Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai 2012

Begrepet «sammensatte tekster» ble innført i norsk skole i 2006. Det betyr ikke at sammensatte tekster er noe nytt. Det betyr bare at det ble fornyet fokus på denne type tekster.

Sammensatte tekster er tekster som er satt sammen av mer enn én meningsbærende ressurs.

Med meningsbærende ressurs menes for eksempel bilder, både stillbilder og levende bilder. Eller ord.Eller lyd. Eller skrift-type. Eller annen grafikk. Eller fargekoder.

Slike meningsbærende ressurser kan endre meningen mye. Eller bare litt. Det betyr kanskje ikke så mye for meningen om jeg hadde valgt en annen skrifttype. Men litt betyr det. Du hadde lest denne teksten på en litt annen måte om jeg hadde brukt comic sanse. Og det betyr ganske mye at jeg ikke har noen bilder i denne teksten.

Hvis vi tenker oss om, er egentlig enhver tekst sammensatt. Selv denne teksten her, som består kun av verbaltekst (altså ord), er sammensatt. Det ligger en viss mening i skrifttypen. Det ligger en viss mening i hvor lange og tette avsnittene er. Men det er klart, noen tekster er mer sammensatt enn andre, og det er først og fremst tekster som er satt sammen av verbaltekst og bilder læreplanen mener når den snakker om sammensatte tekster. Eller bilder og lyd. Film er jo et klassisk eksempel på en sammensatt tekst. Det samme er en reklame.

Legg altså merke til at tekst er noe mer enn verbaltekst. Ofte snakker og skriver vi som om dette er det samme. Men tekst er noe mer enn bare ord. I dag opererer vi gjerne med en vid definisjon av tekst. For eksempel denne:

All form for uttrykk som formidler en mening.

Dermed kan vi se på en hel masse meningsbærende ressurser som tekst:
– Kroppsspråk
– Tonefall og mimikk
– Dans
– Lyd
– Musikk
– Grafikk og layout
– Arkitektur
– Bilder
– Fargekoder

Din oppgave når du skal lage, eller tolke, en sammensatt tekst, blir å spørre:

– Hva er den sammensatte teksten satt sammen av?
– Hvilken jobb gjør hver enkelt del?
– Hvor godt jobber de ulike delene sammen? Utgjør de en harmonisk helhet, eller står de i veien for hverandre?

I forskerkretser kalles sammensatte tekster for multimodale tekster. De som lager læreplanene tror ikke elever i videregående skole klarer å forstå dette begrepet, derfor har de heller ikke brukt det. Selv synes jeg det er et godt begrep, og jeg tror elever i vgs utmerket godt kan forstå hva det betyr:

Multimodal betyr bare «flere måter». En multimodal tekst er altså en tekst som har tatt i bruk flere måter for å snakke til oss.

Det motsatte blir monomodale tekster. Det skulle da bli tekster som bare bruker en måte, eller én meningsskapende ressurs for å snakke til oss. Men som vi har vært inne på: Slike tekster finnes vel knappest?

Hvis du vil lære mer om hva du kan bruke bilder til, hvilken jobb et bilde kan gjøre i en sammensatt tekst, hvilke fortrinn den meningsskapende ressurser bilder har, så kan du lese denne bloggposten.

Read Full Post »

Artikkel er en samlebetegnelse. I denne sekken finner du i grunn tekster med nokså sprikende uttrykksform. Ja, det er ikke få type tekster med etternavnet artikkel:

* Leksikonartikkel
* Tidsskriftartikkel
* Fagbokartikkel
* Lederartikkel
* Kommentarartikkel
* Vi kan også regne anmeldelser og kronikker med i artikkel-gruppen

Noen av disse artiklene er først og fremst beskrivende, andre er mer vurderende.

La oss nå se på noen felles kjennetegn for alle typer artikler:

* De er saklig orientert. Selv om avsenderen kan være nokså tydelig til stede i artikkelen han skriver, er det alltid saken som står i sentrum.

* Artikler er bruksprosa. Det vil si: Noen skal bruke det du skriver til et spesielt formål. Derfor er det viktig at du vet hvem du skriver til, og hva mottakerne skal bruke teksten din til.

* De fleste artikler er forsiktige i sin bruk av ironi, overdrivelser og underdrivelser, ladede ord og språklige bilder.

* Det er ikke det at du ikke kan ha klare og sterke meninger når du skriver artikler, men saken skal altså alltid stå i sentrum. Det er derfor du skal være forsiktig med virkemidlene som er nevnt i punktet ovenfor.

* Her finner du et kurs i artikkelskriving som du bør ta deg tid til å lese gjennom. Det er laget av Gyldendal forlag.

* Det er også noen studenter ved Høgskolen i Volda som har laget en ryddig og nyttig presentasjon av artikkel-sjangeren. De tar også for seg kildebruk.

* Felles for begge disse kursene er at de nok er litt for engstelige med tanke på hva artikkel-forfattere kan tillate seg av subjektivitet, egne meninger og egen stemme. Joda, de har helt rett i at i en artikkel er det alltid saken som står i sentrum, men nettopp for å fremheve saken kan artikkel-forfatteren komme med egne vurderinger.

En sjanger står ikke stille. Sjangre er i utvikling. Det gjelder både skjønnlitteratur og sakprosa, og det er klart det gjelder artikler også. Artikler skrives og leses stadig vekk på nye måter.

Norges første professor i sakprosa, Johan Tønnesson, skriver i boka «Den flerstemmige sakprosaen» at det er viktig at «elevar blir vande med å vurdere, til å sleppe si eiga stemme fram (…)

En moderne lærebok skriver at: «Å være saklig vil si å holde seg til saken. Men man kan godt være saklig samtidig som man mener noe selv. I tillegg til å se saken fra mer enn én side kan man vise at den siden man selv ser saken fra, er en viktig side. Det kan ofte være interessant for leseren å få vite hvordan andre ser på en sak. Mye sakprosa kan godt skrives på en subjektiv og personlig måte. (…) Det går an å være både subjektiv og saklig.»
«

Read Full Post »

*Trekk inn og bruk det du kan. Ikke heng deg opp idet du ikke kan.

* Les oppgaven ordentlig, og da mener jeg virkelig ordentlig. Pass på at du svarer på alle delspørsmål.

* Legg arbeid i innledningen. Førsteinntrykket er viktig.

