Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Luke 15

Helt bortreist

En reise starter selvsagt ikke i det øyeblikk flyet letter fra rullebanen. Mange reiser har en lang forhistorie. Ser jeg på min kanskje viktigste reise, som gikk til Tanzania, startet den allerede da jeg var en 7-8 år. Jeg leste bøker om Afrika. Jeg leste spennende ord som masaii og Ngorongoro. Ngorongoro, – et typisk ord som bare klistrer seg til hjernen. En drøm hadde festet seg. Reisen hadde begynt.

En reise er selvsagt ikke slutt i det landingshjulene på flyet treffer fast grunn på flyplassen i det landet man tok av fra. Tankene fortsetter å vandre, – for ikke å si streife. Man er ikke den samme lenger. Tanzania er nå en del av meg, og ser vi litt stort på det, er jeg en del av Tanzania.

For meg er det slik at tankene daglig reiser tilbake til den lille landsbyen jeg bodde i. Hver kveld sånn i sjutida tenker jeg på George som legger de fem barna sine på gulvet i jordhytta. Jeg tenker på blinde Robert som sover på et hardt geiteskinn. Jeg tenker på Eda som er delvis lammet av polio, men som tar seg fram ved hjelp av sterke armer og en enda sterkere vilje. Jeg tenker på Clara med klumpfoten. Hun som fikk livet snudd opp-ned da noen så henne og hjalp henne.

Clara før operasjonen.
Clara etter operasjonen.

Jeg tenker på alle vennene jeg nå har fått i den lille landsbyen Ilula. De strever. Selv sitter jeg i en godt oppvarmet stue og kikker ut på det spesielle novemberkveldslyset. Jeg tenker: Hvorfor reiste jeg til Tanzania? Hvorfor reiste jeg tilbake til Norge igjen?

Hvorfor reiser folk i det hele tatt?

Eller la oss snu det på hodet: Hvorfor er det noen som ikke reiser? Iallfall ikke med fly. Bare fem prosent av jordas befolkning har satt sine ben i et fly.

Reise kan man gjøre på uendelig mange måter. Hvem har vel ikke lagt ut på de forunderligste turer i drømme? Eller kanskje du har hatt det som meg at du har ligget på et fremmed rom og sett inn i et ukjent tapetmønster. Plutselig blir de i utgangspunktet abstrakte mønstrene til helt konkrete bilder. Man kan med letthet forflytte seg fra det ene spennende stedet til det andre i tapetene. Hva man har på tapetet, begrenses bare av fantasien. Og den lar seg ikke så lett begrense.

I boka Kunsten å reise kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt. 

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet.

Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Det gjelder å finne nye vinkler, se det vante på en ny måte.

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Hvordan ser vi verden? Et essensielt spørsmål for den reisende.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett. 

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på. 

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

En reise kan bli god hvis du på reise forstår at det ikke bare er det ukjente som er ukjent, men også forstår at reisen kan avdekke ukjente og avvikende sider ved deg selv også. Da vil det ukjente som avvik, merkverdighet eller inversjon kunne erstattes med interaksjon. Da blir reisen et vellykket spill mellom ditt indre og verdens ytre, og ikke en kollisjon.

Det viktigste kjennetegnet på den reisendes tenkemåte bør altså være mottagelighet. Hva var det så jeg mottok på min foreløpig siste lange reise? Hva var jeg ekstra mottagelig for i Tanzania? Hva har jeg mottatt som jeg gjerne vil bringe videre?

** Møtet med en leopard på kloss hold. Det usedvanlig rike dyre- og plantelivet i landets nasjonalparker. Undringen og ærbødigheten det inngyter.

** Møtet med meg selv under svært nøkterne forhold og fravær av alt som smaker av luksus. Det kolossale tankekorset jeg sitter igjen med.

** Møtet med en vennligere kultur. Et folk som hilser. Møtet med et syngende og dansende folk. Kall det gjerne en eksotisme, men jeg opplevde Tanzania som Danzania. 

Møte med Albie.

** Først og fremst: Møtet med enkeltpersoner. Reisen inn i andre menneskers hverdag og tankeliv, og dermed en dypere reise inn i meg selv.

Så er det dem som vil gå slike påstander i møte og si at reising ikke representerer noe annet enn en flukt. Professor Bård Mæland har skrevet at: ”Vårt reiseproblem er at reisingen synliggjør en identitetskrise og tomhetsfølelse, det som kan omtales som eksistensiell kjedsomhet.” Den typiske feriereisen vil ikke løse problemet, snarere tvert imot. Den feriereisende vil bare grave seg dypere ned i kjedsomheten. 

Begrip det den som kan. Men Mæland er i selskap med mange store tenkere her. Kierkegaards diagnose var at de travleste og mest reisende menneskene også var de mest kjedsommelige. Bruno Hübner, en tysk filosof, mente at reising ikke var noe annet enn topofobi, frykt for stedet. Og en stor tenker som Blaise Pascal bestemte menneskets grunnproblem som problemet med å sitte stille. 

Mælands alternativ er besnærende:

”Hva er så det alternative perspektivet? Det tror jeg er å forbli på kjente steder til de åpner seg på nytt for oss. Det innebærer i så fall at venting er vel så viktig som reising.”

Langt på vei kan jeg være enig, men jeg vil nok, nå og da, fortsette å reise.

Planlegging er, om ikke alfa og omega, så iallfall alfa. Mye begynner her. Sannsynligheten for at enden blir god, er mye større dersom reisen begynner med god planlegging. En viktig del av den planleggingen bør være å stille seg selv spørsmålet:

Hvorfor reiser jeg? Er det alfa, vil omega sannsynligvis bli at du sitter igjen med en dypere forståelse av deg selv og verden rundt deg. Tenk på det når du reiser gjennom soverommet ditt i kveld!

