Juritzen forlag gjør seg bort

Av og til kan det være greit å ha en storebror. Eller en far. Eller en ærlig venn. Eller en mentor. Ja, eller en ansvarlig forlegger.

En forlegger har mange oppgaver. Han skal ikke bare sørge for å selge flest mulig bøker før jul. Bokbransjen kan aldri bli bare børs. Da dør den. Sånn sett mener jeg at Juritzen forlag med geliusboka si er med å gi bokbransjen et stikk som ikke påfører bransjen annet enn sott og sykdom. 

De sier selv at de vil være en liten hissig mygg der andre forlag er tunge mette humler. Fint det. Men det er vanskelig å se at de stikker nesa si borti noe sentralt med den famøse sexboka til Gelius. Hvis dét er en hissig mygg, så er det en hissig malariamygg som bringer livsfarlige feberfantasier.

Hva Gelius har tenkt med boka, synes jeg er litt vanskelig å vite. Hva forlaget går rundt og skumler med, er det lettere å sette fingeren på. Jeg ser denne boka som en eneste stor melkeku som skal sprute krone på krone ned i Juritzens spann.

Boka holder nemlig ikke mål. Sånn faglig sett. Det er grundig påvist av mange nok kommentatorer nå. Synes ikke Juritzen det betyr noe?

Gelius tolker ikke bibeltekster i boka si. Han bruker dem. Forleggere og andre som ikke forstår seg på den forskjellen, kan finne ut mer om det her, i et annet innlegg på bloggen.

Kanskje en eller annen i forlaget kunne vært en bedre mentor for Gelius? Det går an å si nei til kjendiser også.

Penger lukter ikke, sa keiser Vespasian da han sopte inn flust av dem gjennom en kloakkavgift han innførte.

Denne boken lukter ikke, sier Juritzen forlag. Ja, hvis den lukter, så lukter den idel roser og myrra.

De skriver at: Sex i Bibelen er en vakker bok om sex og menneskers naturlige drifter. Boken er med på å sette nytt søkelys på religion og deres syn på seksualitet.

Jeg kan ikke se at noe av dette er riktig. For meg nærmer det seg pisspreik. Denne boka stinker av både det ene og det andre. Det har, ikke minst, forlaget, et stort ansvar for.

Reklame

Read Full Post »

Gelius tolker sine egne i ryggen

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok.»

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Usexy, Usmart, Unyttig Gelius-bok

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok.»

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »