Retorisk analyse. En modell til hjelp for elever i vgs.

NOEN SPØRSMÅL Å TA UTGANGSPUNKT I NÅR MAN SKAL LAGE EN RETORISK ANALYSE:

1. Hvilken jobb er teksten satt til å gjøre ?

2. Hvilken kontekst (sammenheng) opptrer den i?

3. Hvem er teksten retta mot? (Hvem er målgruppe?)

4. Hvem står som avsender?

5. Hvilken språkfunksjon er den dominerende?
– informativ
– ekspressiv
– appellativ
– poetisk/estetisk

Se også etter innslag av hjelpefunksjoner.

6. Hva kan du/dere si om tekstens etos, patos og logos?

7. Hvilke tekstelementer (meningsbærende ressurser) består teksten av?
– verbaltekst
– bilder/levende bilder
– lyd/musikk
– kroppsspråk
– tegnspråk
– diverse symboler
-fargekoder
– design/oppsett
– skrifttype/Skriftstørrelse
– Osv.

8. Hvordan jobber de ulike tekstelementene sammen? Er det en god arbeidsfordeling mellom dem? Hvilken jobb gjør bildene? Hvilken jobb gjør verbalteksten? Osv. «Krasjer» de ulike elementene med hverandre, eller er de godt balansert?

9. Er det noe som IKKE er med i teksten som KUNNE eller BURDE ha vært der? Er det noe viktig som ikke blir formidlet? Forsøker avsender å skjule noe?

10. Løser teksten oppgaven sin på en god måte etter din/deres vurdering? Begrunn svaret.

Følg gjerne denne linken til en forklaring på hva retorikk egentlig er. Her finner du et forsøk på å forklare teorien på en forståelig måte.

Reklame

Read Full Post »

Essay og artikkel er ikke det samme

(En versjon av denne bloggposten har vært på trykk i Prosa)

Faglig artikkel kan man saktens snakke om. Eller personlig essay. Men faglig essay, hva er det?

Mange høyskolemiljøer velger en umulig mellomposisjon, sier forfatter, journalist og forsker Jo Bech-Karlsen. De har ikke klart for seg om de egentlig mener artikkel eller essay. Høyskolene sier til studentene: Skriv gjerne essay, men vær nøytral.

Men essayet er jo ikke nøytralt! Det er per definisjon personlig og subjektivt. Derfor skaper slike doble signaler forvirring og frustrasjon blant oppegående studenter. Det er som å si: Nå skal dere padle dette vassdraget her, uten kano.

Heldigvis har jeg Bibelen med meg. Skriveboka. Ikke «en skrivebok», men selveste Skriveboka av Merete Morken Andersen. Det er en hendig bibel, for den har register. Vi slår opp på «essay». Da blir vi henvist til sidene 106, 354 og 377. Men ikke til side 445. Og det er jo der det mest matnyttige om essay står. Hva er dette? Er ikke Bibelen til å stole på? Snakker Bibelen mot seg selv? Må man tenke sjøl, være våken, tolke, lete, granske også når man leser Bibelen? Ja, en seriøs essayist må det.

Sidene 446 og 447 i Morken Andersens testament byr på en inndeling i det informale og det formale essayet med henholdsvis Montaigne og Bacon som deres fedre. I vår sammenheng, det faglige essayet, er det Bacon som blir mest aktuell. Hans essays, står det i Skriveboka, var belærende, moraliserende og traktataktige, hans essays er preget av en nesten vitenskapelig distanse, konsentrert og saksrettet.

Ikke alle er enig i en slik inndeling. Det er ikke mulig å skille ut fagessay som egen essaysjanger; det inngår i det store essaybegrepet, sier Jo Bech-Karlsen i sin bok Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. For ham er det viktigst at det går et grunnleggende skille mellom artikkel og essay, et skille som har med logisk struktur å gjøre. Der artikkelen er en systematisk jakt på definisjoner, svar og konklusjoner, er essayet (uansett type) åpent, søkende, sanselig og reflekterende.

En annen måte å få fram forskjellen mellom fagartikkel og fagessay på, kan være å sammenligne dem med henholdsvis en kikkert og et prisme, slik Siri Meyer gjør. I artikkelen skal tankens lyskraft «rettes mot et enkelt og disiplinæravgrenset mål. Et essay derimot kan være som et prisme, hvor en og samme lysstråle brytes i ulike retninger som overskridende fagtradisjoner og genrekonvensjoner».

Jo Bech-Karlsen skriver: «Den vitenskapelige essayisten må kjenne feltet sitt og samtidig kunne ta et steg tilbake og se det i en videre sammenheng.» Forfatteren av en vitenskapelig eller faglig artikkel kjenner sitt felt og sin sjanger. Essayisten ser videre og er bredere litterært orientert, hun er både vidsynt og tvisynt.

Sammendragstesten til Morken Andersen er også fin å bruke for å skille mellom artikkel og essay. I et essay har mening og skrivemåte smeltet sammen. Det blir umulig, og meningsløst, å lage et sammendrag. En vitenskapelig artikkel, derimot, kan lett dras sammen.

Til tross for disse åpenbare forskjellene settes det ofte likhetstegn mellom artikkel og essay i universitetssammenheng. Her er et eksempel fra «Utfyllende reglement for eksamen» ved Det teologiske menighetsfakultet:
«Faglig essay: Et skriftlig arbeid, på masternivå, med et fastsatt omfang, der emne er avtalt i samråd med faglærer, skrevet i sjangeren fagartikkel.»

Klarere enn denne selvmotsigelsen i et eksamensreglement kan det ikke påpekes at essay er blitt et akademisk moteord.

Til slutt: Mange strever hardt for å virke nøytrale. Nøytral, hva er det? Fagteksten er også en språklig konstruksjon, selv om den kanskje prøver å late som noe annet. Fagtekster prøver å gjøre seg usynlig som språk, for eksempel ved å velge en klisjé framfor en nyskapende metafor. Men hva er ærligst? Hva er modigst? Jeg tror det er å vise tydelig at man selv er til stede i teksten. Heldigvis er dette noe som har blitt vanligere også i fagtekster. Ingen tror lenger på språkets nøytralitet likevel.

Fakta har aldri annet enn lingvistisk eksistens, skriver Roland Barthes. Og Sissel Lie skriver i Fri som foten: «Den såkalte nøytrale fagteksten vi kjenner, er klisjeenes seier. Fordi vi ikke er sikre på hvor grensene går, holder vi oss på god avstand innenfor.»

Read Full Post »

Nekrolog: En død eller levende sjanger?

Hvor viktig er det at noen taler levende om meg når jeg er død? Hvor viktig er det at noen taler varmt og godt om meg? Hvor sannsynlig, og hvor viktig, er det at noen taler sant om meg? Ja, hvilke talemåter har vi om døden?

Spørsmålene har fått fornyet aktualitet etter at Alexander Gjersøe skrev sin mye omtalte nekrolog over Eva Haddeland i Aftenposten fredag 01. februar. Ikke at spørsmålet om hvordan vi omtaler de døde er nytt. Allerede de eldgamle, og for lengst avdøde, romere sa: «De mòrtius nil nisi bene». Om de døde skal det tales intet annet enn godt. Er dette gammelt og godt, eller gammelt og misforstått? Vel, gammelt er ikke nødvendigvis det samme som utdatert. Selv mener jeg visdommen i ordene står seg godt.

Hvor sann?
Ida Welhaven Heiberg skrev i Aftenposten i 2009: «Kanskje er det på tide å overlate nekrologene til fagskribentene, slik man gjør i England?»Det er en tanke som nå oppleves som utdatert, selv om den langt ifra er like gammel som romernes. Gjersøe har vist at man ikke trenger å være profesjonell for å puste nytt liv i gamle talemåter. Han var bare en god nabo, en varmhjertet og perspektivrik en. Kanskje er det dét som skal til for å skrive en viktig nekrolog? Det som står i en nekrolog skal være sant, ikke sant? De fleste med livet og vettet i behold vil nikke til det. Men ved nærmere ettertanke blir jo også dette et gradsspørsmål. Ikke alt som er privat eller negativt trenger å avdekkes. Det blir viktig å fundere litt rundt hvor sann en nekrolog skal være. Hva er passe sant når et hjerte har sluttet å slå? Det kan jo nettopp måles fra hjertet, et sunt sted å snakke sant fra, eller rett fra levra, et surt sted å snakke sant fra.

Gjør som Gjersøe
Ida Welhaven påstår at «orbituary writers» (profesjonelle nekrologskribenter, spesielt i britisk presse), som ikke kjenner den de skriver om, kan se sitt biografiske objekt fra alle sider. men er det ikke minst én side disse proffene går glipp av, – den personlige? Jeg vil mene at den hjertevarme siden hører med i den totale sannhet, hvis noe sånt finnes. Er norske nekrologer nesten alle ørkenvandringer i kjedelig panegyrikk slik Welhaven Heiberg skrev? Det er å ta i, selv om sjangeren helt klart kan utvikles.

Gjør som Gjersøe, sier nå jeg. Det er veien å gå. Han har forlatt klisjeene. Han har tenkt seg om én gang. til. Han har lett etter gode og dekkende språklige bilder. Han har forstått at et liv er så mye mer enn bare en liste med prestasjoner. Han har ikke vært altfor opptatt av hva andre måtte mene. Han har slett ikke vært uten sans for at en tekst er en komposisjon, noe som skal bygges, biter som skal passe sammen, men noen profesjonell tekstsnekker er han ikke. Først og fremst er han et våkent og engasjert medmenneske.

Makabert
Heiberg og andres nærmest panegyriske omtale av de profesjonelle nekrologforfattere synes meg å være et feilsteg. Hans Chr. Vadseth er godt ut på viddene når han i Morgenbladet under headingen «Død over nekrologen» ser til de profesjonelle nekrologskrivere fordi nekrologen er blitt en tannløs sjanger. Hva i all verden skal nekrologen med en hvithais tannsett? Det blir for hardt. Det blir for kaldt. Det blir for opprivende. Det blir for profesjonelt, rett og slett. Et annet eksempel på en slik iskald profesjonalitet er at redaksjoner har ferdigskrevne nekrologer for kjente personer liggende så de lynraskt kan trykkes når vedkommende dør. På den måten blir teksten muligens mer velskrevet, men blir den ekte? Det hele synes noe makabert.

Store doser hyllest
Professor emeritus Egil Kraggerud har noe godt å si om panegyrikk: Man må være en forstokket misantrop for ikke å se at lovtalen kan være en del av sannheten selv når den ganske ensidig er konsentrert om godsiden og håpet. For det finnes også en panegyrikk som kan løfte (…) den gode panegyrikk som kommer til uttrykk ved fredsprisutdelinger, den er ikke hele sannheten, men er på sitt beste en stor delsannhet som det er verdt å takke for og å satse videre på. Slik jeg tenker, gjelder ikke dette bare i fredspristaler, men også i nekrologer. Derfor er jeg uenig med dem som mener panegyrikk er et hovedproblem i norske nekrologer.

Om nekrologen inneholder store doser hyllest, kan den like fullt si oss noe viktig om hva det vil si å være menneske i verden. Hele sannheten blir det uansett aldri plass til i en nekrolog. Hvorfor skulle man ikke i dødens stund, som er en spesiell stund, velge en kjærligærlig oppsummering av dette menneskets liv, modig og morsom i formen, men aldri så sensasjonshungrig og talende rett fra levra som de engelske nekrologene også kan bli.

Få grumset frem
De aller fleste mennesker får til noe godt i sine liv. At det finnes grums i ethvert menneskeliv, er ingen hemmelighet. Blir vi klokere av å se dette på trykk i en nekrolog? Om det er så viktig å få frem dette, mener jeg at det kan finne sin plass i andre biografiske tekster. Få grumset frem før grumset går i graven. Det er redeligere, det. På den måten trenger vi ikke gjøre nekrologene til en form for baktalelse post mortem. Forfattere av nekrologer må ha i mente at nekrologen blir stående som et minnesmerke over den avdøde, enten den nå skrives for lite sann, passe sann eller altfor sann. Sann mine ord: Til ord skal vi alle bli. Hvilke ord? Hva slags ord?

Regissert ettermæle
Gjersøes nekrolog over et helt alminnelig menneske er forbilledlig. Den kunne med fordel bli pensum i norsk skole. Den er et slags kroneksempel på hva jeg vil kalle en passe sann nekrolog. Den berører vanskelige sider, men den gjør det med varme og noe så flott som nestekjærlighet, eller nabokjærlighet, om du vil. Nå er den i ferd med å bli allemannseie gjennom sosiale medier.

Nettopp sosiale medier vil komme til å bety nye måter å omtale døden på. I Sandefjord finnes nå landets første gravstøtte med QR-kode på. Den kan skannes, og så kan man i fred og ro få utdypet sitt bilde av den som ligger seks fot under på mobilen eller PC-en. Slik sett vil også den døde selv i større grad kunne regissere sitt ettermæle. Rent teknologisk burde det heller ikke være vanskelig å montere en skjerm bygd inn i gravstøtten. Trykk play og døden har aldri før vært så levende.

