Simpelthen si nei. Simpelthen si ja.

Lille julaften hadde FrP-politikeren Ole T. Hoelseth en hilsen til det han kaller byens «liksomfattige» på trykk i Sandefjords Blad. Han kalte den «Simpelthen nei». Siden den inneholdt formuleringer og tanker som simpelthen ikke ligner grisen, valgte jeg å svare på den i et innlegg titulert «Si ja». Redaksjonen i Sandefjords Blad har simpelhen forandret dette til «Simpelthen si ja». Det er simpelthen greit.

Hoelseths «Simpelthen si nei» kan du lese her.

Svaret mitt som står på trykk i Sandefjords Blad i dag, ble sånn:

Lille julaften har Ole T. Hoelseth påtatt seg rollen som doktor. Han skriver ut én medisin til alle sosialhjelpssøkere: Arbeid. Denne doktorleken hvor han skjærer alle over én kam faller ikke heldig ut. Det er en grunn til at det tar 7.5 år å utdanne seg til lege. Lekfolk bør ligge langt unna doktorering.

Hoelseth ser for eksempel ut til å mene at det går en magisk grense ved 35 år. Det er ingen magi i legevitenskapen i Norge anno 2013. Leger og andre fagfolk vet at mennesket kan få slagsider, sår og sjeleskader både før og etter fylte 35. Livet er komplekst, noe FrP i ofteste laget ser ut til å ha problemer med å ta innover seg. Livet er ikke et skjema. Livet er ikke en formel. Livet er bygget av kjøtt og blod, sjel og ånd, – en sammensatt og vanskelig materie. Det gjelder å tenke seg om. Det gjelder ikke å ta for lett på det. Å sette skrekkelige, stygge og stigmatiserende merkelapper på medmennesker er lite gavnlig.

For hobbypsykologen Hoelseth, han har sett inn i sandefjordborgernes indre. Helt på egenhånd har han klart å skille byens fattige i to grupper. På den ene gruppa setter han stempelet «virkelig fattige». Dette dreier seg om noen ytterst få. Ja, det ser ut som de er så få at de nesten ikke finnes. Hvis man møter på en fattig her i byen er det, ut fra Hoelseths kategoriseringsapparat, nesten helt sikkert at den fattige er en liksomfattig. I praksis har Hoelseth dermed stigmatisert en hver fattig som en arbeidssky slusk. For hvordan skal et eksemplar av den sjeldne arten «ekte fattig» kunne bevise at han er det? Skal han gå med et merke på seg, der det for eksempel står, med store bokstaver: OF (Ordentlig fattig). For at det skal bli noe redelighet i debatten, må Hoelseth bli mer konkret. Han må komme med tall, tabeller og statistikk. Da blir debatten i hvert fall noe mer håndfast og ikke fullt så synsete.

I kronikken kritiserer Hoelseth Helse- og sosialutvalget for å lene seg for tungt til en rapport fra Fafo. Selv har han én kilde som bakgrunn for alle sine grove insinueringer. Den er fra Storbritania på 1980-tallet. Altså fjern både i tid og sted. Den beviser ingenting, og i møte med våre hjemlige forhold blir den ikke stort mer enn en anekdote. Hoelseth skyter seg selv i foten.

Hoelseth er i det hele tatt en argumentasjonens krumspringmester. Han bruker det som et argument mot sosialhjelpsøkerne at de faktisk klarer å fylle ut skjemaene. Mine elever i norsk som opererer med så forvrengte og baklengse utlegninger, de stryker. Hvis skjemaene er for komplekse, så er det NAV han bør angripe. All honnør til dem som klarer å kjempe seg gjennom skjemaveldet. Det er ikke noe man gjør for moro skyld. Det er ikke noe man gjør av latskap. Det er noe man gjør av livsnødvendighet. Det er mennesker som kjemper for et grunnlag for sitt liv med nebb og klør Hoelseth så lettvint nedgraderer. Det er ikke noen doktorlek på papiret dette her, Hoelseth. Vi snakker om virkelige mennesker, hele og sammensatte, og ingen av dem passer fullstendig inn i et skjema, uansett hvor lette du måtte ønske å gjøre skjemaene.

Langtidssmottakeren har en opphopning av problemer på flere områder. Det er stor utbredelse av helseproblemer. Hele 45 % oppgir at de har så dårlig helse at det påvirker evnen til å fungere i dagliglivet. Nær 60 % har dårlig mental helse, og ca 33 % har rusproblemer. Det er Kai-Rune Myhrer som skriver dette på Kirkens Bymisjons nettside. Tallene er kanskje uinteressante for Hoelseth som ser sosialhjelps-søkere som én stor masse, men jeg synes de hører med.

Stønaden er ellers i hovedsak ment som en midlertidig inntektssikring, og den tar derfor sikte på å gjøre klienten selvhjulpen. Mener Hoelseth at det sjelden eller aldri er slik at mennesker kan havne i bakleksa, havne mellom to stoler, havne mellom barken og veden, havne i klemma mellom institusjoner, havne mellom to skjemaer, og at de i en overgangstid kan trenge dette siste sikkerhets-nettet samfunnet vårt har spent opp? Ja, i så fall må han saklig og velbegrunnet fortelle hvorfor og hvordan dette skal skje.

Tidlig i kronikken skriver Hoelseth at problemet ligger i systemet. Samtidig avslutter han med å tale direkte til den enkelte «liksomfattige». Ved å påstå at han kritiserer systemet, men oppsummere hele kronikken med et personlig moralistisk piskeslag til unge utslåtte mennesker om å sykle rundt i romjulas uvær, taler han med to tunger. Det henger ikke på greip det han skriver.

For formuleringer som at NAV-konsulenter skal gjøre sitt beste for å tolke paragrafer i søkerens disfavør, og at et plakater med et talende «Nei» skal lyse mot søkere som våger seg inn dørene på Nav-kontoret, fortjener Hoelseths kronikk herostratisk berømmelse. Dette er vemmelig. Hoelseth skriver på Twitter at han står for alt han har skrevet, så jeg regner med at dette ikke bare er illeuktende løskrutt.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette: «NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe. Verre er det ikke.» Ingen forsøk på bevis følger. Verre er det ikke? Påstanden henger i løse lufta. Slik blir hele kronikken til Hoelseth et luftslott. Slik den nå står har den ingen verdi, i hvert fall ikke av det konstruktive slaget. Hvis vi derimot kan begynne å diskutere statistikk fra SSB, og lover, reglement og rundskriv som knytter seg til disse, kan det bli en debatt å vokse på. Hoelseth kan begynne med å bevise at arbeidslivet er i stand til, og villig til, å ta imot bortimot alle som søker sosialhjelp.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette heller: at ungdoemmen vår skulle være kollektivt ødelagt. Vet ikke Hoelseth at Norge aldri har hatt bedre ungdom enn nå? Elisabeth M. Lie, lektor ved Politihøgskolen sier dette. NOVA-rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2010 – 2012» bekrefter det hun sier. Både erfaring og analyse, som Hoelseth er så glad i, går imot hans egen synsing.

I en passiar jeg har hatt med Hoelseth på Twitter, skriver han nemlig: «Analyse og erfaring er mine verktøy.» Vel, hvis bidraget hans skal bli noe mer enn drønnende malm og klingende bjeller, så kom med det! Særlig det med analyse er jeg interessert i. Hoelseth utfordrer det bestående. Det har jeg sans for. Men det må gjøres renhårig. Å begrunne et generelt nei til all sosialhjelp med en gammel sosiologisk undersøkelse av parlamentsmedlemmer i Storbritannia, det blir for grumsete.

Hoelseth må gjere leke cowboy og være tøff. Men han kan ikke gjøre det under dekke av å være kjærlig. Det oppkonstruerte uttrykket hans «Tøff Kjærlighet» faller pladask til jorden i møte med Bibelens mest berømte passasje om kjærlighet. Der står at kjærligheten den er tålmodig og velvillig, den krenker ikke, den utholder alt, tror alt, håper alt. Den er ikke oppfarende heller står det, i motsetning til Hoelseths lysende nei-plakater.

Jeg sier simpelthen ja til livets kompleksitet. Jeg sier ja til kjærligheten. Jeg sier ja til tillit. Jeg sier ja til kunnskapen om at et menneske alltid er mer enn det man ser. Jeg sier ja til fagkunnskap. Jeg sier ja til videre debatt og utvikling. Jeg sier ja til grundighet. Jeg sier ja til et ark, både på NAV-konsulenter og plitikeres pult med ti gode tips, ikke til hvordan man avviser, men hvordan man aviser, altså til hvordan man best kan hjelpe. Mange mennesker trenger hjelp til å få tint isen i sitt indre.

