Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘alkohol’

Hva som skal kalles narkotika er skjønnsmessig. Hvilken side av gjerdet, lettere tilfeldig, et stoff faller ned på, har dramatiske konsekvenser. Få ting straffes like hardt som narkotika-forseelser. Det måtte være overlagt drap.

Dermed blir det betenkelig i aller høyeste potens at media skildrer alkohol som en gylden drikk og en edel vare, mens narkotika skildres dramatisk som en djevelsk fiende.

Politikerne også ser ut til å ha en ide om at skader av narkotika skyldes onde stoffer, mens skader av alkohol, skyldes feilaktig bruk.

Mens alkohol og narkotika ofte omtales ulikt som natt og dag, ser fagfolk annerledes på det. Det er ingen prinsipiell forskjell på alkoholrus og narkotikarus, annet enn juridiske og historiske grunner.

Man blir sittende og klø seg i hodet når man ser med hvilken enestående intensitet totalforbudet mot de illegale rusmidlene håndheves. Samtidig er de langt mildere tiltakene mot alkohol i ferd med å bli enda mykere. Mens staten sender spesialtrente hunder inn for å finne hasjklumper, øker den samme staten tilgangen på alkohol. Større tankekors skal man lete lenge etter.

Mange østafrikanere oppfatter nordmenn som gale som kan forby khat og samtidig tillate alkohol. Det er en legitim innvending. I lengden vil det ikke være mulig å opprettholde den store og kunstige forskjellen.

Det er prinsippløst og lite heroisk å selektivt kjempe mot de rusmidlene som er av nyere dato og som pga. denne historiske tilfeldigheten kalles ”narkotika” og er strengt forbudt, skriver Hans Olav Fekjær i boka «RUS». Etter vanlig rettsbevissthet skal likt behandles likt, og verst skal behandles strengest. Det skjer ikke med narkotika og alkohol i dag.

Alle som er interessert i å lære mer om rus og rusforskning bør lese Hans Olav Fekjærs bok «RUS. Bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie.»

Reklamer

Read Full Post »

Fredag 26. juli skriver Andre Bråthen, (FrP) i Sandefjords Blad at dagens alkoholpolitikk går utover vanlige mennesker. Blant mye annet rart og uriktig, kommer han med følgende synsing:

«Alkoholproblemer bekjempes ikke med lover og regler som rammer vanlige mennesker, men gjennom behandling og forebygging i rusomsorgen.»

«FrP mener det bør åpnes for vinsalg i butikk, økte utsalgstider på Vinmonopolet og vil fjerne tidsbegrensningene for salg av øl i dagligvarebutikken.»

Jeg har formulert et svar til Bråthen som står på trykk i Sansdefjords Blad idag. Det kan også leses her:

Andre Bråthen starter sitt innlegg i Sb med å definere hva som er feilvinklet og rettvinklet. Klavenes (AP) skriver feilvinklet, påstår han. (Klavenes har hatt et tidligere innlegg i debatten) Bråthen har ingen små tanker om seg selv. For meg framstår det som litt av et under at et vanlig menneske fra Vestfold er den som kan bestemme hva som er rett innfallsvinkel til et sakskompleks.

I min verden er det slik at de fleste sannheter er sammensatte og med fordel kan ses fra ulike vinkler. Siden Bråthen tar sats og glatt hopper bukk over forskningsresultater i sitt alkoholpolitiske innlegg, vil jeg bruke forskning som innfallsvinkel. Det rimer jo med FrPs eget handlingsprogram der det pekes på viktigheten av at «forskningen får best mulige vekstvilkår», uten at Bråthen ser ut til å ha tatt nevneverdig notis av dette. Han er nemlig full av synsing når han utbasunerer at «Alkoholproblemer bekjempes ikke med lover og regler» som rammer det han kaller «vanlige» mennesker. Om han tar sitt eget partis flotte ord om forskning på alvor, kan han gjerne tygge i seg synsingen sin igjen, for forskningen er krystallklar. Nettopp lover og regler er det som fungerer best i kampen mot alkoholproblemer.

Mye av den beste forskningen som er gjort er oppsummert i Hans Olav Fekjærs bok «RUS». Fekjær er en av de mest anerkjente fagfolk på feltet. Ale som leser boken vil se at Bråthens lettvinte oog inkompetente politikerpopulisme stilles i et dårlig lys. Under overskriften «Hvordan kan alkoholskadene reduseres» skriver Fekjær om en forskningsgruppe som er så autorativ at å bestride dens resultater «må anses som jevngodt med å søke medlemskap i den amerikanske foreningen «Flat Earth Society»».

