenge. De løper rett og slett byttedyrene sine i senk.
Til sammenligning lykkes løver i ca 30 % av sine angrep. I mine øyne er villhunder vakre. Og de er sjeldne. Dette er et av Afrikas mest sjeldne pattedyr, ved siden av svart neshorn og etiopisk ulv. Det finnes ca 6500 individer i hele Afrika, og bare 500 i Greater Kruger som Manyeleti er en del av. Dessuten har ikke disse dyrene noe fast territorium. De forflytter seg over enorme områder. Det er lettere å finne nåla i høystakken.
Stilstudie av villhund.
Etter noen dager forflyttet jeg meg til en annen del av parken. Her var landskapet mindre åpent. Mitt nye hjemsted, het Ndzhaka Tented Camp. Den lå midt inne i tett skog. Egentlig ingen utsikt, men her var rom for mye innsikt. Jeg likte å ta med meg notatblokka mi, sette meg på campens utkikksplattform, under et gigantisk jackalberry-tre, og grunne over livet. Hvorfor navnet Ndzhaka, tenkte jeg. Det betyr “arv”. Kanskje fordi “arv” er noe vi har overtatt fra eldre generasjoner. Kanskje det var noe med de lange linjene her?
Ndzhaka Tented Camp. Lite utsikt, mye innsikt.
Ingen elektrisitet. Ingen dekning på telefonen. Ingen wifi. Jeg hadde nær sagt: Ingen bekymringer heller. Blikket festet på en beitende bushbukk. En fantastisk vakker og veltilpasset antilope. Der den sakte beveget seg framover, satt den bakbena nøyaktig på samme sted som forbena hadde trådt. Risikoen for å knekke en kvist reduseres. Sjansen for å unngå et leopardangrep økes.
Bushbuck. En sky antilope. Grasiøs som få.
For meg derimot var noe av vitsen med å flytte seg til denne delen av parken, nettopp at det var bedre muligheter for å se leopard.
Det slo til neste dag. Jeg var eneste gjest i bilen denne dagen. Med meg hadde jeg Prince som sjåfør, sporfinneren Farney (sporfinneren sitter på et sete på utsiden av bilen og følger med på alle typer spor) og min private guide Armand. Verdien av gode guider på safari kan ikke overvurderes. Som Odd Børretzen synger: Noen ganger er det all right! Jeg kunne ikke hatt et bedre team rundt meg. Det er mange måter å finne en leopard på. Mange baserer seg på flaks. Ikke så her. Disse gutta kjente vanene til områdets leoparder. De kunne med letthet kjenne det ene individet fra det andre, og ikke bare det: De kjente dyrenes “stamtavle”. Leoparder er territoriale. De har relativt faste ruter de går opp for å duftmarkere. Har det nettopp regnet, må de ut på patrulje igjen. Det kan være en god tid for å se etter dem. Og den lyden, hva var det? Et ekorns alarmsignal. Det kan være verdt å sjekke ut. Vi dro til et område hvor de visste at en stor hannleopard hadde tilhold.
Ganske raskt fant Farney fotspor i sanden. 10 minutter etter så vi leoparden. Den lå i skyggen av et tre.
Mange fine frøkner og fruer liker å freshe seg opp med leopard-mønstrede plagg. Ikke så rart. En leopard er selve innbegrepet av ynde.
Helt avslappet. Ikke noen vits i å kaste bort krefter i drøyt 40 varmegrader. Etter en stund reiste den seg og forflyttet seg til et nytt skyggested. Det er stor skjønnhet i å se en leopard bevege seg.For meg er det selve innbegrepet av ynde. All verdens moteshow med sine cat walks, – go home!
Denne leoparden så vi på ca 10 meters hold. Ingen andre biler. Et vakkert og intenst møte i villmarken.
Etter åtte dager var det på tide for meg å vende snuten hjemover. Budsjetter har grenser. Noen venter der hjemme. Ellers kunne jeg blitt her i Manyeleti veldig lenge. På det lokale shangaan-språket betyr Manyeleti “stjernenes sted”. Med minimal lysforurensing skjønner man hvorfor når man står der en sen kveldstime og beundrer stjernemyriadene på Manyeleti Skyline. Manyeleti er i seg selv en stjerne som henger høyt og skinner sterkt og klart på safari-himmelen. Den kan sees av alle som vet hvor de skal rette blikket.
—-
De fleste bildene er tatt av Armand Grobler, fotograf og guide, bosatt i Hoedspruit, Sør-Afrika. Vårt kjennskap til hverandre startet som et guide-kunde-forhold. Det utviklet seg raskt til å bli et vennskap. Så fort jeg er vaksinert mot Covid-19 reiser jeg for å besøke min venn igjen.
Soloppgang i Kruger Nasjonalpark under mitt besøk der, mai 2017. Foto: Kjetil Dybvik
Tankene vandrer fort til Afrika, ikke sant? Men ordet “savanne” har vi fra spansk som i sin tur fikk det fra et indianerspråk i Vestindia, som jo egentlig er i Amerika. Dermed har vi på sett og vis vært innom Afrika, Europa, Asia og Amerika i løpet av de tre første setningene. Hvis vi plusser på med stedet Mjelle, fra den nordlige delen av Norge, så har vi satt tonen for hva denne teksten skal handle om.