Read Full Post »

Klabb og babb om latsabb

Hva er en ”latsabb”? Ordet finnes ikke i Språkrådets ordbok. Det blir temmelig subjektivt og uklart hva som skal legges i begrepet. Hvordan defineres en latsabb? Hvor mange slike sabber har vi i Sandefjord? Først når vi vet det, kan vi få en klar idé om hvor stort problem vi snakker om.

Kjersti Isaksen skriver i sitt innlegg ”Ut i jobb!” ( Sandefjords Blad, 14.04.12) om latsabber. Hun skriver på en måte som gjør at man kan få inntrykk av at de fleste som mottar økonomisk sosialhjelp, er snyltere. Det er en drøy påstand som rammer mange uskyldige hardt.

Urimeligheten i Isaksens snylteutslyngede påstand ligger fortsatt og gnager i meg. Den er så utbredt denne tankegangen. Isaksen er nemlig slett ikke alene i sin forenklingsiver.

Her om dagen var jeg involvert i en Twitter-samtale. Et lite utdrag vil vise hva jeg mener:

Denne Brinchern er en av mange som finner mening i å belemre mennesker i pressede situasjoner ved å innlemme dem i grupper hvor de med stor sannsynlighet aldeles ikke hører hjemme. Hva godt kommer ut av å omtale andre som kyllinger? Hva får Brinchern ut av å ruge på den slags lettvintheter?

Brinchern setter også opp en dobbeltfelle for de syke, – en felle det er umulig å rømme unna. De syke er dømt til å tape i Brincherns spill, uansett hvordan de oppfører seg. Slappfisker er de og slappfisker blir de i Brincherns hjernevelv.

For den syke skal ikke kunne ha det morsomt. Da er hun ikke virkelig syk.
Men hva om den syke nå, etter Brincherns ønske, holder seg for seg selv, går hjemme, og på andre måter lever opp til dette innsnevrede bildet av hvordan en syk skal være? Jo, da vil man veldig lett få høre at man er tungsindig, depressiv, tiltaksløs og så videre ad infinitum.

Ethvert menneske er mer enn hva du ser.

Mennesker er forskjellige.

Så enkelt. Så vanskelig. Så fort å glemme.

Brinchern har glemt det. Isaksen har glemt det.

Isaksen klinker til med følgende:

Alle som mottar trygd burde ha oppmøteplikt klokken 08.00, skriver hun. Det vitner om at hun ikke har klart for seg hvor uensartet gruppen som mottar trygder og stønader er. Et slikt krav betrakter jeg som en dårlig vits.

Ja, i etterkant av dette innlegget har jeg tenkt mye. Det er mye som er dårlig, usant og urettferdig ved de tankene Isaksen gjør seg til talskvinne for. Hvor kommer denne ubendige trangen til å stemple andre rundt seg som det ene og det andre? Hvorfor denne lysten, eller hva vi skal kalle det, til å klistre merkelapper på andre? Hvordan kan det ha seg at så mange finner det interessant å gi seg til å definere andre, ofte på særs spinkelt grunnlag?

Ethvert menneske er mer enn det du ser. Jeg gjentar det.

Argumentasjonen til Isaksen er syltynn. Mesteparten av innlegget hennes består av en fortelling om én person som hun kjenner. Vi får blant annet høre at han aldri har gjort et arbeidsslag og at han har fått nye tenner. Dette er lite interessant.

Å slutte fra enkelttilfeller til generelle konklusjoner, er sjelden vellykket.

Jeg undrer meg også over Isaksens evne til å avgjøre hva som er en vond barndom eller ikke. Hvor får hun oversikten og kunnskapen sin fra? Hvordan kan Isaksen dømme i saker som dette? Skal ikke folk selv få bestemme om de har hatt en vond barndom eller ikke?

Fagfolk kan nok også gjøre en vurdering av hva en barndomshistorie skal ha å si i en trygdesak, men jeg tror Isaksen med fordel skal la være å blande seg inn i den slags vurderinger. Ting er ikke alltid som de ser ut på overflaten.