Luke 14

Dagens ord: Savanne

Soloppgang i Kruger Nasjonalpark under mitt besøk der, mai 2017. Foto: Kjetil Dybvik

Tankene vandrer fort til Afrika, ikke sant? Men ordet “savanne” har vi fra spansk som i sin tur fikk det fra et indianerspråk i Vestindia, som jo egentlig er i Amerika. Dermed har vi på sett og vis vært innom Afrika, Europa, Asia og Amerika i løpet av de tre første setningene. Hvis vi plusser på med stedet Mjelle, fra den nordlige delen av Norge, så har vi satt tonen for hva denne teksten skal handle om. 

Hva er egentlig et sted (eller en stad)? Hva slags forhold har du til ulike steder?

 Hvor er ditt hjemsted? Har du et favorittsted? Kanskje familien din har et sommersted? Har du noen gang vært i den evige stad (også kjent som Roma)? Innimellom må vi alle et visst sted. Ikke rent få har opplevd at det bar galt av sted da de oppsøkte filmens arnested, Hollywood, i jakten på ære og berømmelse. Kanskje du har et tryggere arbeidssted, eller sånn som meg, er arbeidsstedshjemløs? Ikke dermed sagt at du står på stedet hvil. I min selvutvikling har jeg hatt nytte av mangt et bibelsted. Men om man slår hver andre i hodet med bibelsteder, vil fort noen rammes av et slag under beltestedet. Skulle det gjøre for vondt, finnes det mange bra salver man kan smøre på det vonde stedet. Noen ganger kan det være lurt å tilkalle hjelp til åstedet. Da kan det være lettere å få gjort opp på stedet, slik at det vonde ikke blir liggende å gnure og gnage. Ellers kan man alltids søke trøst på et bevertningssted.

Finnes det uoverstigelige hindere her i livet? La oss si at du kommer til ei stri elv som synes umulig å passere. Leter man lenge nok vil det muligens finnes et vadested? Og skulle noe gå i stykker i livet ditt finnes det mange slags verksted.

Uansett gjelder det å ha hjartet på rette staden. Da kan man til slutt dø i fred og få et gravsted. 

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. heter en bok av Helga Flatland. Den fikk ungdommens kritikerpris. Og et sentralt spørsmål er: Hvilke krefter påvirker våre veivalg? Bli eller reise? Should I stay or should I go? Dra av sted, eller være til stede, – eller begge deler på en gang?

Det som nå skal finne sted er en beskrivelse av mitt favorittsted, – mitt Mjelle. Slik heter det om Mjelle i Terje Nilsens vakre vise, i mine tre favorittvers:

Solnedgang ved Mjelle. Bildet er hentet fra ut.no. Foto: Henrik Dvergsdal

Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle,

Som balsam førr en bygutts såre bein

Selja lyse grønn i ly av fjellet

Og lufta e så velsigna rein

Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle,

Ei stille strand som fylte dæm med fred

Der de kun sætt sæ ned i ly av fjellet

Og tenk i gjennom tingan en gang te

Da hadde kanskje verden vært en ainna

Og sinte rop blitt overdøvd av sang

Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda,

De trekk sæ stilt telbake kvær en gang

Mitt favorittsted har verken fjell eller strand (selv om jeg liker begge deler svært godt). Mitt Mjelle har likevel den samme roen og helende effekten som beskrives i sangen.

Mitt Mjelle er savannen. Og dit reiser Kjetil-Kalenderen i morgen.

Fra et besøk til Kruger Nasjonalpark, oktober 2019. Foto: Armand Grobler, min guide og venn fra Sør-Afrika.
Slettelandskap i Malawi, januar 2020. Foto: Turist fra Canada som jeg har glemt navnet på.

Luke 13

Dagens ord: lus

Foto: Folkehelseinstituttet

Lus, ja. Mens mange andre i dag skriver om Sankta Lucia, helgenerklæringer, martyrer og lys, vil jeg skrive om lus. Hvorfor? Vel, noen må jo ta på seg jobben.

Luseforsker Preben Ottesen ved Folkehelseinstituutet har sett nærmere på hva folk kan om den lille blodsugeren.

“Du verden, så mye feil det var. Det er litt overraskende hvor mye uvitenhet det er om hodelus — i et ellers så opplyst land som Norge.”

Vet vi i det hele tatt nok om våre medskapninger på denne planeten? Elefantene, froskene, bavianene, gaupene, nakensneglene, brugdene, beltedyrene, neseapene, kameleonene, termittene, fugleedderkoppene, flodsvinene, barracudaene, slettsnokene, gjøk og sisik, trost og stær, apollosommerfuglene, sjiraffene, snøleopardene, skolopenderne, kaprifolene, tistlene, blåklokkene, liljene på marken, – og ikke minst, lusene? For ikke å snakke om samspillet oss og dem i mellom..?

Lus er ikke så store. Fra 0,35 – 6,5 mm. En voksen hodelus er 2-3mm. Lusehud er seig og læraktig. Artig er det å vite at det finnes omlag 500 arter lus på verdensbasis, hvorav 20 er tilstede i Norge. 

De er sterkt spesialiserte, vingeløse insekter som er blodsugere på pattedyr. Munndelene er stikke- og sugeredskaper, som i hvile ligger inntrukket i hodet. Bena er utpregede klamreorganer, som ender i en enkel, kraftig klo. (Kilde: Store norske leksikon)

Ingenting av det nevnte er uvesentlig i lusas samspill med oss mennesker. For eksempel, og denne går til alle dere som har hår, lusa elsker hår! Den er en mester i å bevege seg med hår som underlag. De krokete klørne på lusebeina er skapt nettopp for å bevege seg hurtig langs hårstrå. Danse tango i ditt hår? Går helt fint for lus! Salsa, charleston, jazzballett, steppdans, reinlender og brudevals også. Lusa er en virtuos i hår! På andre overflater er den mer eller mindre hjelpeløs. Dette har betydning for hvordan lus overføres fra menneske til menneske. Med det hopper vi til neste avsnitt.