* Oppgi kilder, både underveis og til slutt. Og du: IKKE lat som noe som ikke er ditt, er ditt. Skriver du noe som står i læreboka, så vær tydelig på at du siterer fra læreboka. Det er ikke nok at du bare oppgir kilden til slutt.

* Mat er viktig. Spis en god frokost. Havregrøt er supert!

* Søvn er viktig. Legg deg tidlig, for svingende!

* Til dem som har hatt meg: Husk at du har hatt en suveren norsklærer, en som har oversikten, en som har lært deg det du trenger. Det er betryggende!

* Legg hovedvekten på hoveddelen.

* Pass på at du ikke skriver altfor mye om noe, og altfor lite om noe annet. Balanse, min venn, er et viktig stikkord.

* Legg arbeid i avslutningen. Sisteinntrykket er også viktig.

* Disponer tida. Disponer tida. Disponer tida.

* For all del, ikke kladd alt før du begynner å føre inn. Lag en plan i form av stikkord, en disposisjon eller et tankekart. Følg planen. Kladd bare hvis du står fast. Kladd da et avsnitt eller to, til du kommer i gang igjen.

* Ikke forakt pauser og frisk luft.

* Les korrektur for svingende! Bruk retteprogrammer hvis du kan.

* Husk å lese oppgaven skikkelig, og da mener jeg virkelig skikkelig. Dette er avgjørende. Pass å å svare på alle delspørsmål.

Read Full Post »

* Les diktet minst to ganger.

* Skriv ned, uten å tenke så mye, hva som er ditt førsteinntrykk. Hvilke tanker setter diktet i gang hos deg?

* Sannsynligvis er du nå på sporet av hva som er diktets tema. Prøv å formulere hva du tenker på som diktets tema. Skriv det ned.

* Hvis du kan, – finn ut noe om dikteren, og diktsamlingen diktet er hentet fra, og kanskje også perioden diktet er skrevet i. Mange diktere har det sånn at de skriver om det samme temaet om og om igjen, bare på litt forskjellig måte fra gang til gang. Se på hva du skrev ned som diktets tema. Er dette typisk for dikteren eller ikke? Har det noe med perioden det er skrevet i å gjøre? Skriv ned noen stikkord.

* Les diktet en gang til. Se ekstra nøye på tittelen. Se etter spesielle ord. Bestem deg for hva du vil satse på som diktets tema

* Alt du gjør heretter, bør du gjøre i lys av hva du tenker på som diktets tema.

* Er det noen ord som peker seg ut som spesielt viktige? Tenk litt rundt disse ordene. Hvilke assosiasjoner dukker opp?

* Er det noe påfallende med diktets typografi, – altså måten det er satt opp på? Kommenter dette.

* Er det fast eller fri rytme? Kommenter hvorfor du tror dikteren har valgt den rytmen han har valgt.

* Hvilke virkemidler er mest slående? Gjentagelse? Kontrast? Brudd? Sammenligninger? Metaforer? Symboler? Rim? Uansett hva du finner av virkemidler, sørg for at du sier noe om hvordan de virker.Et virkemiddel er jo nettopp et middel som virker, og det er din jobb å forklare hvordan det virker. Ikke glem at du hele tiden skal koble funnene dine opp mot det du har bestemt deg for som diktets tema. Altså: Hvordan bruker dikteren virkemidlene for å si noe om temaet i diktet?

* Er det en jeg-stemme i diktet? I så fall kaller vi det «Det lyriske jeg». Hvis du finner et lyrisk jeg i diktet, må du kommentere hva dette jeg-et sier, og hvordan det sier det det sier.

* Dikteren Jan Erik Vold definerte en gang lyrikk slik: Lyrikk = Musikk + innsikt. Hva kan du si om musikaliteten i diktet? Her kan du for eksempel trekke inn klang, rytme, rim, lydhermende ord.

* En av skjønnlitteraturens viktigste funksjoner, enten det nå er lyrikk, fortellinger eller drama, er å bryte med det vi er vant til. Altså avautomatisere. Eller underliggjøre. Eller få oss til å se ting på en ny måte, fra en ny vinkel. På hvilken måte kan diktet du jobber med sies å avautomatisere, underliggjøre, bryte med det tilvante?

* Husk på at de ulike delene i et dikt ikke heter «vers». Det er ikke fagspråk! Du kan kalle dem strofer (hvis de ulike delene er likt bygd opp) eller avsnitt (hvis de ulike delene ikke er likt bygd opp.

* Dikteren Erling Christie har uttalt: «Den gode leser leser ikke først og fremst for å forstå diktet, men for ved diktets hjelp å forstå seg selv og sitt liv. Mennesker som til enhver tid og for enhver pris må tolke og fortolke til døde alt hva de leser, søker i diktet bare å finne en bekreftelse på hva de på forhånd vet. De nekter å la seg forurolige av sin lesning. De nekter å la seg tolke av diktet.»

Husk altså at det ikke bare er du som skal tolke diktet, men også diktet som skal tolke deg. Det betyr at du godt kan være personlig i en dikttolkning. Dette understrekes av hva man kan lese i læreboka «Moment»:

«(…) å lese skjønnlitteratur innebærer å knytte det du leser, til din egen erfaring, din egen virkelighetsoppfatning og ditt eget liv. Dersom det skal gi mening å lese litteratur, må den på et eller annet vis angå oss. Det å se forbindelser mellom fiksjon og egen virkelighet er derfor en grunnleggende ferdighet for å bli en kompetent litteraturleser.»

Bare pass på at fagligheten ikke blir borte. Begge deler må til, i en god balanse.

Les grundig. Baser tolkningen din på faktiske funn i diktet du tolker. Flett inn små sitater fra diktet i tolkningen din fornå vise at du har brukt diktet aktivt.

Nå burde du sitte med mange gode notater som kan danne utgangspunkt for tolkningen. Hvordan skrur du den sammen? Hvordan komponerer du den? Hvilken rekkefølge skal momentene i tolkningen din komme i?

Jeg foreslår at du ser litt på denne modellen for novelletolkning. Du kan i stor grad bruke det samme mønsteret i en dikt-tolkning.

Read Full Post »

*** 10 000 f. Kr – 200 e.Kr: Fra tale til skrift. Det kommer stadig nye teorier om hvor lenge det har bodd folk i Norge, men la oss si 10 000 år for enkelhets skyld. Så lenge det har bodd folk her, har det vært snakket. Så lenge det har bodd folk her, har det vært fortalt. Først kun muntlig. Og så, etter lang tid, også skriftlig. De eldste tegn på skrift vi har i dette landet, runer, kan dateres til ca 200 e.Kr. Å gå fra tale til skrift var virkelig en revolusjon!

