Bokstavelig talt

«Bokstavelig talt» må være ett av vårt språks mest misbrukte og overforbrukte uttrykk.

«Bokstavelig talt» skal benyttes når man bruker det som vanligvis er et språklig bilde i bokstavelig forstand. Så enkelt. Så vanskelig.

*** Veldig ofte når noen skriver «bokstavelig talt» mener de egentlig «i dobbelt forstand».

Det vil si at uttrykket, slik det er brukt, kan leses i både bokstavelig og billedlig forstand.

Eksempel: «Her skvetter mennene, bokstavelig talt.»(Om menn som blir skremt mens de urinerer). Det korrekte her vil være: «Her skvetter mennene i dobbelt forstand.»

Eksempel 2: «Innvandrere lever bokstavelig talt i skjul». Om innvandrere som skjuler seg i skjul. Siden uttrykket er brukt både bokstavelig og billedlig, vil det være riktigere å skrive: «Innvandrere lever i dobbelt forstand i skjul».

*** Noen ganger brukes «bokstavelig talt» nærmest som en frase, uten noe spesifikt innhold.Det refererer egentlig ikke til noen ting. Det er ikke noe språklig bilde med i ytringen i det hele tatt. Da er det heller ingen grunn til å gjøre leseren oppmerksom på at man taler bokstavelig.

Eksempel: «Det var bokstavelig talt en deilig dag i Oslo.»

*** Temmelig ofte bruke «bokstavelig talt» når skribenten egentlig mener «billedlig talt»- Altså stikk motsatt av hva uttrykket egentlig betyr.

Eksempel: Sportsjournalisten utbryter om en fotballspiller som har løpt til et sted på banen hvor han har lite eller ingenting å gjøre: «Han er på en skikkelig bærtur, bokstavelig talt».

Men det er han jo ikke. Hvis han bokstavelig talt var på bærtur, ville han vært ute i skogen, med en bærplukker, for å sanke inn blåbær.

Hva er så korrekt bruk av uttrykket?

La meg ta et eksempel med kameler som slukes. Det uttrykket brukes vanligvis billedlig. Men her har vi en situasjon der en kamel, bokstavelig talt, svelges. Den fortæres altså. Kamelkjøttet spises. Den billedlige betydningen er ikke med her. Dermed er ikke uttrykket brukt i dobbelt forstand. Her spises, kort og godt, en kamel.

Reklame

Read Full Post »

Ny læreplan i norsk 21013

Like etter at lærerne hadde gått ut i ferie, var den nye læreplanen i norsk klar. Da vi kom på jobb igjen, hadde den tatt til å gjelde.

Kunnskapsdepartementet la fram planen 20. juni og påla skoler og lærere å ta den i bruk fra 1. august. For meg synes dette en smule korttenkt. I denne perioden er de aller fleste lærere ute i ferie og avspasering.

Kunnskapsdepartementet la fram sin plan i altfor siste liten. Det er en form for planlegging. Men når så de for seg at lærerne skulle få tid til sin planlegging?

Læreplanen er et helt sentralt grunnlagsdokument for lærere. Kanskje det viktigste dokumentet. Det er her vi finner målene for hva vi er forpliktet til å hjelpe elvene med å lære.

Selv om litt for mange lærere forveksler lærebok (ett av flere mulige læremidler) med læreplan (målet), så tar de aller fleste lærere jeg vet om, et slikt grunnlagsdokument på største alvor.

Det får implikasjoner.

Det betyr at enkeltlærere, lærer-team og skoleadministrasjoner trenger mye tid til å utøve god og solid planlegging.

Kunnskapsdepartementets planfremlegging bærer preg av hastverksarbeid. Mer enn én ting er uklart formulert. Kanskje også uklart tenkt..?

Ta nå bare dette med hovedmål og sidemål. Jeg har i år en yrkesfaglig klasse på vg2-nivå. SKal, eller skal de ikke, skrive på sitt sidemål?

I innledende del av læreplanen finner jeg denne formuleringen:

«Elever på yrkesfaglige utdanningsprogram, elever med opplæring i samisk eller finsk som andrespråk, og andre elever som er fritatt fra opplæring og vurdering i sidemål, skal bare skrive på hovedmålet sitt.»