“Mange tror fortsatt at hodelusa hopper fra menneske til menneske. Nei, loppa hopper. Lusa lusker,” sier Preben Ottesen. Det finnes andre myter også. De fleste av oss har hørt at det å låne andre folks lue eller kam kan gi lus. Men det er svært tvilsomt, ifølge Ottesen.

“Dette er en utbredt og svært hardlivet myte, men forskning viser at lue eller kam er en svært underordnet smittevei – om det er en smittevei i det hele tatt”

De aller, aller fleste får nemlig lus fordi de har hatt hodet tett inntil en annen. For eksempel når vi sitter nært, gir hverandre en klem eller hvisker noe i øret. Og da er det bare snakk om sekunder. Lus er som vi husker veldig raske i hår, og danser lynkjapt fra den ene hårmanken til den andre.

Det finnes også et gammelt råd om å putte befengte gjenstander, som kosedyr, puter og sengetøy, i fryseren.

“Bare tull og tøys. Det er helt unødvendig å fryse ned ting. Og du trenger heller ikke å vaske ned hele huset eller spraye rundt med insektsspray,” sier Ottesen.

“Folk tror lus er like smittefarlig utenfor mennesket, men det er helt feil. Utenfor oss mennesker vil den dø i løpet av et par dager, men den blir immobil lenge før det. Så lus kan ikke smitte via verken puter eller kosedyr.”

Hvorfor driver vi mennesker da og stikker hodene våre sammen, hvis det er det, og det alene, som fører til spredning av hodelus? Svaret kan ligge i evolusjonen.

En sånn hodeberøring vil i store deler av verden tjene som et tegn på vennskap eller kjærlighet. Vi oppfatter det som behagelig. Kanskje er det også nyttig. Det er lettere å forstå når vi vet at en lus ikke bare er en lus. Så langt har vi snakket mest om hodelus. Men naturen har også en annen lus på lur. En farligere lus. Nemlig kroppslusa. Hodelusa er kanskje ekkel, men ikke farlig. Kroppslusa derimot kan overfre sykdommer som tyfus. I Vesten er trusselen fra kroppslus stort sett utryddet, men ikke i den tredje verden.

Siden menneskene er programmert til å like å lene hodene mot hverandre, vil hodelusa få lett spillerom, allerede fra vi er barn. Det høres jo dumt ut, men er egentlig en smart beskyttelsesmekanisme. 

Når insekter suger blod fra mennesker, sprøyter de inn et protein som hindrer at blodet størkner. Dette proteinet framkaller en respons fra immunforsvaret vårt, forklarer Lajos Rózsa, som har forsket på dette.

“Det er derfor du får et merke eller blir rød når du er blitt bitt av et insekt. Immunforsvaret registrerer et fremmed element og produserer antistoffer”, forteller han.

Har du antistoffer mot lus, betyr det at de suger mindre blod, produserer færre egg og har en høyere dødelighet, mener forskeren.

Antistoffene forblir i kroppen din, og du blir immun mot hodelus, og delvis kroppslus.

“Mennesker som har fått hodelus tidlig, har dermed hatt en fordel mot de sykdommene som kroppslus sprer. Det forklarer også at hodelus i dag er klart mest utbredt blant barn. Det gjelder å få en tidlig immunisering”, forklarer Rózsa.

Lus er et lite dyr, med stor betydning. Uten lus kunne menneskene historie sett helt annerledes ut, men det er en litt annen historie, som kan leses her.

Vi skal ikke la lus gå helt til hodet på oss, men bare få med til slutt at et dyr som bladlus faktisk ikke er en ekte lus. Bladlus (som det finnes 4000 ulike arter av) hører til ordenen nebbmunner. 

Ja, den som ikke kjenner lusa på gangen, kan fort komme til å kjenne seg som en lus mellom to negler. 

Luke 12

Dagens uttrykk: Å møte seg selv i døra

Da jeg møtte meg selv i døra

var det et møte jeg ble litt mør a´

Fordi jeg forsto noe jeg ikke hadde forstått fra før a´

Først hørte jeg fra døra knirk og knark

Jeg slapp ut et lite hark

Sånt no´gir meg i magen mark!

Jeg tenkte: Den hersens døra jeg får ta å smør a´

Den lyden den blir jeg skjør a´!

Men så så jeg at den var jo smørt fra før a`!

Det  var altså ikke døra sin feil

Nå begynte jeg å få mere peil

Endelig tok jeg rev i mine seil.

Det var altså jeg som måtte endre kurs og gjøre noe nytt

Så jeg ga meg selv en liten dytt

Og jeg sa til meg: Hør her nå, vær stille og lytt!

Ego Alter: Hei til meg!

Alter Ego: Takk det samme!

Ego Alter: Hyggelig å treffe meg!

Alter Ego: Right back at me!

Ego Alter: Tenk at jeg skulle treffe meg, her i døra!

Alter Ego: Ja, verden er sannelig ikke stor!

Ego Alter: Og hvordan har vi det så i dag?

Alter Ego: Det vet jo du like godt som meg. Alt er ikke tipp topp. Det er liksom noe som skurrer.

Ego Alter: Ja, og det er altså ikke døren sin feil.

Alter Ego: Ergo er det egoet som feiler noe!

Ego Alter: Enig med meg!

Alter Ego: Hva gjør vi så med det, da?

Ego Alter: Vil jeg som meg, så må vi slå våre pjalter sammen, og gå i oss selv!

Alter Ego: Tør vi det, da?

Ego Alter: Tør og tør. Jeg tror vi bør. Og at vi kan gjøre det uten at vi verken blør eller dør.

Alter Ego: Dør i en dør. Hahaha. For en skjebne!