*** Ca 200 – 500: Den urnordiske perioden. Fra denne tiden er det bevart omlag 150 runeinnskrifter. Det er kanskje drøyIt å kalle dette «litteratur»..? Egentlig er det mest språkhistorie.

*** Ca 700 – 1100: Eldre norrøn tid. Herfra skal du merke deg skaldedikt (navngitte forfattere) og eddadikt (ukjente forfattere).

*** Ca 1100 – 1350: Yngre norrøn tid. Snorre Sturlason skriver Den yngre Edda og kongesagaene. Fra denne tiden har vi også islendingesagaene, kjent for sin refererende, nøkterne stil. Kristne skrifter siver mer og mer inn.

*** Ca 1350 – 1500: Mellomnorsk tid. Veldig lite skriftlig diktning. Men vi har folkediktning. Eventyr, sagn, viser, ordtak m.m. Lever på folkemunne fram til nedtegnelsen under nasjonalromantikken på 1800-tallet.

*** Ca 1500-tallet: Renessanse. Dette startet allerede på 1300-tallet i Italia, men Norge er en utpost. Viktige stikkord: Boktrykkerkunsten er oppfunnet. Norge får sitt første trykkeri i 1644. Også dette er en revolusjon. Enkeltmennesket i sentrum, det er nye tanker. Lite skrives i Norge. Mest historie og topografisk historie. Skal du huske ett navn: Absalon Pedersson Beyer.

*** Ca 1600-tallet: Barokk. Pendelen har svingt. Nå er Gud tilbake i sentrum. Viktige navn: Dorothe Engelbretsdotter. Petter Dass. Engelbretsdotter var enda mer kjent i sin samtid enn Dass. Bortsett fra noen få kvinnelige skalder er hun Norges første kvinnelige forfatter. Viktigste sjanger: Salmer. Hovedverket til Petter Dass heter «Nordlands trompet». Barokkstilen er preget av voldsomme kontraster, overdrivelser, gjentagelser, ordspill, mange bilder og symboler. På sitt beste er stilen fordig og burlesk. På sitt verste er den snirklete og overlesset.

*** Ca 1700-tallet: Klassisisme. Pendelen har svingt. Vi er troen på enkeltmennesket tilbake. Fornuften i sentrum. Opplysningstid. Naturvitenskapen utvikles. Viktige stikkord: Opplysningsfilosofi. Det Norske Selskab dannes av norske studenter i København. Viktig navn: Ludvig Holberg. Mannen er helt grunnleggende! Les om ham. Vit mye om denne mannen og det han skreiv! Viktigste sjanger: Holbergs skuespill.

*** 1814- generasjonen: Akkurat nå handler alt om å få fart på Norge. Mye av det som skrives er forslag til ny nasjonalsang. Det bor 8000 mennesker i Oslo og ca 900 000 i hele landet. Norge er til de grader en provins. Vi ligger etter og er i utakt med Europa i litteraturhistorien.

*** Ca 1820 – 1850: Romantikken. Fortsatt ligger Norge etter. Norge er også det eneste landet som har nasjonalromantikk som egen periode. Det henger sammen med den spesielle historiske situasjon landet var i da de romantiske tankene slo inn. De to gigantene i norsk romantikk: Wergeland og Welhaven. Du må kunne skille dem fra hverandre, du bør kunne mye om dem, og du må ikke rote dem sammen med Wessel (1700-tallet) og Wildenvey (1900-tallet). Viktige stikkord: Følelser. Fantasi. Anelser. Lengsel. Det guddommelige er overalt. Dikteren ser på seg selv som et bindeledd mellom folk flest og det guddommelige. Så på seg selv som en som kunne «tolke» og «oversette» virkeligheten. Så i grunn på seg selv som genier. De mente at de kunne skrive som de ville. Det var om å gjøre å være original. Dette er noe som kommer inn med romantikken. I tidligere perioder har altså ikke dette vært et like viktig ideal. Siden hver dikter forsøkte å være original. så seg selv som et geni og skrev som han ville, spriker romantikken i flere retninger. Viktigste sjanger: Lyrikk.

*** Ca 1850 – 1870. Poetisk realisme. Dette er en overgangsperiode mellom romantikken og realismen. Også kjent som det moderne samfunns barndom. Voldsomme forandringer. Industri. Kjedelig ord, vil kanskje noen si, men det påvirker hverdagen til folk flest. De store ordene fra romantikken holder ikke lenger. Eilert Sundt, Norges første sosiolog, påviser at det står dårlig til med helse og hygiene, og at fattigdom er utbredt. Viktige navn: Aasmund Olavsson Vinje, Norges første journalist. Bjørnstjerne Bjørnson med sine bondefortellinger. Ibsen får sitt gjennombrudd i denne perioden med Brand og Peer Gynt. Camilla Collett skriver Amtmannens Døttre, kjent som Norges første tendensroman, og en viktig forløper for realismen.

*** Ca 1870 – 1880: Realismen. Georg Brandes kommer med sin programerklæring om at litteraturen må sette problemene under debatt. Her starter det vi kaller det moderne gjennombrudd. Særlig er det ekteskap, likestilling, religion og eiendomsrett som skal settes under debatt. Til den slags skriving egner romanen seg, og for første gang blir romanen den dominerende sjangeren (ved siden av drama). Romanen har en sterk posisjon i dag, men dette er altså ganske nytt. Viktige navn: Bjørnson, Ibsen, Kielland, lie. Inspirasjonskilder: Darwin med sin teori om at de sterkeste overlever (står i sterk kontrast til de romantiske tankene). Nietzsche, tysk filosof, lanserer «slagordet» Gud er død. Victor Hugo skriver boka «Les miserables» («De elendige»), og Charles Dickens skriver «Oliver Twist». De skildrer nød og fortvilelse detaljert. Dette er noe nytt.