Gruppas forskning forteller oss at tiltakene som virker best er aldersgrenser, statsmonopol, begrensede salgstider, begrensede antall utsalg, alkoholavgifter og lav promillegrense. Det som Bråthen holder fram som effektivt, nemlig alkoholistbehandling, gir bare liten effekt. Verdens kanskje ledende rusforsker, Robin Room, har pekt på at politisk populære forslag, sånne som Bråthen har forelsket seg i, er lite effektive. Vi ser at Bråthen har snudd hele den viktige og alvorlige saken på hoddet.Det er aldeles ikke den (nokså) restriktive alkoholpolitikken som går utover vanlige mennesker. Tvert imot er det liberaliseringen Bråthen står for som vil ramme vanlige mennesker. Eller er ikke de titusenvis av barn som gruer seg til jul pga. av foreldrenes alkoholinntak vanlige nok for Bråthen? Mellom 50 000 og 150 000 barn og mellom 50 000 og 100 000 ektefeller/partnere bor sammen med personer med et risikofylt alkoholkonsum i Norge. Det er rørende at Bråthen har omsorg for de 4000 som står i kø i rusomsorgen. Det er rørete at han glemmer, eller velger å overse, de avsindig mange «vanlige» folk som rammes av uvettig, men dog vanlig, alkoholoverforbruk. Forskningen viser at i løpet av et år plages halvannen million nordmenn av atferden til fulle folk. Hensynsløs rusatferd er det mest utbredte av alle rusproblemer. Flere titusener familiers daglige liv ødelegges. Det er i aller høyeste grad vanlige mennnesker vi snakker om her, Bråthen.

Politikken Bråthen foreslår ble satt ut i praksis i Finland tidlig på syttitallet. Alle med kunnskap om ruspolitikk vet hvor dårlig det finske eksperimentet gikk. Fra 1968 til 1975 økte antall tilfeller av skrumplever med 75%, promillekjøring økte med 157% og voldsforbrytelser med 80%, for å nevne noe. På motsatt side viser undersøkelser fra Det psykiatriske forskningsinstitutt i Moskva at 1, 22 millioner liv ble spart i perioden 1986 – 1991. Under Gorbatsjov ble det da innført en rekke tiltak som gjorde alkohol dyrere og mindre tilgjengelig. Forskningen, som FrP skryter opp i skyene i sitt program, viser klart og tydelig hva vi bør gjøre. Bråthen vil gjøre så å si stikk motsatt. Er det det at han ikke vet hva som må gjøres? Eller vil han bare ikke vite? Boka «RUS» koster ikke stort mer enn en god portvin. Den kan også oppdrives på bilioteket.

Kjetil Dybvik, lektor

Read Full Post »

Uansett hva folk gjør av galskap og djevelskap i beruset tilstand: Fylla har aldri skylda.

Folk blir ikke bøllete fordi de har drukket. De drikker for å kunne være bøllete. Folk blir ikke fnisete av å drikke. De drikker for å kunne fnise. Hvilket er noe ganske annet.

 Det å drikke seg full, eller det å drikke på en måte som gjør at man later som man er full, eller tror man er full, det gir i vår kultur en blankofullmakt til å gjøre som man vil.

Ved å påføre seg selv en betuset tilstand, innvilger man seg selv i samme slengen en universalunnskyldning for å gjøre nær sagt hva som helst, eller unnlate å gjøre ting man ikke liker.

Rusen er godkjent i vår kultur som et “nå-er-det-ikke-så-farlig-hva-jeg-gjør-opplegg”. Denne følelsen er meget behagelig selvsagt, den er ettertraktelsesverdig. Det er derfor det er så vanlig å drikke for å kunne gjøre ting man ellers ikke tør å gjøre. Man får nemlig mye lettere tilgivelse. Hvilket er ganske sprøtt, fryktelig feil og forferdelig feigt.

Av samme grunn er det man ser de mange hevede glass på de mange ferie-, familie-, fest- og facebookbilder. Folk er påpasselige med å vise fram at de har alkohol i glasset for da sier de smtidig, indirekte: «Se på meg, da! Jeg har alkohol i glasset! Jeg har lov til å gjøre akkurat det jeg vil!»

Dette er et stort, kollektivt selvbedrag. Ganske enkelt å gjennomskue, egentlig, for den som vil se det.

 Å ruse seg på alkohol er en uting. Her snakker jeg ikke bare om livsfarlig fyllekjøring, men også den utstrakte rusbruken som foregår i ”festlig” lag, på konferanser og i gråsoner mellom fritid/arbeid, i juleselskap og så videre.

Alltid er rus en unnvikelsesmanøver, en feig unntakstilstand der man påberoper seg selv nettopp å ikke være seg selv, slik at man kan gjøre så å si hva man vil uten å måtte stå skikkelig til ansvar for det.

Les mer om rusens motiver, skader, behandling, forebygging, historikk og bruk i Hans Olav Fekjærs bok “RUS”.

Read Full Post »

VG er en unøyaktig avis. VG er en tendensiøs avis. VG er en avis som skriver det som passer dem.

Når de skriver at norsk forskning viser at det å drikke vin, gjør deg smartere, blir de litt for smarte.

Den vitenskapelige rapporten sier ikke at det er vinen som gjør deg smartere.Den slår fast at forskjellen i hjernefunksjon kan skyldes forskjeller i “sosioøkonomisk status, gunstigere kosthold og andre livsstilsvaner”.