Ego Alter: Nå vil jeg sette meg ned å lese og skrive. Rett og slett drive litt selvanalyse. La meg si, et døgn tid, Så blir det et nytt møte her i morgen. Enig?

Alter Ego: Enig med meg, som vanlig.

Vår venn Ego Alter og hans Alter Ego gikk straks i gang. Begge jobbet hardt med seg selv og problemstillingen: Hvordan analysere seg selv for å bli en så sann utgave av seg selv som mulig? Begge skjønte at det de holdt på med, nemlig lesing og skriving, var gyldne innfallsporter. 

Det å forsøke å formulere egne tanker gjennom skrift om seg selv, det er god selvutvikling. Det som skjer er at det blir klarere for en selv hva man faktisk går rundt og tenker og kjenner og føler på. I tillegg er det smart å lese hva andre har skrevet om samme tema. Det kan være litt vanskelig å sile i jungelen av såkalt selvhjelpslitteratur, men gode venner og gode bibliotekarer kan komme med gode tips.

 Dessuten kan nesten hva som helst man leser brukes. Gode romaner vil kunne bety mye om man går inn for å bli bedre kjent med seg selv. Avisartikler. Tegneserier. Kanskje kokebøker, også, – hva vet jeg? Uansett hva man leser,  – det å møte seg selv i døra vil innebære refleksjon. 

Med litt trening, kan man bruke nesten hva som helst til å reflektere over seg selv: I tillegg til alt, absolutt alt man leser, kan det være dialoger man overhører på bussen, serier man ser på tv, naturprogrammer med David Attenborough kan naturligvis brukes, for ikke å snakke om Facebook. Hvem er jeg midt oppi alt dette? Hvilke verdier ønsker jeg å ha implementert i meg selv? Hvilke verdier gir jeg uttrykk for utad? Hvor høflig er jeg? Går høfligheten min på akkord med sannhetsgestalten i det jeg sier? Hvem er jeg i et familieselskap? Hvor skråsikker er jeg inni meg? Hvor skråsikker framstår jeg i sosiale settinger? Prioriterer jeg å være flink eller snill? Det er krevende, men lærerikt å sette seg ned og forsøke å formulere skriftlige svar til seg selv på spørsmål som dette. 

Skulle man trenge en pause, vil jeg anbefale å høre Øystein Sundes “Møte seg sjøl i døra” på Spotify! 

Påfyll kan man også få ved å lese denne artikkelen I Tidsskriftet, formulert av en lege som har våget å møte seg selv i døra. 

Ego Alter: Hei min venn!

Alter Ego: Hei igjen!

Ego Alter: Døren er blitt vårt møtested.

Alter Ego: Her skal vi filosofere oss fram til fred.

Ego Alter: Har du lært noe siden sist?

Alter Ego: Det er både sikkert og visst!

Ego Alter: Og hva kan så det være..?

Alter Ego: Jeg vil jo ikke belære…

Ego Alter: Ut med språket! Kjør bare på!

Alter Ego: Jeg har lært å ta vare på hvert eneste nå!

Ego Alter: Er det alt? Ikke noe mer?

Alter Ego: Jo, at det gjelder uansett hva som skjer!

Ego Alter: Se det! Se det! I praksis er det kanskje ikke så lett?

Alter Ego: Nei, man kan bli både sliten og svett!

Ego Alter: Fant du ut noe mer, mon tro…

Alter Ego: Ja, jeg fant ut at hvis man i seg selv skal få ro…

Ego Alter: Kom igjen! Kom igen! Jeg holder på å krepere!

Alter Ego: … så må man sette av tid til å reflektere!

Ego Alter: “Sette av tid” hvordan gjøres det?

Alter Ego: Lytt! Så skal du få klar beskjed!

Ego Alter: Jeg er all ears og lutter øre

Alter Ego: Du må stoppe opp i hverdagskjøret! 

Ego Alter: Du mener at prioritering må til!

Alter Ego: Nettopp! Ellers går man seg lett veldig vill!

Ego Alter: Så man tidfester kanskje en skrivestund?

Alter Ego: Som jeg skulle sagt det selv, det kunne kommet fra min munn!

Ego Alter: DU og jeg vi er to av en alen.

Alter Ego: Nå tror jeg vi begynner å nærme oss malen.

Ego Alter: Å møte seg selv i døra…

Alter Ego: …det tar bort mange av sløra!

Ego Alter: Å møte seg selv i ei dør…

Alter Ego: … kan gjøre at det kiler og klør…

Ego Alter … men ikke at man dør eller blør.

Alter Ego: Klarer vi å summere opp?

Ego Alter: Det hadde jo vært helt topp!

Nå er det ikke så enkelt å lage oppsummeringer på rim, så jeg skal kort gjengi hva Ego Alter og Alter Ego kom fram til. Å møte seg selv i døra handler om:

** Refleksjon

** Selverkjennelse

** Mot

** Prioritering

** Tid

Skulle du møte deg selv i døra en vakker dag, så hils fra meg! 

Luke 11

Dagens ord: Dikt

  • Ordet “dikt” er fra tysk og betyr “tett”.
  • Ordet “lyrikk” er fra gresk og betyr “sang til lyrespill”. Du husker kanskje den berømte lyrespilleren Orfeus?
  • Ordet “poesi” er også gresk. Det betyr “å skape”. Den som skriver dikt vil skape noe vakkert, kanskje også noe provoserende? Iallfall noe ettertenksomt.

Dermed vet vi allerede ganske mye om dikt. Dikt er fortettede tekster. Den som skriver forsøker å si noe med få ord. Samtidig finnes det jo mega-lange dikt. Prøv for eksempel å ta tiden mens du leser «Terje Vigen» høyt. Det er 43 strofer det episke diktet til Ibsen. 387 linjer. Det er laget filmer og teaterstykker basert på dette dritlange diktet. (Du synes kanskje ikke det går an for en ex-norsklærer å skrive «dritlangt dikt»? Joda, det gjør det.)

