Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november 2020

Luke 1

Dagens ord: Gå

Klar, ferdig, GÅ! Da er adventskalenderen i gang. Og dagens ord er: .

Ordet “gå” kommer til å gå igjen, ja, nærmest gå som en rød tråd, gjennom denne innledningsteksten. Fordi det å gå er så sentralt. I våre liv. Og i språket. Så, vi går hardt ut, og så får vi se hvor lenge vi kan holde det gående. Vi skal starte med  se på noen stående uttrykk i språket som holder på å gå i glemmeboken.

Om du “går etter høyvekta på Moss” vil du fort gå fem på. Dette var en vekt som i 1903 ble satt opp i sentrum av Moss Folk fra bygdene kom for å veie både ditt og datt. Vekta i seg selv var pålitelig nok, men særlig én av operatørene, en tilårskommen herremann, tok det svært lettvint og skjødesløst med selve veiingen. Dermed var det nokså tilfeldig om vekta tippa i din favør eller ei. Moralen kan kanskje være at også i møte med matematiske størrelser som vekt, gjelder det å være oppvakt nok til å være påpasselig, slik at man ikke går på limpinnen. Limpinnen er ikke et finsk etternavn, men en oppfinnelse som ble brukt til å fange fugler. Den var ganske enkel. oinne + lim = fugl som setter seg fast. Snart begynte fuglevenner å gå hardt ut mot slik barbarisk fangst. Fuglefangerne som syntes fangsten gikk som smurt gikk i skyttergravene. men det gikk som det måtte gå, snart gikk man over til mer sivilisert form for fangst. Dessverre går det rykter om at fangstmetoden fortsatt brukes her og der.

Vi går over til noe annet enn det å gå under (stakkars fugler!). Vi skal gå fra fugl til fisk. I hvert fall skal vi fiske etter gå-historier til vanns.Vi skal gå til sjøs. For vann har mer med gåing enn man nok først skulle tro. Ikke bare kan vannet gå; det finnes også dem som kan gå på vannet. Med Peter gikk det som det måtte gå, han mista trua og holdt på å gå dukken. Men Jesus går ikke så lett på en smell og fikk Peter i gang igjen. Så kan vi jo ikke bare gå over bekken etter vann, men gå ombord i ei seilskute og krysse over hele Atlanteren. Der treffer vi en mann som er i ferd med å gå i frø. Alt går ham imot for tiden ,og snart må han gå av. Stakkars, stakkars mann. Alt hva han har måttet gå gjennom. Fake news fake news fake news. En gjenganger i hele hans presidenttid. Så urettferdig. Så blodig urettferdig. Ingen har blitt behandlet mer urettferdig enn ham! Likevel må han snart ta sin hatt og gå. Mannen er i ferd med å gå ut av sitt gode skinn. Alt har gått i stå. Alt har gått fløyten. Alt har gått i vasken. Og der renner dette avsnittet om gåing og vann ut. Vel, nå gjelder det å få til en overgang til neste avsnitt uten at kritiske lesere sier: Den går ikke!

Blod er tjukkere enn vann, sies det, og det er mulig det er smurt litt tjukt på i denne historien, men la gå! “Gå forsiktig, du kan skli i dine venners blod!” ropte folk til Robespierre 28. juli 1794 da han gikk den sikre død i møte. Ja, han var i ferd med å gå i graven, fordi han nærmet seg trappen opp til giljotinen, der han noen måneder tidligere hadde latt henrette en mengde av sine tidligere meningsfeller. Og nå gikk det ikke bedre til enn at han selv måtte til pers. Snakk om motgang. Jaja, sånn kan det gå!

Hvis vi nå går et godt stykke bakover i tid, kan vi få med oss et utsagn av filosofen Diogenes (412-323 f.Kr). han gikk ikke av veien for å legge seg ut med autoriteter. Da Aleksander den store spurte Diogenes om han hadde et ønske Aleksander kunne oppfylle for ham, svarte Diogenes: “Gå litt til side så solen kan skinne på meg!” Gå ta banen! For en friskus!

Det finnes dem som går amok. Det finnes dem som går berserk. Det finnes dem som går til seters og gjør seg feite. Det finnes dem som går i kloster. Dem om det. Vi skal slutte med å se på en svært positiv effekt av det å gå. 

Bjørn* Bjørnsom (tenk at det går an å hete det!) skrev om å “gå morgenvandringer i besluttningerens stærke, friske luft.” Og ja, det er også min erfaring, at det å gå klarner tanken. Det er ikke bare beina som går; tankene vandrer også. Ideer dukker opp. Problemer løses. Det er deilig å gå. Mennesket er kanskje skapt for å gå? Selv om vi bruker litt tid på å lære det. En gnukalv kan stå og gå fem-seks minutter etter sin fødsel! 

I november har jeg gått og gått og gått og det har vært godt og bedre enn best. Jeg har på en måte overgått meg selv. Eller rettere sagt, jeg har gått i rette med depresjonen min. For hvordan går det egentlig til at man vikler seg inn i en depresjon? Det går mang en vei inn dit. 

For meg var det nok mest av alt en opphopning av somatiske sykdommer og diagnoser som medførte bekymringer over lang tid. Oppå alt dette kom så en tid med mange sår på føtter og tær. Siden jeg har diabetes, får jeg ekstra lett slike fotsår. Til gjengjeld gror de dårligere og saktere enn hos “vanlige” folk. Så en diabetiker gjør rett når han passer godt på føttene sine. Det kan være lurt å kikke på dem morgen og kveld. 

For meg bikket det over i en sykelig og hysterisk forsiktighet. Jeg kunne sjekke føttene mine minst 10-20 ganger om dagen. Og frykten for å ta på seg sko satt seg knallhardt i meg. Når jeg skriver knallhardt, mener jeg knallere enn knallest hardt. Det å gå, som jeg elsker, var nå blitt til min største frykt! Jeg falt og falt og falt, dypere og dypere, inn i et beksort mørke. Tenk deg selv hvordan livet ditt ville bli om du knapt nok turde å ta på deg sko..! Nettopp, – da går man fra vettet!

Etter hvert fikk jeg hjelp. Av fastlege. Av ortoped. Av fotterapeut. Av ortopediteknikker. Og av psykiater. Ortopediteknikkeren fant et par joggesko til meg. Psykiateren sa at javel, nå som du har sko må du ha bein nok i nesa til å ta på deg skoa. Og gå. Du har bein å gå på. Du har sko som er spesialtilpasset. Gå i gang. Det var såkalt eksponeringsterapi. Det var å utsette seg for det man er redd for. Jeg vet ikke hva du er ordentlig redd for, men tenk om du skulle vasse i edderkopper i ti minutter, – hvis det er det som skremmer deg. 

Fra såvidt å tørre å tøfle rundt i slippers i juli, startet jeg med 10 minutters turer i august. 10 ganger. 20 minutters turer. 20 ganger. 30 minutters turer 30 ganger. Etter lang, lang tid kom jeg opp i én time. 80 minutter. 90 minutter. Hva skal vi si? Sakte og usikkert gikk det fremover, i dobbelt forstand. Det gikk bedre og bedre med meg. Og nå i november har jeg altså gått totalt 387 kilometer. Gjennomsnittelig 12.9 kilomter jver dag. Uten å ta i for hardt kan vel det kalles formidabel framgang. 

Er det noe jeg vil bruke tid på fremover, så er det å være med på å gi folk håp. Når det er som aller mørkest – jeg har vært på det stedet – så vil det med tid og stunder bli bedre og lysere. 

Reklame

Read Full Post »