Det som for Isaksen virker som latskap, kan dypest sett være noe helt annet. Mennesket er et komplisert vesen, og det er ikke til å undres over at saksbehandlere gjør feil. Noen ganger gjør de det for lettvint for klientene sine. Andre ganger gjør de det for vanskelig.

Det siste ser det ikke ut til at Isaksen, og mange med henne, har tenkt på.

Innlegget fremstår som ensidig og tendensiøst. ”Se å få de sleipe, udugelige ut i jobb.” Det kommer ikke tydelig fram av Isaksens innlegg hvor stort hun mener problemet er. Hvor stor del av dem som mottar økonomisk sosialhjelp er sleipe og udugelige? Ja, hvor mange sleipe sandefjordinger har vi?

Og hvordan ser Isaksen for seg at de skal fungere i arbeidslivet, dem hun snakker om? For de er jo sleipe. Og udugelige. Når de er sånn, – hvem skal ansette dem?

I motsetning til Isaksen er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.

I møte med trygdevesenet er det også mange som ikke får den hjelp de burde få. Man må nærmest være norsklærer for å forstå alle skjemaer og søknader som skal fylles ut. Det er ikke alltid det hjelper heller.

Isaksen og Brinchern er blant de mange som bidrar til å forsterke stereotypien av den typiske trygdemottaker som sleip, slapp og snyltende.I saksen og gapestokken med hele hurven, kan det synes som de mener. Eller mesteparten av hurven. Eller store deler av hurven. Ja, hvor stor del av hurven, mener de egentlig?

De er bemerkelsesverdig utydelige på det punktet. Dermed rammer utsagnene deres i grunn alle. Slik blir det den effektive mistenkeliggjøringen det er ment som, i all sin urimelighet.

For den som ønsker personlig utvikling og språklig oppgradering, anbefales kronikken «Når orda røpar verdiane våre» av Språkrådets direktør, Arnfinn Muruvik Vonen.

Kronikken «Når ord blir virkelighet» av postdoktor og spaltist i Aftenposten, Thorgeir Kolshus, anbefales også varmt.

Mennesket.Mer enn merkelapp

Read Full Post »

Norsk politikerstand er blitt for slumsete. Borchs uttalelser holder ikke mål.

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.
Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen. Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.

Tidligere har hun ungdomsergret seg i Aftenposten. Der nevnte hun ikke ett eneste tall. Innlegget hennes, formulert på vegne av Senterungdommen, framsto som vagt og upresist. Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye?

Det hele blir ikke det grann bedre av at hun i dag gjentar, og utvider, sin ryktespredning om norsk ungdom i Dagbladet.

Her forsøker hun å lene seg på statistikk fra NAV. Hun er ikke den første som har forsøkt å lene seg på statistikk, og falt.

Hun gjentar også sin store bekymring og beskyldning om naving. Men i dette spørsmålet gadd hun visst ikke lene seg på noen statistikk. Gad vite hvorfor?

For hvor stort er egentlig problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Vi har å gjøre med en flink og seriøs generasjon. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder. Kanskje dette er noe av grunnen til at så mange norske ungdommer må ha hjelp av NAV?

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Hva godt gjør Borchs innlegg? I all hovedsak bidrar det bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

Hva er en facebook-venn verdt?

I dag har jeg vært med i Distriktsprogrammet til NRK P1 i Vestfold. Der snakket jeg om hva sosiale medier kan og ikke kan brukes til. Ett av spørsmålene var: Hva er en Facebook-venn verdt?

Det hele begynte med at jeg sendte ut følgende melding til de aller fleste Facebook-vennene mine:

ET KAV MED NAV, EN BØNN OM LØNN
I vinter var jeg langtidssykmeldt. Etter å ha vært i Tanzania for noen år siden, fikk jeg et utbrudd av tuberkulose. Intet mindre!

Fordi NAV har noen spesialbestemmelser (ganske mange, egentlig) fikk jeg nylig beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykepenger. Det blir for teknisk å forklare hvorfor (Det har noe å gjøre med at jeg en periode har mottatt en attføringsstønad). Dermed fikk jeg beskjed om å betale tilbake 22 000 kroner!

Jeg har klaget, men jeg kommer ingen vei.

Dermed er resultatet altså at jeg ikke hadde rett på noen form for inntekt eller stønad mens jeg lå på sykehus.