*** Ca 1880 – 1890. Naturalismen. Noen mener at dette ikke er en egen periode, men bare en variant av realismen. I begge tilfeller hadde man som mål å gi en sann og realistisk skildring av verden (men det har man vel egentlig hatt i alle perioder, på sitt vis???). Noen av forskjellene mellom realismen og naturalismen er som følger: Realistene la mer vekt på å skildre noen bestemte trekk, noen utvalgte sider, ved personer og miljø. Naturalistene la mer vekt på å gi et så objektivt bilde av hele virkeligheten som mulig. Skrivestilen blir nærmest fotografisk. Alt skal med. Dessuten: Realistene var mer optimistiske. De trodde på forandring. De trodde på en fri vilje og muligheten til å foreta moralske valg. Naturalistene var det vi kaller deterministiske. De trodde at ting var forutbestemt. Vi er formet av miljø og arv. Alkoholisme, prostitusjon og kriminalitet er temaer som går igjen. Viktige forfattere. Zola i Frankrike regnes som naturalismens far. I Norge er Jonas Lie viktig med sin bok «Livsslaven» og Amalie Skram med slektsromanen «Hellemyrsfolket». Ved å skrive en slektsroman får hun godt fram hvordan ting er forutbestemt av arv og miljø. Alkoholisme og elendighet går i «arv» fra generasjon til generasjon. Arne Garborg bør nevnes. Og Ibsen med sitt stykke «Gengangere». I 1880-årene gjør også Kristiania-bohemen seg gjeldende.

*** Ca 1890 – 1900: Nyromantikken. Og pendelen svinger igjen! Nå er det fra fornuft til følelser igjen, og fra samfunnsorientering til det enkelte individ. Perioden har en del til felles med romantikken, naturligvis, men det er også en del forskjeller. Det er mindre vekt på det guddommelige. Man skriver mer om unntaksindvidene, alle de rare følelsene som rører seg inni mennesket. Menneskene er irrasjonelle, vil man ha fram. Særlig viktig i denne perioden er Knut Hamsun. Andre navn som kan trekkes fram er Sigbjørn Obstfelder, Per Sivle og Hans E. Kinck. Legg også merke til at det er litt problematisk å kalle perioden for nyromantisk, for det skrives på mange forskjellige måter dette tiåret.

*** Begynnelsen av 1900-tallet: Nyrealismen. Det er kanskje ikke overraskende å se at nå har pendelen svingt, – igjen. Nå er vi tilbake på realistiske tanker. Perioden blir også kalt etisk realisme. I denne perioden hører diktere som Undset, Duun og Falkberget hjemme. Et viktig stikkord: Soning. Hvis menneskene har gjort noe galt, føler de trang til sone før de kan gå videre. Perioden vil også ha fram at mennesket trenger å stå i en sammenheng og ha et forhold til noe som er større enn det selv. Dette store kan være ulike ting, som Gud, men også arbeiderklassen eller familien.

Dette notatet tar ikke for seg vår egen tid. Det kommer et eget notat om det ganske snart.

Read Full Post »

Mange elever setter seg ned og lærer store mengder litteraturhistorie. Skjønt det kan være verdt å tenke litt nærmere gjennom hva vi mener med «lærer». Er det ikke ofte sånn at man pugger stoffet til en prøve, gulper det opp, får karakteren sin, og så glemmer man det meste?

Kanskje det ville hjelpe dersom man tenkte litt mer på hvorfor og hvordan litteraturhistorie kan ha en verdi? De er i hvert fall det jeg har forsøkt å gjøre i disse punktene:

* Å lese litteratur (både fiksjonstekter og saktekster. Man har jo forresten ikke alltid delt så klart mellom disse) fra andre tider, er en reise nettopp i tiden. Man blir kjent med personer som har levd i andre tider.

* Å lese litteratur fra andre tider, og andre steder, kan også være en reise i geografien. Man blir kjent med folk og steder og tenkemåter og kulturer man aldri vil møte i det «virkelige» liv.

* Litteratur gjør tanker, drømmer og forestillinger levende.

* I literaturhistorien kan du oppleve hvordan andre mennesker har tenkt og følt før deg.

* Litteraturhistorien kan få fram hvordan ting endrer seg, at tankemåter og handlingsmønstre sjelden er naturgitt, men at mye av det vi tenker og gjør er styrt av samfunnet og tiden vi lever i.

* Hva man finner i litteraturhistorien, har mye med ens egen holdning å gjøre. Askeladden fant skatter der brødrene hans fant søppel.

* Ikke minst på disse områdene har litteratur(historie) mye å lære oss:
– Forholdet mellom mann og kvinne, forholdet mellom det mannlige og kvinnelige
– Forholdet mellom enkeltindivid og samfunn
– Forholdet mellom det norske, det nordiske, det europeiske og det globale
– Forholdet mellom det muntlige, det billedlige, det skriftlige og ulike medier

* Litteraturhistorie hjelper oss å se sammenhenger. Kanskje hjelper det oss også til å bli mer tolerante? VI lærer at ting kan gjøres på flere ulike måter. Dermed blir vi ikke så oppsatt på å stemple det som er annerledes som «feil».

* Det er nyttig både for gartnere, sykepleiere, politimenn, rørleggere, frisører, aksjemeglere og you-name-it å lære seg litteraturhistorie og lese litteratur, fordi: Man lærer noe viktig om hva det vil si å være et helt menneske.

* Til slutt: Husk at det ikke bare er litteraturen som forandrer seg, men du også. Les en bok i dag. Les den samme boka om ti år. Av mange grunner blir ikke opplevelsen den samme.

Read Full Post »

* Først litt om hva et essay ikke er: Det er ikke et sted for bastante konklusjoner og strenge definisjoner.

* Mens avhandling og artikkel er konkluderende, er et essay problematiserende. I en artikkel kan man sette en pil mellom argument og synspunkt. I et essay er denne forbindelsen mer som en spiral.

* Essay er en fin sjanger for den som ønsker å prøve ut tankene sine.

* En essayist skriver for å forsøke å finne ut av noe, ikke for å legge fram en sannhet som allerede er funnet.

* Essay er en sjanger der du må holde deg på en slags hovedvei, men hvor du kan ta mange, og lange, avstikkere. Tankesprangene dine må gjerne være dristige.

* Essayet blir nærmest som en tankereise som leseren blir med på. For å få til dette går essayisten gjerne i diskusjon med seg selv.

* Essayet er en sjanger hvor du gjerne kan leke deg.

* Et essay skal være slentrende. Samtidig skal det være kunstferdig og gjennomtenkt.

* I et essay må du pusse og gnikke på formuleringene til det skinner og gnistrer av dem. Du skal både grave fram diamanten, slipe den og pusse den. Språket skal ikke bare være kurant. Det skal være karat. Parat og klart, også, ikke bare prat og pjatt. Styr for all del unna selvfølgeligheter

* Det er gunstig å blande observasjoner, filosofiske refleksjoner og anekdoter.