Hva er egentlig et sted (eller en stad)? Hva slags forhold har du til ulike steder?
Hvor er ditt hjemsted? Har du et favorittsted? Kanskje familien din har et sommersted? Har du noen gang vært i den evige stad (også kjent som Roma)? Innimellom må vi alle et visst sted. Ikke rent få har opplevd at det bar galt av sted da de oppsøkte filmens arnested, Hollywood, i jakten på ære og berømmelse. Kanskje du har et tryggere arbeidssted, eller sånn som meg, er arbeidsstedshjemløs? Ikke dermed sagt at du står på stedet hvil. I min selvutvikling har jeg hatt nytte av mangt et bibelsted. Men om man slår hver andre i hodet med bibelsteder, vil fort noen rammes av et slag under beltestedet. Skulle det gjøre for vondt, finnes det mange bra salver man kan smøre på det vonde stedet. Noen ganger kan det være lurt å tilkalle hjelp til åstedet. Da kan det være lettere å få gjort opp på stedet, slik at det vonde ikke blir liggende å gnure og gnage. Ellers kan man alltids søke trøst på et bevertningssted.
Finnes det uoverstigelige hindere her i livet? La oss si at du kommer til ei stri elv som synes umulig å passere. Leter man lenge nok vil det muligens finnes et vadested? Og skulle noe gå i stykker i livet ditt finnes det mange slags verksted.
Uansett gjelder det å ha hjartet på rette staden. Da kan man til slutt dø i fred og få et gravsted.
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. heter en bok av Helga Flatland. Den fikk ungdommens kritikerpris. Og et sentralt spørsmål er: Hvilke krefter påvirker våre veivalg? Bli eller reise? Should I stay or should I go? Dra av sted, eller være til stede, – eller begge deler på en gang?
Det som nå skal finne sted er en beskrivelse av mitt favorittsted, – mitt Mjelle. Slik heter det om Mjelle i Terje Nilsens vakre vise, i mine tre favorittvers:
Solnedgang ved Mjelle. Bildet er hentet fra ut.no. Foto: Henrik Dvergsdal
Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle,
Som balsam førr en bygutts såre bein
Selja lyse grønn i ly av fjellet
Og lufta e så velsigna rein
Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle,
Ei stille strand som fylte dæm med fred
Der de kun sætt sæ ned i ly av fjellet
Og tenk i gjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en ainna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda,
De trekk sæ stilt telbake kvær en gang
Mitt favorittsted har verken fjell eller strand (selv om jeg liker begge deler svært godt). Mitt Mjelle har likevel den samme roen og helende effekten som beskrives i sangen.
Mitt Mjelle er savannen. Og dit reiser Kjetil-Kalenderen i morgen.
Fra et besøk til Kruger Nasjonalpark, oktober 2019. Foto: Armand Grobler, min guide og venn fra Sør-Afrika.Slettelandskap i Malawi, januar 2020. Foto: Turist fra Canada som jeg har glemt navnet på.
Lus, ja. Mens mange andre i dag skriver om Sankta Lucia, helgenerklæringer, martyrer og lys, vil jeg skrive om lus. Hvorfor? Vel, noen må jo ta på seg jobben.
Luseforsker Preben Ottesen ved Folkehelseinstituutet har sett nærmere på hva folk kan om den lille blodsugeren.
“Du verden, så mye feil det var. Det er litt overraskende hvor mye uvitenhet det er om hodelus — i et ellers så opplyst land som Norge.”
Vet vi i det hele tatt nok om våre medskapninger på denne planeten? Elefantene, froskene, bavianene, gaupene, nakensneglene, brugdene, beltedyrene, neseapene, kameleonene, termittene, fugleedderkoppene, flodsvinene, barracudaene, slettsnokene, gjøk og sisik, trost og stær, apollosommerfuglene, sjiraffene, snøleopardene, skolopenderne, kaprifolene, tistlene, blåklokkene, liljene på marken, – og ikke minst, lusene? For ikke å snakke om samspillet oss og dem i mellom..?
Lus er ikke så store. Fra 0,35 – 6,5 mm. En voksen hodelus er 2-3mm. Lusehud er seig og læraktig. Artig er det å vite at det finnes omlag 500 arter lus på verdensbasis, hvorav 20 er tilstede i Norge.
De er sterkt spesialiserte, vingeløse insekter som er blodsugere på pattedyr. Munndelene er stikke- og sugeredskaper, som i hvile ligger inntrukket i hodet. Bena er utpregede klamreorganer, som ender i en enkel, kraftig klo. (Kilde: Store norske leksikon)
Ingenting av det nevnte er uvesentlig i lusas samspill med oss mennesker. For eksempel, og denne går til alle dere som har hår, lusa elsker hår! Den er en mester i å bevege seg med hår som underlag. De krokete klørne på lusebeina er skapt nettopp for å bevege seg hurtig langs hårstrå. Danse tango i ditt hår? Går helt fint for lus! Salsa, charleston, jazzballett, steppdans, reinlender og brudevals også. Lusa er en virtuos i hår! På andre overflater er den mer eller mindre hjelpeløs. Dette har betydning for hvordan lus overføres fra menneske til menneske. Med det hopper vi til neste avsnitt.