Read Full Post »

Nekrologen som sjanger

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om døden. Eller rettere sagt, den handler om hvordan det er mulig, og ønskelig, å skrive om døden.

Kronikken kan leses her:

http://blogg.bt.no/preik/2013/02/05/kjaerligaerlig-om-de-dode/#.URDV07T81pg

Read Full Post »

Liv Gade – langt i fra Norges eneste bokinspirator!

Liv Gade jobber for Norli. Norli er en tung aktør i norsk business. Det lukter penger og kapital lang vei av Norli. Det er kommerst så det holder. Norsk forlags-, bokhandel- og bokbransje nipper alle til det som med rene ord for pengene kan kalles kartell. Liv Gade jobber for Norli.

Liv Gade er altså ikke noen uhildet bokinspirator.

Det er i grunn rart, synes jeg, at hun får lov til å skrive «bokanmeldelser» for Sandefjords Blad. Det gjelder å ikke blande kortene for mye. Bokanmeldelse og reklameannonse er to vesensforskjellige sjange. Både Gade og Bladet burde vite såpass.

Så er det disse foredragene hennes. De skal visst være så sprudlende og energiske. For meg står all denne sprudlingen og energien i veien for bøkene. Det er bøkene og forfatterne som bør stå i sentrum, ikke den som presenterer. Når det blir så mye energi, og så mye sprudlings, så risikerer man at det blir litt utenpåklistret, enerverende og slitsomt. Det finnes mer stillfarne måter å fremheve bokens ånd, det uutsigelige, på, som nok kan være vel så talende og overbevisende.

Jeg undrer meg også over at en bokinspirator i altoverveiende grad anbefaler skjønnlitterære bøker. Er det hun, eller er det Norli, eller er det norsk bokbransje generelt, som ikke har fått øynene opp for at også fagbøker og sakprosabøker kan være litteratur? Kun unntaksvis dukker de faglitterære bøkene opp blant anbefalingene hennes. Det er et alvorlig kategorimistak å sette likhetstegn mellom skjønnlitteratur og litteratur.

For det finnes dårlig og god skjønnlitteratur. Akkurat som det finnes god og dårlig faglitteratur. La oss reservere litteratursekken for de gode bøkene.

Gade ender, slik jeg ser det, altfor ofte opp med panegyriske lovsanger til mellomgode, skjønnlitterære bøker samtidig som hun i altfor stor grad overser de mange gode sakprosautgivelsene.

For meg finnes det mange personer og instanser som langt sterkere virker bokinspirerende enn Gade. Lærere. Bibliotekarer. Bokanmeldere. Foreningen !Les.

Gade er kanskje Norges eneste bokinspirator i navnet, men ikke i gavnet. Det er jo ikke noen beskyttet tittel, akkurat. Dermed blir det kun et reklametriks i beste fall. Dømmer man det hardere er det vel også mulig å tenke på det som en tilraning.

Jeg har et forslag til endring i tittel. Ikke lenger «bokinspirator», men «Mellomromanens høye beskytter».

Read Full Post »

Julebrev 2014

Kjære små søte nusselige sukkerklumper av noen polkagriser. Kjære slekt og venner.

Håper det går bra med dere alle sammen. Det gjør det sikkert. Her i Hunsrødlia 32 går det bare bra. Bare bare bare bra, går det. Vi er superglade, megahappy og delirisk fornøyde 100 % av tida.

Nå har Leo, vår førstefødte, som vi har svøpt og lagt i en himmelseng, vokst seg stor og sterk. På skolen får han bare gode karakterer. Bare bare bare gode karakterer, får han. Han har fått S i samfunnsfag, S i statsreligion, S i sport og S i salgerbra. Dessuten mange mange mange m-er. Det ble én G. I forming. He-he. Den gutten er sin far opp ad dage.

Det er ikke lett å konsentrere seg om skriving av julebrev, slik Leo raser rundt i huset på rulleskøytene sine. Han er en vital friskus, den fyren.

