Manyeleti Game Reserve er en stjerne som skinner sterkt på safarihimmelen, men som likevel få har sett.
Kruger Nasjonalpark er velkjent for mange. Likeså Sabi Sands, og kanskje også Timbavati. Manyeleti Game Reserve grenser til dem alle. Reservatet er minst like bra når det kommer til muligheten for å se dyr, men er svært lite kjent. Hvordan kan det ha seg?
Først bør det presiseres at det ikke er noen fysiske grenser mellom disse parkene. Dyrene kan vandre fritt mellom dem. Landskap, flora og fauna er stort sett likt. Det er bare for menneskene grensene gjelder.
Manyeleti er altså en del av det store økosystemet som går under navnet Greater Kruger, et område på over 20 000 km2. Forskjellene består i ulike regler for de respektive parkene, ulike overnattingsmuligheter og ulik historie.
Kanskje er det nettopp i Manyeletis historie vi finner forklaringen på at den i våre dager så lite kjent og verdsatt? Vi skal tilbake til tiden for apartheid.
Det var ikke mange steder de som ble stemplet som “svarte” kunne reise for rekreasjon i denne horrible tiden. Professor Albert Grundlingh ved Stellenbosch University skriver at det i praksis bare var tre feriesteder. Blant disse tre var Manyeleti det eneste naturreservatet. Manyeleti Game Reserve ble offisielt åpnet i 1967 av Department of Bantu Development and Administration. Siden det ble administrert som et sted tillatt for svarte, droppet de hvite Manyeleti, til fordel for Kruger. Jeg synes det er fryktelig å høre om ting som dette.
I påfølgende tiår investerte myndighetene lite eller ingenting i infrastruktur og tilrettelegging for turister. Nabo-områdene derimot ble kraftig turistifisert. Sabi Sand og Kruger har i dag utallige lodger. I Manyeleti finnes bare 6 camper og 1 lodge på det 23 000 hektar store området.
Det er også slik at maksimum 12 kjøretøyer får være ute samtidig. Dette gir en ultra-lav tetthet av turister. Det er dette som er ekte eksklusivitet, – at ikke så mange har adgang til reservatet om gangen. At ikke så mange vet om det. Kommer du over en løveflokk, og det gjør du nok, så er sjansen mye større i Manyeleti for at du får opplevelsen for deg selv. I Kruger, særlig den sørlige delen, har jeg opplevd regelrett trafikk-kork, om det skulle dukke opp en løve eller leopard.
Det klassiske bildet av safari er kanskje slik: Man sitter i en jeep. Man kjører rundt. Av og til dukker det opp dyr. Selv synes jeg dette er en flott form for safari. Gjennom årenes løp har dyrene vendt seg til kjøretøyene. Om man ikke kjører for nærme, vil dyrene oppføre seg helt naturlig og drive med sitt. Det handler ofte om å spise, hvile, drepe, eller forsøke å unngå å bli drept. Det finnes også gode alternativer til denne safariformen. I stedet for å kjøre rundt og oppsøke dyr, kan du sitte rolig på terrassen din, eller på et utkikkspunkt, og la dyrene komme til deg.
I Manyeleti bodde jeg blant annet på Buffelshoek Tented Camp. Den har 5 to-persons “telt”, så det blir aldri ståkete og masete i leiren. De som kommer hit er folk som er interessert i det sørlige Afrikas dyreliv på ekte. Det knytter sammen folk uavhengig av alder. Naturligvis ikke betyr ikke rase noe heller, ikke nå lenger. De som jobber på overnattigsstedene er svært imøtekommende og oppmerksomme. De merker seg fort hva slags ønsker og behov de ulike gjestene har. I leirens hovedbygning kan man utveksle erfaringer med andre gjester. Eller gå opp en trapp og kikke ned på vannhullet, mindre enn 100 meter unna. Teltene er konstruksjoner av kanvas, tre og stråtekket tak. Det er en uinngjerdet camp, så i teorien kan all slags dyr bevege seg inn i campen. Det skulle snart vise seg å bli mer enn teori.
