FAGLOGG FOR KJETIL DYBVIK
Ivo de Figueiredos idealleser er en 17-åring.[i] Erik Tunstad ser for seg en interessert 13-åring.[ii] Nils Christie vil at jeg skal skrive til tanta mi. I boka «Skrive for å lære» fortelles jeg at det er lurt å «dreie takene bort fra sensor og over på mer stimulerende mottakere» (Dysthe et al 2000:81).
I alle tilfelle skal fagloggen være en kritisk refleksjon over hvordan egen skriving er blitt influert av hva jeg har lært i studiet. Det er videre et krav at fagloggen bruker eksamensmappa med sjangeroppgaver aktivt. Derfor vil jeg la de tre tekstene jeg selv har skrevet, en selvbiografi, en reiseskildring og en populærvitenskaplig artikkel, danne strukturen i denne loggen.
SELVBIOGRAFI OM MEG SOM FAGPERSON
Biografiske tekster er i sannhet et problemområde. Kan et liv få plass mellom to permer, på noen skarve ark eller på et nettsted? «Alt er utvalg, farget av min hukommelse og mine erindringer,» sier Erling Kittelsen.[iii]
Det er i prinsippet umulig å rekonstruere et liv i en tekst. Det selvbiografen gjør er å konstruere. Vi kan bruke en annen metafor også. Selvbiografen pusler ikke sammen et puslespill. Til det er for mange av brikkene borte. Han tar de bitene han tross alt har, velger blant dem og setter dem sammen til en mosaikk. Han skaper et estetisk produkt. Altfor lenge har biografiske tekster bare blitt lest som tekster om noen. De er også tekster skrevet av noen. Denne «noen» blir nødvendigvis en fortolker, og det er her biografien blir interessant; i møte mellom biografen og den biograferte.
I en autobiografi er det et sammenfall mellom forfatter, forteller og hovedperson. Iallfall delvis. Man ser tilbake fra nåtiden. Den som skriver er kanskje 60 år. Hun er eldre, klokere får vi tro, og kanskje også en annen person enn den 10-åringen hun skriver om?
At jeg har lest Waltons Skaff deg eit liv, Egelands Hvem bestemmer over livet og Åmås’ teoridel i Mitt liv var draum, har utvilsomt bidratt til utformingen av min tekst. Det ser jeg lettest når jeg ser på selvbiografier jeg har skrevet i tidligere år. Som norsklærer har jeg et par ganger forsøkt meg på selvbiografier, ment som eksempler for elevene mine. Nå ser jeg at de slett ikke er eksemplariske. Til det har jeg vært altfor opptatt av å få livet mitt til å gå opp.
Inspirert av Waltons bok, har det fremste debatt-temaet på masterstudentenes fellesblogg, vært kronologi.[iv] Kronologi er problematisk blant annet fordi den legger skjul på konstruksjonen sin «ved å gi inntrykk av å bestå av ei naturleg, logisk og aksiomatisk slutningsrekkje.» (Walton 2008: 62) Dette strider mot Waltons fremste krav til den modernistiske biografi. Den må nettopp blottstille konstruksjonen sin (ibid, side 81).
Min selvbiografi denne gangen har en huskomposisjon. Man snekrer tekster. Man snekrer hus. Med dette grepet ønsker jeg å gjøre oppmerksom på at teksten min nettopp er en tekst, en konstruksjon. På denne måten kan jeg gjøre det, uten hele tiden å måtte avbryte den løpende teksten med metakommentarer. Jeg har ikke villet skrive en metaspråklig metodologisk biografi, som Åmås.[v] Et annet alternativ jeg kunne ha valgt, er det Hans Olav Lahlum omtaler som en totempobiografi.[vi] Lahlum er ellers selverklært positivist og avviker mye fra Walton.