Under kompetansemålene for vg2, yrkesfaglige elever, finner jeg disse punktene:

** gjøre rede for argumentasjonen i andres tekster og skrive egne argumenterende tekster på hovedmål og sidemål
** skrive kreative tekster på hovedmål og sidemål med bruk av ulike språklige virkemidler

For meg ser dette motstridende ut. Tolkning, anyone?

Read Full Post »

Partiprogrammet til Norges Kristne. Eller tidenes kåseri?

Fra partiprogrammet til Norges Kristne:

«Dersom ingen land vil ta i mot dem (kriminelle innvandrere) skal de sendes til et internasjonalt ingenmannsland, f.eks. Sahara eller Nordpolen. De får en boks med fiskeboller, en genser og en tollekniv med seg i slike situasjoner. Fiskebollene kan erstattes med tre sardinbokser dersom det er rimeligere for staten.»

«Alle må i tillegg kunne deklamere Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen» utenat i løpet av femten minutter før norsk pass utstedes.»

Jeg tuller ikke. Dette står faktisk i partiprogrammet.

Skal man le eller gråte? Jeg velger å lese dette som tidenes kåseri!

Read Full Post »

Norsjø hotell. Anmeldelse.

Sammendrag: Jeg opplevde hotellet som nedslitt. Vonde senger. Kalde dusjer. Skrøpelige dører. Sånne ting. Da jeg klaget, opplevde jeg hotellets personell som kranglete, selvrettferdig og vanskelige.

Ett av sommerens store mål var Bø Sommarland i Telemark. Vi trengte et sted å bo. Valget falt på Norsjø hotell. Det skulle vise seg å bli et ulykksalig valg.Vi var slitne da vi ankom hotellet. Overskuddet til å si fra om små og større ting som ikke var som de skulle, var ikke på topp. Derfor ble det til at jeg heller skrev en mail rett i etterkant av oppholdet. Og én til. Og én til. Og enda én. Siden jeg ikke fikk noe svar på noen sv dem, sendte jeg også et papirbrev. Etter en drøy måned fikk jeg svar. Jeg gjengir deler av brevet her, både for å vise min opplevelse av kvaliteten på hotellet, og kvaliteten på hotellets klagebehandling. Jeg opplevde den som selvsentrert, selvrettferdig og dårlig.

Til Norsjø hotell

Jeg har sendt dere e-post 10. juli, 16. juli, 21. juli og 25. juli uten å få svar. Min e-post er skrevet på saklig vis med gjennomtenkt språk. Det er en tilbakemelding på hvordan vi opplevde vårt opphold ved deres hotell. Den inneholder også en forespørsel om å få tilbakebetalt deler av hva oppholdet kostet siden det er en del ting vi ikke var helt fornøyd med. Med andre ord er det en e-post som krever et svar. Det burde absolutt være i hotellets interesse, som en service-virksomhet, å svare på slike e-poster.

Jeg prøver nå å sende e-posten som papirpost i håp om at det kan føre fram, selv om jeg mener at når en bedrift først har en e-post, så bør de drifte den skikkelig. Det innebærer blant annet å svare på kundehenvendelser.

Hvis heller ikke henvendelsen via papirpost fører fram, vil jeg bruke sosiale medier, som min blogg og Tripadvisor til å fortelle om min opplevelse av Norsjø hotell. Siden jeg jobber med kommunikasjon på Internett til daglig, vet jeg hvordan jeg skal få disse innspillene til å dukke opp på første side når folk søker på «Norsjø hotell» i Google. Jeg håper det ikke blir nødvendig.

Her er en vurdering av hvordan vi opplevde vårt opphold:

** Turen med kanalbåt var kjempefin. Den var virkelig verd pengene.

** Da vi ankom første dagen, fikk vi anbefalt en treretters middag på kvelden. Den viste seg å være veldig lite barnevennlig. Det var rart å få en slik anbefaling, siden det var veldig tydelig at vi hadde med oss et lite barn på knappe 5 år.

** Rommet vi fikk var uten noen form for solskjerming. Kveldssolen sto rett på. Dette gjorde det veldig vanskelig å legge barn.

