Livsviktige UNITAID

En av de heldige som har fått hjelp av UNITAID. ALLE fortjener denne gode hjelpen.

Hvert minutt dør en kvinne i fødselsrelaterte komplikasjoner. De aller fleste i Afrika, og de aller fleste helt unødvendig. Hvert tredje sekund dør et barn av sykdommer som malaria, HIV/AIDS og tuberkulose. Dette er sykdommer menneskeheten har lært seg å behandle.

Tør vi møte «problemet» face to face? Tør vi møte barna face to face? Tør vi møte oss selv face to face?

Hva gjør vi da? Ser en annen vei fordi det blir for overveldende? Eller tar vi tak i problemkomplekset ved å forsøke å tenke innovativt? Det er det siste UNITAID har gjort. UNITAID er en veldedig organisasjon med sterk tilknytning til Verdens helseorganisasjon. De jobber hovedsaklig med: 1. Å skaffe den beste og nyeste medisinen til verdens fattigste. 2. Å skreddersy medisiner slik at de passer til barn. ( Passe doser, ikke for vond smak osv.) 3. Å skreddersy medisiner slik at de passer i tropiske strøk. (Mindre behov for kjølig lagring osv.) 4. Å presse prisene på medisiner ned slik at de blir tilgjengelig for flere. 5. Å opprette en Medicines Patent Pool slik at patenter kan frigjøres. 6. De har konsentrert seg om sykdommene malaria, tuberkulose og HIV/AIDS. Dette er hva reklamebransjen kaller «hårete mål», men i UNITAID tror man fullt og fast på at det er mulig. Legg merke til at det er superlativsformen som brukes i punkt 1. Ikke bare skal de fattigste få «god og ny» medisin. De skal få «den beste og nyeste». Sånn som oss. Det er det eneste rettferdige, mener UNITAID. Og det er fullt mulig å realisere også. Hvordan? UNITAID har siden starten i 2006 samlet inn drøyt 14.5 milliarder kroner. Det meste av dette har UNITAID fått inn gjennom mikroskatter på flybilletter. Hver enkelt reisende merker så å si ingenting, men til sammen blir det store summer. Det er med denne type innovativ finansiering UNITAID mener vi kan komme svært mye elendighet, sykdom og nød til livs. Ordningen kan utvides. Mikroskatter kan legges på all slags produkter egentlig. Tenk bare hva som kan skje dersom vi kan legge mikroskatter på all slags finansieringstransaksjoner. Finans-skatt er under full utprøving mange steder, med gode resultater. Dessverre stritter en kynisk finansverden imot. De som har aller mest vil ikke være med å berge de som har aller minst. *** UNITAID tenker godt. Det er slik vi må berge verden. *** Finanshaiene tenker dårlig. Deres måte å tenke på er direkte farlig og vil til syvende og sist slå tilbake på dem selv og hele den vestlige verden. Bildetekst: En av verdens mektige menn bryr seg om et forsvarløst, for tidlig født barn. Makt med bakkekontakt gir resulater. UNITAIDs leder heter Philippe Douste Blazy. Han er også spesialrådgiver i FN og har tidligere vært utenriksminister i Frankrike. Han har uttalt at det vil være en utenrikspolitisk risiko ikke å bidra mer til utvikling i fattige land.

Philippe Douste-Blazy og Kjetil Dybvik i Kamerun.

Jeg har vært så heldig å få møte Douste Blazy, både på Stortinget i Norge, og som journalist på reportasjereiser til Kamerun og Liberia. En av de viktigste tekstene jeg noen gang har skrevet er dette portrettintervjuet med Douste Blazy. Det heter «Verdensbalansen på spill». Ta deg tid til å lese teksten og lær mer mellom forholdet makt – bakkekontakt.

På reportasjereise til Kamerun med UNITAID.

Til slutt er det naturlig å spørre hva du kan gjøre. – Du kan fortsette å late som ingenting. At så mange barn og kvinner dør helt unødvendig har ingenting med deg å gjøre. – Du kan gå inn på UNITAIDS Facebook-side og trykke liker. På den måten kan du utyrykke støtte til ideen om at alle mennesker i utgangspunktet er like mye verdt. – Du kan gi pengestøtte gjennom UNITAIDS partner UNICEF. På mine reiser i Afrika har jeg sett UNICEF drive veldig mye godt arbeid. Du kan lett gi din støtte ved å trykke her. Hvorfor ikke redde et liv nettopp i dag?