* Dette har essayisten Henning Kramer Dahl skrevet om essay: For selv om essayets utgangspunkt, påskudd og tema kan være akademisk, er essayet mest seg selv når det begynner med en reise, et møte, en observasjon, en hendelse eller en strøtanke. Først og sist er det personlig; det er en samtalepartner, ikke en foreleser.

* Form er viktig i essay.Det er et stort poeng hvordan ting blir uttrykt. «Alle kan si sannheten, få kan tale klokt og forstandig om den,» som Montaigne (essayets far) sa.

* Essayet er en samtale mellom likemenn. (Det høres kanskje fint ut. Da kan du jo bare skrive som om leserne dine er på samme nivå som deg.Men hva hvis leseren din er mye mer belest enn deg? Eller mye mindre? Hva hvis den som skriver er blant Norges mest beleste? Blir det ikke da litt snobbete å skrive som om alle andre har lest like mye? Blir det ikke litt snobbete å ikke ta hensyn til leserne sine?)

* Et essay er åpent for alle typer stoff. Montaigne skrev om vond lukt, kannibaler og om dem som halter like gjerne som han skrev om anger og om samtalens kunst. Likevel er det ikke bare å pludre i vei. Essayet står like fjernt fra uforpliktende snikksnakk som det står fra den strenge, vitenskapelige forskning.

* For Montaigne var essayet en motvekt til mengdene av skolemesteraktige, strenge framstillinger som kjennetegnet skrifter på hans tid. (For min egen del vil jeg føye til at vi trenger en sånn motvekt i våre dager også. Det skrives altfor mye tørr, kjedelig, skolemesteraktig og streng sakprosa også i 2012).

* Forfatteren Merete Morken Andersen har sagt at essayisten kan “tillate seg å kaste noen bilder eller synspunkter opp i luften, for så interessert å undersøke hvor de havner“.

* Mer fra Merete Morken Andersen: “Kanskje kan man si at essayisten (…) inntar rollen som et undrende, men lærd barn som ser på verden med åpent og uforferdet blikk, og som først og fremst stoler på sine egne erfaringer. Essayisten stiller seg skeptisk til alle bestemte oppfatninger om at ting “bare er sånn”. Hun vil undersøke selv, og hun vet at noe av det eneste hun virkelig kan være sikker på, er forandringen selv.”

* Akkurat som kåseriet er essayet en mellomsjanger, i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Ironi og humor har essayet for eksempel felles med kåseriet. Den personlige tonen gjenkjenner vi fra brevet. Drøfting og resonnement deler essayet med mer argumenterende sjangrer.

* En av de mest anerkjente teoretikerne som har tatt for seg essayet som sjanger, heter Gerhard Haas. Det er vel ikke bombesikkert at han har fått has på essayet, sånn helt fullstendig, men her er i hvert fall hans 12 punkter:

1. Et essay skal være som en vandring med omveier og avstikkere.
2. Et essay skal være som en samtale med leseren.
3. Essayet skal være en tankeprosess, ikke et ferdig resultat.
4. Essayet skal ha en åpen form.
5. Essayisten møter virkeligheten på en dialektisk måte. (I denne sammenheng betyr «dialektisk» at man avveier ulike synspunkter mot hverandre, uten å låse seg til noen av dem. Vi kan låne ordet “tvisyn” av Aasmund Olavson Vinje også som forsøk på forklaring. Noen mener at dette er en vinglete måte å oppfatte saker og ting på. Andre mener at det er modig og klokt. Det handler uansett om å forstå at ting ikke alltid er svart-hvitt, at ting slett ikke alltid er slik som de ser ut til å være ved første øyekast, og at en sak alltid har (minst) to sider.)
6. Essayisten er subjektiv og tilnærmer seg sannheten gjennom å skifte perspektiv.
7. Essayisten varierer og eksperimenterer.
8. Essayisten skaper ikke, og underlegger seg ikke systemer.
9. Essayisten er på samme tid moden og skeptisk. (Det er ikke den som alltid er skråsikker som er moden. Det er modent å være undrende og ydmyk.)
10. Essayet er en fri og lekende form.
11. Essayet er grunnleggende kritisk
12. Essayet former det som allerede er formet. (Dette betyr at det er fint å kjenne til det som er skrevet før, og trekke inn det. Bruke kilder, altså.)

Hvis du vil prøve deg på en essayistisk skrivemåte, handler det mye om din innstilling til arbeidet. Om du skal lykkes må du skrive med «omsorg for uttrykket». Du må altså bry deg om hvordan du formulerer deg. Du må akseptere at det å få fram gode formuleringer ofte er hardt arbeid. Fordelen er at det er lov å prøve seg fram, lov å leite etter nye veier, lov å være kritisk, lov å være spørrende, lov å være leken.

Enda mer informasjon om essay finner du i dette essayet om essay som jeg har skrevet.

Gyldendal har også laget et fint kurs om essayskriving.

Read Full Post »

Noveller skal tolkes, ikke dolkes. Det er ikke smart å se på novellen som en fiende. Du skal ikke gå løs på den og prøve å kutte den i fillebiter. Mange forveksler novelletolkning med novelledolkning.

Et smart alternativ er å tenke slik: Det er ikke bare jeg som skal tolke novellen, det er også novellen som skal tolke meg. Med andre ord: Det er fint om den som leser tolkningen din blir overbevist om at novellen du tolker er viktig for deg, at den har gitt deg noe, at den forteller deg noe om deg selv, at du på en eller annen måte klarer å lese novellen inn i ditt eget liv.

Her er et forslag til oppsett for novelletolkning:

** Innledning. La dette bli noe spesielt! Husk at sensor skal lese 200 besvarelser. Da er det sannsynlig at han vil sette pris på de tekstene som er litt annerledes. La din tolkning skille seg ut helt fra starten av. La innledningen bli en fiskekjeft som hugger seg tak i sensor og aldri slipper taket. Innledningen skal du bruke både til å skaffe deg oppmerksomhet og etos, samtidig som du antyder hva resten av tolkningen din skal gå ut på. Følgende momenter bør være med:
– En antydning av hva du oppfatter som novellens tema og budskap.
– En litt personlig vri som viser at novellen og dens tema og budskap har personlig relevans for deg. Du bør altså lage en kobling mellom tema/budskap i novellen og ditt eget liv.