I første del skriver jeg på nynorsk. Det er et signal om at jeg ikke er helt meg selv. Kanskje vil jeg heller aldri bli det i denne teksten? Teksten struktureres etter titlene Då eg ikkje heldt meg på matta, Yttermatta, Døra og Innermatta. Jeg har altså bare brukt inngangspartiet.[vii] Eksistensiell krise er å ta i, men arbeidet med selvbiografien var tøft. Jeg fant noen nye rom i meg selv. Siden oppgaven var å tilpasse teksten mitt nettsted og lesere jeg kunne forvente å finne der, tok jeg via nettes muligheter kontakt med mange gamle elever. Jeg spurte om deres syn på meg som lærer. De aller fleste var svært fornøyde. Én klasse var veldig misfornøyd. Dette fikk bred plass i førsteutkastet mitt. Etter råd fra skrivegruppa og andre lesere, har jeg i endelig versjon kuttet det helt ut. Det har med representativitet å gjøre. (Walton, side 265). Historien krevde for mye plass i mitt format, som var 15 000 tegn. I en hel bok om mitt faglige liv, ville den hørt med.[viii] I motstrid med råd fra skrivegruppa, valgte jeg å holde på brodden mot mine kolleger, dog noe moderert. Jeg har hatt usedvanlig god kontakt med mine elever og litt for mange stridigheter med kolleger. Det er det som er representativt.
Walton kan bli vel skeptisk i sitt syn på om sambandslinjer og sammenhenger i det hele tatt finnes. Livet er ikke bare punktnedslag og brudd.[ix]
Neste gang jeg skriver selvbiografi, blir den sikkert annerledes. Der lover jeg å gjøre som Aylar. Hun har sagt at hun i sin biografi vil være mer naken enn noen gang.
REISESKILDRING
Ved å skrive om en nordmanns reise til et land ved Ekvator, plasserer jeg meg i en tradisjon. «Området rundt ekvator blei reiseskildringa sin idyll: Ingen andre stader gjer naturen større inntrykk i all si storheit, ingen andre stader snakkar den til oss med slik ei kraft, skreiv den tyske reisaren Alexander von Humboldt. (Grepstad 1997: 292)
Kjartan Fløgstad viderefører tradisjonen med sin Hotel Tropicana. At det finnes en slik tradisjon kan ha vært med å påvirke mitt valg av reisemål, og også min måte å skrive på. En som skriver reiseskildring fra Afrika, må forholde seg til det utvidede orientalisme-begrep. Om jeg ikke akkurat har demonisert, så har jeg ikke kommet unna eksotiseringer. Det er så å si ikke mulig å unngå å gjøre dette, man må bare være klar over at det er det man gjør.[x] I ett av reisebrevene jeg skrev under selve turen, skrev jeg ting som:
«Det har slått meg hvordan tanzanianerne beveger seg grasiøst og meget sakte til fots, og hvordan de beveger seg busete og styggfort i buss/bil. (…) Menneskene vi møter i Ilula er til å spise opp. Og nå mener jeg selvsagt ikke i bokstavelig forstand. Kannibalisme og den slags styggedom er ikke noen del av dette vakre landet lenger, og jeg hadde ikke tenkt jeg skulle innføre tradisjonen igjen. Nei, hva jeg prøver å si er at de er så gode! Folk er så ekte. Ekte glad, ekte lei seg, ekte gjestfri, ekte interessert, ekte troende.»
Det skulle ikke være vanskelig å se at dette er en mer eksotiserende stil enn hva jeg bruker i det endelige utkastet. Orientalismedebatten i kjølvannet av Said har utvilsomt påvirket måten jeg har utformet teksten min på. Riktignok finnes det fortsatt eksotiseringer her. Eksempelvis skriver jeg i avsnittet Arusha-tid at jeg kan spore både det ene og det andre blant befolkningen.
Viktig å peke på er også utsigelsesposisjonen. Med mine norske referanser og mitt norske blikk, eller skal jeg si overblikk, har jeg skuet utover og gitt det jeg ser mening. Det er nok ikke den samme meningen som tanzanianeren selv ville gi det. Samtidig har det å bo i en afrikansk landsby i ukesvis gitt meg et «sannere» blikk på landet enn jeg hadde før.