Dette oppleves dypt urettferdig. Jeg har ikke akkurat noen skyhøy inntekt fra før. Det blir stridt å skulle betale tilbake så mye.

Nå er jeg nysgjerrig på hvor mye en Facebook-venn er verdt. Jeg sender denne meldingen til alle mine venner og ber om støtte til en kronerullingsaksjon.

Bli med å ta innersvingen på NAV. Hvis alle mine facebook-kontakter kan bidra med et sted mellom 50 og 100 kroner, så kan felleskapets ånd ta knekken på NAVs åndssvake bestemmelser.

Jeg blir dypt takknemlig om du vil sende et lite bidrag til kontoen min, slik at jeg ikke trenger å sove dårlig og bekymre meg for lån og avdrag.

Kontonummer: 9710 40 58594

Vennlig hilsen
Kjetil D

Dette ble snappet opp av NRK P1. Det var ikke mye tid til disposisjon i studio, og jeg vil gjerne utdype saken her på min egen blogg.

Hva slags reaksjoner har jeg fått på min utsendte facebookmelding? La meg starte med de mest kontante:

***Tilsammen har jeg fått inn 12 000 kroner. Det vil si at jeg har fått halvert tapet mitt og vel så det. Jeg er utrolig glad og takknemlig for det. 36 personer har bidratt.36 personer har hjulpet meg opp av grøfta og inn på landeveien igjen. Nedstemthet, oppgitthet og den snikende bitterheten er borte. Dere har gitt meg håp og gnist igjen. Takk, alle sammen!

***Noen har svart at de er fattige studenter for tiden og ikke har råd til å hjelpe meg, selv om de gjerne skulle ha gjort det. De har i stedet delt ut trøstende ord og klemmer. Jeg er glad for det også.

***Jeg sendte ut temmelig nøyaktig 300 meldinger. De fleste har svart ved ikke å svare, verken på den ene eller andre måten. Det er også et svar.

***Noen få har reagert negativt. Det vil si to.

Én mener at jeg burde ha tenkt meg om to ganger før jeg sendte ut et slikt brev til (fattige) studenter. Vel, jeg har tenkt meg om mer enn to ganger før jeg sendte meldingen min. Jeg skriver såpass mye i såpass mange settinger at jeg vet at det er lurt. Det går jo an å sende spørsmålet i retur. Har hun tenkt seg om? FOr jeg ser jo på Facebooksiden hennes at hun har råd til det flotteste innen mobiltelefon, ganke mye vin og ganske mye reising. Hun er ikke fattigere enn at hun i nokså høy grad har råd til å velge hva hun vil bruke pengene sine på. Mange andre studenter jeg har henvendt meg til, har valgt å sende meg både 50, 100 og 200 kroner.

Én mener at siden jeg bor i verdens rikeste land, blir det jeg har skrevet for selvsentrert. Han mener at jeg heller burde tenkt på de fattige i Afrika. Vel, jeg gjør det også. Jeg synes ikke det trenger å være noen motsetning her. For verken han eller jeg er så prektige at vi helt vil gi slipp på de godene vi har her i vår vestlige verden. Og da trenger vi ikke å late som det heller! Jeg ser jo for øvrig på Facebooksiden hans at han har tenkt å sette kursen mot Cuba og røyke sigarer så fort juleferien kommer… Han skriver også at han kjenner han en mann som har mistet foten i Afghanistan. Han har ikke fått hjelp av NAV. Moralen ser ut til å være at da bør ikke jeg få det heller…

Jeg er dypt uenig i den måten å tenke på. NAV har gjort mye bra for mange, og er på mange måter et solid sikkerhetsnett. Av og til svikter det, slik det har gjort i min sak. Det er grenser for hvor lenge jeg finner det hensiktsmessig å stange hodet i NAV-veggen. Det er ikke konstruktivt. Det er bare vondt. Det var da jeg tenkte jeg ville finne ut hvor sosiale sosiale medier egentlig er. Et sosialt medium er jo i sitt vesen en dele-kultur. Man deler opplysninger og oppmuntringer og selvskryt, blant annet. Folk markedsfører seg selv, og investerer i andre. Man samler inn sosial kred. Men kan man også samle inn cash, til seg selv?