Så jeg vil hevde at det ikke først og fremst er lengden på teksten som definerer om teksten er et dikt eller ikke. Hvilke andre kjennetegn har et dikt?

Jan Erik Vold (Han med «Kulturuke», men også utrolig mange andre flotte og tankevekkende dikt) har forsøkt å sette hva poesi er opp som en formel:

Poesi= Musikk + Innsikt.

Med andre ord: Absolutt. Alle. Tekster. Har. En. Rytme. Men. I. Poetiske. Tekster. Er. Det. Jobbet. Mer. Bevisst. Med rytmen og musikaliteten i språket enn for eksempel i Norges Lover, ja, egentlig nær sagt en hvilken som helst annen type tekst.

En del av oss er slik anlagt at vi av og til hører på instrumentalmusikk, og innimellom slumper til å lese et dikt, men langt oftere gjelder for mange av oss at vi hører musikk og tekst sammen. Det oppstår en særegen kraft, synes jeg når musikk og verbaltekst spiller på lag.

Det var akkurat det Orfeus praktiserte. Han var  sønnen til musen Kalliope og den dødelige Oigros. Han hadde et stort musikalsk talent. Lyre var hans instrument, og når han sang så kunne han fortrolle alt fra ville dyr, til bekker, steiner og trær.Kort tid etter at Orfeus hadde giftet seg med den vakre treånden Eurydike ble hun bitt av en slange og døde, mens hun flyktet fra Aristaios.

Orfeus spilte i sin fortvilelse så triste sanger at nymfene og gudene syntes synd på ham og gav ham råd. Han dro så ned til underverdenen og spilte sanger triste nok til å få Hades, Persefone og til og med furiene, til å gråte. Hades lot da Eurydike følge etter Orfeus til overflaten på den betingelsen at han ikke kunne snu seg å se på henne før de var oppe. Da de nesten var fremme, kunne ikke Orfeus dy seg lenger, og han så seg tilbake, kun for å se Eurydike forsvinne tilbake til Hades’ rike. (Kilde: Wikipedia)

Det var altså ved hjelp av poesien at Orfeus fikk sin kjære ut av dødsriket. Ved hjelp av Musikk+Innsikt spilte og sang han henne ut av selveste Helvetet.

Det som likevel mer enn noe annet definerer dikt som sjanger, vil jeg hevde, er det bevisste forholdet til linjeskift. Mens det i alle andre teksttyper er tilfeldig hvor første og siste ord på en linje havner, er det ikke det i dikt. Der vil ord som havner først på linja, og enda mer ord som havner sist på linja, få ekstra tyngde og bli lest på en spesiell måte. Så linjene er altså ekstra viktige i et dikt. Hva med det som står

mellom

linjene, da?

Slik jeg ser det, står det ingenting mellom linjene. Derimot står det ekstra mye linjene. Fordi dikteren har brukt mye tid på å velge ut de få ordene som står der. Man kan si at hvert enkelt ord får en ekstra tyngde, men egentlig er det vel så mye de helt spesielle kombinasjonene av ord som ofte vil gjøre dikt til kraftfulle og tankevekkende tekster. De vil ofte være nyskapte og overraskende. De fortjener å bli lest sakte.

Det vil være spennende og berikende for meg om noen vil gi tilbakemeldinger på hvilke dikt som har betydd noe for deg, hvilke dikt du liker spesielt godt og setter pris på.

Tett i tett med dikt hjemme hos oss. Her et lite utvalg.

Hjemme hos oss har vi noen hyllemeter med diktsamlinger. Det er ikke lett å velge ut ett. Siden jeg i det siste har vært ekstra mye opptatt av forholdet mellom styrke og svakhet, falt valget på et dikt av Hans Børli.

STYRKE OG SVAKHET

Styrken –
den virkelige styrke –
har i si hand en stav
som heter svakhet.
Den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven,
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen.

Luke 10

Dagens ord: energi

Å lese en definisjon på energi er energitappende. Jeg blir helt matt av alle ordene i ordbokas definisjon. Det er tørt. Det mangler futt. Det holder ikke for meg. Nei, jeg vil finne en annen måte å forklare energi på. Den tar oss 9 år tilbake i tid. Her er min forklaring på energi

Etter en lang dag med masse masse masse (…) masse lek, er ikke min sønn Leo på tre år mer trøtt når han skal legge seg enn at han, bokstavelig talt, hopper til sengs. Han hopper høyt opp og ned i senga gang etter gang etter gang, mens han roper:  “Se, på meg nå pappa! Se på meg nå pappa se på meg nå pappa se på meg nå pappa! Har du sett dette hoppet her før, pappa? Hva med dette? Hva med dette? Er dette telemarkshopp, pappa?”

 Med forsiktig stemme gjør jeg et forsøk på å roe han ned, et forsøk på å endelig kvele energien hans. Stille sier jeg: “Er du ikke trøtt nå da, Leo? Det er sent, vet du. Klokka er snart ni.”

 Leos svar er å hoppe fem minutter til før han går med på at vi leser en bok. Mens jeg leser om Storemonster og Lillemonster sovner han på fanget mitt. Jeg legger han forsiktig ned i senga mens jeg hvisker: “Du gir meg så utrolig mye energi du, Leo. Nå kan du sove godt og samle mer energi til i morgen.”

I dag, i det forunderlige året 2020, har jeg to barn. De gir meg begge store doser energi, bare ved å være dem de er. Mitt urolige sinn finner hvile i at de holder på med sitt i stua, mens jeg sitter i min grønne godstol foran peisen. Det knitrer i granveden. Det lyser så fint fra bøkeveden. Varm energi stråler mot meg fra alle kanter.