“Mange tror fortsatt at hodelusa hopper fra menneske til menneske. Nei, loppa hopper. Lusa lusker,” sier Preben Ottesen. Det finnes andre myter også. De fleste av oss har hørt at det å låne andre folks lue eller kam kan gi lus. Men det er svært tvilsomt, ifølge Ottesen.
“Dette er en utbredt og svært hardlivet myte, men forskning viser at lue eller kam er en svært underordnet smittevei – om det er en smittevei i det hele tatt”
De aller, aller fleste får nemlig lus fordi de har hatt hodet tett inntil en annen. For eksempel når vi sitter nært, gir hverandre en klem eller hvisker noe i øret. Og da er det bare snakk om sekunder. Lus er som vi husker veldig raske i hår, og danser lynkjapt fra den ene hårmanken til den andre.
Det finnes også et gammelt råd om å putte befengte gjenstander, som kosedyr, puter og sengetøy, i fryseren.
“Bare tull og tøys. Det er helt unødvendig å fryse ned ting. Og du trenger heller ikke å vaske ned hele huset eller spraye rundt med insektsspray,” sier Ottesen.
“Folk tror lus er like smittefarlig utenfor mennesket, men det er helt feil. Utenfor oss mennesker vil den dø i løpet av et par dager, men den blir immobil lenge før det. Så lus kan ikke smitte via verken puter eller kosedyr.”
Hvorfor driver vi mennesker da og stikker hodene våre sammen, hvis det er det, og det alene, som fører til spredning av hodelus? Svaret kan ligge i evolusjonen.
En sånn hodeberøring vil i store deler av verden tjene som et tegn på vennskap eller kjærlighet. Vi oppfatter det som behagelig. Kanskje er det også nyttig. Det er lettere å forstå når vi vet at en lus ikke bare er en lus. Så langt har vi snakket mest om hodelus. Men naturen har også en annen lus på lur. En farligere lus. Nemlig kroppslusa. Hodelusa er kanskje ekkel, men ikke farlig. Kroppslusa derimot kan overfre sykdommer som tyfus. I Vesten er trusselen fra kroppslus stort sett utryddet, men ikke i den tredje verden.
Siden menneskene er programmert til å like å lene hodene mot hverandre, vil hodelusa få lett spillerom, allerede fra vi er barn. Det høres jo dumt ut, men er egentlig en smart beskyttelsesmekanisme.
“Det er derfor du får et merke eller blir rød når du er blitt bitt av et insekt. Immunforsvaret registrerer et fremmed element og produserer antistoffer”, forteller han.
Har du antistoffer mot lus, betyr det at de suger mindre blod, produserer færre egg og har en høyere dødelighet, mener forskeren.
Antistoffene forblir i kroppen din, og du blir immun mot hodelus, og delvis kroppslus.
“Mennesker som har fått hodelus tidlig, har dermed hatt en fordel mot de sykdommene som kroppslus sprer. Det forklarer også at hodelus i dag er klart mest utbredt blant barn. Det gjelder å få en tidlig immunisering”, forklarer Rózsa.
Lus er et lite dyr, med stor betydning. Uten lus kunne menneskene historie sett helt annerledes ut, men det er en litt annen historie, som kan leses her.
Vi skal ikke la lus gå helt til hodet på oss, men bare få med til slutt at et dyr som bladlus faktisk ikke er en ekte lus. Bladlus (som det finnes 4000 ulike arter av) hører til ordenen nebbmunner.
Ja, den som ikke kjenner lusa på gangen, kan fort komme til å kjenne seg som en lus mellom to negler.
Fordi jeg forsto noe jeg ikke hadde forstått fra før a´
Først hørte jeg fra døra knirk og knark
Jeg slapp ut et lite hark
Sånt no´gir meg i magen mark!
Jeg tenkte: Den hersens døra jeg får ta å smør a´
Den lyden den blir jeg skjør a´!
Men så så jeg at den var jo smørt fra før a`!
Det var altså ikke døra sin feil
Nå begynte jeg å få mere peil
Endelig tok jeg rev i mine seil.
Det var altså jeg som måtte endre kurs og gjøre noe nytt
Så jeg ga meg selv en liten dytt
Og jeg sa til meg: Hør her nå, vær stille og lytt!
—
Ego Alter: Hei til meg!
Alter Ego: Takk det samme!
Ego Alter: Hyggelig å treffe meg!
Alter Ego: Right back at me!
Ego Alter: Tenk at jeg skulle treffe meg, her i døra!
Alter Ego: Ja, verden er sannelig ikke stor!
Ego Alter: Og hvordan har vi det så i dag?