** Sett novellen inn i en sammenheng. Hvis du vil, kan du droppe den mer personlige innledningen og heller starte med dette punktet. Det er det mange gjør. Dette er et obligatorisk punkt. Her sier du noe om hvem som har skrevet novellen, hvilken tekstsamling den er fra og når den er trykket, hvilken periode den er skrevet i, om teksten er typisk for forfatteren eller ikke. Kanskje vet du ikke så mye om alt dette. Ikke la deg stresse av det. Bruk det du vet og ikke tenk så mye på det du ikke vet. Uansett skal du ikke la dette bli noen stor del av tolkningen din.

** Novellens motiv. Gi et kort, og da mener jeg virkelig kort, handlingsreferat. Det kaller vi å finne novellens motiv. Et motiv er det du helt konkret ser, ikke sant?

** Hoveddel. Denne delen bruker du, grovt sagt, til å ”bevise” at det du har antydet som novellens tema/budskap i innledningen, er korrekt. For å kunne gjøre det må du kunne si ganske mye om hvordan novellen er skrevet. En viktig del av dette er å finne hvilke virkemidler som er brukt. Men hør her! Et virkemiddel er et middel som virker. Du skal ikke bare finne virkemidlene. Du skal også kunne si noe om hvordan de virker. Basta! Hvis du ikke er helt sikker på hvordan de virker, så prøv iallfall å slenge på noen litt runde formuleringer (Her finner du mer om virkemidler i skjønnlitterære tekster).
– Kommenter alltid tittelen.
– Si alltid noe om hva slags synsvinkel/synsvinkler som er valgt og hva det gjør med teksten.
– Si alltid noe om hvordan karakterene i novellen er skildret, og forholdet mellom personene.
– Kommenter ordvalg. Er det noen ord som ofte gjentas? Er det brukt spesielle ord? Er det brukt mange ord med ladning? Er det få eller mange språklige bilder?
– Er det noe spesielt med novellen på noen måte? Er det veldig lang? Veldig kort? Spesielt mange replikker? Kommenter det som er spesielt.
– Kommenter alltid rytmen i språket.
– Hva finner du av høydepunkter? Hva er novellens peripeti?
– Finner du noen nøkkelsetninger?
– Av og til kan det at forfatteren har brukt få iøynefallende virkemidler i seg selv være et virkemiddel.
– Bruk små sitater fra novellen til å vise hva du mener.
– Ikke vær for skråsikker. Antyd gjerne flere mulige tolkninger.

** Avslutningen. Førsteinntrykket er viktig, jada, men sisteinntrykket er ikke mindre viktig. Husk at avslutningen din er det siste sensor leser av teksten din, og det vil feste seg på en spesiell måte. Det kan være viktig for hvilken karakter han bestemmer seg for. En avslutning kan du lage på mange måter. Noen muligheter:
– Sirkelkomposisjon. Du kommer tilbake til noe du har skrevet før. Du kan for eksempel lage en vri på innledningen din.
– Du samler trådene og oppsummerer hva du har funnet ut.
– Du skal ikke avslutte med en selvfølgelighet eller banalitet.
– Det er gunstig å avslutte med litt snert.
– Kom gjerne med egne meninger og vurderinger. Ikke vær for streng. Det er neppe noe makkverk de som har laget oppgavene har bedt deg om å tolke. Det er ikke sikkert du skal være for positiv heller. Ikke alle tekster er skrevet av Ibsen eller Shakespeare. Altfor mye ros, som ikke er troverdig, kalles for panegyri.
– Også sluttpoenget ditt bør på en eller annen måte være koblet til det du har blinket ut som novellens tema/budskap.

Read Full Post »

Når vi tolker saktekster, er grunnspørsmålene: Hvilken jobb gjør denne teksten? Hvilke virkemidler tar den i bruk for å gjøre jobben? Hvor godt lykkes den?

Når vi nå går over til å se på skjønnlitteratur (fiksjonstekster), er dette med jobb ikke så viktig lenger. Når er grunnspørsmålene: Hvilken innsikt gir denne teksten? Hvilke virkemidler tar den i bruk for å gi denne innsikten? Hvor godt lykkes den?

Begrepene fra retorikken og språkfunksjonene er heller ikke like viktig i denne type tolkning. Kort og godt: Ikke bruk dem! Det blir bare kluss.

Det sentrale vil som oftest være å lokalisere virkemidlene og si hvilken virkning de har. Virkningen vil naturligvis variere fra tekst til tekst. Noen av virkemidlene er viktigst i lyrikk, andre i noveller og andre fortellende tekster.

Her er noen «runde formuleringer» du kanskje kan ha nytte av:

Gjentagelse. Forsterker og understreker.

Kontrast. Skaper spenning i teksten, tydeliggjør, forsterker innholdet.

Sammenligning. Det som sammenlignes settes i forbindelse med hverandre, tar farge av hverandre. Kan åpne opp for nye perspektiver og innsikter.

Metafor. Samme som sammenligning, bare enda mer direkte.

Symbol. Noe som peker utover seg selv og står for noe annet. Symboler er ofte kulturbestemt. I vår kultur forbinder vi bestemte ting med fargen rød, et kors, et hjerte, en duse osv. Dette kaller vi konvensjonelle symbler. Men forfattere kan også utvikle sine egne symboler. Det kaller vi litterære symboler. En skog for Robert Frost står for eksempel både for noe vakkert, noe han lengter etter, men også for død. Det er typisk at symboler er nokså sammensatt og mangesidige. Tenk for eksempel på ringen i ”Ringenes herre”. Samtidig som det er en helt konkret ting, er den også et symbol, på makt, på fristelse, på rusfølelsen maktlyst kan gi, på ondskapens potensial, og når ringens kraft ødelegges, er det et symbol på at det finnes andre krefter som er enda sterkere. Symboler trenger vi til det vi ellers ikke kan gjøre begripelig og meningsfullt. Det er et merkverdig faktum at tekster ofte virker sterkest på oss når ting blir sagt indirekte.

Besjeling/Personifikasjon: Noe konkret (besjeling) eller abstrakt (personifikasjon) får menneskelige egenskaper. Skogen sover. Tiden flyr. Skatten spiser opp lønnstillegget. En effekt av dette kan være at abstrakter og ikke-menneskelige ting rykker nærmere oss mennesker.