Den første ettermiddagen kunne jeg sittende på terrassen, bivåne 10 fullvoksne elefant-hanner ta sine gjørmebad i vannhullet. I og med at dette var i november, skulle det vært regntid og vann overalt. I virkeligheten var det knusktørt i reservatet, ja, i hele reservatet, ja i hele Sør-Afrika. Langt fra normalt, men med klimaforandringene har det unormale blitt det normale. Med så lite vann i omløp, trekkes dyrene, også de som vanligvis er av det mer sky slaget, til de få vannhullene som finnes. Elefantene er vannhullets bøller.Så lenge de var der, kom det ikke så mange andre dyr. Noen impalaer, vortesvin, gnuer og sebraer våget seg frampå. Mot kvelden trakk elefantene vekk. I og med at jeg var preget av en lang reise, trakk også jeg meg tilbake, inn i teltet og ned i senga. Selv i 40 varmegrader, sloknet jeg ganske fort. Utpå natta våknet jeg av en tropisk kakafoni. Det var særlig én lyd som dominerte, og som jeg nok syntes å kunne dra kjensel på: Hyener. Rett ved teltveggen var de, og med sine mange lyder gjorde de det til en natt jeg sent vil glemme.
Dessverre har mange et negativt inntrykk av hyener. De mange fordommene gjør at mange møter hyener på feil grunnlag. Hyener er ikke siklende, ekle . Flekkhyene er et svært sosialt dyr. Flokkene kan være så store som 70 dyr. Da er det nyttig å ha et stort vokalt repertoar. Den velkjente latteren er bare én av hyenenens mange lyder. Jeg var slett ikke redd der jeg lå. Det var bare uendelig vilt og vakkert. Det var dette jeg var kommet for. Jeg kjente meg, i dobbelt forstand, nær naturen. Å være nær naturen kan kanskje defineres som et ønske om å forstå den og sette pris på den.
BBC Earth-journalist Henry Nicholls har dedisert en artikkel til sin svigermor, som hadde et stereotypisk syn på hyener. Der skriver han at det ikke finnes noe sted i Afrika hvor flekkhyene ikke selv jakter og dreper minst 50% av maten de fortærer. Det er minst like sannsynlig at løver stjeler byttet fra hyener som omvendt. Dette bør gjøre noe med bildet mange har av hyener som stygge og ekle. Samtidig er det klart at de er dyktige åtseletere som sørger for å holde bushen ren. De kan oppdage et åtsel ved hjelp av luktesansen på 4 kilometers avstand. Hyener er savannens ryddehjelp. Det hadde ikke sett pent ut hos oss heller uten renovatører. Skulle de streike, vil det fort bli ulevelig.
På safari lønner det seg å stå tidlig opp. Det er grytidlig, eller aller helst før sola gryr, at sjansen for å se det ekstraordinære er størst. Så sånn i firetida på natta, begynte jeg å romstere rundt i teltet mitt for å finne fram kikkert, kamera, vannflaske og de andre nødvendighetene. Jeg ville gå de 200 metrene bort til campens hovedbygning. Da hørte jeg fra naboteltet, der guiden min, Armand, bodde: “Kjetil, ikke gå ut nå! Det er løver i campen!” Nå var ikke dét teori lenger. Nå var det praksis for alle penga! Tenk å stå opp til en slik beskjed: “Det er løver i campen! Ikke gå ut. Vent til det blir lyst! Jeg kommer og henter deg!” Er dette fantastisk flott, eller fryktelig farlig?
For meg var det fabelaktig. I Norge tenker mange på løver som farlige. Og javisst, det er et kraftfullt dyr. Løver er fullt kapable til å ta livet av mennesker. Men farlige? Hva som er farlig er veldig subjektivt. Vi lærer hva som skal være farlig for oss. I Norge lærer barn at løver er farlig. I Kenya lærer løver at Masaii-barn er farlig. Det gjelder å ha kunnskap. Det gjelder å forberede seg godt. Det gjelder å velge en god guide.
Vi ventet til det ble lyst. Fra terrassen vår kunne vi se løveflokken nede ved vannhullet. Så startet brølinga. Og nå reise hårene seg på kroppen min. Det gikk gjennom marg og bein. Det var ikke frykt jeg kjente, men snarere ærbødighet.
