Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2010

Uansett hva folk gjør av galskap og djevelskap i beruset tilstand: Fylla har aldri skylda.

Folk blir ikke bøllete fordi de har drukket. De drikker for å kunne være bøllete. Folk blir ikke fnisete av å drikke. De drikker for å kunne fnise. Hvilket er noe ganske annet.

 Det å drikke seg full, eller det å drikke på en måte som gjør at man later som man er full, eller tror man er full, det gir i vår kultur en blankofullmakt til å gjøre som man vil.

Ved å påføre seg selv en betuset tilstand, innvilger man seg selv i samme slengen en universalunnskyldning for å gjøre nær sagt hva som helst, eller unnlate å gjøre ting man ikke liker.

Rusen er godkjent i vår kultur som et “nå-er-det-ikke-så-farlig-hva-jeg-gjør-opplegg”. Denne følelsen er meget behagelig selvsagt, den er ettertraktelsesverdig. Det er derfor det er så vanlig å drikke for å kunne gjøre ting man ellers ikke tør å gjøre. Man får nemlig mye lettere tilgivelse. Hvilket er ganske sprøtt, fryktelig feil og forferdelig feigt.

Av samme grunn er det man ser de mange hevede glass på de mange ferie-, familie-, fest- og facebookbilder. Folk er påpasselige med å vise fram at de har alkohol i glasset for da sier de smtidig, indirekte: «Se på meg, da! Jeg har alkohol i glasset! Jeg har lov til å gjøre akkurat det jeg vil!»

Dette er et stort, kollektivt selvbedrag. Ganske enkelt å gjennomskue, egentlig, for den som vil se det.

 Å ruse seg på alkohol er en uting. Her snakker jeg ikke bare om livsfarlig fyllekjøring, men også den utstrakte rusbruken som foregår i ”festlig” lag, på konferanser og i gråsoner mellom fritid/arbeid, i juleselskap og så videre.

Alltid er rus en unnvikelsesmanøver, en feig unntakstilstand der man påberoper seg selv nettopp å ikke være seg selv, slik at man kan gjøre så å si hva man vil uten å måtte stå skikkelig til ansvar for det.

Les mer om rusens motiver, skader, behandling, forebygging, historikk og bruk i Hans Olav Fekjærs bok “RUS”.

Read Full Post »