Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2011

Jeg har en toåring som løper rundt i stua og roper: «Se på meg! Se på meg! Se på meg a’! Se på meg a’, pappa», mens han gjør allverdens små og store kunster. Det er sjarmerende.

På Internett knatrer allverdens bloggere løs på tastaturet mens de roper: «Se på meg! Se på meg! Se på meg a’, folkens» Det er usjarmerende, all den tid mange av disse bloggerne har rukket å bikke tjue år.

De burde, mener jeg, være mer voksne enn å farte rundt på nettet med sitt enerverende og masete og selvgode og totalt uinteressante, skulle man tro, mantra til verden: «Se på meg!» Men så er det bare det at disse selvdiggende bloggene har uhorvelig mange lesere.

Noen av dem er oppe i mer enn 50 000 daglige lesere. Det er på nivå med en avis som Dagens Næringsliv (Ikke at den heller er så fryktelig interessant, egentlig).

Hva er det de scorer på?

Jeg la igjen en melding i kommentarfeltet på en post skrevet av en av de aller mest leste bloggerne:

«Lurer på hvorfor denne bloggen er så mye lest? Den er selvsentrert, kommers, uopplyst og langt fra velskrevet. Hva er det den har, da?»

Bloggeren reagerte bare på ett av disse momentene, – at den ikke var velskrevet ville hun ha seg frabedt. Hun hadde nemlig fått 6 i norsk på videregående. Jommen sa jeg smør! Jeg fikk 4 i norsk. Det forteller ingenting. Kanskje bortsett fra at norsklærinna mi ikke likte oppsynet mitt, og at jeg tillot meg å ha egne meninger. I dag er jeg selv norsklærer. Og foredragsholder. I skriving.

At bloggen var selvsentrert og kommers valgte hun å ikke protesterere på, det var visst helt greit for henne. Så er det da også så til de grader åpenbart og åpenlyst at det er sant. Disse bloggene formelig skriker: SE PÅ MEG!

Bloggeren reagerte nok som hun gjorde på grunn av sin forfengelighet. Min påstand om hennes manglende skriveferdigheter gikk på forfengeligheten hennes løs. Hele bloggen hennes vitner om en abnormt velfødd forfengelighet. For hva er det hun skriver om?

 Meg selv. Meg selv. Meg selv. Meg selv. Meg selv. Og slik fortsetter det. Ad infinitum.

La meg fortelle hva jeg anser som det største drawbacket hennes hva formuleringsevne angår: Hun forsøker å skrive om for mye på en gang.

Dermed ender hun opp med en uspiselig lapskaus. Heller ikke lapskaus er godt om ingrediensene blir for mange, og særlig ikke hvis man putter altfor mange rare saker i samme gryte. Men smult, lakris, kjøttboller og brokkoli sammen, – vel, de færreste setter pris på den slags hummer og kanari.

Mange av de mest leste bloggene koker sammen personlig rapport, litt pliktskyldigst samfunnsengasjement og reklame i en og samme tekst. Det står ikke til troende. Det blir en lurvete form for lapskaus, som regel usmakelig og noen ganger rent motbydelig.

Det siste innlegget til en av disse bloggerne handler om at hun har tre toalettvesker og hvordan disse ser ut. Selvsentrert så det holder, men greit nok,  her handler det bare om én ting, – nemlig toalettveske. Da får toalettveskefetisjistene sitt og andre kan bare hoppe over akkurat dette innlegget.

Verre er det med de mange innleggene  hvor bloggeren blander likt og ulikt, – som produktplassering og reklame med de mest personlige ting. Selv synes jeg for eksempel at det å skrive om et minnesamvær ikke bør blandes med for mye reklame.

Ikke engang her klarer bloggeren å slippe taket i seg selv, sine klær, sine sko, sin sminke, sin outfit, sin framtoning, sitt ytre. Ja, så blir det utenpåklistret, da. Ja, så blir det overfladisk, da. Ja, så blir det uten troverdighet. Verdigheten mangler.

En fortelling på 16 linjer som inneholder opplysningen om at hun og kjæresten har vært på et minnesamvær, at hun vrengte av seg klærne da hun kom hjem, hva slags klær det var, at mannen blir som et barn og hopper og ned i senga under VM på ski, noen kranglete tømmermenn og en oppfordring om å stemme på henne i en eller annen konkurranse, – vel, det blir bare a little too much for meg i en og samme korttekst, asså.

Blant de 20 siste innleggene hun har postet, finner jeg bare ett som handler om noe annet enn hva hun har på seg, hvor høye hæler de og de skoene har, hva slags sminkeprodukter hun foretrekker, hva hun spiser… Det er et innlegg om mobbing. Bra det, i og for seg, men troverdigheten blir så som så når alle de andre innleggene handler om at helgen kan starte bare du har fått tak i dødstøffe jeans og et par chinos, eller at helhvitt uten tvil er en av vårens største trender, eller oppsummert: At livet i det store og hele handler om å se ut som en barbiedukke.