Jeg har i flere år brukt Facebook til å kjempe for andre. Jeg har brukt Facebook til å samle inn penger til foreldreløse jenter i Tanzania. Og mon tro om det ikke er der denne historien starter?

Jeg dro dit for å være med å bygge opp et barnehjem for foreldreløse jenter. Jeg kom hjem med følelsen av å ha gjort noe godt, -og jeg kom hjem med tuberkulose. Den slo ut i full blomst sist vinter.

Jeg ble sykmeldt ganske lenge. Jeg fylte ut sykemeldinger og fikk lønn fra jobben som vanlig. Når det ble sommer, altså veldig lenge etterpå, fikk jeg brev fra NAV der det sto at jeg ikke hadde rett på disse pengene likevel.

Det er nemlig sånn at siden jeg også har en kronisk sykdom så har jeg noen år mottatt en attføringsstønad fra NAV. 50% av tiden min bruker jeg på et studium for å omskolere meg. Dette er altså støttet av NAV, men jeg trodde ikke at støtten som jeg får til denne halvparten av tida mi, skulle virke inn på den andre halvparten av tida mi, den tida jeg bruker til å jobbe på en vgs. Men NAV har en regel som sier at dersom man mottar denne form for støtte, anses man ikke som helt arbeidsfør. Dermed har jeg heller ikke opptjeningsrett til sykepenger. Altså: Fordi jeg får støtte til studier i en del av livet mitt, så kan jeg ikke bli syk i en annen del av livet mitt. Fordi jeg har en kronisk sykdom i bånn, så får jeg ikke lov til å pådra meg smittsomme sykdommer i tillegg. Det synes jeg var svært urimelig.

Det blir litt som om NAV synes jeg har vært uskikkelig og uordentlig fordi jeg har pådratt meg tuberkulose. Det skal de straffe meg for ved å påføre meg et økonomisk tap på 22 000 kroner.

Jeg blir arg. Jeg føler meg urettferdig behandlet i en himmelhøy potens. Jeg har hatt uflaks og måttet slite med mye sykdom i mitt liv. Men jeg står på, hardt, og gjør en drivende god jobb. Jeg har også fått til å ta en solid utdannelse. Siden sykdommene som har rammet meg, ikke har tillatt meg å jobbe fullt, taper jeg mye penger hvert år. Jeg har godtatt det. jeg har vært glad for at man i Norge, i motsetning til mange andre land, tross alt får en trygd.

Denne gangen er det likevel helt annerledes. NAV gir meg rett og slett ikke lov til å bli syk i jobbdelen av livet mitt, fordi de de gir meg en viss støtte til studielivet mitt. Jeg føler meg nærmest ranet for 22 000 kroner.

For ikke å bli for frustrert og forbistra, – hvor kunne jeg søke hjelp? For meg er det nemlig ikke noe alternativ å mure denslags vonde følelser inne i meg selv. Å bite smerten i seg og liksom skulle klare seg selv, hva er det godt for? Som regel ender det med bitterhet. Nei, jeg tenkte heller at jeg kunne søke hjelp hos venner. Og etter å ha tenkt meg om, både to og tre ganger, har jeg kommet fram til at Facebook-venner, faktisk er nettopp det, – venner.

Det går selvsagt ikke an å ha 300 bestevenner. Likevel går det an å tenke på alle facebook-venner som venner. Kanskje får vi sortert dem litt bedre om vi trekker Aristoteles opp av hatten. Han kategoriserte venner slik: Nyttevenner, lystvenner og gode venner. De to første vennekategoriene er venner som er venner fordi de får et spesifikt utbytte av det. Enten har de nytte av hverandre, eller de kan underholde hverandre. Når det gjelder gode venner, er man ikke ute etter å hente ut noe spesielt. Man er bare sammen fordi man liker hverandre.

Derfor har det faktisk vært verst å spørre min beste venner om økonomisk hjelp.

En annen vennskapsforsker, Alberoni, har sagt det sånn:

Venn er den som, hver gang, gjør at vi skimter målet, og hun går sammen med oss et stykke på veien til det målet.

Jeg tenkte slik at dersom mange nok venner ga en liten respons hver, så kunne man i en delingens og en fellesskapets ånd ta knekken på en urettferdighet. Jeg kunne nå målet mitt ved at mang venner gikk sammen med meg, hver sin lille bit.

