Hvordan kan en norsklærer tro at hun kan skille mellom 3/4, 4/3, 3 +, 4 – og 4 på en stil? Hvordan kan hun ha så høye tanker om seg selv som tekstvurderer? For hun sitter vel ikke med noen fasit akkurat? Det kan være vanskelig nok å bedømme om stilen er verdt karakteren 3 eller karakteren 4, og så mener hun seg altså kompetent nok til å operere med alle disse gradene? Det er på grensen til å være arrogant.
Slike kvasikarakterer har også vært brukt som et redskap til å holde elevene nede. Lærere ser «tendenser». På begynnelsen av året fikk man kanskje 4 på en stil. Neste gang ble det 3/4. Altså en fallende tendens. Slik kan lærere hvis de vil, og det er det en hel del som vil, bruke kvasikarakterene til manipulering. Det er lett å se en fallende tendens hos elever man ikke liker så godt.
Det står ikke noe sted at lærere har lov til å gi slike kvasikarakterer. De har ingen hjemmel for å gjøre det. De har aldri hatt det. Det er bare en praksis som har utviklet seg. Det er bare lærerne som har tatt seg til rette. Hva skal man kalle slikt? Hva slags orden og oppførselskarakter kvalifiserer dette til?
Nå uttrykkes det eksplisitt fra Utdanningsdirektoratet at slike karakterer skal bli forbudt. Jeg tror vi vil høre et hjerteskjærende ramaskrik fra lærerstanden. Men hvorfor det egentlig? Er det elevenes ve og vel, eller sin egen bedagelighet, de tenker mest på? Her et eksempel på en klassisk lærerreaksjon: Utdanningsdirektoratet gjør dette bare fordi de er slemme og dumme. Vi lærere har som vanlig gjort alt riktig. Elevene er så glade for å få 3 – at det bare er tull å prøve noe nytt. La oss gjøre som vi alltid har gjort!
La oss håpe at vi ser en stigende tendens blant lærere. La oss håpe at karaktergivingen blir litt mindre urettferdig enn før. La oss håpe at lærerne blir litt mer profesjonelle vurderere, og ikke bare gjør slik som lærerne de selv hadde en gang i tiden gjorde. La oss gi lærerne en sjanse til før vi stryker dem i orden og oppførsel.
Kjetils faglitterære blogg 