Jeg hører Leo og Mikaels lyder. Mjukt stemmesurr bølger gjennom stua. Leos lekselyder. Blyanten skribler. Papiret rasler. Før han går over til gaming. Lydene fra spillet hans er kanskje ikke så harmoniske i seg selv, men jeg synes det er trivelig at han sitter i stua, og ikke avsondret på rommet sitt. Lydene fra Mikaels rollelek blander seg inn. Han gir stemme og uttrykk til en mengde figurer. De har sine små og store konflikter, som ofte løses på kreative måter. Noen ganger går det hardt for seg, men så fikses det hele med et gordisk knute-hugg. “Jeg orker ikke mer. Skal vi være venner?” spør reven. “OK, greit. Vi kan jo ha en fest hjemme hos meg.” svarer ulven. “Vil du kaffe?” spør kona mi, og jeg rykkes tilbake til den virkelige verden. “Og en sjokoladebit?” Noen ganger er det all right. Verden er ikke så verst. Jeg har fått masse påfyll av energi. Bare ved å sitte helt stille.

Luke 9

Dagens ord: bare (men ikke bare bare)

Sånn er det bare!

      Eller

Så nær det bare!

Her er det fort gjort å gå i baret.

Noen ganger er det nok sant at sånn er det bare! Men oftere er det nok slik at vi tror at sånn er det bare, men så er ikke det helt sant likevel.

For sånn er det bare er veldig definitivt. Hvis det bare er sånn, da er det ikke noe som kan gjøres, ingen forandring er mulig, og dermed basta! Med tre utropstegn etter. Altså, –  dermed basta!!! Ja, for sånn er det bare!!!

Mens jeg var inne i den aller tyngste delen av min depresjon var jeg veldig definitiv. Etter en lang og vond natt med mye mareritt, nattesvette og uro, våknet jeg opp til en ny dag. Det første jeg tenkte på var selvmord. Og det sa jeg til min kone. Dag etter dag etter dag. Det vrir seg i hjertet mitt når jeg tenker på det nå. Alt hun måtte høre på. Alt hun tålte. Alt hun fikset mens jeg bakset rundt i det mørkeste mørke. For det virket så opplagt. Den eneste muligheten var å ta sitt eget liv. Sånn var det bare! Noe annet ga ikke mening. 

Og så var det jo ikke bare sånn likevel. Sakte og usikkert fant jeg ut at det var hjelp å få. Det var folk å snakke med. Det var medisiner. Og en rekke fagfolk ville, og kunne, hjelpe. Jeg kom meg litt etter litt, steg for steg, på beina igjen, i dobbelt forstand. Det tok sin tid, men etter hvert kom den dagen da jeg sluttet å se opp på høye hus for å finne ut om de egnet seg å hoppe fra.

Jeg tror det forholder seg slik på en rekke andre, og mindre dramatiske, felt i livet også. Vi sier til hverandre: “Jaja. Sånn er det bare!” Men er nå det så sikkert? Kanskje kan situasjonen faktisk forandres. Hvis det er ønskelig, burde man absolutt prøve. 

Forbausende ofte vil det finnes en vei vekk fra sånn er det bare-situasjonen vi har havnet i. Ikke alltid. Det er sant. Det skal ikke underkjennes at det hender at: Sånn er det bare, og det må man akseptere, – noe som kan være veldig vanskelig. Men mange andre ganger kan man altså bevege seg fra sånn er det bare til så nær det bare. Kanskje kan de to til og med kombineres?

Noen ganger kan det være slik at vi har kjempet veldig lenge. Vi kjenner oss utmattet. Vi kapitulerer, stopper opp, gir opp. Og sier: “Vel, kjipt, men sånn er det bare!” Så var det kanskje ikke så langt igjen til målet? Det kan skje fordi målstreken ligger bak en sving og er ikke synlig, men like fullt temmelig nær. Tenk så kjedelig å nesten ha fullført et maraton, så bryter man, og så viser det seg at målstreken var bak neste sving. 50 meter unna.

Andre ganger i livet kan vi føle oss så nær det bare. Altså det udekte, nakne, ekte. For meg kan slike stunder og øyeblikk være når jeg leker med barna mine, leser for dem om kvelden, stryker dem over håret, ser dem sove. Eller i naturen. En tillitsfull boltit-pappa på hekkeplassen. En ørn som svever majestetisk. En leopard som skrider fram i morgendisen på savannen. 

Sånn er det bare.

Så nær det bare.

De kan ligge veldig nær hverandre disse to. 

Luke 8

Dagens ord: superlativ

Ordet “superlativ” kan bety to ting:

  1. høyeste grad ved gradbøyning av adjektiv og adverb
  2. sterkt (rosende) ord eller uttrykk

Noen ganger betyr det begge deler samtidig.

Adjektiv gradbøyes i positiv, komparativ og superlativ. Selv synes jeg positivformen er bra nok. Altså, i stedet for: «Livet er best ute» kan det holde å si: «Livet er godt ute.»

For noen kan jo enkelte ganger livet ute være helt pyton. Og livet inne kan jo innimellom også være veldig bra.

Hvorfor gjøre så mange ting til en konkurranse? Hvorfor denne iveren etter å finne ut hva som er best? Livet kan være godt og mindre godt inne. Livet kan være godt og mindre godt ute.

Om man nå absolutt skal lete etter hva som er best, så må det vel være i vekslingen mellom å være ute og inne?

Et annet eksempel: Jeg er ikke verdens beste pappa! Det er ikke du heller! Og din pappa, uansett hvor glad du måtte være i han, er heller ikke verdens beste pappa! Verdens beste pappa finnes rett og slett ikke! 

Og selv om mange har opplevd å ha et mer eller mindre problematisk forhold til foreldre, så finnes heller ikke verdens verste far og mor. Det er ille nok at såpass mange er ille nok. 

Jeg lurer på hvor denne trangen til å rangere alt og alle og alt mulig kommer fra. Hvorfor i all verden føler noen trang til å fremheve den eller den pappaen som verdens beste?