For å få grep om reiseskildring som sjanger har jeg hatt stor nytte av Grepstads omtale av sjangeren i Det litterære skattkammer. Et viktig poeng er at sjangeren er vid og vanskelig å definere.«Det er reisemotivet som bind ei reiseskildring saman i dei moglege innslaga av vidt ulike teksttypar. Difor er reiseskildringa ein av dei mest utprega blandingssjangrane i sakprosaen. (Grepstad 1997:287) Hva har så jeg blandet sammen i min reiseskildring? Det er lett å finne innslag av blant annet reportasje, topografi, portretter og essayistikk.[xi]
Dessuten har jeg denne gangen, etter mye tvil, valgt å bruke bilder. Hvorfor? Bilder kan betraktes som språk, slik Kress og van Leuween gjør, eller mer som mediert evidentia, som Kjeldsen gjør. I god retorisk tradisjon vil et bilde fremstille noe på en slik måte at betrakteren får fornemmelsen av å se det med egne øyne. Dette påvirker emosjonene.[xii] Andre retoriske funksjoner bilder kan ha er at de illustrerer[xiii], dokumenterer[xiv], påvirker hukommelsen[xv] og er polysemiske[xvi]. Noe av det man oppnår er retorisk nærvær, realisme, umiddelbarhet og fortetning. En ulempe ved billedbruk kan være at det forstyrrer leserytmen. Mine bilder er valgt ut blant ca 1000 bilder min kone tok under turen. Hva de forteller, vil være en del opp til mottageren, men det er ikke tilfeldig at Robert er stilt opp mot en vegg, eller at jeg og barna er kledd i samme farger på det store bildet.
Den største forandringen fra første- til sisteutkast, skyldes kommentarer fra skrivegruppa og veileder. De mente at teksten min var for moraliserende.[xvii] Under sterk tvil har jeg tatt ut det mest «moraliserende». Jeg ønsker å skape forandring i verden med min reiseskildring, det mener jeg må være lov, men jeg har valgt å stole på gruppas råd om at mer indirekte metoder lønner seg.
Kanskje er det like vanskelig å finne den sanne måten å skrive reiseskildring på som det er å se en leopard.
«The truth is the cat that doesn’t want to be seen. The truths reclusive habits make finding it difficult and even if you do, chances are it will melt into the undergrowth or flatten itself against a branch to become less conspicuous.»
POPULÆRVITENSKAPELIG ARTIKKEL
Først må man spørre: For hvem? Hvilken mottakergruppe skal teksten tilpasses? Hva i all verden er «et bredt publikum» som oppgaveteksten så «bredt» formulerer det? Det må defineres. Flere har forsøkt seg.[xviii] Grepstad opererer med en tredeling. Den ser slik ut:
- – Den indre krets av forskere på andre fagfelt
- – Personer med en viss akademisk utdannelse
- – Alle med mindre utdannelse som er interesserte i populærvitenskap
Med bakgrunn i dette har jeg tenkt at det brede publikum jeg skriver for kan være alle som er interessert i populærvitenskap. Mange av disse igjen vil sannsynligvis ha en viss akademisk utdannelse.[xix]
Den som skriver populærvitenskapelig har hensyn å ta både til høyre og venstre. Grepstad sier da også at knapt noen sakprosasjanger er under større press. Den som skriver må være ydmyk både overfor forskningen og stoffet på den ene side, og publikum på den andre. Det betyr blant annet at følgende krav kan stettes til en populærvitenskapelig artikkel:
«Krava til ein populærvitenskaplig tekst er at den må vere korrekt og begripeleg.» (Grepstad 1997:344) Det å gjøre stoffet begripelig for et «bredt publikum», samtidig som man er forpliktet til å være korrekt i forhold til forskningen, er, sagt med en underdrivelse, ikke lett. Grepstad konkluderer med at: «Berre ved å forstå populærvitenskap som akademiets pedagogiske tekster kan det byggjast bru over avgrunnen.» (Grepstad 1997: 350)
Hvilke retoriske grep kan skriveren ta i bruk for å gjøre sin populærvitenskaplige tekst pedagogisk? Som yrkespedagog og norsklærer med 12 års fartstid, burde jeg vite det. Her vil jeg oppsummere den i Eriksson og Svenssons katalog over grepene som til sammen danner den populærvitenskaplige teksten. Etter Grepstads mening er det de som har kommet lengst i et «retorisk signalement» av populærvitenskap. Grepstad har plukket ut følgende grep som de viktigste:
- – Konkretisering og eksemplifisering
- – Jamføring
- – Personifisering
- – Ordforklaring
- – Forenkling, i form av utelating, stryking av forbehold, se bort fra motforestillinger etc.