De andre bloggerne på toppen er ikke det spøtt bedre. Her er noen utvalgte lapskausbiter for å vise hva de mest leste bloggene handler om:

– Herregud for et tryne.. Jeg har ikke sminket meg siden i går ettermiddag, gadd liksom ikke legge på et nytt lag i dag tidlig

– Vi gikk fra bar til bar, danset og drakk oss fordervet, før vi til slutt endte opp på Blue Parrot. Der var det beach party av dimensjoner, og jeg danset til jeg ikke klarte å stå på bena. Folk er helt gal i hodet her. Slipp deg fri, for å si det sånn.

– Akkurat nå er jeg avhengig av Smashbox sin intuitive lipgloss.

– Til dere som lurer på om håret mitt er ekte, jaa det er det!

– Før har har jeg bare hatt sko, kjoler, vesker og jakker på klesrommet mitt, men idag fant jeg ut jeg skulle flytte over alle hverdagsklærne mine også. Føler jeg får litt mer oversikt over hva jeg har. Mye av klærne mine forsvinner i hverandre.

Den ene bloggen er til forveksling den andre lik. De flyter og forsvinner over i hverandre. Det blir en stor smørje. Er det virkelig dette folk vil ha? Forteller det noe om samfunnet vårt og oss selv at de ti mest leste bloggene ser omtrent slik ut alle sammen?

Jeg er mann. Jeg er 40 år. Jeg liker å blogge. Har jeg kommet på feil klode?

Jeg liker å skrive samfunnskritisk. Jeg undrer meg gjerne over tilværelsens mening. Jeg har trent på å skrive. Jeg har en mastergrad i faglitterær skriving.

Filosofisk undring, humor, snert, brodd, meningers mot, – det kan være noen stikkord for min blogg. Dessuten er det ikke lipgloss og smykker som kaster glans der i gården. På min blogg er det setningene det skinner av. De er pusset og gnikket på.

Hvorfor er det ikke titusenvis som sneier innom min blogg hver dag? De kunne moret seg, undret seg og kanskje hisset seg opp. Er ikke det bedre enn å la seg avspise med alle de intetsigende bloggene som sammen utgjør narsissismens høyborg?

Jeg slynger spørsmålet ut i bloggosfæren.

Reklamer

Read Full Post »

En norsk storbank opererer for tiden med slagordet ”Bank fra A til Å.” Det slår ikke inn hos meg. I den grad det slår i det hele tatt, i den grad det har noe punch, er det bare egnet til å slå beina vekk under kunden. Bank fra A til Å lønner seg ikke. Med bank fra A til Å, mener de egentlig bank som sluker deg med hud og hår. Men det klinger jo ikke like godt.

For å få beste boliglånsrente, som ikke er spesielt god, må du ha forsikringene dine der, og du må spare så og så mye.

Vi skaper verdier gjennom kunsten å møte kunden, sier banken om seg selv. Nei, sier jeg. Det er ikke min erfaring. Så er jeg heller ikke ”helkunde”. Hva er jeg da? Delkunde? Lusekunde? Ukunde? Veiet og funnet for lett. A for avdanka. Å for årelatt. Banken tyner meg og suger penger ut av meg med lav sparerente og høy lånerente.

Burde jeg ikke da bare gi etter og bli helkunde? Nei. Jeg vil for eksempel ikke ha forsikringene mine i en bank. Forsikringer vil jeg ha hos dem som kan det, et forsikringsselskap.

De såkalte totalpakkene som bankene nå tilbyr, er forvirrende og totalt unyttige for kunden. Det er bare et grep fra banken for å kunne sluke deg med hud og hår. Så nå har jeg forlatt totalbanken og flyttet lånet mitt til Statens pensjonskasse. Hvorfor skulle jeg ikke det? De tilbyr en lånerente på under 3%, totalt uten betingelser, bortsett fra at jeg må være medlem.

‘Også sparepengene mine tjener jeg mer på å ha i en annen bank enn i gamlebanken min. De er også flyttet. Betingelsene på min gamle lønnskonto var katastrofalt dårlige. Konklusjon: Takk og farvel gamle, griske storbank. Nå er jeg fri og totalt uavhengig, fra A til Å.

Read Full Post »

Siv Jensen har det travelt med å kaste forsvarsløse mennesker ut av deres siste-skanse. Huv vil hive etioperne ut av kirkeasylet. Da blir det god plass til henne selv der inne i domkirken. Hun burde virkelig prøve.

Jeg foreslår at hun tar med seg sin kumpan, Herr Sandberg (et annet innlegg på bloggen), som også ville finne det lærerikt å sitte i kirkeasyl noen uker. Tiden går litt fortere når man er flere. Det å være i kirkeasyl er nemlig ikke så lukrativt i utgangspunktet. Det er en desperat handling som etioperne har valgt fordi de ikke ser noen annen løsning. De har ikke gått i kirkeasyl forå være vrange eller slemme, eller fordi etiopere er så umulige av natur.