Etter en stund startet vi å bevege oss rolig bortover mot hovedbygningen. Vi så hele tiden løvene. Løvene så oss. Alt var ro. Ingen aggressive tegn. Mens vi spaserte bortover sa Armand til meg at hvis løvene mot formodning skulle ha kommet nærmere oss, var det dummeste å gjøre å løpe. Det trigger noe i en løve. Det riktige å gjøre er å stå stille. Jeg håper jeg hadde klart det.
Neste morgen sto jeg like tidlig opp. Armand hadde noen ærender å utrette i teltet sitt, men jeg fikk klarsignal til å gå bort til utkikkspunktet. Ingen løver i campen nå. På en måte var det bra, for da ville kanskje andre dyr våge seg fram. Ingen andre gjester var våkne. Ingen av de ansatte var å se heller. Helt alene. Villmarka og meg. Jeg rettet kikkerten mot vannhullet og hva fikk jeg se?
En hyene. Det nest største rovdyret på savannen. Alltid et mektig syn. Jeg flyttet blikket mot høyre. Var det også en hyene? Nei, dette dyret var litt annerledes. Kunne det være..? Det kunne vel ikke være..? Jammen, det er da..? Var det virkelig mitt favorittdyr jeg satt og så på? Etter å ha søkt etter dette dyret i årevis, uten å lykkes, på safarier i Kenya, Tanzania og gjentatte ganger i Sør-Afrika, – satt jeg nå og så på en afrikansk villhund? Nei, det var nok bare enda en hyene. Men de runde satelittørene, da? Og den hvite haletippen? Og de karakteristiske fargetegningene, nesten som et maleri? Det måtte da være en villhund, dette? Og der, én til!
Jeg var fylt av et adrenalinrush og en følelsesmiks som er vanskelig å videreformidle. Det var en ekstrem gledeskjensle. Samtidig var jeg desperat opptatt av å finne videokameraet mitt for å få festet det hele til film. Også denne nagende tvilen da, var det virkelig villhunder? Jeg så det jeg så, men det var liksom for godt til å være sant. Det var som å tre inn i en av de dokumentarfilmene jeg var så bergtatt av som ungdom. Jeg var midt oppi en faktisk opplevelse av mine dypeste lengsler. Da jeg sprang inn i campens fellesrom for å se etter kameraet, traff jeg på en av campens guider som nå var på beina. Han ante nok på gløden i ansiktet mitt at her var ikke alt ved sitt vante. Jeg ba ham bli med ut for å bekreftet at jeg fortsatt kunne tro på mine øyne og at jeg var ved mine fulle fem. Det var en lettelse da han sa at joda, ingen tvil, der har du to villhunder. Skal vi ikke ta bilen og kjøre helt ned til vannhullet så du får sett enda nærmere på dem?
Du har nok noen dager i livet ditt som peker seg ut du også. En bryllupsdag, kanskje. Et barn som kom til verden. En drøm som gikk i oppfyllelse. Dette var en sånn dag for meg. Nede ved vannhullet holdt villhundene og hyenene på å småkrangle litt. Men det var vann nok til alle, og de roet seg fort ned. Selv kommer jeg aldri til å bli helt den samme mer. Livet mitt kan nå deles i tre. Tiden før, med og etter villhundene.
Så spør du kanskje hva som er så spesielt med dette dyret? De fleste har jo leoparder, løver, neshorn og elefanter øverst på lista si. Vel, jeg kan ikke helt forklare det. Akkurat som man ikke helt kan forklare hvorfor man elsker kjæresten sin. Det er en X-faktor der. Men noe kan forklares: Det er et veldig sosialt dyr. De samarbeider ekstremt godt under jakt, og under oppfostring av barn. Hos avillhundene er det barna som spiser først. Hos løver må ungene vente til slutt. De er lekne. De er utholdende. Det er slik de jakter. De løper byttet sitt i senk. De lykkes i ca 70% av angrepene sine. Det gjør dem til den mest effektive jegeren blant pattedyrene.
