Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Integrering’ Category

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 45.2 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt.

Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp.

Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord, der jeg bor.

At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten.

Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller.

For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig.

Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver.

For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her?

Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

Nettopp dette satte Rasmus Hansson fokus på under Debatten på NRK1 10. oktober. Der viste han tydelig hvor galt det kan gå når underliggende premisser altfor lenge og altfor sterkt får snikstyre hvordan vi diskuterer en sak. Han sa:

«Jeg kommer fra en flyktningfamilie. Moren og faren min måtte flykte da det var krig her i landet. Moren min ble godt mottatt i Sverige, faren min var ikke så heldig.

Jeg syns det er ganske ille å måtte høre år ut og år inn på en flyktningedebatt som bare handler om problemene ved å ta i mot flyktninger.

Det å kunne ta i mot flyktninger i et land er først og fremst en berikelse, og det er en forpliktelse. Vi har en flyktningedebatt i Norge som tar utgangspunkt
i en slags underliggende forestilling om at flyktninger er noe vi egentlig ikke skulle hatt, men så har vi fått dem likevel, og så må vi løse de problemene.

Utgangspunktet skal være et helt annet. Det skal for det første være at dette er en hyggelig, god, viktig, berikende plikt. For det andre skal utgangspunktet
være Libanon, som i dag har en million flyktninger fra Syria, omtrent 1000 ganger så mange som det vi tar i mot. Det er det nivået vi skal sammenligne oss med når
vi ser på hvilke forpliktelser vi har for å hjelpe folk som er i nød.

Så får vi løse de tekniske problemene som vi har aldeles utmerket god kapasitet til å løse, og så får vi gjøre det til en berikelse for Norge at vi hjelper de menneskene som skal komme hit.

Og så må vi holde opp med denne debatten som bare fokuserer på andre menneskers nød som et problem for søkkrike Norge.»

Slik politikertale er det sjelden man hører. Så ble da også resten av panelet veldig stille…

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen, hele nasjonen, hele verden, gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak? Disse tiltakene bør bygge på at flyktninger slett ikke bare er en belastning, men også en ressurs.

Advertisements

Read Full Post »

Hvor var Siv Jensen den gangen de hadde om prinsipper? Eller rettslære og lovgivning? Eller rettferdighet? For dette er vel obligatoriske ingredienser i Politikerskolen? Kan hun ha sovet i timen?

Det er et adskillig verre sted å sove enn utendørs. Jeg har mange ganger sovet utendørs, til stor vederkvegelse for meg selv, og til null sjenanse for andre. Det er ikke ofte jeg bruker ordet idiotisk, men nettopp idiotisk er det at dette skulle bli forbudt. FRP støtter et lovforslag om at det skal bli forbudt å sove utendørs. Men om det skal være forbudt for noen, må det være forbudt for alle. Likhet for loven er et svært svært svært grunnleggende prinsipp. Advokat Bengt Waldow får dette fram på en poetisk, men samtidig klinkende klar måte i sin kronikk hos NRK Ytring.

Tilsvarende upoetisk og umusikalsk, men like klinkende klart får Siv Jensen fram sine enorme kunnskapshull i elementært politikerpensum. Hun prøver ikke engang å legge skjul på at denne loven er myntet på «de andre».

Jeg sakser følgende fra en NTB-melding hvor Siv Jensen med brask og bram tramper i uvitenhetens, eller var det ufinhetens, klavér:

Frp-lederen mener soveforbudet først og fremst må gjelde utenlandske tiggere, og hun ser ikke noe diskriminerende ved det.

– Dette forslaget handler om utenlandske tiggere, ikke rusmisbrukere eller andre grupper, sier hun.

– Vi ser dem jo alle sammen. Noen er veldig aggressive, og jeg opplever det som ubehagelig. Forsøplingen og stanken av byrommet i fjor sommer vitner om en total mangel på respekt for samfunnet man har kommet til. At vi ønsker å rydde opp i det skulle bare mangle, sier Jensen

Det er så jeg ikke tror hva jeg ser! Jeg gnir meg i øynene og prøver å lese igjen. Fortsatt er det dette spørsmålet som runger i hjernen min: Hvor dum, eller skal jeg heller si ufin, går det an å bli?

Dette lovforslaget skal altså, sier hun, helt eksplisitt, bare gjelde visse mennesker. Det skal kanskje bare gjelde folk med en viss etnisitet også..? Jeg får lyst til å stoppe nå før jeg kommer inn i altfor stygge tankebaner, men det kommer mer fra Jensen. Hun påstår at vi alle har sett «dem» og hvor aggressive «de» er! Snakk for deg selv, Jensen! Inkludér iallfall ikke meg, selv om jeg er så etnisk norsk som det vel omtrent er mulig å bli.

