Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2013

(En versjon av denne bloggposten har stått på trykk som kronikk i Bergens Tidende)

Hvordan kan noen i fullt alvor tro at det er mulig å ha så god oversikt over et annet menneskes liv at det går an å sette en rettferdig karakter på dette medmenneskets orden og atferd?

Jeg har selv har mange ganger vært med å sette karakterer i orden og atferd. Jeg liker disse snurrige karaktermøtene dårlig. Ikke sjelden har jeg vært i forhandlinger om elevers atferdskarakterer. Er atferden til eleven god, nokså god eller lite god? Ja, det har med mye annet enn elevens indre å gjøre.

Hva slags karakterer eleven får, kan bestemmes av hvilken skole han går på, valgt studieretning og lærerne han utsettes for. Ganske mange lærere er så uordentlige at de ”glemmer” å sette anmerkninger på sine elever. Andre lærere er ordensmennesker av rang. Det hele blir altfor tilfeldig i en så alvorlig sak. Vi mennesker mangler forutsetninger for å behandle hverandre slik.

Forutsetninger, ja. I forskrift til opplæringslova står det at man skal ta hensyn til elevenes forutsetninger. Noen elever er flinke til å skaffe seg papirer på at de har en eller annen slags forutsetning eller diagnose som skal tas hensyn til. Andre kan ha minst like trøblete bakgrunn, som helt sikkert kunne vært diagnostisert og attestert. Hva hvis eleven ikke har forutsetninger til å dokumentere sine sviktende forutsetninger? Da sitter de der, med skjegget og en mindre god atferdskarakter i postkassa.

Allerede i 2002 gikk professor Terje Ogden ved Senter for klinisk psykologisk forskning ut og sa at disse karakterene er meningsløse.

– En elev som ikke passer inn på skolen, kan klare seg utmerket i arbeidslivet. Det har vi sett flere eksempler på, sier Ogden, og presiserer at skolene legger opp til en viss type atferd som elevene må innrette seg etter.

På forbløffende vis går mange fra å være en uordentlig-stemplet elev til å bli en engasjert og dyktig ansatt med upåklagelig orden. Hva har skjedd? Er det magi? Eller må skolene gå litt i seg selv og spørre om de kan ha vært medvirkende årsak til at eleven ble oppfattet som uordentlig? Heldigvis er mange arbeidsgivere klar over at verden og tiden og eleven kan ha beveget og utviklet seg siden eleven gikk på skole og legger ikke vekt på en ordenskarakter som er foreldet nærmest i det den er satt.

Selv mener jeg at hele systemet med anmerkninger, som ordenskarakteren bygges på, står til lite godt. Jeg kan ikke se at det rommer noe nyttig eller kommer noe godt ut av det. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for å anmerke sårbare ungdommer? Også her tror jeg det hjelper mye mer med et klapp på skuldra enn et tupp i rævva. Det er bare et par ryggvirvler, og et hav, som skiller.

Skulle liksom ungdommene skjerpe seg når de får anmerkninger? Noen gjør det kanskje. Av frykt. Jeg nekter å bruke frykt som del av min pedagogiske virksomhet. Man kan sette seg i skrekk, men det går ikke an å sette seg i respekt. Respekt oppnås på andre måter.

Thomas Nordahl har pekt på at lærerens organisering av undervisningen kan være en opprettholdende faktor for problematferd. Hvis eleven gruer seg til timene, eller kjeder seg i dem, kan uheldig oppførsel oppstå. Det er urimelig å bare straffe eleven for dette. Det handler om interaksjon.

Ungdommer, som andre folk, søker alltid en mening med det de gjør. Det gjelder å få tak i den. For den kan være en viktig årsak til at eleven kommer for sent til tilmen, har “glemt” boka, eller har såkalt “ugyldig” fravær.
Det kan være mange grunner til at elever ikke så lett oppgir den virkelige grunnen til sin oppførsel. Det påhviler enhver lærer et stort ansvar til å se bak fasaden. Der kan det gjemme seg store floker som det er umulig å sette karakter på.