Klisje. Et forslitt uttrykk som har mistet mening. På den annen side, det er en grunn til at klisjeer har blitt så mye brukt. Uttrykk med sterk ryggrad, uttrykk som tåler mye. Noen diktere bruker klisjeer med vilje.

Allusjon. Det at teksten spiller på/viser til en annen tekst. Allusjoner kan være skjult for enkelte lesere. Andre vil sette pris på dem og følge seg kloke fordi de fikk med seg allusjonen. Kan brukes til å skape samhold.

Ordvalg. Husk alltid å se etter spesielle ord. Se også etter ord som er påfallende mye (eller lite) brukt. Hva med ordenes ladning? Hva med måten ord er satt sammen på? Ordvalg er med å gi farge til teksten og bidrar til å understreke atmosfære/stemning.

Tegnsetting og setningsbygging. Framhever rytmen og tempoet i teksten. Merkelig hva noen få prikker kan gjøre… Kan brukes overraskende. Kan brukes veldig tradisjonelt. Kan brukes til å utheve og understreke. Og hva hvis teksten stort sett består av vanlige avsnitt, men så står plutselig en setning for seg selv? Hvis rytmen er uvant, kan det tvinge leseren til å se ting på en annen måte. Rytme er kanskje spesielt viktig i dikt, men i grunn er rytme viktig i enhver tekst.

Personkarakteristikk: Hvordan får forfatteren fram hvordan de ulike personene er? Indre/ytre beskrivelse. Mange adjektiver, eller klarer forfatteren seg uten? Uhyre viktig å si noe om forholdet mellom personene. Hvem utvikler seg, og hvem gjør det ikke?

Synsvinkel. I episke (fortellende) tekster er det av avgjørende betydning at du kommenterer synsvinkelen. Hvem er det som forteller? Er det en av personene som er med i fortellingen (personal synsvinkel)? Eller er det en som står utenfor fortellingen (autoral synsvinkel)?

Autoral: Her står fortelleren utenfor. Det gir oversikt og overblikk. Samtidig gir det en viss distanse. Mange autorale fortellere ser bare karakterene i fortellingen utenfra, mens noen autorale forteller også har innblikk i en eller flere karakterers følelsesliv.

Personal: Her er fortelleren innenfor. Det gjør at han kommer nærmere. Dermed kan fortellingen også bli rikere på følelser. Samtidig kan fortelleren bli litt vel ”nærsynt”. Kanskje han mister oversikten litt? Hva hvis fortelleren er blind, eller døv, eller har et annet ”handikap”? Da får han neppe med seg alt? Forfatteren kan bruke en slik fortellerstemme til å få fram visse effekter. Vær også klar over at en del personale fortellere er det vi kaller upålitelige.

Tilbakeblikk: Gir leseren informasjon om hendelser som har funnet sted før hovedhandlingen. Utdyper og forklarer det som skjer i nåtiden. Kan også brukes som en teknikk for å holde på spenningen gjennom gradvis avsløring.

Frampek. Et hint eller forvarsel om at noe kommer til å skje i framtiden. Frampek kan noen ganger være mest interessante i ettertid. Bidrar til å skape sammenheng i fortellingen. Man husker tilbake og ser forbindelseslinjer.

Høydepunkt: Et spesielt spennende, dramatisk eller morsomt punkt i teksten. I lange tekster kan det være flere høydepunkt.

Peripeti: Det avgjørende vendepunktet. Dramatikken utløses og en mer eller mindre avklart slutt følger.

Enderim. I et dikt er enderim med å skape en naturlig avslutning på linja. Skaper rytme. Vi blir fortrolige med denne type rim fra barnsben av. Oppleves som noe naturlig og trygt.

Bokstavrim. Skaper klanger, bygger oppunder en stemning, understreker rytmen. S-lyder er vislende. M-lyder er runde og varme. I-lyder er lette. O-lyder er tunge.

Motiv: Det teksten helt konkret handler om. Det du ser på overflaten. Gjengi dette kort. (Krt!!!)

Tema: Det teksten handler om på et dypere nivå. Kjærlighet. Ensomhet. Alderdom. Pubertet. Døden.

Budskap. Forfatterens innstilling til temaet som tas opp.

La meg bruke ”Eit ord” av Olav H. Hauge som eksempel:

EIT ORD
Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg lyt ha fleire steinar
skal eg koma over.

Motiv: En kald elv med steiner.
Tema: Kommunikasjon.
Budskap: Vi klarer oss ikke uten hverandre.

Read Full Post »

Det aller viktigste å finne ut: Hva slags jobb er denne teksten satt til å løse, og hvor godt gjør den jobben sin?

Det er viktig å si noe om hvilken sammenheng teksten står i for å forstå hva slags virkning den kan ha. Sammenhengen bestemmer i stor grad hvem det er som vil lese teksten og hvordan teksten blir lest og brukt. Dette henger jo sammen med hvilken jobb teksten gjør og hvordan den kan gjøre jobben sin. Når du kommenterer sammenhengen, sier du jo ikke noe direkte om teksten, men noe som ligger utenfor teksten. Dette kan vi kalle det teksteksterne. Moderne litteraturteori er mer opptatt av nettopp dette enn hva man var før.

Noen ganger blir du bedt direkte om å bruke begreper fra retorikken. Da du gjøre det. Andre ganger kan du gjøre det, hvis du finner det hensiktsmessig.

De mest relevante begrepene å trekke inn er etos, patos og logos. Her er en kjapp og stikkordsmessig oversikt over dem:

Etos: Handler om hvordan teksten klarer (eller ikke klarer) å vinne tillit hos mottagerne. Det du må se etter er altså: Hva gjør teksten for å vinne tillit hos mottageren, og hvordan gjør den det, og hvor vellykket er det etter din vurdering? I mange tekster vil innledningen ha en viktig etos-funksjon. Hvis teksten ikke vinner mottagerens tillit fra starten av, vil kanskje mottageren ikke bli med videre inn i resten av teksten. Når vi snakker om etos, kan vi også bruke ordet troverdighet. Hvor troverdig er teksten? Hvilke virkemidler tar den i bruk for å oppnå troverdighet?

Det går også an å skille mellom ytre og indre etos: Hvis avsenderen av teksten er professor, har han mye etos bare i kraft av sin tittel. Han har altså mye troverdighet allerede før han har begynt å skrive. Det å ha en slik troverdighet i form av en tittel eller en posisjon, kalles ytre etos. De som ikke har en slik posisjon å spille på, må kanskje jobbe enda hardere med den indre etosen. Det vil si tekstens iboende kraft. Hvis du er ekstra flink til å formulere deg, kan du oppnå indre etos. Hvis du er ekstra flink til å tenke klart og strukturere argumentene dine godt, kan du oppnå indre etos.