Alter Ego: Det vet jo du like godt som meg. Alt er ikke tipp topp. Det er liksom noe som skurrer.
Ego Alter: Ja, og det er altså ikke døren sin feil.
Alter Ego: Ergo er det egoet som feiler noe!
Ego Alter: Enig med meg!
Alter Ego: Hva gjør vi så med det, da?
Ego Alter: Vil jeg som meg, så må vi slå våre pjalter sammen, og gå i oss selv!
Alter Ego: Tør vi det, da?
Ego Alter: Tør og tør. Jeg tror vi bør. Og at vi kan gjøre det uten at vi verken blør eller dør.
Alter Ego: Dør i en dør. Hahaha. For en skjebne!
Ego Alter: Nå vil jeg sette meg ned å lese og skrive. Rett og slett drive litt selvanalyse. La meg si, et døgn tid, Så blir det et nytt møte her i morgen. Enig?
Alter Ego: Enig med meg, som vanlig.
Vår venn Ego Alter og hans Alter Ego gikk straks i gang. Begge jobbet hardt med seg selv og problemstillingen: Hvordan analysere seg selv for å bli en så sann utgave av seg selv som mulig? Begge skjønte at det de holdt på med, nemlig lesing og skriving, var gyldne innfallsporter.
Det å forsøke å formulere egne tanker gjennom skrift om seg selv, det er god selvutvikling. Det som skjer er at det blir klarere for en selv hva man faktisk går rundt og tenker og kjenner og føler på. I tillegg er det smart å lese hva andre har skrevet om samme tema. Det kan være litt vanskelig å sile i jungelen av såkalt selvhjelpslitteratur, men gode venner og gode bibliotekarer kan komme med gode tips.
Dessuten kan nesten hva som helst man leser brukes. Gode romaner vil kunne bety mye om man går inn for å bli bedre kjent med seg selv. Avisartikler. Tegneserier. Kanskje kokebøker, også, – hva vet jeg? Uansett hva man leser, – det å møte seg selv i døra vil innebære refleksjon.
Med litt trening, kan man bruke nesten hva som helst til å reflektere over seg selv: I tillegg til alt, absolutt alt man leser, kan det være dialoger man overhører på bussen, serier man ser på tv, naturprogrammer med David Attenborough kan naturligvis brukes, for ikke å snakke om Facebook. Hvem er jeg midt oppi alt dette? Hvilke verdier ønsker jeg å ha implementert i meg selv? Hvilke verdier gir jeg uttrykk for utad? Hvor høflig er jeg? Går høfligheten min på akkord med sannhetsgestalten i det jeg sier? Hvem er jeg i et familieselskap? Hvor skråsikker er jeg inni meg? Hvor skråsikker framstår jeg i sosiale settinger? Prioriterer jeg å være flink eller snill? Det er krevende, men lærerikt å sette seg ned og forsøke å formulere skriftlige svar til seg selv på spørsmål som dette.
Skulle man trenge en pause, vil jeg anbefale å høre Øystein Sundes “Møte seg sjøl i døra” på Spotify!
Påfyll kan man også få ved å lese denne artikkelen I Tidsskriftet, formulert av en lege som har våget å møte seg selv i døra.
Ego Alter: Hei min venn!
Alter Ego: Hei igjen!
Ego Alter: Døren er blitt vårt møtested.
Alter Ego: Her skal vi filosofere oss fram til fred.
Ego Alter: Har du lært noe siden sist?
Alter Ego: Det er både sikkert og visst!
Ego Alter: Og hva kan så det være..?
Alter Ego: Jeg vil jo ikke belære…
Ego Alter: Ut med språket! Kjør bare på!
Alter Ego: Jeg har lært å ta vare på hvert eneste nå!
Ego Alter: Er det alt? Ikke noe mer?
Alter Ego: Jo, at det gjelder uansett hva som skjer!
Ego Alter: Se det! Se det! I praksis er det kanskje ikke så lett?
Alter Ego: Nei, man kan bli både sliten og svett!
Ego Alter: Fant du ut noe mer, mon tro…
Alter Ego: Ja, jeg fant ut at hvis man i seg selv skal få ro…
Ego Alter: Kom igjen! Kom igen! Jeg holder på å krepere!
Alter Ego: … så må man sette av tid til å reflektere!
Ego Alter: “Sette av tid” hvordan gjøres det?
Alter Ego: Lytt! Så skal du få klar beskjed!
Ego Alter: Jeg er all ears og lutter øre
Alter Ego: Du må stoppe opp i hverdagskjøret!
Ego Alter: Du mener at prioritering må til!
Alter Ego: Nettopp! Ellers går man seg lett veldig vill!
Ego Alter: Så man tidfester kanskje en skrivestund?
Alter Ego: Som jeg skulle sagt det selv, det kunne kommet fra min munn!
Ego Alter: DU og jeg vi er to av en alen.
Alter Ego: Nå tror jeg vi begynner å nærme oss malen.
Ego Alter: Å møte seg selv i døra…
Alter Ego: …det tar bort mange av sløra!