Jeg vil også spørre: Hvorfor akkurat orden og oppførsel? Hvorfor er det ikke egne karakterer også i virketrang, kreativitet og pågangsmot, for å nevne noe?

På bakgrunn av disse kjetterske tankene var det jeg tok kontakt med Nasjonalt senter for læringsmiljø og adferdsforskning. Jeg stilte spørsmålet: Er det virkelig mulig å sette en rettferdig karakter på et medmenneskes atferd?

Svaret jeg fikk var tankevekkende:

“Et mulig utgangspunkt er jo å lure på hvordan behovet for å gi karakterer til andre menneskers atferd oppstår. Det ser ut til at etterspørselen etter å få tildelt karakter på egen atferd ikke er tilsvarende påtrengende. Heller ikke blant dem som vil putte oppførselskarakter på andre.

(…) Mange dyktige lærere har bidratt til at barn har funnet seg bedre til rette blant voksne og sine medelever. Ingen av de lærerne jeg har møtt har lyktes med dette gjennom å gi karakterer på sine elevers atferd.

(…) Det er et grunnleggende etisk spørsmål om karaktersetting er en tilstrekkelig anstendig tilbakemeldingsform på barns oppførsel. Den kan synes å være lite sofistikert. En risikerer samtidig ikke å ta tilstrekkelig høyde for at barns atferd også har et rasjonale.

Utfordringen er at barns perspektiv er noe man erverver seg gjennom tillitt og gode samtaler. Karaktersetting kan derfor fort bli forhastet og, i verste fall, hasardiøs. Samtidig er instrumentell karaktersetting ikke effektiv med tanke på reell atferdsendring.

Så oppsummert, læreres positive atferd og evne til relasjonsbygging er en langt mer egnet vei å gå enn å distribuere tallverdier etter en fastsatt skala.”

Min konklusjon blir: Et lærer-elev-forhold er først og fremst et menneske-menneske-forhold. Der kan vi ikke holde på å sette anmerkninger og ordenskarakterer på hverandre.

Reklamer

Read Full Post »

En dialog jeg hadde med Leo, min gutt på 5 år, under leggestunden i kveld:

Leo (5 år): Pappa, hvem er du når jeg blir oldefar?
Jeg: Da er jeg død.
Leo: Åja.
Jeg: Det er veldig lenge til.
Leo: Hva da?
Jeg: Det er veldig lenge til du blir oldefar. Da er du veldig gammel.
Leo: Det er veldig lenge til du blir død også.
Jeg: Ja, det tror jeg.

Så sovnet Leo, mens jeg ble værende i rommet og tenke…

Read Full Post »

Lokasjon: Bussholdeplass
Drama: Det kommer en dame inn fra høyre. Det kommer en dame inn fra venstre. De kjenner hverandre ikke fra før. De setter seg på samme benk.
De som er med: Ada (85) og Berit (80)

Det begynte litt sånn klisjé da de to damene kom i snakk. «Du verden for et skiftende vær vi har hatt i sommer.» sa den ene til den andre. Tenk om vi litt oftere kunne byttet ut ordet «vær» med «liv». «Du verden som livet har skiftet i sommer.» Nå var det jo forsåvidt slik de la an den videre samtalen. De snakket om livet. Jeg observerte. Her er et forsøk på en slags oppsummering.

Ada (85): Ikke-røyker. Trimmet mye. Dårlig helse. Dårlig til å lytte. Snakket helst om seg og sitt. Bekymret for framtiden.

Berit (80): Røyker. Trimmet lite. God helse. God til å lytte. Stilte spørsmål. Åpen. Ubekymret for framtiden.

Da Berit (80) fortalte at hun hadde vært alene siden hun var 51 år, responderte Ada (85) med å si at hun selv hadde vært heldig som hadde vært gift i 60 år. Altså: Seg og sitt. Ikke ETT medfølende ord til Berit.