Reklame

Read Full Post »

Vi er alle flyktninger!

Dette sto på trykk som leserinnlegg i Sandefjords Blad i dag:

Det er forskjellig hva vi flykter fra, – og til.

Mange flykter fra seg selv, til alkoholmisbruk.

Mange flykter fra seg selv, til sneversyn og ekstremegoisme. De går fra å være seg selv, til å være seg selv nok.

Mange flykter fra seg selv, til kjøpesentre og forsøk på selvbekreftelse gjennom shopping.

Mange flykter fra seg selv, gjennom hektisk aktivitet. Når døden kommer, har de gjort mye, tenkt lite og dermed, når de tenker etter for alvor, tok kanskje aktiviteten deres en helt feil retning.

Mange flykter fra naturen og miljøet, alt de er avhengig av, og inn i en teknologisk liksomverden.

Mange flykter fra medmenneskelig ansvar.

Så har vi de som flykter fra krig, vold og forfølgelse. På verdensbasis finnes ifølge Flytktningehjelpen 42.5 millioner flyktninger. Det er mennesker som har mistet alt. Hver eneste en av disse er et medmenneske av kjøtt og blod, sjel og ånd. De er ikke et nummer. De er fullverdige mennesker. Nå trenger de vår hjelp. Jeg forstår like godt som noen annen at vi ikke kan hjelpe alle sammen i Norge eller Sandefjord. At vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke kan hjelpe noen, slik det av og til kan se ut når de som er redd for innvandrere deltar i debatten. Spørsmålet er: Når verden er som den er, skulle det ikke være mulig å heller hjelpe litt fler enn litt færre enn det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anbefaler? Det er ikke uten betydning om vi hjelper 10, 20 eller 45 medmennesker i nød. Det er gjerne et spørsmål om liv eller død. 45 er ikke akkurat noe for mye det heller. For ikke lenge siden var jeg i Liberia. Det er et lutfattig land. Likevel har de tatt imot 180 000 flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. De har kanskje ikke så mye annet enn hjertevarme å gi flyktningene, men det er jo faktisk ikke så rent lite.

Politikere fra Høyre og FRP her i Sandefjord har dessverre fått for vane å satse på å hjelpe færrest mulig. Det sier noe om det provinsielle og egosentriske ved Sandefjord. Det er smålig og urettferdig. Det blir ikke bedre av at de som støtter en slik politik, skinnhellig nok, prøver å gi politikken et skinn av menneskelighet ved å si at før vi kan hjelpe mange, så må vi hjelpe de få vi tar imot skikkelig. Her aner jeg ugler i mosen og vikarierende motiver. For hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor legges det ikke større vekt på å utarbeide programmer, modeller og løsninger som faktisk vil hjelpe flyktningene til å finne sin plass i et nytt land og i vår by? Ja, hva har egentlig helt konkret blitt gjort her? Politikerne er langt ivrigere til å fortelle oss hvor kostbare og problematiske flyktningene er. Hvis de virkelig er så opptatt av å ta imot flyktninger på en ordentlig måte, hvorfor taler de ikke oftere om hvilken ressurs de kan være for byen?

For meg er det mer enn betenkelig at flyktningepoltikk skal avgjøres av politikere som sitter på sine kjepphøye hester, i et lite land mot det kjepphøye nord og soper inn sine, i et globalt perspektiv, ultra-fete lønninger. Ingen slike avgjørelser burde tas uten at minst én blant beslutningstakerne har vært i en flyktningeleir.

Det er ikke uproblematisk å ta imot flyktninger. Men istedet for å nærmest avvise hele problemstillingen, bør vi stå sammen om å finne best mulig løsninger for flest mulig. Hva om hele byen gikk samen i en idédugnad for å utvikle gode tiltak?

Jeg velger å slutte mitt innspill med et sitat fra boka «Veier til visdom» av Stefan Einhorn:

“Å være en passiv tilskuer når et menneske har det vondt, er ikke like ondskapsfullt som å bidra til vedkommendes lidelse, men nesten.”

Read Full Post »