Jeg forstår at det bare er en talemåte, og ikke bokstavelig ment, men denne talemåten har jo sitt opphav i noe. En måte å tenke på. En måte å lese verden på. Alt gjøres til en konkurranse. Alt skal måles og veies og graderes.

Kan det ikke holde at pappaen er aldeles god og snill og glad i barnet sitt?

Hvorfor må han på død og liv være best?

Jeg er glad i pappakoppen min. Det står ikke «verdens beste» på den. Men legg merke til den fine symbolikken i fotsporene. Leo og Mikael skal slippe å følge i mine fotspor. Alle burde slippe å følge i sin fars fotspor. De fotsporene vil enten være for store, for små, eller for skjeve. En god far skal gå ved siden av, følge med og støtte opp. Det er fint hvis faren har tid til mange turer med sitt barn, korte, så vel som lange.

Bedre pappakopp skal man lete lenge etter.

For meg har talemåten «verdens beste pappa»noe å gjøre med vårt samfunns ubendige trang til konkurranse, effektivitet og kontrast-tenking. Jeg er ikke sikker på at det er veldig viktige ingredienser i det å være en god pappa.

Eller for leger. Jeg kjenner flere ortopeder personlig, og de forteller at i deres miljø er det knallhard innbyrdes konkurranse, noe som sjelden fører til et godt klima på jobben. Som pasient er jeg heller ikke avhengig av å treffe på Verdens eller Vestfolds beste lege. Det holder fint at hun er god, og kanskje litt bedre i dag enn i går. Å utvikle seg selv, å jobbe for å bli bedre, det er en god ting. Men jeg vet ikke om uttrykket “å konkurrere med seg selv” er så godt heller. “Selvutvikling” kan være et alternativ, men utvikling og forbedring skjer veldig sjelden i et selvsentrert vakuum. Å bli bedre er nesten alltid team work.

Konkurranse skaper muligens vinnere. Det skaper helt sikkert flere tapere. 

Konkurranse-tankegangen gjennomsyrer hele samfunnet, store deler av tenkemåten vår, språket og mange institusjoner,  – som skolen. 

Mitt syn som lektor med tilleggsutdanning i norsk, og 20 års praksis, er at elever ville lært langt mer i en læringsorientert skole fremfor den prestasjonsorienterte skolen vi nå har. Vektleggingen nå er på måling, veiing og sammenligning. I en læringsproentert skole vil vekten ligge på nysgjerrighet, dybdelæring, personlighet og ulikhet. Istedet for at alle nesten alltid skal lære det samme samtidig (da blir det lettere å måle) burde det være mye mer rom for å lære ulike ting, mer styrt av personlige interesser, talent og tilbøyeligheter, og rom for å lære i ulikt tempo. Det burde også være mer rom for å lære av hverandre og oppmuntre hverandre, i stedet for å gjøre skolen til en kamparena.

Ordet “konkurrere” har vi fra latin der det opprinnelig betydde “løpe sammen med”. Om vi nå bare kunne nøyd oss med det…

Jeg har i det hele tatt begynt å lure på hva vitsen med konkurranse i sine nåværende former er. Det hadde vært fint å få noen innspill på det.

Luke 6

Dagens ord: glad

“Glad” er et norrønt ord som opprinnelig betydde “skinnende blank, lys, vennlig”. Uttrykket “være glad i” er forklart slik i sprakradet.no sin definisjonsordbok: “sette pris på, like godt, holde av, holde kjær”.

Sånn sett er det det klart man kan være glad i kryssord, fotball, hundekjøring, bussturer, kake, strikking, lesing, tegning, trening, casting, teater, svisker, svensker, kaffeslaberas, KLM-sketsjer, poesikvelder, reality-tv, veddeløp, opera, kanonball, rypejakt, favoritt-tøflene sine, blokkfløytekor, ja, det er mye forskjellig det går an å være glad i. (Jeg har til og med hørt at det finnes folk som er glad i katter!) Det skal vi være glad for. 

Soleglad er også noe de aller fleste har et positivt forhold til. Det går liksom ikke an å være likeglad i møte med en vakker solnedgang. Hvis ikke engang en vakker solnedgang gjør inntrykk på deg, bør du kanskje få sjekket om du også lider av alvorlig depresjon. Heldigvis har jeg gått fra alvorlig depresjon (hvor ingenting gir glede) via moderat depresjon (hvor svært få ting gir glede) til såkalt lett depresjon (hvor blant annet solnedganger og samvær med familie og venner gir glede) .

 Og det ville jo være det glade vanvidd å møte andres glede, et barneansikt som stråler mot deg i utilslørt og maksimert glede, med likegyldighet. Glede vil ofte være enda mer smittsomt enn de verste virussykdommer.

Mange har uttrykt seg klokt og ettertenksomt om glede. Det finnes en enorm mengde sitater knytta til glede. Jeg tror vi må finne plass til fem, fem for å få gleden frem:

  • Hvert menneske har sin glede. Min glede består i at mitt innerste er sunt. Det er sunt når jeg ikke vender meg bort fra noe menneske, og heller ikke fra det som hender menneskene, når jeg ser på alt med vennlig blikk, tar imot det og bruker det som fortjener å bli brukt.

Marcus Aurelius, romersk keiser og filosof

  • Den høyeste gleden ligger så nær opp til smerten at den som smerten har sine tårer.

  Alexandre Dumas d.y. Fransk forfatter.

  • Litt vondt skal menneskene ha, ellers holder de opp å være mennesker. Så setter de seg bare og kjeder seg og vet ikke hva glede er.

Gabriel Scott. Norsk forfatter.

  • Kan man være glad for lite, har man mye å være glad for.

Ukjent.

  • Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre.

Hanna Winsnes, norsk forfatter.