Leo er med i to korps. Sandefjord skolers musikkorps for de aller beste, og Sandefjord Røde Kors Super Kors Røde Røde Røde Kors Hjelpe Korps. Det er godt å se at han er seg bevisst sitt samfunnsansvar. Her om dagen trakk han to ispilkere som hadde gått gjennom isen opp av vannet. Den ene veide over 100 kilo så han måtte Leo bruke begge henda for å trekke opp. Derfor beit han seg fast i luggen på den andre karen og fikk trukket han opp på den måten. Tenk det, med bare tenna! Det er sant hvert evig ord. Banna bein! Etterpå dro han opp tre pene torsker på vel 10 kilo, hver sei (sic!), før han trakk hjemover, og fikk trukket dem i gryta. Da vi kom hjem, satt han nydusjet, stivpyntet og velfrisert ved bordet, med maten klar. Det er jo vanskelig å komme fra at han er et prakteksemplar. Han er unik. Nå er det ikke unikt å være unik, det er vi alle, men Leo er altså av en annen verden.

Med oss voksne går det så det suser. Vi pusler med vårt. Kristin skal fra januar av lede tv-programmet Ufrustrerte fruer. Der lærer hun opp fruentimmer med problemer i hverdagslivet sitt til å bli dannede damer. Kjetil er nettopp blitt forfremmet til Professor Emeritus. Det skjedde etter at han forsvarte doktorgraden sin ved å disputere over emnet Hvorfor stikker strutsen hodet sitt i sanda? Her skal ikke røpes hva han fikk på den, men det begynner på A.

Noen småturer har det også blitt plass til i løpet av året. En svipptur til Liberia. En snartur til Seychellene. Noen turer til New York, bare sånn for å koble av litt. Og så var det jo gøy å reise til Florida med Leo. Skal hilse og si de 14 dagene gikk fort! Det bør vel også nevnes i forbifarten at vår impulsive kulturtur til Egypt var aldeles pyramidalsk.

Vi er aldri syke. Vi sover alltid godt. Vi leser hverandre som åpne bøker og stuller og steller for hverandre. Aldri aldri aldri faller det et vondt ord mellom kone og mann i vår heim.

Ingen av oss har blitt påkjørt. Ingen har problemer med synet.Ingen har hatt drop foot. Ingen har hatt tuberkulose. Ingen har hatt rusk i øyet. Og ingen ingen ingen kaster opp her i gården!

Nå stunder det mot jul. Lette snøfjoner daler ned over byen vår. Det dufter så liflig fra bakst av de 77 sorter kaker. Mer rakk vi ikke i år. Leo og Kristin spiller firhendig piano mens far sitter i gyngestolen og røker pipe mens han forfatter julebrev.

Måtte en alle tiders Jul og et Nytt Godtår vederfares Eder alle.

Kjærlige hilsninger

familien Prikkfri Dybvik

Read Full Post »

Aftenposten: Møkkaprinsen

At aviser som VG og Dagbladet lenge har vært befengt med mye søplete journalistikk, er en kjent sak. Hvorfor ønsker Aftenposten, særlig på nett, å kaste seg på den galeien? Det er ingen ærbar og farbar vei å gå. Tendensen er at flere og flere lesere blir lei av pressens rusk og rask.

Så hvorfor har Aftenposten rasket sammen et såkalt «intervju» med Johan H. Andresen, basert kun på løsrevne brokker fra Twitter?

For å være nyskapende? Neppe. Jeg ser ikke helt for meg at twitter-intervjuet kommer til å slå gjennom. For å sjokkere? Nja. Da skal det gjerne enda sterkere lut til. For å aktivisere den sensasjonshungrige strengen hos leserne sine? Ja, jeg tror mest av alt det er svaret. I så fall er dette en patetisk (et ord jeg sjelden slår om meg med) tekst.

Hvis Aftenposten ønsker å skape en ny sjanger, så får de iallfall gjøre det grundig, godt og gjennomført. Så har ikke skjedd her. De har på spekulativt vis hentet ut én type meldinger fra Andresens twitring og konsekvent kuttet ut andre typer meldinger Andresen har kommet med. Dermed ender de opp med et fortegnet bilde av mannen, – og det var vel meningen? I så fall er det Aftenposten i fritt fall.

Andresen twitrer ivrig. Noen av meldingene er av en slik art at de lett tiltrekker seg oppmerksomhet. Det oppsiktsvekkende kan ligge i det overdrevne, det uventede, det lekne. Det er utelukkende slike meldinger Aftenposten har plukket ut for å lage sitt intervju. Denne type meldinger tror jeg Andresen bruker som en strategi, for å trekke lesere inn i twitteruniverset sitt, slik at de kommer i kontakt med det viktigste han har å si:

De fleste meldingene til Andresen viser nemlig hans sosiale engasjement, hans kunnskaper, hans nytenkning. Det er forunderlig i hvilken grad Aftenposten har klart å gå glipp av disse.