Livet, og delvis norske myndigheter, har drevet dem inn i et umulig hjørne.

Når lover og regler ikke passer Siv Jensen, vil hun enkelt og greit hurtigforandre dem. Hun ber Regjeringen gjøre dette. Det er nemlig slik at Justisdepartementet har instruert politiet om ikke å gå inn i kirkerommet for å hente ut flyktninger. Siden hun ikke liker det som her er vedtatt, vil hun bare lage en ny regel. Samtidig kritiserer hun andre for ikke å være lovlydige. Vel, det er ikke alle som er i posisjon til å hurtigforandre byråkratiske føringer. De må velge andre virkemidler.

Nå er det ikke akkurat lovstridig å gå i kirkeasyl, selv om Jensen ikke liker det. Jensen er vel ikke så barnslig at hun tror at alt hun ikke liker er ulovlig?

Jensen prøver å få det til å se ut som Norge flommer over av papirløse flyktninger. Derfor løfter hun fram det mest teoretisk baserte og høyeste tallet hun kan finne. Hun vil ha det til at det er 30 000 papirløse flyktninger i landet vårt, og dermed er situasjonen ute av kontroll. Når ble Jensen så glad i teori? Hvorfor ikke forholde seg til et mer praktisk og edruelig tall?

Politiets Utlendigsenhet mener det er et sted mellom 6000 og 8000 papirløse innvandrere i dette landet. Kjenner ikke Jensen til dette tallet, eller velger hun bare glatt å overse det, slik at skremselspropagandaen hennes kan framstå sterkere? Ikke så rettskaffen metode det heller, vil jeg mene. Siv Jensen som er så veldig opptatt av lov, orden, regler og den slags må selv gå foran med et godt eksempel. Nå er hun i stedet i ferd med å bli ei slumse med tall, jamfør skattetall hun har oppgitt i utlandet.

Jensen har, slik jeg ser det, misforstått sin plassering på denne kloden kapitalt. Hun har ikke forstått at man er medmenneske først, og nordmann siden.

FRPs tilnærming til denne saken er overhodet ikke dialogisk og demokratisk. Den er hjerteløs, byråkratisk, ovenfra-og-ned.

Read Full Post »

Lurer på hvor ofte Sandberg går i kirken? I dag har han iallfall tatt seg en tur, vel vitende om at pressedekning ikke ville utebli.

Hva brukte han så anledningen til? Jo, han valgte en stil og en appellform som er temmelig avleggs. Svovelprekner var heldigvis vanligere for et par hundre år siden enn de er i dag. Sandberg synes ikke å være helt up to date. Sandberg synes ikke å forstå hva slags samfunn vi lever i. Eller hvem han snakket til, og hvilken livssituasjon de er i.

Han valgte å gå inn i kirken for å snakke asylsøkerne til rette. «Slik gjør vi det ikke i Norge».

Hvordan kan Sandberg vite så godt hva som er det rette i en slik desperat situasjon? Hvordan kan vite at han ikke selv ville ha reagert på samme måte dersom livet hadde drevet ham inn i et hjørne med lite manøvreringsplass? Tror han at noe som helst blir bedre av at en høy herre stiger inn i kirkerommet og forkynner: «Slik gjør man bare ikke.»?

Dessuten finner jeg det underlig at han mener at sivil ulydighet ikke skal kunne ha noen plass i et demokrati. Skal det ikke være lov å demonstrere heller? Argumentet hans holder ikke vann. Er det bare når det ikke er etnisk norske nordmenn som går til aksjon at det skal påtales?

Det ligger ikke noe ønske om å hjelpe bak Sandbergs gjestepreken. En mann som tidligere har foreslått elektronisk ID-merke på alle asylsøkere og som er bøtelagt for å ha slått og skallet ned en asylsøker, har null integritet i slike saker. Det er lett å mistenke at kirkebesøket hans handler mest om å rakke ned på andre for å fremheve seg selv. Slikt hører ikke hjemme i en kirke.

Istedenfor å opphøye seg selv til dommer, kunne Sandberg gått frem på mer konstruktive måter. Se bare hvordan barneombudet har gjort det:

«Jeg har vært inne i kirken og samlet informasjon. Jeg har snakket med asylsøkerne om hvordan det er å være papirløse foreldre i Norge, og hvordan dette påvirker barnas situasjon«, sier Hjermann.

Nei, Sandberg vet ikke nok om hva det vil si å være drevet inn i desperasjon til å gi gode råd i denne saken. Selv om han er litt av en desperados.

Mens han i 2006 var leder av Stortingets transportkomité, ble han dømt til 21 dagers betinget fengsel, inndragelse av førerkort i 8 måneder og et forelegg på 9000 kroner for å ha kjørt i 100 km/t i en 60-sone.

Han har også stått på Stortingets talerstol i beruset tilstand.

Slikt gjør man bare ikke i Norge.

Read Full Post »