Ego Alter: Å møte seg selv i ei dør…
Alter Ego: … kan gjøre at det kiler og klør…
Ego Alter … men ikke at man dør eller blør.
Alter Ego: Klarer vi å summere opp?
Ego Alter: Det hadde jo vært helt topp!
Nå er det ikke så enkelt å lage oppsummeringer på rim, så jeg skal kort gjengi hva Ego Alter og Alter Ego kom fram til. Å møte seg selv i døra handler om:
** Refleksjon
** Selverkjennelse
** Mot
** Prioritering
** Tid
Skulle du møte deg selv i døra en vakker dag, så hils fra meg!
Ordet “lyrikk” er fra gresk og betyr “sang til lyrespill”. Du husker kanskje den berømte lyrespilleren Orfeus?
Ordet “poesi” er også gresk. Det betyr “å skape”. Den som skriver dikt vil skape noe vakkert, kanskje også noe provoserende? Iallfall noe ettertenksomt.
Dermed vet vi allerede ganske mye om dikt. Dikt er fortettede tekster. Den som skriver forsøker å si noe med få ord. Samtidig finnes det jo mega-lange dikt. Prøv for eksempel å ta tiden mens du leser «Terje Vigen» høyt. Det er 43 strofer det episke diktet til Ibsen. 387 linjer. Det er laget filmer og teaterstykker basert på dette dritlange diktet. (Du synes kanskje ikke det går an for en ex-norsklærer å skrive «dritlangt dikt»? Joda, det gjør det.)
Så jeg vil hevde at det ikke først og fremst er lengden på teksten som definerer om teksten er et dikt eller ikke. Hvilke andre kjennetegn har et dikt?
Jan Erik Vold (Han med «Kulturuke», men også utrolig mange andre flotte og tankevekkende dikt) har forsøkt å sette hva poesi er opp som en formel:
Poesi= Musikk + Innsikt.
Med andre ord: Absolutt. Alle. Tekster. Har. En. Rytme. Men. I. Poetiske. Tekster. Er. Det. Jobbet. Mer. Bevisst. Med rytmen og musikaliteten i språket enn for eksempel i Norges Lover, ja, egentlig nær sagt en hvilken som helst annen type tekst.
En del av oss er slik anlagt at vi av og til hører på instrumentalmusikk, og innimellom slumper til å lese et dikt, men langt oftere gjelder for mange av oss at vi hører musikk og tekst sammen. Det oppstår en særegen kraft, synes jeg når musikk og verbaltekst spiller på lag.
Det var akkurat det Orfeus praktiserte. Han var sønnen til musen Kalliope og den dødelige Oigros. Han hadde et stort musikalsk talent. Lyre var hans instrument, og når han sang så kunne han fortrolle alt fra ville dyr, til bekker, steiner og trær.Kort tid etter at Orfeus hadde giftet seg med den vakre treånden Eurydike ble hun bitt av en slange og døde, mens hun flyktet fra Aristaios.
Orfeus spilte i sin fortvilelse så triste sanger at nymfene og gudene syntes synd på ham og gav ham råd. Han dro så ned til underverdenen og spilte sanger triste nok til å få Hades, Persefone og til og med furiene, til å gråte. Hades lot da Eurydike følge etter Orfeus til overflaten på den betingelsen at han ikke kunne snu seg å se på henne før de var oppe. Da de nesten var fremme, kunne ikke Orfeus dy seg lenger, og han så seg tilbake, kun for å se Eurydike forsvinne tilbake til Hades’ rike. (Kilde: Wikipedia)
Det var altså ved hjelp av poesien at Orfeus fikk sin kjære ut av dødsriket. Ved hjelp av Musikk+Innsikt spilte og sang han henne ut av selveste Helvetet.
Det som likevel mer enn noe annet definerer dikt som sjanger, vil jeg hevde, er det bevisste forholdet til linjeskift. Mens det i alle andre teksttyper er tilfeldig hvor første og siste ord på en linje havner, er det ikke det i dikt. Der vil ord som havner først på linja, og enda mer ord som havner sist på linja, få ekstra tyngde og bli lest på en spesiell måte. Så linjene er altså ekstra viktige i et dikt. Hva med det som står
mellom
linjene, da?
Slik jeg ser det, står det ingenting mellom linjene. Derimot står det ekstra mye på linjene. Fordi dikteren har brukt mye tid på å velge ut de få ordene som står der. Man kan si at hvert enkelt ord får en ekstra tyngde, men egentlig er det vel så mye de helt spesielle kombinasjonene av ord som ofte vil gjøre dikt til kraftfulle og tankevekkende tekster. De vil ofte være nyskapte og overraskende. De fortjener å bli lest sakte.
Det vil være spennende og berikende for meg om noen vil gi tilbakemeldinger på hvilke dikt som har betydd noe for deg, hvilke dikt du liker spesielt godt og setter pris på.
Tett i tett med dikt hjemme hos oss. Her et lite utvalg.
Hjemme hos oss har vi noen hyllemeter med diktsamlinger. Det er ikke lett å velge ut ett. Siden jeg i det siste har vært ekstra mye opptatt av forholdet mellom styrke og svakhet, falt valget på et dikt av Hans Børli.