Jeg har snakket mye med tiggere, både utenlandske og norske, og aldri opplevd noen form for aggressivitet. Derimot har jeg opplevd mang en aggressiv telefonselger og noen veldig pågående selgere av telefonabonnemt på gata. Hvis dere absolutt må komme opp med et nytt forbud, så sett heller inn innsatsen her!

Jensen snakker om respekt, ja, sogar «total respekt». Jeg tror det er både ett og to aspekt ved respekt hun ikke kjenner til.

Forslaget mitt til Jensen er at hun begynner tenke litt mindre i «de» og «oss». Det er mer fruktabart å tenke i «meg» og «deg». Dessuten må hun ta opp igjen noen grunnleggende politikerfag. Så kan hun komme tilbake og snakke om respekt med større troverdighet.

Read Full Post »

Dette sto på trykk som leserinnlegg i Sandefjords Blad i dag:

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 42.5 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt. Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp. Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord. At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten. Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller. For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig. Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver. For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her? Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak?

Jeg velger å slutte mitt innspill med et sitat fra boka «Veier til visdom» av Stefan Einhorn:

“Å være en passiv tilskuer når et menneske har det vondt, er ikke like ondskapsfullt som å bidra til vedkommendes lidelse, men nesten.”

Read Full Post »

En jente på 15 år har skrevet inn til Bergens Tidende og sagt at hun på en måte forstår ABB. Hun spør, retorisk, om hun er gal som mener dette.

Til denne jenta vil jeg si:

Du er uopplyst, det er hovedproblemet ditt. Norge har alltid vært multikulturelt. I vikingtiden også. «Æsene» betyr «asiamenn».

Og du, hvert tredje norske ord er tysk, en arv fra da hanseatene var her og forandret landet vårt.

Hvor mye av «det norske» er vel egentlig amerikansk?

Rosemaling henter mange av sine viktigste motiver fra østlige land.

Så å si alle ingrediensene i Melkesjokolade – et lite stykke Norge – er hentet fra utlandet.

Hvorfor tror du det er palmer og kameler i Kardemommeby, som vi regner som noe veldig norsk?

Eksemplene er utallige.

Det ville hjelpe om du forsto at kultur er dynamisk. Norge er ikke det samme i dag som i går, som for ett år siden, 50 år siden eller 1000 år siden. Det hjelper ikke å ønske seg tilbake. Det er bedre å realitetsorientere seg. Norge er en del av verden. Verden er en del av Norge.

Vi lever i en folkevandringstid. Det er mange innfløkte grunner til det som du burde sette deg bedre inn før du uttaler deg så surt og unyansert. Det beste er å gjøre det beste ut av det, ikke sant? Vi må ta utgangspunkt i realiteter, ikke ønsketenking.

Innlegget ditt blir også veldig unyansert når du bare lister opp det du tenker på som problematisk med migrasjon. Hvis du tenker deg om må du vel klare å komme på noe positivt også? Ved å ta med det, blir du bedre i stand til å innta et mer balansert ståsted.

Les gjerne boken «Norge – et lite stykke verdenshistorie«. Du vil sitte igjen som et mer opplyst og tolerant menneske. Å uttrykke forståelse med ABB er både galt, dumt og ufølsomt.

Full skjerpings!

Read Full Post »

I år blir det å «feire» 17. mai med svart sørgebind.

For hvorfor feire nasjonaldagen når Norge har blitt en stat som deporterer barn, født og oppvokst i Norge? Hva med de små, en alen lange, er de ikke en nasjon de med, lenger?

Nathan Estete, 7 år, født og oppvokst i Norge, skal sammen med familien sin, sendes «tilbake» til Etiopia.

Hvorfor har norske myndigheter fått det for seg at det er så viktig å få utført denne barnemishandlingen? Hvorfor gir norske myndigheter blaffen i de rettighetene barn har, og som nå er inkorporert i norsk lov? Hva i all verden er det norske myndigheter er så redde for?

Noen bærer ansvaret for at mange barn født og oppvokst i Norge er redde. Noen bærer ansvaret for at Nathan Esthete skal sendes ut den 16. mai. La meg utbringe et kjempeironisk hipp-hurra for Jens Stoltenberg og Grete Faremo!

Ut av Norge 16. Hipp hurra for 17!

Med sine tunger prøver de å fremstå som modige og prinsippfaste. I sine hjerter og hjerner er de selvgode og feige. Det er én ting de er mer redd for enn noe annet: Å miste makten.

I sin maktkåthet går de langt i å forsøke å tilfredsstille det de tror er «folkemeningen».

Jeg vil ikke være del av en nasjon som sender norske barn ut av Norge 16. mai. Jeg vil ikke være del av en nasjon som er selvgod og selvrettferdig i en skakk-kjørt verden. Jeg vil ikke være del av en nasjon som ikke innser at tidene alltid har forandret seg, og at de vil fortsette med det, men luller seg inn i en nasjonalromantisk fortid.