** Frokosten var ganske bra, men også her hadde det vært kjekt med mer barnevennlig pålegg. Leverpostei, for eksempel. Det hadde også vært fint med en noe mer oppmerksom betjening som fylte der det ble tomt, med juice og brød etc. Brødet var for øvrig veldig godt.

** Badet hadde noen merkelige dører, halvveis ødelagte. Verken min kone eller min sønnklarte å betjene disse.

** Det tok fryktelig lang tid før det kom noe varmt vann i dusjen.

** Lekeplassen med trampoline var fin. Min sønn hadde stor glede av den.

** Den tredje sengen som var satt inn var rett  og slett vond å sove i.

Alt i alt synes vi kvaliteten på oppholdet var halvgod. Prisen på nesten 6000 kroner synes vi var vel drøy. Man kunne jo argumentere for at et halvgodt opphold burde komme til halv pris. I alle fall synes jeg dere kunne redusere prisen noe.

Vennlig hilsen
Kjetil Dybvik, Sandefjord

Hva svarte så hotellet på dette?

** De beklagde at de hadde brukt lang ting på å svare. Forklaringen var ferieavvikling m.m.
** De mente at vi burde ha klaget mens vi var på hotellet, ikke etterpå.
** Den mer enn antydet at jeg gjennom mitt brev kom med trusler mot dem.

Til dette med å klage mens man er på hotellet:

Det kan selvsagt en hotelleier ønske seg, og slik bør det sikkert være i en ideell verden. Det kan likevel tenkes mange grunner til at kunder ikke gjør dette. Det fritar ikke hotellet for ansvar når henvendelsen om ting kunden var misfornøyd med, kommer rett i etterkant av oppholdet. Det er fortsatt mye hotellet kan gjøre for å rette opp i ting, og for å
ta vare på deres renommé.
Jeg kan heller ikke se at noen av forholdene kunne vært rettet opp i underveis uten en del bryderi for oss som kunder. Det i seg selv burde gi økonomisk kompensasjon. Dessuten burde hotellet forstått av seg selv at kunder ikke skal behandles slik. Jeg tenker for eksempel på den reservesengen som ble satt inn.
Én av grunnene til at vi ikke sa fra underveis, var at vi ikke ville risikere å få ferien delvis ødelagt av konfrontasjoner underveis. En annen grunn ligger i at når man først har fått tildelt et rom, installert seg på det, og etter hvert oppdager den ene tingen etter den andre som ikke fungerer, så velger man å leve
med det, tross alt, framfor å flytte til et annet rom. Det er en del styr med et lite barn. En tredje grunn ligger i at det først er i ettekant, når man får snakket skikkelig sammen og evaluert ferieturen, at det blir tydelig nok for en hvor mye det var som ikke fungerte, og at totalen gjør det naturlige å reagere.

Til dette med at jeg skal ha skrevet truende:

“Hvis heller ikke henvendelsen via papirpost fører fram, vil jeg bruke sosiale medier, som min blogg og Tripadvisor til å fortelle om min opplevelse av Norsjø hotell. Siden jeg jobber med kommunikasjon på Internett til daglig, vet jeg hvordan jeg skal få disse innspillene til å dukke opp på første side når folk søker på «Norsjø hotell» i Google.”

Hvis det er dette hotellet tenker på som en trussel, er de på ville veier. Dette er en tydelig informasjon om at jeg som kunde hos en servicebedrift, og deltager i et demokratisk samfunn, vil kunne komme til å ta i bruk min rettighet til å skrive om min vurdering av hotelloppholdet, dersom jeg opplever at jeg ikke blir tatt på alvor som kunde.

At det kan oppleves som ubehagelig for hotellet, og lite lønnsomt, er ikke det samme som en trussel. Det er ikke bra å antyde at kunder som kommer med tilbakemeldinger på ting de er misfornøyd med, er truende. Det er et sterkt ord.

Sluttkommentar: Jeg opplevde betjeningen som lite oppmerksom. Jeg opplevde hotellet som nokså nedslitt. At det tok uhorvelig lang tid før det kom varmt vann i dusjen er ett eksempel på det. Jeg opplevde en del av hotellets løsninger som lettvinte og billige. Å sette en en forferdelig vond ekstraseng på rommet er ett eksempel på det. Jeg opplevde hotellet som sendrektig og vanskelig å ha med å gjøre i den skriftlige kommunikasjonen.