Hvordan har det så gått med balansen mellom det populære og det vitenskaplige i min tekst?[xx] Jeg kunne definitivt gått lenger i å popularisere. Jeg har jo ikke laget historier og diktet situasjoner, som Grepstad sier popularisatoren kan.[xxi] Tilbakemeldingene jeg har fått fra skrivegruppa mi, tyder likevel på at jeg har truffet ganske bra.[xxii]
For meg ble dette den letteste teksten å skrive. Mye arbeid har det vært, men jeg visste hele tiden hvilken retning teksten skulle ta. Mens jeg har skrevet mye om på de to første tekstene, ble det færre korrigeringer her. Litt ble det likevel på et mer teknisk plan.[xxiii]
– – –
Både innhold og form på de fire tekstene i denne mappa skulle vise noe av min bredde som fagperson. Jeg velger å slutte med Rabelais’ siste ord: Jeg drar for å lete etter et stort kanskje.
NOTER
[i] Sagt i paneldebatt under Bokmessen på Lillestrøm.
[ii] Sagt i forelesning for masterstudentene på faglitterær skriving. Om popularisering. 30.10.08.
[iii] Biografihøsten 2007 kom han med det han kalte en livsroman, men som likevel kan sees på som en selvbiografi. «Dette er ikke livet, dette er en bok, dette er utvelgelse, skrift og form,» peker Kittelsen på. Hans grep blir å begynne med slutten og ende med sin fødsel. Dagsavisen på nett. 7. november 2007. http://www.dagsavisen.no/kultur/article320607.ece
[iv] http://skrivemaster.wordpress.com/fellesemnet/
[v] http://www.dagbladet.no/kultur/2004/08/19/405896.html
[vi] Jeg har brevvekslet en del med Lahlum. Han har sendt meg en artikkel som også har stått på trykk i Fortid 1/2008. Her forklarer han hva som menes med totempobiografi. Jeg siterer: » I tillegg gir kreativ bruk av sluttnoter en mulighet til å skrive en totempobiografi, som samtidig tilfredsstiller både allmennlesere og ekspertlesere. Flere kritikerroste historiske biografier har nylig valgt å ta noen drøftinger ut av hovedteksten, men i stedet plassere dem sammen med kildehenvisningene i utvidede sluttnoter.[vi] Det gjenstår å se om metoden blir skoledannende for fremtidens norske biografiskrivning. Men den er uansett et alternativ vel verdt å vurdere, også for mastergradstudenter som sliter med å få all ønsket drøfting om sitt biografiobjekt inn i hovedteksten.»
[vii] Meningen er å si at jeg vil slippe leseren inn i livet mitt, men ikke helt inn. Det er umulig å gi leseren en fullstendig og fullkommen gjengiving. Én ting er det problematiske med minner. En annen ting er at skriveren har sine grunner for å iscenesette seg selv.
[viii] Jeg brukte svært mye tid og krefter på dette. Det oppleves som litt paradoksalt at jeg i den endelige versjonen reduserer det hele til et par setninger. Den første versjonen avstedkom en rekke innlegg på bloggen min. Både gamle elever og mer tilfeldig besøkende engasjerte seg. Det ble en hel liten debatt i kjølvannet av teksten min. Slik sett var dette et aspekt ved teksten min som godt ivaretok oppgaveformuleringens del som tilsa at denne teksten skulle være tilpasset nettstedet vårt. Når jeg likevel valgte å kutte ut dette, har det altså å gjøre med representativitet, noe Walton skriver mye om i sin bok. De to versjonene er altså svært ulike. Den første versjonen kan leses her: https://kdybvik.wordpress.com/fellesemnet/oppgave-1/
[ix] Det er Dybviks syn etter å ha dypdykka i seg selv, og blitt utfordra av biografi- og språkteori. Jeg klarte aldri å slappe av mens jeg jobbet med denne teksten. Jeg prøvde. Foran pianoet. Vanligvis slapper jeg godt av der. Det gikk slik:
Suddenly (Punktnedslag)
I’m not half the man I used to be (Dekonstruert)
There’s a shadow hangin over me (Den lingvistiske vending)
Oh yesterday came suddenly (Kronologisskrømtet)
Yesterday var den første sangen jeg slo opp i noteboka.
[x] Sagt av Geir Winje i forelesning for masterstudentene. Det utvidete orientalismebegrep. 10.10.08
[xi] Innslag av reportasje: Det er et nokså sterkt innslag av reportasje i teksten. Jeg har villet fortelle leseren om hvordan landet Tanzania fungerer. Derfor har jeg inkludert opplysninger om hvor mange som er smittet av HIV på landsbasis. Jeg skriver også i generelle vendinger om fattigdommens problem. Samtidig har det vært viktig å ta vare på den personlige stemmen, subjektet som er til stede og opplever det som skjer. Det første utkastet mitt var mer preget av reportasje enn det som nå foreligger. Enkelte steder har jeg følt det nødvendig å tydeliggjøre at jeg var der og opplevde det. Jeg bar selv ulidelig tunge vedbører på hodet.
Innslag av topografi: Dette tøtsjer jeg mest inn på i den delen som omfatter safaribesøk i Ngorongoro. Kanskje er det riktigere å kalle det naturgeografi enn topografi. Man får helt konkrete fakta om hvordan terrenget er utformet. Men også her er et tydelig subjekt tilstede og formidler hvordan opplevelsen av å være der var.
Innslag av portretter: Dinah, Robert og Clara har fått sine miniportretter. Vi møtte Dinah. Vi møtte Robert. Vi møtte Clara. Det er et signal om at for fortelleren er møte med andre mennesker et viktig aspekt ved reisen. Disse portrettene ble av skrivegruppa mi framhevet som den sterkeste delen av teksten. Jeg har forsøkt å la dem slippe til med sine stemmer i et forsøk på å bøte på det faktum at «Det er ikke mange ikke-vestlige mennesker som har fått komme til orde i norske reiseskildringer.» (Alnæs 2008: 254) Likevel har jeg nok i for stor grad brukt det litteraturforskeren Mary Louise Pratt kaller «The Monarch-of-all-I-survey»-scenen. Denne overblikk-posisjonen er problematisk av flere grunner. Det er en herskers blikk. Det er heller slett ikke sikkert at de som bor i et område er enig i at det er «øde» selv om det er det reiseskildreren ser, bare for å ta ett eksempel.
Innslag av essayistikk: I et utkast til bokmanus som Norunn Askeland har gitt studentene på masterstudiet tilgang til, sies det at essayet er en hybridsjanger. Reiseskildring er også det, og det går godt an å skrive essayistisk i en reiseskildring. I min tekst finnes innslag av dialogisk skrivemåte, metaperspektiv, personlig stil og vandring i emnet. Her er det bare plass til å se litt nærmere på dette med personlig stil.
Det er viktig å være klar over at man står i en tradisjon, at lite er nytt under solen og at ens egen tekst inngår i en dialog med andre tekster. Askeland referer i sitt bokmanus til Vinjes uttrykk «glitrande pennar og danna folk.» Jeg må nok si at jeg ønsker å være begge deler. Det er viktig å vite «kven som har gått opp løypa før» som Askeland sier, men jeg vil gjerne også si ting på min egen måte. For meg er det en måte å sette ting i et perspektiv på. I denne teksten prøver jeg å få det til på flere nivåer: Valg av ord, sammenstillinger av setninger, sammenbinding av avsnitt, allusjoner til andre tekster, ordspill, for å nevne noe. Eksempelvis bruker jeg et ukjent dyr, dik-diken, til å lage en overgang fra safaridelen av turen til å ta opp hva som kan være veien videre for Tanzania. Skal de flykte fra problemene? Skal landet bare dikkes med? Eller kanskje utdanning kan være en hovedvei å slå inn på?