Hvordan går det an å bli så (….), ja, la meg si det rett ut: FORSTOKKA.

Moral: Noen gamle damer er skikkelig kloke. De har akkumulert erfaring og visdom gjennom mange år. Andre gamle damer er skikkelig forstokka, egoistiske og bitre. Alt dette har de samlet på gjennom mange år og til slutt blitt gjennomsyra og gjennomsure av det.

Read Full Post »

Det bruker ikke gå lang tid mellom hver gang en eller annen, med stor tyngde og patos, fyrer av denne banaliteten: Tiden kommer.

Med en mine som forteller at det nærmest er de personlig som har avlurt tiden dens hemmelighet og innerste vesen, serverer de oss andre det vi med tid og stunder har hørt et utall ganger før, fra alle bauer og kanter: Tiden kommer.

Akkurat som om de vet alt om tiden, – kanskje verdens mest innfløkte filosofiske spørsmål. Akkurat som om de har tatt innersvingen på tiden og kan slå fast at tiden kommer, mer eller mindre underforstått: Den går ikke.

Javel. Hvis det virkelig er så viktig at tiden kommer, – hvor kommer den fra? Skal den ikke videre? Skal den ikke gå? Skal den bli både til lunsj, kaffe, middag og kvelds? Hvorfor velger den å stoppe akkurat hos deg og ditt? Er det ikke med tiden som med slekt og venner, – de kommer og går litt…

Og hva i all verden er tid? Er det noen av disse tidenkommerne som kan svare meg på det eller kommer de til kort da?

Jeg har forsøkt å skrive mer inngående om hva tid er i denne nyttårstalen.

Kanskje er ikke engang tid det mest interessante å stoppe opp ved. Kanskje det er tiden som er, før den går, etter at den har kommet, akkurat mens den er, nemlig i øyeblikket, det har mest for seg å dykke inn i.

Øyeblikk. Nå snakker vi ikke om tid lenger. Øyeblikket kan ikke måles. Et øyeblink kan kanskje det, men ikke øyeblikket. Jeg har hentet fram tid nok til å finne dette Kierkegaard-sitatet:

Øyeblikket er ikke egentlig tidens, men evighetens atom. Det er evighetens første refleks i tiden, dens første forsøk på liksom å stanse tiden.

Evigheten reflekteres i øyeblikket. Da må det ha noe med nærvær å gjøre.Paradoksalt nok er mange av de ivrigste forkjemperne for «å leve i nuet» ikke særlig nærværende. De er tvert imot rastløse. Alltid er de underveis og aldri rekker de helt frem.

Å være nærværende i øyeblikket og å leve rastløst i nuet er to vidt forskjellige ting.

Presten, radiostemmen, foredragsholderen og medmennesket Tomas Sjödin har noen kloke tanker og formuleringer om øyeblikket. jeg har silt ut følgende:

** Øyeblikket har å gjøre med at man ikke er istand til å planlegge og regne ut alt.

** Øyeblikket kan man ikke holde fast, bare glede seg over det. Og tenke tilbake på det.

** Blir man fristet til å fryse fast eller forlenge øyeblikket bedrar man seg selv og går glipp av øyeblikkets sjarm.

** Øyeblikk som blir lagt til øyeblikk danner etter hvert et møsnter. mer som en historie enn som et kart.

** Øyeblikket har også å gjøre med vårt syn. Med betraktningen. Det er øyet som er aktivt.

** Øyeblikket er slett ikke bare et kort tidsrom. Øyeblikket er fremfor alt synet. Blikket og betraktningen. hva vi fester oss ved.

** Det overbelastede øyet, øyet som lever i panikk for ikke å få se alt, være med på alt, lese alt, for dette øyet glipper stadig øyeblikket.

** Øyeblikkets poeng kan være den korte tiden da øyet er lukket. Forutsetningen for det indre blikket. Mysteriet åpner seg i øyeblikket.

Read Full Post »