Til sammenligning lykkes løver i ca 30 % av sine angrep. I mine øyne er villhunder vakre. Og de er sjeldne. Dette er et av Afrikas mest sjeldne pattedyr, ved siden av svart neshorn og etiopisk ulv. Det finnes ca 6500 individer i hele Afrika, og bare 500 i Greater Kruger som Manyeleti er en del av. Dessuten har ikke disse dyrene noe fast territorium. De forflytter seg over enorme områder. Det er lettere å finne nåla i høystakken.
Etter noen dager forflyttet jeg meg til en annen del av parken. Her var landskapet mindre åpent. Mitt nye hjemsted, het Ndzhaka Tented Camp. Den lå midt inne i tett skog. Egentlig ingen utsikt, men her var rom for mye innsikt. Jeg likte å ta med meg notatblokka mi, sette meg på campens utkikksplattform, under et gigantisk jackalberry-tre, og grunne over livet. Hvorfor navnet Ndzhaka, tenkte jeg. Det betyr “arv”. Kanskje fordi “arv” er noe vi har overtatt fra eldre generasjoner. Kanskje det var noe med de lange linjene her?
Ingen elektrisitet. Ingen dekning på telefonen. Ingen wifi. Jeg hadde nær sagt: Ingen bekymringer heller. Blikket festet på en beitende bushbukk. En fantastisk vakker og veltilpasset antilope. Der den sakte beveget seg framover, satt den bakbena nøyaktig på samme sted som forbena hadde trådt. Risikoen for å knekke en kvist reduseres. Sjansen for å unngå et leopardangrep økes.
For meg derimot var noe av vitsen med å flytte seg til denne delen av parken, nettopp at det var bedre muligheter for å se leopard.
Det slo til neste dag. Jeg var eneste gjest i bilen denne dagen. Med meg hadde jeg Prince som sjåfør, sporfinneren Farney (sporfinneren sitter på et sete på utsiden av bilen og følger med på alle typer spor) og min private guide Armand. Verdien av gode guider på safari kan ikke overvurderes. Som Odd Børretzen synger: Noen ganger er det all right! Jeg kunne ikke hatt et bedre team rundt meg. Det er mange måter å finne en leopard på. Mange baserer seg på flaks. Ikke så her. Disse gutta kjente vanene til områdets leoparder. De kunne med letthet kjenne det ene individet fra det andre, og ikke bare det: De kjente dyrenes “stamtavle”. Leoparder er territoriale. De har relativt faste ruter de går opp for å duftmarkere. Har det nettopp regnet, må de ut på patrulje igjen. Det kan være en god tid for å se etter dem. Og den lyden, hva var det? Et ekorns alarmsignal. Det kan være verdt å sjekke ut. Vi dro til et område hvor de visste at en stor hannleopard hadde tilhold.
Ganske raskt fant Farney fotspor i sanden. 10 minutter etter så vi leoparden. Den lå i skyggen av et tre.
Helt avslappet. Ikke noen vits i å kaste bort krefter i drøyt 40 varmegrader. Etter en stund reiste den seg og forflyttet seg til et nytt skyggested. Det er stor skjønnhet i å se en leopard bevege seg.For meg er det selve innbegrepet av ynde. All verdens moteshow med sine cat walks, – go home!
Etter åtte dager var det på tide for meg å vende snuten hjemover. Budsjetter har grenser. Noen venter der hjemme. Ellers kunne jeg blitt her i Manyeleti veldig lenge. På det lokale shangaan-språket betyr Manyeleti “stjernenes sted”. Med minimal lysforurensing skjønner man hvorfor når man står der en sen kveldstime og beundrer stjernemyriadene på Manyeleti Skyline. Manyeleti er i seg selv en stjerne som henger høyt og skinner sterkt og klart på safari-himmelen. Den kan sees av alle som vet hvor de skal rette blikket.
—-
De fleste bildene er tatt av Armand Grobler, fotograf og guide, bosatt i Hoedspruit, Sør-Afrika. Vårt kjennskap til hverandre startet som et guide-kunde-forhold. Det utviklet seg raskt til å bli et vennskap. Så fort jeg er vaksinert mot Covid-19 reiser jeg for å besøke min venn igjen.
Kjetils faglitterære blogg 