Jeg skrev et brev nummer to. Det brevet har jeg aldri fått noe svar på, selv om det også inneholder konkrete spørsmål. Noe av det verste jeg vet er institusjoner som bare lar være å svare når noe blir problematisk.

Noen økonomisk kompensasjon har jeg ikke fått. Hotellet har ikke engang på noe tidspunkt i prosessen kommentert denne forespørselen fra meg. Den slags stilltiings-taktikk liker jeg dårlig.

Karakter: 3 –

Read Full Post »

Oliver Twitter. En brødtekst.

En nokså kjent norsk forfatter skrev på Twitter:

«Idag så min sønn en tigger fra leiren nær skolen hans stjele brød fra nærbutikken. «Hvorfor gjør ikke politiet noe?» sa han. Godt spørsmål.»

Selv synes jeg vel spørsmålet bare var sånn passe godt og bare kan lede fram til sånn passe viktige svar. Derfor svarte jeg:

«Et vel så godt spørsmål som hvor politiet er, ville kanskje vært: Hvor er rettferdigheten i verden?»

Legg merke til den spørrende holdningen i mitt svar. Den nokså kjente norske forfatteren svarte tilbake med et anstrøk av ironi:

«Sant. Det er ikke rettferdig at ungene i Norges fattigste strøk skal bære belastningen ved denne typen økonomisk migrasjon.»

Dette svaret er ikke uten betydning og viktighet. Heller ikke er det usant. Men kanskje er perspektivet litt smalt? Jeg repliserte:

«Det er ett sant svar. Det er ett sant perspektiv. Ikke det mest perspektivrike. Men sant.»

Det fikk den nokså kjente norske forfatteren til å fortsette på ironisporet. Nå med et tillegg av en lukket kommunkiasjons-stil. Her er hva han tvitret:

«Nei, perspektivrikdom følger som kjent av å betrakte en situasjon på god og trygg avstand. Levd liv er lite verdt.»

Dette svaret er lukket fordi det tar sitt utgangspunkt i at jeg bare er en bettakter, og attpåtil en som betrakter på god og trygg avstand. Dette vet jo den nokså kjente norske forfatteren ingenting om. Han er også sår fordi jeg ikke har vektlagt «levd liv» i stor nok grad. Heller ikke her har han tatt seg bryet med å undersøke hva slags levd liv mine 43 år kan ha bydd på. Jeg tenkte jeg fikk opplyse han litt:

«Sentrum er ofte et dårlig utkikkspunkt, i hvert fall alene. Jeg tror både sentrum og peripeti må til for perspektivrikdom.For øvrig lever jeg i dag med svært redusert helse som følge av at jeg har bodd i strøk langt fattigere enn noe strøk i Oslo.»

Det personlige perspektivet gjorde ikke noe inntrykk på den nokså kjente norske forfatteren whatsoever. Nå satte han inn med det jeg leser som nedlatenhet, sarkasme, latterliggjøring. Alt sammen effektive stoppere for videre kommunikasjon, for hvordan svarer man egentlig på denslags dersom man ønsker en levende, åpen, nysgjerrig og utviklende debatt om et viktig spørsmål, nemlig livsvilkårene til tiggere, leirbeboere, medmennesker, – kall dem hva du vil, men vær i samme slengen klar over at det ikke er det samme hva vi kaller hverandre, eller hvordan vi tiltaler hverandre. Her er hva han svarte:

«Du har overbevist meg. Dine perspektiver er utvilsomt rikere og viktigere enn virkeligheten til barna her. Godt jobbet.»

Ja, hva kan man svare på ting som det? Ønsker denne mannen i det hele tatt noen utviklende diskusjon, eller ønsker han bare å få lov til å bli værende i fred der han var? Egentlig har de fleste muligheter for å fortsette på noen konstruktiv måte blitt lukket nå, men her er hva jeg svarte:

«Er ikke så opptatt av hva som er viktigST og riktigST. Men av at flere ting kan være viktige og riktige samtidige».