STYRKE OG SVAKHET
Styrken – den virkelige styrke – har i si hand en stav som heter svakhet. Den dagen styrken glemmer å stø seg til denne mjå seljestaven, da snubler den i en kingeltråd og brekker lårhalsen.
Å lese en definisjon på energi er energitappende. Jeg blir helt matt av alle ordene i ordbokas definisjon. Det er tørt. Det mangler futt. Det holder ikke for meg. Nei, jeg vil finne en annen måte å forklare energi på. Den tar oss 9 år tilbake i tid. Her er min forklaring på energi:
Etter en lang dag med masse masse masse (…) masse lek, er ikke min sønn Leo på tre år mer trøtt når han skal legge seg enn at han, bokstavelig talt, hopper til sengs. Han hopper høyt opp og ned i senga gang etter gang etter gang, mens han roper: “Se, på meg nå pappa! Se på meg nå pappa se på meg nå pappa se på meg nå pappa! Har du sett dette hoppet her før, pappa? Hva med dette? Hva med dette? Er dette telemarkshopp, pappa?”
Med forsiktig stemme gjør jeg et forsøk på å roe han ned, et forsøk på å endelig kvele energien hans. Stille sier jeg: “Er du ikke trøtt nå da, Leo? Det er sent, vet du. Klokka er snart ni.”
Leos svar er å hoppe fem minutter til før han går med på at vi leser en bok. Mens jeg leser om Storemonster og Lillemonster sovner han på fanget mitt. Jeg legger han forsiktig ned i senga mens jeg hvisker: “Du gir meg så utrolig mye energi du, Leo. Nå kan du sove godt og samle mer energi til i morgen.”
I dag, i det forunderlige året 2020, har jeg to barn. De gir meg begge store doser energi, bare ved å være dem de er. Mitt urolige sinn finner hvile i at de holder på med sitt i stua, mens jeg sitter i min grønne godstol foran peisen. Det knitrer i granveden. Det lyser så fint fra bøkeveden. Varm energi stråler mot meg fra alle kanter.
Jeg hører Leo og Mikaels lyder. Mjukt stemmesurr bølger gjennom stua. Leos lekselyder. Blyanten skribler. Papiret rasler. Før han går over til gaming. Lydene fra spillet hans er kanskje ikke så harmoniske i seg selv, men jeg synes det er trivelig at han sitter i stua, og ikke avsondret på rommet sitt. Lydene fra Mikaels rollelek blander seg inn. Han gir stemme og uttrykk til en mengde figurer. De har sine små og store konflikter, som ofte løses på kreative måter. Noen ganger går det hardt for seg, men så fikses det hele med et gordisk knute-hugg. “Jeg orker ikke mer. Skal vi være venner?” spør reven. “OK, greit. Vi kan jo ha en fest hjemme hos meg.” svarer ulven. “Vil du kaffe?” spør kona mi, og jeg rykkes tilbake til den virkelige verden. “Og en sjokoladebit?” Noen ganger er det all right. Verden er ikke så verst. Jeg har fått masse påfyll av energi. Bare ved å sitte helt stille.
Noen ganger er det nok sant at sånn er det bare! Men oftere er det nok slik at vi tror at sånn er det bare, men så er ikke det helt sant likevel.
For sånn er det bare er veldig definitivt. Hvis det bare er sånn, da er det ikke noe som kan gjøres, ingen forandring er mulig, og dermed basta! Med tre utropstegn etter. Altså, – dermed basta!!! Ja, for sånn er det bare!!!
Mens jeg var inne i den aller tyngste delen av min depresjon var jeg veldig definitiv. Etter en lang og vond natt med mye mareritt, nattesvette og uro, våknet jeg opp til en ny dag. Det første jeg tenkte på var selvmord. Og det sa jeg til min kone. Dag etter dag etter dag. Det vrir seg i hjertet mitt når jeg tenker på det nå. Alt hun måtte høre på. Alt hun tålte. Alt hun fikset mens jeg bakset rundt i det mørkeste mørke. For det virket så opplagt. Den eneste muligheten var å ta sitt eget liv. Sånn var det bare! Noe annet ga ikke mening.
Og så var det jo ikke bare sånn likevel. Sakte og usikkert fant jeg ut at det var hjelp å få. Det var folk å snakke med. Det var medisiner. Og en rekke fagfolk ville, og kunne, hjelpe. Jeg kom meg litt etter litt, steg for steg, på beina igjen, i dobbelt forstand. Det tok sin tid, men etter hvert kom den dagen da jeg sluttet å se opp på høye hus for å finne ut om de egnet seg å hoppe fra.
Jeg tror det forholder seg slik på en rekke andre, og mindre dramatiske, felt i livet også. Vi sier til hverandre: “Jaja. Sånn er det bare!” Men er nå det så sikkert? Kanskje kan situasjonen faktisk forandres. Hvis det er ønskelig, burde man absolutt prøve.
