Jeg løfter min penn, ser på den og tenker:
Taktstokk.
Tunström har selv sagt at hele romanen utspiller seg i det taktstokken heves. Det er vakkert, og litt underlig sagt. Jeg synes det signaliserer noe om tid i romanen hans. Tunström har også sagt at han tenker på noen av bøkene sine som en sirkel. Tidlig i denne romanen sies det: «Det finnes øyeblikk som aldri ender». Det er altså noe syklisk her.
Det er en slags sirkelkomposisjon både i film og bok. Den er tydeligere i filmen, slik det må være. Det har med filmen som medium å gjøre. Kronologien er blant annet enklere. Både i bok og film er historiens slutt plassert i diskursens begynnelse. Ved det oppnår man at dette blir en historie som på en måte aldri slutter.
Både bok og film har som et helt sentralt poeng at man kan finne ut hvem man er gjennom å fortelle sitt liv. Dette er i tråd med moderne narratologi. Som illustrasjon kan trekkes fram én bok: McAdams’ The stories we live by. Både bok og film postulerer en sammenheng mellom sjelelig sunnhet og det å kunne formulere en sammenhengende fortelling om eget liv. Slik sett er det Victor som blir hovedperson både i bok og film. I begge medier er det likevel Sidner som får størst plass. Vi lærer mye gjennom å følge hans historie. Temaer som blir tatt opp er:
– Kunstens nødvendighet
– Sorgarbeid
– Behovet for kjærtegn, et nærmest grenseløst behov
– Behovet for å sette spor etter seg
Nå er ikke temaet «kunstens nødvendighet» så fremtredende i filmen. Det fører blant annet til at personer i romanen hvis funksjon ført og fremst er å belyse dette, er utelatt i filmen. Det gjelder ikke minst Torin og Härliga Birgitta. Det er jo slik at en film nødvendigvis må redusere. En bok, i dette tilfellet på over 300 sider, skal bli til en film på om lag to timer. Det ville blitt en springende og usammenhengende film om den forsøkte å få med alt.
Å knytte seg til kunsten er i boka en viktig del av sorgarbeidet. Arons sorg etter tapet av Solveig er stor. Men han er ingen kunstner. Han er altfor avhengig av Solveig når han prøver seg på pianoet. Dette kan være en del av forklaringen på at han ikke finner noen vei ut av sorgen. Aron frodrives fra paradiset. Han finner aldri veien tilbake. Den bibelske Aron kom heller ikke inn i det lovede land.
Fanny finner heller aldri noen god løsning på sin sorg. Mange av de andre personene i boken har på sett og vis kunsten i seg og bruker dette aktivt i sitt sorgarbeid. Sidner knyttes tidlig til pianoet. Og Victor, den seirende, han står til slutt og dirigerer selveste Juleoratoriet i Sunne kirke. Jubelens toner runger. Men det er først etter at han har vært gjennom sorg og en dyp erkjennelsesprosess.
Boken er svært intertekstuell. Ikke som en modernistisk og metafiksjonell lek. De mange referansene er der for å vise at vi står i en sammenheng. Her er både Petrarca og Dante som Sidner siterer gjentatte ganger. Det er referanser til Homer, Bibelen, Shakespeare og Mark Twain (Splendid er jo eim en slags Huckleberry Finn). Mot slutten befinner Victor seg i en slags Telemakos-rolle, gitt ham av Penelope (Fanny).
Alt dette er det ikke plass til i filmen. Men den svarer på sitt vis. Tilsvaret blir først og fremst musikk. Her kan man finne referanser til Barber og Griegs Mor Åses død, kanskje også til Abbas Anthem? En kanskje ikke fullt så tydelig referanse er Splendids avislesing. Han leser jo om en jente som blir til stein. Det finnes jo også flere kjente myter der en kvinne ble til stein.
Jeg vil si at de fleste kjernefunksjonene i boka er transmediert til filmen. Slik sett er filmen vellykket. Så fikk den da også en begeistret mottagelse. Den var en lovsang til filmkunsten, hevdet en anmeldelse. Det eneste jeg setter et lite spørsmålstegn er hva i filmen som har motivert Victor til å stå foran koret I Sunne kirke når vi møter ham første gang. Han har jo ikke her hatt noen klarsynsscene i skogen som 15-åring, slik det er i boka. Han har ikke møtt faren sin siden han var liten gutt. Da så vi til gjengjeld hvor lekende lett han på egenhånd spilte «Blänka lilla stjärna lill», i motsetning til Aron.