Det var jo ikke ment som en skjellsettende og oppsiktsvekkende informasjon. Det var ment som en invitasjon til videre samtale og refleksjon. Men her klarer, eller vil, ikke den nokså kjente norske forfatteren se at språket kan ha flere funksjoner. Han later som jeg har skrevet dette som en ren informativ ytring, og nå begynner han å bli varm i sarkasmetrøya si:

«Å, det visste jeg ikke. Godt jeg har en pedagog til å forklare meg det. Skal videreformidle budskapet.»

Jeg tipper han var godt fornøyd med seg selv etter å ha servert denne. Tenk å få angripe en pedagog fordi han er pedagog. Men ved nærmere ettertanke Herr nokså kjente norske forfatter, – hva har det egentlig med saken å gjøre? Hva vil du oppnå med slike usakligheter og unnamanøvreringer?? Er det et mål for deg å få dratt meningsmotstandere ned i en eller annen form for søledam?

Jeg innrømmer glatt at jeg etter å ha lest dette, ble provosert. Men ikke så prvosert at jeg mistet av syne det jeg synes han hele veien i denne twitter-dialogen har glemt litt bort: De fleste saker har mer enn én side og ett perspektiv. Så før jeg fyrte av en aldri så liten bredside, tok jeg opp igjen den tråden:

Poengterte det med»viktigst» bare for å vise at jeg ikke underkjenner sannheten til barna hos deg. Gjør bare narr av det om du vil! Og siden du er så glad i pedagog-ord: Den nedlatende tonen din kommer til å bringe deg langt, gjøre deg glad og vidsynt.

Herfra og ut ville det jo vært et under om det kom noe positivt ut av videre «samtale». Det gjorde det heller ikke:

«Mens jeg er sikker at ditt belærende tonefall kommer til å bringe deg langt. Du ser jo hvor godt du lyktes med meg.»

Som om han er alle tings målestokk. Som om jeg bruker det samme tonefall overalt og alltid. Men igjen forsøkte jeg å gi han delvis rett:

«Jeg ser at du til en viss grad har rett der. Ser du at jeg kan ha hatt rett i noe som helst?»

Det kunne han ikke. Han svarte aldri på det, ei heller på denne:

«Ikke noe svar på denne, ser jeg. Det er jo også et slags svar.»

Jeg ble ikke noe klokere av svarene til denne nokså kjente norske forfatteren. Så jeg sitter her. Med dette brødet. Og denne tiggeren. Og ønsket hans om mer resolutt politi. Mon tro hva litteraturen, sånn ellers, sier om slike ting? Kanskje vi til og med skal våge å se over Norges landegrenser etter svar?

Jean Valjean i «De elendige» stjal jo et brød.

Heldigvis kom politiet slik at Valjean kunne idømmes 5 års fengsel. Det finnes vel ikke den sjel som ikke synes det var på sin moralske plass! Det er nettopp moral stykket ønsker å diskutere. Det tar opp forholdet mellom straff og nåde. Merkelig nok, for noen, er det nåden som gjør at Valjean ser at han har gjort noen gale valg her i lviet, og som får han til å endre syn på saker og ting.

Det er noe som heter å la nåde gå for rett.

Valjean får på ytterst sterkt vis, og over ytterst lang tid, kjenne på kropp og sjel hva som ligger i dette.

Charles Dickens har jo også skrevet ett og annet om hvor vanskelig det kan være en fattigfant. Jeg tror ikke leserne av bøkene hans uten videre vil ha som sin førstereaksjon at de spør hvor politiet var i møte med en del av hovedpersonene i disse fortellingene…

Anne Grethe Preus har i sangen «Verden er et vakkert sted (For noen)» skrevet om hvordan det kan gå når politiet arresterer en tyv for å ha stjålet et brød…

Så har vi nobelprisvinneren Anatole France. Han skrev i 1894:

«»Loven forbyr, i sin majestetiske likhet, både fattige og rike fra å sove under broene, tigge i gatene og stjele brød»

Akkurat hva han mente med det, vet jeg ikke, men jeg vil gjerne diskutere det med noen andre enn en nokså kjent norsk forfatter.

Read Full Post »