Hvis dette er nasjonale verdier, finner jeg liten grunn til å feire 17. mai i år.

Jeg finner desto større grunn til å gjengi dette diktet, publisert i Dagsavisen 7. mai, under signaturen obs:

Enkel språklære

Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
å sende pakken

tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake

til det land denne personen
kom ifra. Nathan Esthete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende

Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.

Read Full Post »

 
Det er lett å forstå loven. Barnas beste skal tas hensyn til. Innvandringsregulerende hensyn kan tas hensyn til. Hvem vinner her?

De færreste er så dumme at de ikke forstår dette. Den ekstremerfarne politikeren Kjell Magne Bondevik og den toppkvalifiserte juristen Vigdis Vevstad gjorde det ellers tindrende klart i sin kronikk i Aftenposten 15. mars hva loven sier. Når Faremos svar på denne kronikken er at hun ikke forstår, enda så lett det skulle være å forstå, betyr ikke det at hun er dum. Det betyr bare at hun ikke vil forstå.

I sin motvilje mot å forstå skyver hun barn av kjøtt og blod, sjel og ånd foran seg som om de var laget av statistikk.

Enhver mor og far vet godt at barna deres ikke er laget av statistikk. De fleste foreldre vil gjøre alt hva de kan til barnas beste. Ingen kan klandre dem for det. Jeg har selv en sønn på tre år. Daglig blir jeg øm langt inn i hjerterota over tilliten han viser meg. Daglig lar jeg meg bevege av den levende gnisten i blikket hans. Han er nysgjerrig på og glad i livet. Jeg gjør nær sagt hva som helst for å ta vare på livsgnisten hans. Spiller jeg på følelser nå? Klart jeg gjør. Er det så galt?

Forskning på beslutningspsykologi og affektheuristikk viser at følelser inngår som et betydelig element når viktige beslutninger tas. Som statistikk og logikk, kan også følelser brukes på gode og mindre gode måter, men de bør ikke avskrives som ugyldige.

Jeg synes alle som roser Faremo og Stoltenberg for deres standhaftighet utviser en ufølsomhet av dimensjoner. Hva hvis det var deres barn det gjaldt? Ville de ikke satt pris på litt menneskelighet oppi det hele, særlig når loven så tydelig gir adgang til det?

Ville de da, som de gjør nå, heiet fram politikere som fremstiller seg selv som riddere av Rettferdigheten, mens de i virkeligheten er kyniske forsvarere av sin egen politiske karriere?

Loven er klar: Regjeringen hadde ikke trengt å forsvare at disse barna kastes ut av Norge. De gjør det fordi de vil, – fordi de føler for det. Mange har pekt på det inhumane i en slik type virksomhet. Det hjelper ikke. Faremo, Stoltenberg og deres kumpaner står knallhardt på sitt: Barna skal ut, koste hva det koste vil. Forsvaret for dette?

Ja, det er basert på følelser, – dårlige følelser. Det bør være til ettertanke for APs ledelse at Antirasistisk senter etterlyser fakta og ikke skremselspropaganda fra AP.

Både Faremo og Stoltenberg liker å gjenta myten om at ved å la disse barna bli, vil man oppmuntre personer uten beskyttelsesbehov til å søke asyl. Jon Ole Martinsen har med sitt innlegg ”Stoltenbergs asylfrykt” i Dagsavisen 20. mars belagt med forskning at politikerne ikke trenger å frykte dette. Martinsen er langt mer rasjonell enn Stoltenberg, som riktignok prøver å kamuflere sine emosjoner som rasjonell tenking.

Stoltenberg prøver å få sin egen frykt til å se ut som styrke. Det er ikke dumt. Det er heller ikke spesielt edelt. Og det er totalt unødvendig.

Konsekvensen er at lovers intensjon brytes, samfunnet brutaliseres og barn blir redde.

Når biografiene om noen av Norges mest framstående politikere engang skal skrives, bør ikke biografene hoppe over dette skammens kapittel.

Read Full Post »

Hvis det er sånn at alle innvandrere til Norge fra Afrika er apekatter, fordi noen ytterst få av dem går amok, ja, så må det vel også være sånn at alle nordmenn er noen svin fordi noen relativt få norske arbeidsgivere utnytter utenlandsk arbeidskraft grovt.

Pål Eide er daglig leder ved bedriften HighComp (heretter kalt PføyPromp). Han nekter å kommentere hvorfor de betaler arbeidere ned i 36 kroner timen. Han sier han vil se Arbeidstilsynets rapport først. Den kommer neppe til å falle heldig ut for bedriften.

Andre mener at de har sett mer enn nok allerede: De driver grov sosial utnyttelse av fattige østeuropeere, sier forbundssekretær Øyvind Hopland i IE.

Dagens dirrende pekefinger rettes mot PføyPromp.

Read Full Post »

Older Posts »