I filmen er det slik at Victor leser farens brev på toget. Han har reist fra øvelsen i Sunne for å se Fanny som nå er død. På vei tilbake til Sunne rulles tre generasjoners historie opp. I bildet ser vi at bevegelsen går fra høyre mot venstre. Det er filmens språk for å signalisere en reise bakover i tid. Vel framme i Sunne igjen kommer Victor inn fra venstre bildekant, nå i bil. Reisen er fullført. Han har lært noe viktig om seg selv. Han er et helere menneske. Så blir da også konserten mye bedre enn øvelsen vi så. Nå er det smil og liv i Victors ansikt. Forrige gang, under øvelsen, gikk ikke ting som de skulle, blåserne spilte for hardt eller mykt, Victor var ikke fornøyd.
Både i film og bok er det viktig å få fram at Victor forteller sitt liv. Likevel kan vi kanskje si det slik at haner mer en oppdager enn en forteller i filmen. Sikkert er det iallfall at kronologien er mye tydeligere i filmen. I boka er det vel nettopp et poeng at kronologien ikke er tydelig. Ved første gangs lesing kan den tvert imot virke ganske forvirrende. Det henger sammen med at Victor ikke forteller en allerede eksisterende fortelling. Han skaper den underveis. Denne reisen må leseren også være med på. Vi vet ikke noe før Victor vet det. Det blir en lang rekke biter og brokker som må pusles sammen. Dessuten går det lang tid før det blir klart for leseren at Victor er den overordnede forteller. Det skjer ikke før mot slutten. Ikke før på side 213 i min utgave, kan vi vite at Victor er sønn av Fanny Udde og Sidner Nordensson.
Persongalleriet i boka er stort og av lett forståelige grunner mindre i filmen. En av dem som får beholde sin plass i filmen, er Splendid. Han er absolutt til stede, selv om han er mindre fremtredende i film enn bok. Først og fremst opptrer han i rollen som venn. Jeg leser både bok og film slik at også vennskap er noe som i høy grad er med på å gi livet mening.
Når det gjelder miljøskildringer, vil jeg si at her har filmen et stort fortrinn. Den kjente filmregissør Henning Carlsen sa det slik: Jeg trenger bare trykke på en knapp. Hamsun må kanskje bruke to sider. Dette er vel å forenkle det hele, men han har et poeng. Også for Juleoratoriet gjelder selvsagt dette. Vi får se autentiske bilder fra Sunne. Og vips – plutselig befinner vi oss på New Zealand, Sveriges antipode. Dette er for øvrig noe som i både bok og film på effektivt vis utvider betydningen av «smekningar». Det angår ikke bare en familie i Sverige. Det angår hele verden.
Her kan det passe å gå over til å se nærmere på noen mediespesifikke trekk. Jeg vil nemlig gjerne si noe om klipping. Også i denne filmen er det et helt sentralt filmisk virkemiddel. Det tar oss fra Sunne til New Zealand på no time, – på elegant vis. Særlig har jeg lyst til å nevne klippet der vi ser et hvitt laken i New Zealand, klipp, snødekt hvit flate i Sunne. Slik forenes Tessa og Aron. Samtidig blir vi fortalt at Tessas lengsel er rettet mot livet. Aron dras allerede mot døden.
Andre ganger er det lydbroer som på effektivt og vakkert vis er med på å binde filmen sammen. Filmmusikken er for øvrig også et mediespesifikt trekk som alltid er viktig. Ikke minst i denne filmen. Boka tar jo også utgangspunkt i musikk. Bach er bakt inn i tittelen. Det er musikk som får språket i gang. Sidner sier et sted nettopp det, at musikken er en «klånglåda» som får språket hans i gang. Og hver gang han skriver stil, er det Bach det handler om. I filmen får vi faktisk høre musikken. Det tilfører den en ekstra dimensjon, synes jeg. Her er ikke bare Bach heller, men også musikk som er komponert til filmen. Vi kan snakke om to hovedtemaer, et sorgtema og et annet tema som representerer en slags sår skjønnhet. Det er slett ikke sånn at musikken bare er der som en slags fyllmasse. Den er absolutt med på å utvide, og ikke bare forankre, bildet. Siss Vik mener at lydsiden i film lenge har vært undervurdert. Jeg vil på alle måter si meg enig i det. Hun er også inne på at musikk og bilde i kombinasjon utgjør et eget tegnsystem. De må ikke tolkes hver for seg, men sammen. I Juleoratoriet jobber musikk og bilde sammen på subtilt vis. Ikke minst når musikken til «Blänka lilla stjärna» høres samtidig som vi ser bilder av Aron Ingen trenger å lure på hvor han har tankene sine. På sett og vis kan vi kalle dette et ledemotiv.
