Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘bokanmeldelse’

Halfdan W. Freihos har skrevet bok igjen. Forrige gang het boka Kjære Gabriel. Den fikk et unisont kritikerkorps til å juble. Denne boka er noe av det vakreste som er skrevet på norsk, meldte Dagbladet. Anmeldere velsigner ikke – men anbefale det kan vi. Det er herved gjort, skrev Jyllandsposten. Kjære Gabriel öppnar våra ögon for det oändliga eventyr som språket är. Hilsen Expressen.

Hvor sannsynlig er det at forfatteren av denne boka ved neste bokforfattelse skulle mislykkes helt? Liten, vil vel de fleste mene. Kjell Olaf Jensen, kritiker i Dagsavisen, er hyperkritisk og spør: Var nå dette nødvendig? Han mener at Freihows siste roman, som bærer navnet Du er ikke sann, er noe surr. Alle karakterene i boka er stive og vilt usannsynlige papp-parodier i en intrige som tar fullstendig av fra vår verden, påstår Jensen.

Innholdet er et sammensurium, gjentar Igjensen, og språket er ikke noe bedre. Det Freihow vil ha fram presenteres i et språk og i en stil og syntaks som er så hinsides at det er – nei, ikke en svir, men et slit. Han sier også at boka er skrevet på en mildt sagt knotete måte.

Jensen tar feil.

For det først er lite av det han sier «mildt sagt». Det ser, umildt sagt, ut som han koser seg med å dynge på med kaudervelsk kritikk. Jensen er, og her tror jeg vi godt kan bruke uttrykket «mildt sagt», misunnelig. Han kunne aldri ha skrevet så godt selv.

For det andre har Freihow jobbet med språk hele sitt liv, fra ulike vinkler. Som kritiker, som forlagsredaktør, som oversetter og som forfatter. Altså, det finnes grenser for hvor dårlig en slik mann kan uttrykke seg. La meg forsiktig, nei, uforsiktig, minne om at det finnes gode og dårlige tekster, og det finnes gode og dårlige lesninger.

For det tredje er Aftenpostens anmelder Svein Johs Ottesen, direkte uenig med Jensen. Hør bare hva han mener om språket i boka: Freihow skriver utsøkt norsk. Anmelderen i Bergens Tidende skryter også av språket, selv om han ikke er udelt begeistret for alle sider ved boka.

Både Dagsavisen og Aftenposten kan ikke ha rett. Noen snakker ikke sant. Noen har ikke gjort jobben sin her, og nå som jeg har lest boka, vet jeg hvem det er!

Jensen sitter med et stort ansvar. Jeg leste hans anmeldelse først, og den fikk meg nesten til å droppe boka. Hvem får lyst til å lese en mildt sagt knotete bok? Jensen går ikke av veien for å komme med uoverveide overdrivelser heller. Han gjengir en periode fra Freihows bok som liksom skal bevise at boka er skrevet med dårlig språk. I denne perioden skal det visstnok være et dusin språkblomster som med fordel kunne vært fjernet. Siden jeg må innrømme at jeg ikke har samme språkblomstkapasitet som Jensen, ber jeg ham innstendig: Avslør dem for meg! Kom med dem, alle tolv! Sant å si tror jeg Jensen skal få problemer med det. Han nekter seg ikke upresise og ja, usanne, karakteristikker for å ta knekken på Du er ikke sann.

Heldigvis leste jeg også Aftenpostens kommentar til boka. Dermed våknet leselysten igjen og  jeg la inn en bestilling på Du er ikke sann hos biblioteket mitt.

Min vurdering er at boka til Freihow er både morsom og klok. Miljøet er lagt til den norske forleggerbransjen. Det er et miljø han har førsteklasses innsikt i. Selv har jeg vært nok i kontakt med forleggere til å kunne si at det er lett å kjenne seg igjen.

Det er ikke mindre enn deilig å lese denne velfomulerte teksten som våger å rette søkelyset mot pompøsiteten og selvgodheten som vitterlig finnes i rikt monn i bransjen. Boka gjør mye annet også. Les den selv og se om du finner ut noe mer om illusjoner og desillusjoner.

Mange av setningene er så gode at de med fordel kan hogges i stein. De vil bli stående.

Advertisements

Read Full Post »

Back on track

Nygårdshaug har skrevet en ny god bok. Det er jo det han pleier å gjøre. Riktignok var den forrige boka hans et katastrofalt dårlig sammensurium, men vanligvis er bøkene hans spennende, lærerike, makeløse og i høy grad lesverdige. Så også denne. Dagbladets anmelder anbefaler spesielt enhver FRP-er å lese boka. Jeg forstår hva som menes. Boka bør leses av alle andre med snev av politisk interesse også.

Også Dagsavisen er positive til boka.