Patos: Her må du se etter i hvilken grad, og på hvilke måter, teksten appellerer til mottagerens følelser, verdier og oppfatninger. Du bør også prøve å si noe om hvorfor teksten du skal tolke spiller på følelser, verdier og oppfatninger. Svaret her vil jo som regel være at mennesket er slik innrettet at vi ikke lar oss bevege i nevneverdig grad, dersom ikke teksten henvender seg til denne siden av det menneskelige. Vi er mer enn bare fornuft. Retorikk omtales jo ofte som ”kunsten å overbevise”. En del av denne kunsten er altså å aktivisere følelseslivet til mottageren.

Logos: Her må du se etter i hvilken grad, og på hvilke måter, teksten appellerer til mottagerens fornuft. Dette handler i stor grad om argumentasjonslære, noe du kan lese mer om i læreboka. Her skal bare nevnes følgende sentrale spørsmål: Er argumentene relevante? Er argumentene verifiserbare? Hviler argumentene på tvilsomme premisser (Premiss betyr ”grunnlag”)?

Det er ikke tilfeldig at etos står øverst. Etos er på en måte litt overordnet de to andre. I din vurdering av tekstens etos bør du også se på balansen mellom patos og logos. Dersom teksten balanserer disse to overbevisningsmidlene godt, vil du få tillit til teksten, og den vil dermed kunne overbevise deg. Konklusjonen blir da at det er en retorisk vellykket tekst.

Et annet begrep fra retorikken som du kan trekke inn hvis det passer sånn, er kairos. Dette handler om å si/gjøre noe i riktig øyeblikk, altså om timing. Det vil nok ikke være like aktuelt for alle tekster, men kan du trekke det inn, så gjør det. Det vil gi deg muligheten til å vise at du kan litt mer om retorikk enn ”alle andre”.

Da var vi ferdig med retorikk. Nå skal vi over på et annet sett med begreper som ikke er hentet fra retorikken , men som ofte vil være nyttig likevel. Nå skal vi ta for oss begreper knytta til språkets funksjoner. En tekst vil nesten alltid ta i bruk flere språkfunksjoner på en gang, kanskje alle, men det gjelder å finne ut hva som er hovedfunksjonen og hva som mer kan sees på som hjelpefunksjoner. Ved å analysere dette, kan det bli klarere for oss hvilken jobb teksten egentlig skal gjøre, og hvor godt den klarer det.

Ekspressiv språkfunksjon: Her er fokus på avsenderen av teksten. Avsenderen forteller om seg selv, sine følelser, opplevelser, meninger.

Informativ språkfunksjon: Her er fokus på selve saken. Disse tekstene forsøker så godt de kan å være objektive og saklige. Avsenderen er mer usynlig. Men også disse tekstene har jo en avsender. Det kan være en interessant del av analysen å se hvordan avsenderen skjuler seg selv i informative tekster. Husk at ikke engang en leksikonartikkel er 100% objektiv. Det er jo noen som har skrevet den, og avsenderen har gjort sitt utvalg av opplysninger. Han har selektert og kombinert på sin måte.

Appellativ språkfunksjon: Her er fokus på mottageren. Teksten henvender seg direkte til et ”du”. Teksten er ofte veldig tydelig på at den vil få mottageren til å opptre på en bestemt måte, for eksempel kjøpe noe eller mene noe. Imperativer er vanlig i denne type tekster. Kjøp! Kom! Stem på oss! Reklametekster og propagandatekster er typiske tekster som i sterk grad bruker den appellative språkfunksjonen. Men, for at budskapet ikke skal virke for påtrengende på mottageren kan for eksempel reklametekster finne på å prøve å skjule seg litt. For å få til dette tar de gjerne i bruk de andre språkfunksjonene.

Poetisk språkfunksjon: Her er fokus på selve språket. Ofte vil det dreie seg om en eller annen form for lek med språket. Rim, bokstavrim, ordspill, spesielt kunstferdige formuleringer. Også i saktekster kan det være viktig og riktig å gjøre. Kanskje blir teksten mindre entydig og klar på denne måten. På den annen side kan denne type språkbruk få leseren til å stoppe opp litt, senke lesetempoet og tenke seg om en ekstra gang. Det poetiske i en saktekst kan fungere som krydder. Teksten blir mer velsmakende.

Tåler du et begrep til? I så fall vil jeg trekke fram begrepet agens. Det har å gjøre med hvem det er som handler. Hvor tydelig er avsenderen av teksten til stede i sin egen tekst? Prøver han å skjule seg på noen måte? Har teksten sterk grad av agensskjuling? I så fall, hvorfor? Hvilke ineteresse kan avsenderen ha av det?

Eksempel:
Jeg protesterte.
Det ble protestert.

De to skolene slo seg sammen.
De to skolene ble slått sammen.

Det finnes ulike språklige ressurser som gir oss muligheten til ikke å si hvem eller hva som står bak handlingen. Er disse brukt? I hvilken grad? Hvorfor?

Noen ganger blir du bedt om å tolke en sammensatt tekst. Da gjelder det å finne ut hva teksten er satt sammen av. (Det kan være ulike meningsressurser som bilde, verbaltekst, lyd, levende bilder, grafikk, fargekoder, font, oppsett). Hvilke jobber gjør de ulike meningsressursene? Jobber de godt sammen, eller står de i veien for hverandre? Med andre ord: Er det en balansert helhet?

Fortsatt gjelder alt vi har sagt i punktene overfor. Det nye her er at det legges mer vekt på hvordan de ulike meningsressursene jobber sammen.

Husk at en del forskere mener at alle tekster er sammensatte (i større eller mindre grad).

Sammensatte tekster kalles på fagspråket multimodale tekster. Det er et uttrykk som ikke er brukt i læreplanen, siden de som har laget den ikke tror at elever klarer å forstå begrepet multimodal (som direkte oversatt betyr ”flere måter”).

Hvis du vil lære mer om kombinasjonen bilde og verbaltekst, kan du lese denne blogg-posten:

https://kdybvik.wordpress.com/2012/05/01/et-bilde-sier-mer-enn-1000-ord-bullshit/

Read Full Post »

Older Posts »