Forbausende ofte vil det finnes en vei vekk fra sånn er det bare-situasjonen vi har havnet i. Ikke alltid. Det er sant. Det skal ikke underkjennes at det hender at: Sånn er det bare, og det må man akseptere, – noe som kan være veldig vanskelig. Men mange andre ganger kan man altså bevege seg fra sånn er det bare til så nær det bare. Kanskje kan de to til og med kombineres?
Noen ganger kan det være slik at vi har kjempet veldig lenge. Vi kjenner oss utmattet. Vi kapitulerer, stopper opp, gir opp. Og sier: “Vel, kjipt, men sånn er det bare!” Så var det kanskje ikke så langt igjen til målet? Det kan skje fordi målstreken ligger bak en sving og er ikke synlig, men like fullt temmelig nær. Tenk så kjedelig å nesten ha fullført et maraton, så bryter man, og så viser det seg at målstreken var bak neste sving. 50 meter unna.
Andre ganger i livet kan vi føle oss så nær det bare. Altså det udekte, nakne, ekte. For meg kan slike stunder og øyeblikk være når jeg leker med barna mine, leser for dem om kvelden, stryker dem over håret, ser dem sove. Eller i naturen. En tillitsfull boltit-pappa på hekkeplassen. En ørn som svever majestetisk. En leopard som skrider fram i morgendisen på savannen.
høyeste grad ved gradbøyning av adjektiv og adverb
sterkt (rosende) ord eller uttrykk
Noen ganger betyr det begge deler samtidig.
Adjektiv gradbøyes i positiv, komparativ og superlativ. Selv synes jeg positivformen er bra nok. Altså, i stedet for: «Livet er best ute» kan det holde å si: «Livet er godt ute.»
For noen kan jo enkelte ganger livet ute være helt pyton. Og livet inne kan jo innimellom også være veldig bra.
Hvorfor gjøre så mange ting til en konkurranse? Hvorfor denne iveren etter å finne ut hva som er best? Livet kan være godt og mindre godt inne. Livet kan være godt og mindre godt ute.
Om man nå absolutt skal lete etter hva som er best, så må det vel være i vekslingen mellom å være ute og inne?
Et annet eksempel: Jeg er ikke verdens beste pappa! Det er ikke du heller! Og din pappa, uansett hvor glad du måtte være i han, er heller ikke verdens beste pappa! Verdens beste pappa finnes rett og slett ikke!
Og selv om mange har opplevd å ha et mer eller mindre problematisk forhold til foreldre, så finnes heller ikke verdens verste far og mor. Det er ille nok at såpass mange er ille nok.
Jeg lurer på hvor denne trangen til å rangere alt og alle og alt mulig kommer fra. Hvorfor i all verden føler noen trang til å fremheve den eller den pappaen som verdens beste?
Jeg forstår at det bare er en talemåte, og ikke bokstavelig ment, men denne talemåten har jo sitt opphav i noe. En måte å tenke på. En måte å lese verden på. Alt gjøres til en konkurranse. Alt skal måles og veies og graderes.
Kan det ikke holde at pappaen er aldeles god og snill og glad i barnet sitt?
Hvorfor må han på død og liv være best?
Jeg er glad i pappakoppen min. Det står ikke «verdens beste» på den. Men legg merke til den fine symbolikken i fotsporene. Leo og Mikael skal slippe å følge i mine fotspor. Alle burde slippe å følge i sin fars fotspor. De fotsporene vil enten være for store, for små, eller for skjeve. En god far skal gå ved siden av, følge med og støtte opp. Det er fint hvis faren har tid til mange turer med sitt barn, korte, så vel som lange.
Bedre pappakopp skal man lete lenge etter.
For meg har talemåten «verdens beste pappa»noe å gjøre med vårt samfunns ubendige trang til konkurranse, effektivitet og kontrast-tenking. Jeg er ikke sikker på at det er veldig viktige ingredienser i det å være en god pappa.
Eller for leger. Jeg kjenner flere ortopeder personlig, og de forteller at i deres miljø er det knallhard innbyrdes konkurranse, noe som sjelden fører til et godt klima på jobben. Som pasient er jeg heller ikke avhengig av å treffe på Verdens eller Vestfolds beste lege. Det holder fint at hun er god, og kanskje litt bedre i dag enn i går. Å utvikle seg selv, å jobbe for å bli bedre, det er en god ting. Men jeg vet ikke om uttrykket “å konkurrere med seg selv” er så godt heller. “Selvutvikling” kan være et alternativ, men utvikling og forbedring skjer veldig sjelden i et selvsentrert vakuum. Å bli bedre er nesten alltid team work.
Konkurranse skaper muligens vinnere. Det skaper helt sikkert flere tapere.
Konkurranse-tankegangen gjennomsyrer hele samfunnet, store deler av tenkemåten vår, språket og mange institusjoner, – som skolen.