Aftenposten ender opp med å fortelle om Andresen at «Å få gått på do var også en utfordring.» Det er møkkajournalistikk.

Greit nok at intervjuet gir et bilde av Andresen som en morsom, poetisk og til dels uberegnelig eksentriker av en milliardær. Det er absolutt en side ved ham som hører med. Med ved bare å fokusere på denne éne siden blir jo teksten til Ola Henmo i Aftenposten nettopp veldig, – ensidig. Henmo underslår. Han tar ikke med helt sentrale opplysninger. Hva er vitsen?

Henmo er ikke uoppmerksom på at denne siden ved Andresen finnes. Han er bare uinteressert i den, og avviser den som «prydelig image». Dermed klarer han å snu saken fullstendig på hodet. Han kaller det viktigste ved Andresen for image, og opphøyet det som virkelig er Andresens image til å bli hovedsaken ved ham.

Det er mulig det skal være morsomt, bare at Henmo ikke får det like godt til som Andresen.

Read Full Post »

Se på meg! Se på meg! Jeg blogger!

Jeg har en toåring som løper rundt i stua og roper: «Se på meg! Se på meg! Se på meg a’! Se på meg a’, pappa», mens han gjør allverdens små og store kunster. Det er sjarmerende.

På Internett knatrer allverdens bloggere løs på tastaturet mens de roper: «Se på meg! Se på meg! Se på meg a’, folkens» Det er usjarmerende, all den tid mange av disse bloggerne har rukket å bikke tjue år.

De burde, mener jeg, være mer voksne enn å farte rundt på nettet med sitt enerverende og masete og selvgode og totalt uinteressante, skulle man tro, mantra til verden: «Se på meg!» Men så er det bare det at disse selvdiggende bloggene har uhorvelig mange lesere.

Noen av dem er oppe i mer enn 50 000 daglige lesere. Det er på nivå med en avis som Dagens Næringsliv (Ikke at den heller er så fryktelig interessant, egentlig).

Hva er det de scorer på?

Jeg la igjen en melding i kommentarfeltet på en post skrevet av en av de aller mest leste bloggerne:

«Lurer på hvorfor denne bloggen er så mye lest? Den er selvsentrert, kommers, uopplyst og langt fra velskrevet. Hva er det den har, da?»

Bloggeren reagerte bare på ett av disse momentene, – at den ikke var velskrevet ville hun ha seg frabedt. Hun hadde nemlig fått 6 i norsk på videregående. Jommen sa jeg smør! Jeg fikk 4 i norsk. Det forteller ingenting. Kanskje bortsett fra at norsklærinna mi ikke likte oppsynet mitt, og at jeg tillot meg å ha egne meninger. I dag er jeg selv norsklærer. Og foredragsholder. I skriving.

At bloggen var selvsentrert og kommers valgte hun å ikke protesterere på, det var visst helt greit for henne. Så er det da også så til de grader åpenbart og åpenlyst at det er sant. Disse bloggene formelig skriker: SE PÅ MEG!

Bloggeren reagerte nok som hun gjorde på grunn av sin forfengelighet. Min påstand om hennes manglende skriveferdigheter gikk på forfengeligheten hennes løs. Hele bloggen hennes vitner om en abnormt velfødd forfengelighet. For hva er det hun skriver om?

 Meg selv. Meg selv. Meg selv. Meg selv. Meg selv. Og slik fortsetter det. Ad infinitum.

La meg fortelle hva jeg anser som det største drawbacket hennes hva formuleringsevne angår: Hun forsøker å skrive om for mye på en gang.

Dermed ender hun opp med en uspiselig lapskaus. Heller ikke lapskaus er godt om ingrediensene blir for mange, og særlig ikke hvis man putter altfor mange rare saker i samme gryte. Men smult, lakris, kjøttboller og brokkoli sammen, – vel, de færreste setter pris på den slags hummer og kanari.

Mange av de mest leste bloggene koker sammen personlig rapport, litt pliktskyldigst samfunnsengasjement og reklame i en og samme tekst. Det står ikke til troende. Det blir en lurvete form for lapskaus, som regel usmakelig og noen ganger rent motbydelig.

Det siste innlegget til en av disse bloggerne handler om at hun har tre toalettvesker og hvordan disse ser ut. Selvsentrert så det holder, men greit nok,  her handler det bare om én ting, – nemlig toalettveske. Da får toalettveskefetisjistene sitt og andre kan bare hoppe over akkurat dette innlegget.