[xii] «Ved å fremstille mennesker, dyr eller situasjoner som vi kan identifisere oss med, kan fotografier og bilder fremkalle forskjellige former for emosjonell identifikasjon, og dermed ethos- og pathosappell. Det er altså primært gjennom evnen til retorisk etterligning, mimesis, at bilder er egnet til å fremkalle følelser.» (Kjeldsen 2006: 266)
[xiii] En (…) retorisk verdi ved ikoniske fremstillinger er at de fort og effektivt viser, illustrerer og opplyser mottageren om både romlige/spatiale relasjoner (avstander, størrelser) og visuelle gestalter (utseende, former, farver, komposisjoner). (ibid, side 268)
[xiv] «Fordi de fotografiske avbildningene er «avtrykk» av «virkeligheten» fungerer de indeksikalsk. Fotografiske avbildninger viser ikke bare hvordan noe er skjedd, men fremstår som bevis for at det virkelig har skjedd på denne måten. I prinsippet kan man selvfølgelig argumentere for at en betrakters tro på et bildes dokumentariske troverdighet ikke kommer – eller bør komme – fra mediet selv, men fra personen som bruker mediet, avsenderen. I vårt dagligliv oppfatter vi likevel fremdeles fotografier (…) som relativt troverdige indekser på virkeligheten.» (ibid, side 269)
[xv] «Ikoniske framstillinger har en særlig evne til å hjelpe hukommelsen. (ibid, side 270)
[xvi] Polysemien «(…) lar mottagerne være medskapere av det visuelle utsagnet. Når betrakterne på denne måten er aktive i konstruksjonen av retoriske bilders utsagn, bidrar de samtidig til å overbevise seg selv. (ibid, side 271)
[xvii] Min makker skrev blant annet dette: «Teksten signaliserer en, etter min smak, for direkte moraliserende holdning til leseren. Teksten peker direkte på leseren og sier nesten: Hvordan kan DU sove om natta, med all denne elendigheten i verden. Det er selvsagt et virkemiddel, men jeg har ikke spesielt tro på det. (…) Jeg er redd skriveren frastøter flere lesere fra saken, enn han verver.» Selv har jeg nok tenkt at de jeg eventuelt frastøter er «lunkne», de ville ikke brydd seg på praktisk vis uansett, mens de med en slumrende samvittighet kanskje kunne vekkes?
[xviii] Denne definisjonen er hentet fra et strateginotat, laget av NTNU, om allmennrettet forskningsformidling:
«Det brede publikum» er ingen ensartet målgruppe. Fellesnevneren er at det dreier seg om mennesker som vanligvis ikke er direkte brukere av forskning, men som likevel kan ha behov for eller nytte av kunnskap om forskningen selv og dens resultater. Forskningsrådet trekker frem tre målgrupper som er spesielt interessante for allmennrettet forskningsformidling: barn og unge, lærere i skoleverket og journalister. http://www.ntnu.no/omntnu/visjon/forskn
[xix] Teksten min er slett ikke bare ment for lærere i skoleverket, men jeg ønsker å nå denne gruppen på en spesiell måte. Det har sammenheng med at både film, musikk og filmmusikk får for lite oppmerksomhet i norskfaget. Et mulig publiseringsorgan kan være Norsklæreren. Da må det nok kuttes ytterligere i teksten, selv om jeg allerede synes jeg har utelatt mye. Musikk i film er et tema jeg har jobbet mye med de to siste årene. Således har jeg mye kunnskap, og jeg sitter på mye materiale. Det vanskeligste i skriveprosessen med denne artikkelen har nettopp vært å finne balansen mellom hensynet til leseren og hensynet til den opprinnelige teorien. Ikke minst har dette vært vanskelig i et såpass kort format.
[xx] Konkretisering og eksemplifisering. Lang pedagogisk erfaring har vist meg at eksempelet er en god læremester. I artikkelen min har jeg trukket fram mange konkrete filmer som skal illustrere fenomenene jeg skriver om. Jeg forsøker også å være konkret når jeg tøtsjer inn på semantikk, noe som mange vil oppfatte som relativt komplisert.