Ellers vil jeg i denne filmen trekke fram et visuelt ledemotiv. Da tenker jeg på den helt klart bevisst bruken av lakener. De forbindes med noe positivt. Livskraft. Og et tilsnitt av erotikk. Vi ser Tessa blant lakener. Hun tar bilde av seg selv og sender det sammen med ord som forteller at hun har erotiske tanker om Aron. Vi ser det når Fanny og Sidner drar til Strömstad, – de er filmet foran en klestørk med mange blafrende lakener i det de drar av gårde, på soverommet de deler under oppholdet blafrer det i gardiner, men når de kommer hjem, da henger det bare ett laken på klessnora. Alt er ikke bare fryd og gammen lenger. Erotikken har fortapt seg.
Man kommer ikke utenom en viktig parallell-scene. Tidlig i filmen ser vi Solveig på energisk vis komme opp midtgangen i kirken. Skjødesløst slenger hun klær fra seg. Sent i filmen ser vi Victor komme opp den samme midtgangen, med samme energi, samme skjødesløse måte å kaste klærne fra seg på, samme kameraføring. Dette er en flott måte å få fram på at nå skal Victor fullføre Solveigs prosjekt. Det hele startet som en vill idé. Nærmest en umulig fødsel. Og det er jo også det Bachs oratorium forteller om – en umulig, men glederik fødsel.
Filmen tar også sin mulighet til å visualisere i bruk på flere gode måter. Særlig likte jeg den betydningen vann får i filmen. Vi ser to ganger smykket Tessa sendte til Aron vaskes i vann. Vi ser personer vaske ansiktet sitt i vann. På visuelt sett får filmen formidlet at i disse situasjonene er personene i kontakt med følelsene sine.
Voice-over brukes også i denne filmen. Det er enn av flere måter en film kan ta i bruk for å la en subjektiv synsvinkel komme til uttrykk. Tilbakeblikkene vi får med utgangspunkt i Victors brevlesing, avløses med ujevne mellomrom med at vi ser ham på toget. Vi påminnes om at han er fortelleren. Vi hører også andre personers fortellestemme i voice-over. Både bok og film er i grunn et kor av stemmer, – en polyfoni for å bruke Bakhtins uttrykk.
Mot slutten vil jeg si noe mer om akkurat dette. Polyfoni er et sentralt element i romanens komposisjon, og sjelden har det vært mer riktig å snakke om komposisjon av en roman enn her. Da havner jeg tilbake på det narrative, som jeg ble bedt om å gjøre rede for i oppgavens første del. Hadde jeg vært Tunström nå, så ville jeg nok flyttet dette avsnittet lenger fram. Han bestemte seg jo på et sent punkt i skriveprosessen for å flytte historiens slutt til diskursens begynnelse.
På Internett fant jeg en referanse til en tekst ved tittel «Bach, Bakhtin og Tunström».
(http://www.ub.uib.no/elpub/2000/h/522001/Hovedoppgave.pdf)
Her hevdes det at alt skjer på en måte samtidig. Personenes historier flettes i hverandre uten at den enkelte stemme mister sin integritet. Dette kan sammenholdes med det Tunström har sagt om hvor viktig møter er i hans bøker. Det er i dynamikken mellom et jeg og et du at mening oppstår. I boken Juleoratoriet finnes det eksempler på at man nesten umerkelig går over fra å høre Arons stemme til å høre Sidners. Personene møtes selv om de lever til ulike steder og til ulike tider.