Selv er jeg fascinert av den blandingen av faktastoff og diktning forfatteren byr på. I den forrige boka ble det et udelikat oppsop. I den nyeste boka er et blitt en lekker paella.

Read Full Post »

Joda, det kan godt henne jeg kommer til å lese Brodecks rapport som bokanmelder Krøger i Dagbladet sterkt anbefaler. Et par ting i Krøgers rapport om boka har jeg lyst til å kommentere:

* Hun vil at jeg skal lese boka «i anstendighetens navn.» For meg blir det et merkelig navn å lese bøker i. Jeg synes ikke det sømmer seg å skrive slikt.

* Hun kaller boka «fullkomment litterært håndverk.» Den slags finnes ikke, selv om boka skulle vise seg å være et mesterverk.

* Bokanmeldelsens overskrift er «Litterær knockout». Og jeg spør: Knockout av hvem eller hva?

Read Full Post »

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/08/29/545103.html

Det eneste Kattryne Krÿger avslører i denne anmeldelsen, er sine egne unøyaktigheter, fordommer og plattheter. Teksten hennes flopper fullstendig. Å starte med å oppgi feil tittel på boka hun anmelder, er som å falle i starten på en 500 meter for en skøyteløper. Og det skal bli flere feilskjær. Gjentatte ganger får vi høre at Gert Nygårdshaugs bok heter «Fortellerens marked». Bemerkelsesverdig, – for det er ikke uten viktighet at boka faktisk er døpt «Fortellernes marked». Det blir to helt ulike markeder, det gitt.

For så vidt er jeg enig i Kathrine Krôblers konklusjon: Nygårdshaugs bok er ikke god. Den er ikke et bokmarked verdig. Men jeg er uenig i mange av Krøgerrs premisser.

» (…) hvem raser han mot i 2008? De tomme kirkebenkene? En deprimert Bondevik og et KrF som snart ikke får en stemme? Fnisende konfirmanter som knapt har hørt om Jesus?»

Bemerkningen om Bondevik er flåsete, irrelevant og nærmer seg hva som kan regnes som selve innbegrepet av en platthet. Fjerner vi denne kommentaren som sier langt mer om Køghler enn Bondevik og boka hun anmelder til sammen, står vi igjen med, – bare sprøyt.

Tomme kirkebenker? I 2005 gikk 6,7 millioner mennesker på gudstjeneste i Den norske kirke. Det er mer en fire ganger så mange som det var tilskuere på norske eliteseriekamper i fotball. Ingenting tyder på at kirkene har blitt noe tommere de siste åra. At religion stadig er aktuelt, på godt og vondt, kommer til uttrykk hele tiden. Man må nærmest  sette verdensrekord i bruk av skylapper for ikke å se det.

Knapt en stemme til KRF? I en helt ny meningsmåling får KRF 7.1 %. Vi kan jo sammenligne med et parti som, la oss si SV. De får 6,6 % og er altså et mindre parti. Jeg vil ikke tro at Crøger dommedagsdømmer dem?

Fnisende konfirmanter? Satt Krøhller og fniste i skjegget mens hun skrev dette? For det første er det helt irrelevant å trekke konfirmantene inn. Alle forstår at det ikke er denne gruppen Nygårdshaug anser for sine argeste motstandere. For det andre er det lett nedlatende overfor en gruppe menesker som er på jakt etter sin identitet å utpeke dem som først og fremst fnisende. Og de har nok hørt om Jesus, ser du. Er det et navn som fortsatt kan få hårene til å reise seg hos ungdommer, og andre, så er det denne Jesus. Nygårdshaug er vel dog mer hissig på å få has på de som opptrer som konfirmantenes ledere.

At Køgåer kommer i skade for å bruke uttrykket «bokstavelig talt» riv ruskende galt, får passere uten altfor mye surmaga kritikk, men det er med å understreke nøyaktighetsgraden i teksten hennes.

Mot slutten kommer hun seg. Derfor er ikke det jeg skrev innledningsvis, som en slags «pastisj» over Cathrine Krøgers anmeldelse, helt sant. Det er ikke slik at det eneste hun avslører er sine egne plattheter. Hun avslører også at Nygårdshaug gjør det altfor lett for seg i denne boka. Hun avslører at boka mer er polemikk enn roman.Hun avslører at boka er et slags faktahelvete, der Nygårdshaug strør om seg med mer eller mindre interessante fakta. Noen av dem er absolutt interessante, men det er så reint for mange av dem, og de er ikke godt nok knadd inn i den litterære deigen. Og hun avslører, riktignok ikke så syrlig som jeg sier det her, at det lukter promp lang vei av Nygårdshaugs bok. Han gjentar nemlig flere ganger sitt barnslige poeng som går på at muslimene er en gjeng prompende kamerater der de ligger på kne for å be.

Mer om Gerts fjert i et annet innlegg. Der vil jeg komme med min egen anmeldelse av boka.

Read Full Post »