Verre er det med de mange innleggene  hvor bloggeren blander likt og ulikt, – som produktplassering og reklame med de mest personlige ting. Selv synes jeg for eksempel at det å skrive om et minnesamvær ikke bør blandes med for mye reklame.

Ikke engang her klarer bloggeren å slippe taket i seg selv, sine klær, sine sko, sin sminke, sin outfit, sin framtoning, sitt ytre. Ja, så blir det utenpåklistret, da. Ja, så blir det overfladisk, da. Ja, så blir det uten troverdighet. Verdigheten mangler.

En fortelling på 16 linjer som inneholder opplysningen om at hun og kjæresten har vært på et minnesamvær, at hun vrengte av seg klærne da hun kom hjem, hva slags klær det var, at mannen blir som et barn og hopper og ned i senga under VM på ski, noen kranglete tømmermenn og en oppfordring om å stemme på henne i en eller annen konkurranse, – vel, det blir bare a little too much for meg i en og samme korttekst, asså.

Blant de 20 siste innleggene hun har postet, finner jeg bare ett som handler om noe annet enn hva hun har på seg, hvor høye hæler de og de skoene har, hva slags sminkeprodukter hun foretrekker, hva hun spiser… Det er et innlegg om mobbing. Bra det, i og for seg, men troverdigheten blir så som så når alle de andre innleggene handler om at helgen kan starte bare du har fått tak i dødstøffe jeans og et par chinos, eller at helhvitt uten tvil er en av vårens største trender, eller oppsummert: At livet i det store og hele handler om å se ut som en barbiedukke.

De andre bloggerne på toppen er ikke det spøtt bedre. Her er noen utvalgte lapskausbiter for å vise hva de mest leste bloggene handler om:

– Herregud for et tryne.. Jeg har ikke sminket meg siden i går ettermiddag, gadd liksom ikke legge på et nytt lag i dag tidlig

– Vi gikk fra bar til bar, danset og drakk oss fordervet, før vi til slutt endte opp på Blue Parrot. Der var det beach party av dimensjoner, og jeg danset til jeg ikke klarte å stå på bena. Folk er helt gal i hodet her. Slipp deg fri, for å si det sånn.

– Akkurat nå er jeg avhengig av Smashbox sin intuitive lipgloss.

– Til dere som lurer på om håret mitt er ekte, jaa det er det!

– Før har har jeg bare hatt sko, kjoler, vesker og jakker på klesrommet mitt, men idag fant jeg ut jeg skulle flytte over alle hverdagsklærne mine også. Føler jeg får litt mer oversikt over hva jeg har. Mye av klærne mine forsvinner i hverandre.

Den ene bloggen er til forveksling den andre lik. De flyter og forsvinner over i hverandre. Det blir en stor smørje. Er det virkelig dette folk vil ha? Forteller det noe om samfunnet vårt og oss selv at de ti mest leste bloggene ser omtrent slik ut alle sammen?

Jeg er mann. Jeg er 40 år. Jeg liker å blogge. Har jeg kommet på feil klode?

Jeg liker å skrive samfunnskritisk. Jeg undrer meg gjerne over tilværelsens mening. Jeg har trent på å skrive. Jeg har en mastergrad i faglitterær skriving.

Filosofisk undring, humor, snert, brodd, meningers mot, – det kan være noen stikkord for min blogg. Dessuten er det ikke lipgloss og smykker som kaster glans der i gården. På min blogg er det setningene det skinner av. De er pusset og gnikket på.

Hvorfor er det ikke titusenvis som sneier innom min blogg hver dag? De kunne moret seg, undret seg og kanskje hisset seg opp. Er ikke det bedre enn å la seg avspise med alle de intetsigende bloggene som sammen utgjør narsissismens høyborg?

Jeg slynger spørsmålet ut i bloggosfæren.

Read Full Post »

Bendit eller Banditt? Vestens ville banankrumspring

I 2006 var det mye fokus på bananarbeidernes vilkår. Særlig var det NRKs Brennpunkt-redaksjon som fikk fart på debatten. Journalist Elisabet Grøndahl reiste over til Ecuador og påviste at langtfra alt BAMA hadde sagt, var sant. BAMA hadde regelrett skrytt av hvor flott og godt arbeiderne deres hadde det. BAMA kjørte en kampanje som la vekt på hvor etiske bananene deres var. Så viste det seg at det nærmest var tvert imot. Snakk om lureri!