Mitt syn som lektor med tilleggsutdanning i norsk, og 20 års praksis, er at elever ville lært langt mer i en læringsorientert skole fremfor den prestasjonsorienterte skolen vi nå har. Vektleggingen nå er på måling, veiing og sammenligning. I en læringsproentert skole vil vekten ligge på nysgjerrighet, dybdelæring, personlighet og ulikhet. Istedet for at alle nesten alltid skal lære det samme samtidig (da blir det lettere å måle) burde det være mye mer rom for å lære ulike ting, mer styrt av personlige interesser, talent og tilbøyeligheter, og rom for å lære i ulikt tempo. Det burde også være mer rom for å lære av hverandre og oppmuntre hverandre, i stedet for å gjøre skolen til en kamparena.
Ordet “konkurrere” har vi fra latin der det opprinnelig betydde “løpe sammen med”. Om vi nå bare kunne nøyd oss med det…
Jeg har i det hele tatt begynt å lure på hva vitsen med konkurranse i sine nåværende former er. Det hadde vært fint å få noen innspill på det.
“Glad” er et norrønt ord som opprinnelig betydde “skinnende blank, lys, vennlig”. Uttrykket “være glad i” er forklart slik i sprakradet.no sin definisjonsordbok: “sette pris på, like godt, holde av, holde kjær”.
Sånn sett er det det klart man kan være glad i kryssord, fotball, hundekjøring, bussturer, kake, strikking, lesing, tegning, trening, casting, teater, svisker, svensker, kaffeslaberas, KLM-sketsjer, poesikvelder, reality-tv, veddeløp, opera, kanonball, rypejakt, favoritt-tøflene sine, blokkfløytekor, ja, det er mye forskjellig det går an å være glad i. (Jeg har til og med hørt at det finnes folk som er glad i katter!) Det skal vi være glad for.
Soleglad er også noe de aller fleste har et positivt forhold til. Det går liksom ikke an å være likeglad i møte med en vakker solnedgang. Hvis ikke engang en vakker solnedgang gjør inntrykk på deg, bør du kanskje få sjekket om du også lider av alvorlig depresjon. Heldigvis har jeg gått fra alvorlig depresjon (hvor ingenting gir glede) via moderat depresjon (hvor svært få ting gir glede) til såkalt lett depresjon (hvor blant annet solnedganger og samvær med familie og venner gir glede) .
Og det ville jo være det glade vanvidd å møte andres glede, et barneansikt som stråler mot deg i utilslørt og maksimert glede, med likegyldighet. Glede vil ofte være enda mer smittsomt enn de verste virussykdommer.
Mange har uttrykt seg klokt og ettertenksomt om glede. Det finnes en enorm mengde sitater knytta til glede. Jeg tror vi må finne plass til fem, fem for å få gleden frem:
Hvert menneske har sin glede. Min glede består i at mitt innerste er sunt. Det er sunt når jeg ikke vender meg bort fra noe menneske, og heller ikke fra det som hender menneskene, når jeg ser på alt med vennlig blikk, tar imot det og bruker det som fortjener å bli brukt.
Marcus Aurelius, romersk keiser og filosof
Den høyeste gleden ligger så nær opp til smerten at den som smerten har sine tårer.
Alexandre Dumas d.y. Fransk forfatter.
Litt vondt skal menneskene ha, ellers holder de opp å være mennesker. Så setter de seg bare og kjeder seg og vet ikke hva glede er.
Gabriel Scott. Norsk forfatter.
Kan man være glad for lite, har man mye å være glad for.
Ukjent.
Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre.
Hanna Winsnes, norsk forfatter.
Til det siste sitatet vil jeg bemerke: Hver gang jeg har hørt på dette rådet, hver gang jeg har våget å si noe fint, hyggelig, positivt, også til folk jeg ikke kjenner, på bussen, på gata, i en kø, så har det gått godt. Det bidro til å muntre opp et medmenneske. Også jeg fikk noe. Det er noe med at delt glede er dobbelt glede.
Glede kan altså oppleves på mange ulike måter og mange forskjellige nivåer.Til sist vil jeg si noe om det som for meg kanskje er den mest intense og dyptgående glede:
Når jeg sier til barna mine, og kona mi: “Jeg er veldig glad i deg!” er det noe slikt jeg mener:
Jeg liker deg så utrolig godt!
Du er viktig i livet mitt.
Jeg vil forsøke å gjøre hverdagene dine muntrere, lysere, lettere enn de ville vært uten meg.
Jeg vil lytte til deg, ha tid til deg og ta deg på alvor når du har mindre gode dager, sorger og pager.
Jeg vil trøste deg når du trenger det.
Jeg vil stryke deg over håret.
Jeg vil vise interesse for de tingene du er opptatt av og liker å gjøre.
Jeg vil være rask med å si unnskyld de gangene jeg oppfører meg lite klokt i møte med deg.
Jeg vil tolke det du sier og gjør i beste mening.
Jeg vil forsøke å være en støtte for deg så lenge jeg lever.
Det er ingenting du kan gjøre som vil føre til at jeg forlater deg, svikter deg eller ikke vil hjelpe deg.
Jeg ville gi livet mitt for å berge deg dersom det skulle være nødvendig.
Kjetils faglitterære blogg 