Polyfoni oppstår blant annet ved de mange temaene i boka. Det er en tematisk polyfoni. Dessuten har vi veldig mange stemmer her. Vi hører den friske og syke Sidner. Vi hører dialekt fra Värmland. Vi hører engelsk. Mange personer slipper til med sin jeg-stemme: Torin. Härliga Birgitta. Miss Winther. De mange intertekstuelle referansene er også med å bygge ut polyfonien. Bach er selvsagt en viktig stemme. Den som kjenner Bachs verk Juleoratoriet, vil se at det er med å strukturere lesningen. Dette bør ikke trekkes for langt, ifølge en hovedfagsoppgave av Solbakken. Dog har jeg lyst til å skyte inn at den fjerde kantaten går i F-dur. Slik sett skiller den seg musikalsk ut fra resten. Hans Skei sier på sin side at den fjerde delen i boka er den som skiller seg mest fra hovedtemaet i boka.
Bach er også den som binder sammen del 1 og del 2 i boka. Det er ellers et langt sprang i tid her. I del 2 er Solveig på vei til øvelse, og vi hører Bachs musikk på grammofonen.
Det kan også være verdt å nevne at det ikke bare refereres til Juleoratoriet med dets jubel. Her er også, i forbindelse med Aron, referanse til Johannespasjonen. Det er en helt annen historie, hvor døden er i fokus.
Musikk er et sentralt sammenbindende element. Det gjelder i bok som i film.
Vi har sett at komposisjonen i boka er langt mer innviklet. Persongalleriet er redusert i filmen. Kronologien er enklere. Tilskueren til filmen blir ikke like med-opplevende som leseren av boka. Men filmen vinner mye på å satse på sine mediespesifikke fortrinn. Både på lyd- og bildesiden har regissør Andersson sammen med Sundstedt gjort vellykkede grep. Ved siden av det som allerede er nevnt, bør skuespillerne også trekkes fram. Casting er et sentralt element i hvorvidt en filmatisering blir god. Jeg vet ikke hvordan svenskene, som kjenner disse skuespillerne bedre enn meg, tenkte, meg for meg fungerte de iallfall godt. At Andersson og Sundstedt jobbet med manus og regi i to år, skulle også være med å borge for god kvalitet. Det samme kan man vel si om Tunströms positive vurdering av filmen.
Boka er av en art som gjør at den bør leses igjen og igjen. Jeg likte godt det en av filmanmelderne sa om at hennes bok var full av markeringer og lest nesten i filler. Filmen er nødvendigvis enklere i sin oppbygning. Fortsatt er den full av åpne rom som tilskueren selv kan delta i å fylle. Kanskje kan man snakke både om en demokratisk leser og en demokratisk filmtilskuer. Selv har jeg til nå sett filmen tre ganger og oppdaget nye ting hver gang.
Både Bachs, Tunströms og Anderssons Juleoratorium har levedyktighet selv om, eller kanskje nettopp fordi, de er komplekse. Det kan være godt med litt tyggemotstand. Det har også vist seg at det er mulig å misforstå kunstverkene fullstendig. Det var vel det de gjorde i Trondheim da de et år skulle sette opp Bachs Juleoratorium der. Tilstede var en musikkglad, men handikappet 18-åring. Han hadde ikke verbalspråk, men ga uttrykk for sin glede ved hjelp av kroppsspråk. Ham kastet de ut. Hvorfor det? Han gjorde vel ikke noe annet enn å fortelle sitt liv. Slik jeg leser boka, slik jeg ser filmen, slik jeg hører konserten, er ikke det minst viktige å la Juleoratoriet gi stemme til de svake og stemmeløse.
[…] oktober 6, 2008 av kdybvik “Juleoratoriet” er en bok man helst ikke bør gå glipp av. Filmatiseringen har også blitt bra. I denne mellomfagseksamenen skriver jeg om adaptasjonen fra bok til film. Du finner den her. […]
[…] https://kdybvik.wordpress.com/oppgaver-fra-norsk-3/fra-bok-til-film-juleoratoriet/ […]
Hei ,
Jeg trenger hjelp til å skrive analyse av boken: <>. Jeg forventer fullstendig analyse,jeg lurer på om noen som har lest boken før har noen tips om hva jeg bør ha med.
viss noen har noen generelle tips om bokanalyse så takker og bukker jeg for det også!
Takk for alle svar