Til det siste sitatet vil jeg bemerke: Hver gang jeg har hørt på dette rådet, hver gang jeg har våget å si noe fint, hyggelig, positivt, også til folk jeg ikke kjenner, på bussen, på gata, i en kø, så har det gått godt. Det bidro til å muntre opp et medmenneske. Også jeg fikk noe. Det er noe med at delt glede er dobbelt glede.

Glede kan altså oppleves på mange ulike måter og mange forskjellige nivåer.Til sist vil jeg si noe om det som for meg kanskje er den mest intense og dyptgående glede:

Når jeg sier til barna mine, og kona mi: “Jeg er veldig glad i deg!” er det noe slikt jeg mener:

  • Jeg liker deg så utrolig godt!
  • Du er viktig i livet mitt.
  • Jeg vil forsøke å gjøre hverdagene dine muntrere, lysere, lettere enn de ville vært uten meg.
  • Jeg vil lytte til deg, ha tid til deg og ta deg på alvor når du har mindre gode dager, sorger og pager.
  • Jeg vil trøste deg når du trenger det.
  • Jeg vil stryke deg over håret.
  • Jeg vil vise interesse for de tingene du er opptatt av og liker å gjøre.
  • Jeg vil være rask med å si unnskyld de gangene jeg oppfører meg lite klokt i møte med deg.
  • Jeg vil tolke det du sier og gjør i beste mening. 
  • Jeg vil forsøke å være en støtte for deg så lenge jeg lever.
  • Det er ingenting du kan gjøre som vil føre til at jeg forlater deg, svikter deg eller ikke vil hjelpe deg.
  • Jeg ville gi livet mitt for å berge deg dersom det skulle være nødvendig.
  • Jeg elsker deg.

Luke 5

Dagens ord og bokstav: i

I dag skal “i” til pers. Det er Norges nest mest brukte ord vi snakker om, ifølge en frekvensordbok jeg fant hos korrekturavdelingen.no. Til sammenligning er ordet “jeg” (heldigvis?) helt ned på tjuende plass, mens “sammen” såvidt karret seg inn på plass nummer 100.

I Wikipedias oppslag “frekvensanalyse” kan vi lese at “i” som bokstav må se seg slått av både “e”, “t”, “r”, “s”, “n” og “a”. Det gjelder selv om i blir brukt mye i data-ord. Jeg tenker på dingser som iPad, iTunes, iPhone og innmari mange andre.

I det følgende er det “i” som ord vi skal gripe tak i, og da aller først i par med “på”, Norges fjerde mest brukte ord. For bor jeg på eller i Sandefjord? Derom er meningene delte. Men at man bor i Oslo, i Bergen, i Trondheim og i Stavanger, det tror jeg alle vil gi meg rett i. 

I språkopplysningens tjeneste er det viktig å gjøre oppmerksom på at det ikke finnes noen absolutte og klart definerte regler for bruken av “i” og “på” ved stedsangivelse. Foran de aller fleste stedsnavn brukes “i”, Det gjelder om man vil omtale eller befinner seg i Andesfjellene, i Vladivostok, i New York eller i Stesedalen. Så er det sånn at en del norske byer, tettsteder ig landskaper rett og slett har tradisjon for å bruke “på”. Folk bor for eksempel på Bryne, på Molde, på Romerike og på Toten. For mange Herrens år siden var det et OL på Lillehammer. Når steder og byer ender opp med “på” foran seg, skyldes det ofte at de er gamle gårdsnavn. Ogsp de fleste øyer og Øygrupper får “på” foran seg. Kanskje har du vært på Fyn eller Filippinene, på Rodos eller på Runde? Men Indonesia, Irland, Japan og Lofoten, de vil ha “i” foran seg. I sommer kunne man få inntrykk av at hele Norge var i Lofoten.

I går var i dag i morgen, som det heter i tittelen på en av Klaus Hagerups bøker. Slik er det med en adventskalender også. Det går slag i slag, dag etter dag.

I dette avsnittet vil jeg hevde at prikken over i-en i dag må bli dette uttrykket: “Å være glad i”. Vi ønsker alle at noen skal være glad i oss. (“Vi” er på 29. Plass over mest brukte ord i Norge, “oss” er nede på 93. plass). 

I beste interaktive ånd vil jeg oppfordre alle som kan og vil til å dele sine tanker rundt dette: Hva vil det egentlig si “å være glad i”? Vi har alle en slags intuitiv og innebygd forståelse av noen sier: “Jeg er glad i deg”. Det kan synes selvsagt, men min erfaring er at tilsynelatende selvsagte ting slett ikke er så selvsagte. Ingenting er selvsagt, egentlig, det sier nesten seg selv. Så hva skjer om du prøver å sette ord på det? 

 I så lang tid som jeg kan huske har jeg hver kveld sagt til de to barna mine: “Jeg er veldig glad i deg, Leo!” “Jeg er veldig glad i deg, Mikael.” Det er (selvsagt?) ikke nok å bare si det, man må vise det også. Jeg tror de har en ganske klar forståelse av hva jeg mener. 

I nysgjerrighetens og klargjøringens ånd fikk jeg det likevel for meg en kveld at jeg skulle prøve å skrive ned hva jeg legger i det når jeg sier disse ordene: “Jeg er glad i deg.” For det å skrive vil ofte virke klargjørende. Man blir oppmerksom på hva man selv tenker og tror på en mer direkte og nyansert måte. Nå går oppfordringen til deg: Forsøk å skrive ned hva du legger i dette uttrykket: #Jeg er glad i deg.” Jeg blir kjempeglad hvis noen også vil dele hva de har kommet fram til.

I vår tid er det mye som går så fort. Det kan være fint å stoppe opp litt og kikke litt nærmere på ting vi tar for gitt, ting vi har automatisert, ting som har blitt en selvfølge.

Og i tilfelle noen skulle lure på det, – Norges mest brukte ord er “og”!