Jamføring. Dette grepet kunne jeg kanskje brukt mer. Et sted har jeg iallfall sammenlignet opplevelsen man får ved å oppleve dusjscenen i filmen «Psycho» med og uten musikk. Dessuten har jeg tatt i bruk et beslektet virkemiddel, nemlig kontrastering. Jeg setter Oscar-prisen filmen «Atonement» vant for beste filmmusikk opp mot det faktum at norske filmanmeldere i stor grad har neglisjert musikkbruken i sin omtale av filmen.
Ordforklaringer. Ikke minst på dette punktet ble balansen mellom det populære og det vitenskaplige problematisk. Hvor mange termer skal tas med og forklares? Hvor grundig skal de forklares? For mange og for lang forklaringer vil forsinke framdriften i teksten i utilbørlig grad. For få fagtermer vil kanskje være et svik mot forskningen som ligger i bunn? I min tekst har jeg tatt med en del faguttrykk som nok er fremmede for en del lesere.
Forenkling. Også her har det vært vanskelige avveiinger. Jeg har skrevet andre tekster om beslektede temaer før, da med faglig større tyngde. Mye av dette måtte jeg utelatte her, til min fortvilelse.
[xxi] Jeg har heller ikke brukt den kjapp-kjapp-kjapp-stilen Erik Tunstad, tidligere fagredaktører hos forskning.no, gjorde seg til talsmann for i en forelesning han holdt på Høgskolen i Vestfold 30. oktober. (Om popularisering. En artikkel på forskning.no. Hva skal til?) Han gjorde et stort poeng ut av at det ikke finnes en grense for hvor kort det kan bli! Det er iallfall en popularisering. Hvis han har rett, kan jo alt kokes ned til et haiku-dikt. Et par råd Tunstad ga, har jeg fulgt: Vit hvem du skriver for og hvorfor du skriver for dem! Dessuten har jeg ikke brukt mer enn tre setninger i ingressen.
[xxii] Min makker skriver: Denne teksten synes jeg er svært vellykket Kjetil. Jeg leser med interesse og oppdager småting jeg ikke har tenkt på før. Selvsagt hjelper det at jeg synes temaet er interessant fra før, men dette er en tekst jeg mener kunne vært trykt i et fagblad – prøv «Norsklæreren», slik du antyder i fagloggen.
[xxiii] «(…) min mening er at i en populærframstilling vil referanser forstyrre leseren. Bare i ytterste nødstilfelle kan referanser tillates, for eksempel ved å peke mot en aktuell debatt i en avis eller for å gi kilden til en original tenker. (…) Som supplement til dem som liker referanser og som et tilbud til generelt nysgjerrige, har jeg imidlertid satt opp en litteraturliste bakerst i boken.» (Erling Røed Larsen 2007: 14) Etter å ha lest dette, valgte jeg å fjerne de fleste referansene i selve teksten. Senere har jeg også sett at Brodersen R. B. m. fl (2007)er inne på lignende tanker.
LITTERATURLISTE:
Til den selvbiografiske teksten:
Dysthe, Hertzberg og Hoel: Skrive for å lære. Oslo 2000
Egeland, Marianne: Hvem bestemmer over livet? 2000
Walton, Stephen: Skaff deg eit liv. Oslo 2008
Åmås, Knut: Mitt liv var draum. Oslo 2004
Til reiseskildringa:
Alnæs, Jørgen: I eventyret:norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim. Oslo 2008
Andrew og Rhind: Watching wildlife East Africa. Victoria, Australia 2001
Askeland, Norunn: Upubliset manus om essay.
Fløgstad, Kjartan: Hotel Tropical. Oslo 2003
Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer. Oslo 1997
Kjeldsen, Jens E.: Retorikk i vår tid. Kapittel 11: Visuell retorikk. Oslo 2006
Kress og van Leuween: Reading images: the grammar of visual design. London 2006
Thorbjørnsrud, Berit: «Innledende essay». I: E. W. Said: Orientalismen. Oslo 2001
Til den populærvitenskapelige teksten:
Brodersen, Randi Benedikte m.fl: Tekstens autoritet. Kapittelet om sjangeranalyse. Oslo 2007
Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer. Oslo 1997
Røed Larsen, Erling: Økonomi på trikken. Oslo 2007
Legg igjen en kommentar