Jeg tror faktisk fortsatt på at det er slik at mange synes det er godt å få lov til å være med på det. Det kan være godt å være med og gi.

En av de aller fineste kommentarene jeg fikk, var denne:

«Jeg gir 50. Som fattig student er det alt jeg har råd til, men det er 50 kroner mer enn ingenting. Fordi jeg tror på rettferdighet pluss at du har vært den mest inspirerende læreren jeg noen gang har hatt. Jeg husker enda, etter 4 år, verdens 11 minste land i stigende rekkefølge.»

Hun ville være med på aksjonen, i rettferdighetens navn. Og hun har forstått at det er bedre å gi litt enn ingenting. Og hun gir meg noe nå når jeg spør henne om det, fordi jeg har gitt henne noe før. Vi har både nytte og glede av hverandre. Dermed synes jeg hun har fått tak i essensen av det jeg ville.

Hva er en Facebook-venn så verdt? Mer enn kroner og øre. FB-vennen kan gi deg nytte og hygge på mange vis. Det er nyttig og gledelig for deg at noen trykker «Like» når statusen din forteller at du har bakt 200 muffins, ikke sant? Og det er til nytte, og kanskje glede, for deg at du trykker «Like» nå og da også.

Jeg tror ikke jeg har skapt en ny trend. Jeg tror ikke det blir direkte vanlig å sette igang kronerullinger til inntekt for seg selv. Det er ikke noe folk vil finne på å gjøre med «jevne mellomrom». Men nå og da, en gang eller to i livet, hvis du har stanget hodet mot en knallhard vegg lenge nok, da synes jeg denne muligheten er verdt å prøve.

Jeg skriver en bok som, kanskje, skal hete ”Slik slipper lyset inn”. Den skal handle om hva det vil si å være menneske. Naturlig da å ha med et kapittel om vennskap. Jeg skriver et sted der at: ”Det finnes ingen sterkere erklæring om håp og tro enn å være noens venn.” Det var med håp og tro jeg startet min facebookvennaksjon.

Det er med håp og tro, en ikke fullt så slunken konto, og hevet hode jeg går ut av den.

Read Full Post »

ET KAV MED NAV, EN BØNN OM LØNN

Vissen lønn.
(Bildet er tatt av Toobydoo og er hentet fra Flickr)

I vinter var jeg langtidssykmeldt. Etter å ha vært i Tanzania for noen år siden, fikk jeg et utbrudd av tuberkulose. Intet mindre!

Fordi NAV har noen spesialbestemmelser (ganske mange, egentlig) fikk jeg nylig beskjed om at jeg ikke hadde rett på sykepenger. Fordi jeg en periode har mottatt en liten støtte til omskolering, regnes jeg som konstant syk (!!!). På den bakgrunn mener NAV at jeg har «brukt opp» sykepengeretten min. De klarer ikke å skille mellom den delen av tiden min jeg bruker på studier (50%) og den tiden jeg bruker på jobb (50%). Siden jeg får støtte til studiedelen, kan jeg ikke bli syk i jobbdelen. Hvor er logikken?

Den som får attføringsstønad til studier, må for all del ikke bli syk på jobben!!!

Siden jeg var så uheldig, eller uskikkelig, jeg vet ikke helt hvordan NAV tenker, at jeg pådro meg tuberkulose, fikk jeg beskjed om å betale tilbake 22 000 kroner!

Jeg har klaget, men jeg kommer ingen vei.

Dermed er resultatet altså at jeg bare hadde rett på en svært lusen støtte mens jeg lå på sykehus, og i rekonvalesensperioden. I forhold til ordinære sykepenger, som jeg burde ha fått, tapte jeg 22 000 kroner.

Dette oppleves dypt urettferdig. Jeg har ikke akkurat noen skyhøy inntekt fra før. Det blir stridt å skulle betale tilbake så mye.

Bli med å ta innersvingen på NAV. Hvis alle mine facebook-kontakter, og alle mine blogglesere, kan bidra med et sted mellom 50 og 100 kroner, så kan felleskapets ånd ta knekken på NAVs lite åndfulle bestemmelser.

Jeg blir dypt takknemlig om du vil sende et lite bidrag til kontoen min, slik at jeg ikke trenger å sove dårlig og bekymre meg for lån og avdrag.

Kontonummer: 9710 40 58594

Read Full Post »