Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Halfdan W. Freihow’

Halfdan W. Freihos har skrevet bok igjen. Forrige gang het boka Kjære Gabriel. Den fikk et unisont kritikerkorps til å juble. Denne boka er noe av det vakreste som er skrevet på norsk, meldte Dagbladet. Anmeldere velsigner ikke – men anbefale det kan vi. Det er herved gjort, skrev Jyllandsposten. Kjære Gabriel öppnar våra ögon for det oändliga eventyr som språket är. Hilsen Expressen.

Hvor sannsynlig er det at forfatteren av denne boka ved neste bokforfattelse skulle mislykkes helt? Liten, vil vel de fleste mene. Kjell Olaf Jensen, kritiker i Dagsavisen, er hyperkritisk og spør: Var nå dette nødvendig? Han mener at Freihows siste roman, som bærer navnet Du er ikke sann, er noe surr. Alle karakterene i boka er stive og vilt usannsynlige papp-parodier i en intrige som tar fullstendig av fra vår verden, påstår Jensen.

Innholdet er et sammensurium, gjentar Igjensen, og språket er ikke noe bedre. Det Freihow vil ha fram presenteres i et språk og i en stil og syntaks som er så hinsides at det er – nei, ikke en svir, men et slit. Han sier også at boka er skrevet på en mildt sagt knotete måte.

Jensen tar feil.

For det først er lite av det han sier «mildt sagt». Det ser, umildt sagt, ut som han koser seg med å dynge på med kaudervelsk kritikk. Jensen er, og her tror jeg vi godt kan bruke uttrykket «mildt sagt», misunnelig. Han kunne aldri ha skrevet så godt selv.

For det andre har Freihow jobbet med språk hele sitt liv, fra ulike vinkler. Som kritiker, som forlagsredaktør, som oversetter og som forfatter. Altså, det finnes grenser for hvor dårlig en slik mann kan uttrykke seg. La meg forsiktig, nei, uforsiktig, minne om at det finnes gode og dårlige tekster, og det finnes gode og dårlige lesninger.

For det tredje er Aftenpostens anmelder Svein Johs Ottesen, direkte uenig med Jensen. Hør bare hva han mener om språket i boka: Freihow skriver utsøkt norsk. Anmelderen i Bergens Tidende skryter også av språket, selv om han ikke er udelt begeistret for alle sider ved boka.

Både Dagsavisen og Aftenposten kan ikke ha rett. Noen snakker ikke sant. Noen har ikke gjort jobben sin her, og nå som jeg har lest boka, vet jeg hvem det er!

Jensen sitter med et stort ansvar. Jeg leste hans anmeldelse først, og den fikk meg nesten til å droppe boka. Hvem får lyst til å lese en mildt sagt knotete bok? Jensen går ikke av veien for å komme med uoverveide overdrivelser heller. Han gjengir en periode fra Freihows bok som liksom skal bevise at boka er skrevet med dårlig språk. I denne perioden skal det visstnok være et dusin språkblomster som med fordel kunne vært fjernet. Siden jeg må innrømme at jeg ikke har samme språkblomstkapasitet som Jensen, ber jeg ham innstendig: Avslør dem for meg! Kom med dem, alle tolv! Sant å si tror jeg Jensen skal få problemer med det. Han nekter seg ikke upresise og ja, usanne, karakteristikker for å ta knekken på Du er ikke sann.

Heldigvis leste jeg også Aftenpostens kommentar til boka. Dermed våknet leselysten igjen og  jeg la inn en bestilling på Du er ikke sann hos biblioteket mitt.

Min vurdering er at boka til Freihow er både morsom og klok. Miljøet er lagt til den norske forleggerbransjen. Det er et miljø han har førsteklasses innsikt i. Selv har jeg vært nok i kontakt med forleggere til å kunne si at det er lett å kjenne seg igjen.

Det er ikke mindre enn deilig å lese denne velfomulerte teksten som våger å rette søkelyset mot pompøsiteten og selvgodheten som vitterlig finnes i rikt monn i bransjen. Boka gjør mye annet også. Les den selv og se om du finner ut noe mer om illusjoner og desillusjoner.

Mange av setningene er så gode at de med fordel kan hogges i stein. De vil bli stående.

Reklamer

Read Full Post »