BAMAS reklamekampanje hadde kostet over 10 millioner å utvikle. Forbrukerombudet fant at den var i strid med lovverket. BAMA måtte skrelle vekk hele kampanjen og kaste den på søplehaugen.

I dag er kampanjen byttet ut med en kampanje som handler om sunnhet. Ingebrigt Steen Jensen, mannen bak Bendit-ideen, vil ha det til at «frukt er sunt og digg». Sunt og digg? For hvem? Neppe for dem som produserer disse bananene.

Riktignok framholder BAMA på nettsidene sine at alt er så bra som det kan være, og Steen Jensen sier på sin åpne Facebookside at forholdene på plantasjene BAMA er involvert i er «imponerende». Intet mindre. Men hvorfor skal vi tro dem denne gangen?

Siden jeg ikke har vært i Ecuador og Costa Rica ber Steen Jensen meg om å «ligge lavt». Det er en oppfordring jeg ingenlunde har tenkt å følge. Tvert imot.

Jeg har vært nok rundt i verden til ikke å ligge lavt bare fordi selveste Steen Jensen ber meg om det. Hvorfor i all verden skulle jeg det? Jeg kan nemlig kunsten å lese, se dokumentarer og se meg om med kritisk blikk, hvilket er et litt annet blikk enn reklame-blikket.

Det er et underlig syn på læring og kunnskapstilegnelse Steen Jensen her gir til beste, synes jeg. I våre dager fungerer det ikke slik at man må ha vært på destinasjon X for å kunne vite temmelig mye om den. Det er heller ikke noen garanti for kunnskap at man faktisk har vært på destinasjonen. Det går an å se skjevt. Mange har vært i Kambodsja og TRODD at de så både det ene og det andre.

At BAMA nå kjører en kampanje som fokuserer på sunnhet, og ikke lenger profilerer arbeidernes gode betingelser, sier, muligens, noe? Arbeidernes hverdag og vilkår er, muligens, ikke så «imponerende» som noen hevder og ikke noe BAMA vil tasjansen på å vise fram i sine nye reklamer? Det ville ikke være noe særlig for BAMA å bli felt av forbrukerombudet igjen. Dobbelt uetisk, og vel så det!

Det har ellers vært merkelig stille om saken siden 2006. Da var alle interessert. Hege Ulstein i Dagsavisen og mange med henne skrev kritisk om saken. Nå i 2010 er det få eller ingen som vet noe, eller ser ut til å bry seg. Hvordan kan noe slikt skje? Kanskje det er på tide å sende over et tv-team igjen?

Jeg har vært i kontakt med redaktøren for etiskforbruk.no. Hun svarte at «vi har ingen informasjon om dette.» Det synes jeg er rart. Hun foreslo at jeg kunne høre med BAMA om de hadde noe informasjon. Det er vel også litt rart. Det blir litt som å spørre bukken om det er han som har spist av havresekken.

I Utviklingsfondet henviste de meg videre til OIKOS. Det nærmeste jeg kom et klart svar, fikk jeg fra dem:

«Jeg har ikke inngående kjennskap til problemstillinga sjøl for tida, men Bendit og Rainforest Alliance-merkinga vil jeg påstå i stor grad er grønnvasking av noe som i utgangspunktet er temmelig skittent – nemlig industriell banandyrking.»

Bama selger også litt av Max Havelaar-merkede bananer, altså fairtrade-bananer. Hvorfor de trenger en egen fairtrade-banan hvis de andre bananene de har er så imponerende og etiske, ja, det er, muligens, litt rart? Jeg undres iallfall.

Jeg lurer også på hvorfor fairtradebananene ikke på langt nær blir markedsført like sterkt som disse banditt- , unnskyld, Bendit-bananene.

BAMA flyr skyhøyt. Er det slik at BAMA fortsatt driver sine krumspring? I så fall vet jeg hvem som bør ligge lavt.

Eller har ting virkelig blitt så mye bedre nå at det er akseptabelt? Uansett er det riktig å rette søkelyset mot dette igjen. Hvorfor skulle nysgjerrige, etisk bevisste og oppegående mennesker ligge lavt i forhold til dette? Har noen noe å skjule?

Hvis noen vet, eller klarer å finne ut mer om situasjonen for bananbønder i Ecuador og Costa Rica, vil jeg gjerne informeres.

Read Full Post »

Usexy, Usmart, Unyttig Gelius-bok

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok.»

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »