Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2010

Turen Sandefjord – Tønsberg – Sandefjord er i sannhet en reise. Ennå har det ikke hendt at jeg har foretatt denne reisen uten å komme hjem med noe å reflektere over; noe jeg har sett, hørt, luktet eller følt. Det er alltid noe å skrive om. Reisen er lokal. Perspektivene er globale.

Denne gangen traff jeg tre tullebukker.

Tullebukk 1: Jeg hadde installert meg på Cafe Opus med kaffen og ostebolla mi. Jeg var i fred. Jeg satt for meg selv. Jeg var tuna inn på kanal Observasjon. Jeg så og hørte på folk rundt meg. Jeg sugde inn livet. Jeg lærte. Jeg reflekterte. I denne refleksjonsrusen var det at jeg ble avbrutt av en mann som tillot seg å komme bort til mitt bord. Han begynte å prate. Sett slikt! Også jeg som var dypt inne i en tankefull utredning om menneskene. Han overrasket meg. Han irriterte meg. Ja, jeg kjente jeg ble overraskende irritert.

Det første han overhodet sa var: «Hva mener du om kjønnsnøytral ekteskapslov?» Spørsmålet kom bardus. Spørsmålet er komplekst. Siden jeg har tenkt mye på det, kunne jeg likevel på strak arm svare: Det er jeg imot. Det var rett svar, forsto jeg. Siden jeg visste dette, visste jeg mer enn de mange idiotene på Stortinget, – som alle er av samme familie. Jeg begynte å ane ugler i mosen, – en slik familiæritet med samtlige stortingsrepresentanter er ikke hverdagslig.

Han fortsatte med å fortelle at det er flere homofile i Israel enn i Norge. Flere fosterdrap også, visstnok. Men Abrahams løfter står fast! Jeg ble rådvill. Hvor ville han hen med dette?

Jo, nå kunne han fortelle meg at den idioten Willoch… Det var da jeg fikk nok. «Nja,» sa jeg. «Han har da kommet seg veldig..?» «Kommet seg?» Fremmedkaren satte opp et bestyret uttrykk og lekset opp for meg. litt for hektisk, litt for vill i blikket, hvor vill Willoch fortsatt er. «Du er streng,» sa jeg. «Det var Jesus, også,» svarte han. «Han delte iallfall ikke ut merkelapper i øst og vest, sånn som deg,» repliserte jeg. «Hos Jesus var det nåde, først og fremst.» framholdt jeg.

«Ikke først og fremst, nei.» Fremmedkaren så nådeløst på meg.

Han hadde et blikk og et syn på sakene som for meg framsto som religiøst forstyrret. Jeg merket at ostebollen gjorde seg gjeldende som mer interessant enn denne fanatikeren. Enda det bare var lunsjtid sa jeg: «Du får ha god kveld. Jeg har ikke mer lyst til å prate med deg.» Han for messende videre innover i kafeen.

Tullebukk 2: Bussterminalen er et annet fint sted å sitte for å observere folks gjøren og laden, folks ganglag og folks dagligdagse samtaler. På nabobenken satt to tenåringsjenter og intrigerte. Jeg lyttet nøye for å få med meg hvordan dette ville ende. Tenåringsjente A kunne fortelle tenåringsjente B at vennene til B anklaget B for å være en som ødelagte forhold. Jeg for min del tenkte å-hå! det er nok du, A, som er den fremste forholdsødeleggeren. B var bestyrtet. «Herregud. Hvem har sagt ditt? Hvem har sagt datt? Hvem er det som sier sånn om meg?» Hun hadde sikkert stilt hunde spørsmål i denne kategorien og bare fått ulne svar tilbake, da det kom en sullik og satte seg på min benk.

Han var gammel. 90 år. Jeg vet det, for også denne fyren tillot seg å prate til meg. Hva er det som skjer i dette landet? Kan man ikke få sitte i fred og observere folk lenger? Skal man bli nødt til å prate med dem også?

Han begynte med været. «Nå er det sol og sommer,» slo han fast. Jeg gryntet. Han tok sats og prøvde en ny innfallsvinkel: «Tønsberg har den fineste rutebilstasjonen i hele landet.» Hva skal man si til slikt? At den iallfall er bedre enn rutebilstasjonen i Sandefjord hvor man må stå ute og fryse om vinteren? Det var det som ble mitt svar. Dermed var vi igang.

Jeg fikk vite at han hadde seilt ute i alle år. Jeg fikk vite at han likte å gå på ski. Jeg fikk vite at en gang, for ikke lenge siden, hadde kona hans redda livet hans ved hurtig å få ham til lege da hjertet hans begynte å lugge. Jeg fikk vite at i 1939 hadde han vært på sjøen. Av 60 båter som prøvde å nå sitt mål, var det to som kom fram. Hans båt var en av de to. Jeg fikk vite at han alltid hadde sett som en ørn, men at han nå hadde en øyesykdom som gjorde at han nesten ikke så noenting.

Så det var derfor han hadde gått krokrygget rundt og stukket nesa si opp i all ting. Det var derfor han hadde virra rundt på rutebilstasjonen og sett ut som en tullebukk.

Jeg fikk rett og slett innblikk i et langt liv med mange spennende kapitler og avsnitt. Jeg ble mer og mer interessert i denne mannen og hans biografi. Jeg begynte å spørre. Han svarte villig vekk. Dialogen ble til berikelse for oss begge.

Tullebukk 3: Jeg forsto at det er ved å prate med folk, at man kan bli kjent med dem. Observasjon er nå en ting, det har sin verdi, men det er når folk virkelig prater med hverandre, og aktivt lytter til hverandre, at verden beveger seg i retning av et beboelig sted. Han er en tullebukk som bare sitter og observerer.

Read Full Post »

Vi har vel alle erfart at livet byr oss noen kronglete stier innimellom. Ja, noenganger er stiene bortimot hvisket ut. Skal jeg dra mot nord eller sør? Tvilen kan være stor. Da trengs et godt kart og et pålitelig kompass. Lorentzen var for meg et slikt kompass. Han viste vei gjennom gjørme og jungel. Kompassnåla hans pekte på:

* Lek. En leken livsholdning gjør livet lettere, og morsommere.

* Musikk. Det er noe fortryllende med tonenes verden, noe som når fram til det innerste i menneskene, noe som berører følelsene.

* Språk. Det var både lek og musikk i Lorentzens språk. Men alvor også. Det kan virke som han levde etter Piet Heins oppskrift: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun avlorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

* Samhold. Lorentzen var hedret i alle leire. Det er ingen liten prestasjon. Helt spesielle evner og en helt spesiell personlighet må stå bak,

* Undring. En «kunst» han behersket til fingerspissene. Det undrer meg at så mange mennesker ser ut til å gå gjennom livet uten å undre seg mer. Lorentzen var en mesterundrer og et eksempel til etterfølgelse.

* Kompleksitet. Lorentzen var ikke noe glansbilde. Nettopp derfor oppfatter jeg ham som sann, og helhetlig. Knutsen og Ludvigsen hadde sine feider, men de fant også tilbake til hverandre. Deres egen sang «Kan det være nødvendig å være så sint?» minte dem på hva som bør stå i sentrum i l ivet.

 Hvem andre har spilt på bukveggsklaskofon m/brigg? Enestående! Ja, det måtte være hans kompanjong, den andre halvdelen av Knutsen og Ludvigsen som har skrevet et godt minneord. I dag var han en av dem som bar båren under bisettelsen.

Det elleville, absurde, surrealistiske i kombinasjon med den musiske genialiteten har betydd en viktig forskjell i mitt liv.

Lorentzen varet kompass, og en ledestjerne. Han lyser fortsatt.

Juba juba og tusen takk, Gustav Lorentzen!

Read Full Post »

en av tre jeg møter på Karl Johan er for totur? Når jeg sitter rolig og fredsommelig på min benk og ser 100 mennesker passere, vil 33 av dem være for tortur?

En av tre som går i 17.mai-tog og vifter med sine flagg og frihetssymboler, de er for tortur?

En av tre som legger barna sine om kvelden, synger for dem og gir dem en god klem, er for tortur?

Blant FRP-folk er det 52 % som er for tortur. De er altså enda mer korttenkte, enda mer inhumane og enda dummere enn folk flest.

For hvordan går det an å være for torur, selv om det er for å avsløre terrorplaner?

Jeg tror, jeg håper iallfall, at det er slik at en av tre nordmenn ikke har tenkt seg godt nok om, og ikke helt vet hva det er de snakker om når de i en spørreundersøkelse sier at de er for tortur som middel til å avsløre terror. For hva er egentlig terror, og hva er egentlig tortur? La oss se litt nærmere på det.

Terror er definert som organiserte voldshandlinger som skal skape sterk frykt. Det er ikke vanskelig å være imot det, og et samfunn må ta i bruk nesten ethvert tenkelig middel for å stoppe det.

Tortur er definert som fysisk el. psykisk mishandling for å tvinge noen til å tilstå el. til å gi viktige opplysninger . Mishan dling, altså. En mishandling er en mishandling uansett hvordan man vrir og vender på det.

Grunnbetydningen av ordet «terror» er «redsel» mens det latinske ordet «tortur» har sitt opphav i betydningen «pine». Disse ordene, og fenomenene, ligger ikke langt fra hverandre. Det er nesten så man kan si at det å stoppe terror med tortur er jevngodt med å stoppe terror med terror. Og det gir absolutt ikke mening.

Dessuten er det ikke åpenbart hva som er terror og hva som ikke er det. Motstandsmenn i Norge ble sett på som terrorister av tyskerne. Dermed skulle altså nazistene ha rett til å torturere nordmenn?

Blant de røverstatene, inkludert USA, som i utstrakt grad tar i bruk tortur for å avsløre terror, – har man noengang sett at de har klart å unngå å torture uskyldige? Dette er et rungende retorisk spørsmål hvor svaret er gitt: Nei!

Hvis du fortsatt ikke er overbevist, bør du lese Anders Hegers kommentar i Dagsavisen. Den vil vise deg at det er umulig å bekjempe terror med tortur. Det tortur gjør, er ikke å løse problemet, det er bare å forsterke det. 

Uansett er det ikke mulig med menneskeligheten, moralen og vettet i behold å torture.

Det finnes ingen, ingen, ingen, grunn til å torturere et medmenneske.

Read Full Post »

Uvane 1: Røyking

Det oser. Det stinker. Det lugger og ugher. Slik er det å oppholde seg i nærheten av noen som røyker. Og jeg spør meg selv, – hvorfor inn i huleste, heiteste, himmelstormende granskauen er det noen som røyker i våre dager? I et opplyst land som Norge? Gode svar på denne for meg uforståelige gåte mottas med takk. Hvorfor suge i seg røyk, liksom? Det burde være åpenbart at dette er livsforkortende. Hvem ville finne på å spise tjære med teskje? Hvem ville finne på å gafle i seg en blanding som man vet er giftig? Men å røyke denne skiten, det er liksom greit..?

Det aller verste jeg ser, er folk som røyker i nærheten av barn. Små unger har små lunger. Det er ikke for drøyt å kalle dette barnemishandling.

Uvane 2: Alkohol

Norges største samfunnsproblem. Samtidig er det Norges største hysj-hysj sak. Svært få vil visst for alvor ta innover seg hvor farlig dette er og hvor omfattende skadevirkningene av såkalt «vanlig» alkoholbruk er. Når det snakkes om «rusproblemer», er det nesten alltid «de narkomane» det fokuseres på. Det problemet skal vi selvsagt ta på alvor, men det er marginalt, i forhold til all lidelsen og alle kostnadene alkoholbruk fører med seg.

Løsningen er kort og godt at alle drikker mindre. Det bør også drikkes i færre sammenhenger. Jobb- og studierelaterte fester bør være totalt frie for alkohol. Det samme gjelder selvsagt enhver sammenheng hvor barn er tilstede. Ganske fort vil man oppdage at det er en myte og en usannhet av dimensjoner, noe vi er opplært og lurt til å tro, at alkohol må være med for at man skal kune kose seg og hygge seg.

Uvane 3: Lite mosjon

Mennesket er skapt til å gå. Mennsket er skapt til å bevege seg. Vi tenker rett og slett bedre når vi går. Å bruke fysisk aktivitet i arbeid med lese- og skrivetrøbbel gir store resultater. Kjemien stemmer bedre når du trimmer og trener.

O du menneske, du er, om ikke i ett og alt, så iallfall i stor grad, en kjemiklump. Kjære klumpen mi, – du vil trives langt bedre dersom de kjemiske stoffene i deg strømmer friere og balanseres bedre. Det er ikke noe å vente med. Få rævva i gir, i dag. Finn en aktivitet som tiltaler deg, men som også får deg til å puste og pese. Det burde ikke være altfor vanskelig.

Uvane 4: For lite frukt og grønt

Av og til stiger jeg inn i en bensinstasjon. Ikke fordi jeg trives der, men fordi det er en dyd av nødvendighet. Enten dette nå er en grytidlig morgen, eller midt på natta, er det så å si alltid kø i pølsedisken. Pølse til frokost og pølse til kvelds, ja, og pølse som nattmat tillike? Det går over min forstand. Pølse er godt, og greit, en gang iblant, men ikke som en vane. Det finnes vitterlig mange gode alternativer til å gumle i seg disse fettrullene.

Ikke vær et kålhode! Uten å være ekstrem kan du sannsynligvis oppnå mye med litt skjerpings på dette feltet. Små forbedringer vil gi store resultater.

Jeg har en sønn på snart to år. Han spiser brokkoli så det monner. Og han har lagt sin elsk på smoothie som er en ypperlig måte å fylle cellene i kroppen sin med frukt på. Jeg vet ikke om noen blidere og livligere krabat. Lær av Leo!

Folk som røyker eller drikker eller ikke trener eller spiser usunt har lettere for å dø. Å dø 12 år for tidlig er ikke noe å trakte etter. Du kan gå glipp av mange storartede år som besteforelder, for eksempel, – noe som for mange viser seg å bli et høydepunkt i livet.

Read Full Post »

En leseinspirasjon

I dag er det Verdens bokdag, 23 .april. Nå går det fort mot jul, dere, for det er bare 252 dager igjen av året.

23. april. Både Shakespeare og Cervantes døde denne dagen. Men boka lever videre. Det leses mye i Norge. Den siste Bokundersøkelsen viser at også gutter og menn leser mer enn før. Dessuten har de former for lesing som menn liker best, blitt mer verdsatt i senere tid. Det å lese skjermtekster og faglitterære bøker, ahr fått oppjustert sin status.

På denne dagen, 23. april, legger jeg ut et foredrag jeg har holdt på flere lesekonferanser. Det handler om hvordan elever på yrkesfaglige studeretninger kan inspireres til å lese.

Read Full Post »

23.april er over oss igjen, dagen som er plukket ut til å være Verdens bokdag. Siden det er verdens, og ikke bare bortgjømte, bortskjemte Norges bokdag, er det en dag som kaller på internasjonal solidaritet.

Kanskje er dagen snart moden for en ny dåp, en voksendåp? Kanskje bør den skirfte navn til Verdens tekstdag. For det finnes mange viktige tekster som ikke er representert i en bok, og det foregår mye viktig lesning, som ikke er boklesning. Med «bok» tenker mange fort på en skjønnlitterær tekst mellom to permer, og det blir litt snevert. Det stenger ute mange andre typer lesning. Gutter, for eksempel, har en tendens til å lese mer på skjerm og flere fagbøker. Det er ikke helt sant at guttene leser så mye mindre enn jentene. Guttene har alltid lest, de. De har bare lest annerledes.

Ved å kalle dagen Verdens tekstdag får vi mer fokus på at lesing, og skriving, foregår overalt.  Vi får inkludert skjermtekster, e-bøker, magasiner, aviser, ja, og filmer. For det er bedre å si at du leser en film enn at du ser en film. Med et utvidet tekstbegrep, kan du også lese arkitektur og musikk. Å lese betyr egentlig «å samle».

Vi lever i et samfunn hvor tekstkulturer bare brer mer og mer om seg. Den som ikke har tekstkompetanse, sakker akterut.

Begrepet «bok» er også problematisk. Hva er egentlig en «bok» når du begynner å tenke over det? Tenk på den plastdingsen småbarn har med i badekaret og som de kaller en badebok. Den tåler vann, har kanskje ikke mer enn fire oppslag, og kan bestå av bare bilder. Verbaltekst finnes ikke. Det er stor forskjell på denne plastdingsen og en koloss som «Moby Dick». Her foregår riktignok mye av handlingen i og på vann, men selve bokobjektet bør skånes for vann. Det merket jeg en dag jeg tok den med meg i badekaret.

En bok er en tekstlig arkitektur. Den er en tekstlig klenad. Men skillene mellom hva som er bok, magasin, tegneserie, film, lydbok og så videre, er uklare.

La oss se litt stort på det, la oss få en Verdens tekstdag.

Read Full Post »

Vi har vel alle erfart at livet byr oss noen kronglete stier innimellom. Ja, noenganger er stiene bortimot hvisket ut. Skal jeg dra mot nord eller sør? Tvilen kan være stor. Da trengs et godt kart og et pålitelig kompass. Lorentzen var for meg et slikt kompass. Han viste vei gjennom gjørme og jungel. Kompassnåla hans pekte på:

* Lek. En leken livsholdning gjør livet lettere, og morsommere.

* Musikk. Det er noe fortryllende med tonenes verden, noe som når fram til det innerste i menneskene, noe som berører følelsene.

* Språk. Det var både lek og musikk i Lorentzens språk. Men alvor også. Det kan virke som han levde etter Piet Heins oppskrift: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun avlorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

* Samhold. Lorentzen var hedret i alle leire. Det er ingen liten prestasjon. Helt spesielle evner og en helt spesiell personlighet må stå bak,

* Undring. En «kunst» han behersket til fingerspissene. Det undrer meg at så mange mennesker ser ut til å gå gjennom livet uten å undre seg mer. Lorentzen var en mesterundrer og et eksempel til etterfølgelse.

* Kompleksitet. Lorentzen var ikke noe glansbilde. Nettopp derfor oppfatter jeg ham som sann, og helhetlig. Knutsen og Ludvigsen hadde sine feider, men de fant også tilbake til hverandre. Deres egen sang «Kan det være nødvendig å være så sint?» minte dem på hva som bør stå i sentrum i l ivet.

 Hvem andre har spilt på bukveggsklaskofon m/brigg? Enestående! JA, det måtte være hans kompanjong, den andre halvdelen av KNutsen og Ludvigsen som har skrevet et godt minneord.

Det elleville, absurde, surrealistiske i kombinasjon med den musiske genialiteten har betydd en viktig forskjell i mitt liv.

Juba juba og tusen takk, Gustav Lorentzen!

Read Full Post »

Older Posts »