Dagens middelklasse i Norge drikker med måte. De lever dessuten sunnere enn de fleste andre grupper. De trener. De spiser mer grønnsaker. De inntar mindre fett. Det er disse siste faktorene, ikke vinen, som i størst grad påvirker forskjeller i hjernefunksjon. VGs journalister har ikke hatt hjernefuksjon nok til å få med seg dette. Eller er det noe annet som hindrer dem?

Vi kan regne med at tilsvarende undersøkelser for hundre år siden ville vist at sigaretter beskytter mot den den gang viktigste sykdommen, tuberkulose. Røyking forekom særlig hos bedrestilte, mens tuberkulose var mest utbredt i lavinntektsgrupper.

Read Full Post »

Uansett hva folk gjør av galskap og djevelskap i beruset tilstand: Fylla har aldri skylda.

Folk blir ikke bøllete fordi de har drukket. De drikker for å kunne være bøllete. Hvilket er noe ganske annet.

Det å drikke seg full, eller det å drikke på en måte som gjør at man later som man er full, eller tror man er full, det gir i vår kultur en blankofullmakt til å gjøre som man vil. Ved å påføre seg selv en betuset tilstand, innvilger man seg selv i samme slengen en universalunnskyldning for å gjøre nær sagt hva som helst, eller unnlate å gjøre ting man ikke liker.

Rusen er godkjent i vår kultur som et «nå-er-det-ikke-så-farlig-hva-jeg-gjør-opplegg». Denne følelsen er meget behagelig selvsagt, den er ettertraktelsesverdig. Det er derfor det er så vanlig å drikke for å kunne gjøre ting man ellers ikke tør å gjøre. Man får nemlig mye lettere tilgivelse.

Hvilket er ganske sprøtt, fryktelig feil og forferdelig feigt. Å ruse seg på alkohol er en uting.

Les mer om rusens motiver, skader, behandling, forebygging, historikk og bruk i Hans Olav Fekjærs bok «RUS».

Read Full Post »

Det er feil å gjøre GHB til førstesidestoff. Det er feil å gjøre GHB til toppsak i Dagsrevyen. På den måten får rusproblematikken en kraftig slagside. GHB er et farlig stoff, javisst, men et marginalt samfunnsproblem.

På samme måte er det feil å snakke så mye om de narkomane. Eller alkoholikerne. På den måten gjør vi rusproblematikk til noe som angår noen få avvikere. Det egentlige rusproblemet ligger et helt annet sted. Det virkelig store rusproblemet i Norge i dag er det folk flest som står bak. Folk flest vil gjerne beskytte seg selv. De vil ikke ha fokus på sitt eget såkalt «vanlige» forbruk. Derfor snakker de så mye heller om alkoholikerne, de narkomane og skumle stoffer med kryptiske betegnelser som GHB.

Det er greit å snakke om narkotika og GHB også, men det er ikke hovedsaken.

Det er hvermannsens bruk av alkohol som er farligst. Nettopp denne bruken er det som gir alkoholgiften dens legitimitet. At alkohol skal ha denne beskyttede posisjonen er mer enn merkelig. Ingenting som er like giftig og farlig som alkohol er i nærheten av å være like sosialt akseptert. Faktisk er det slik at hvis du avstår fra å bruke denne giften i Norge, så blir du sosialt stigmatisert.

La meg helle litt isvann i øynene på den gjengse alkoholbruker, alkoholbrukeren som er overbevist om at han har kontroll. Nesten alle tenker slik om sitt eget forbruk. Min påstand er at ingen som drikker seg til rus har kontroll.

Du skulle bare visst hvor fnisete du blir. Eller hvor sløv. Eller hvor pratete. Eller hvor innpåsliten.

Dessuten er det slik at totalforbruket i et samfunn har signifikant innvirkning på en rekke skadevirkninger (Fekjær 2004:313). Totalforobruket er en viktigere faktor enn for eksempel drikkemåte og drikkemønster. I et land der mange drikker, og der mange drikker litt mer enn de gjorde før, øker også antallet stordrikkere.

Jeg gjentar: Gjennomsnittsforbruket har stor betydning for all slags alkoholskader i et samfunn. Skadeomfanget bestemmes i stor grad av de kollektive drikkevanene i samfunnet.

Hvordan kan forbruket reduseres? Hvordan kan skadeomfanget gå ned? Man vet hva som virker. Den internasjonale rusmiddelforskningen er entydig. Sjelden er forskning så entydig som på dette området. Å ikke tro på tiltakene som her presenteres, er som å tro at jorda er flat:

* Færre utsalgssteder

* Høyere priser

* Begrense salgstidene mer

Likevel finnes det partier som går mot alt dette. De synes heller vi kan kjøre en og annen holdningskampanje i skolen, men den type tiltak virker faktisk svært dårlig. Skal vi følge FRPs strutsehodepolitikk på dette feltet, kommer vi til å gjenta det finske eksperimentet.

De prøvde ut en liberalisering der tilgjengeligheten på alkohol økte dramatisk. Prisene gikk ned. Argumentasjonen var at dette ville føre til mer måtehold og mindre fyll. Slik gikk det ikke. Bare det første året økte forbruket med 46%, og det var høyt fra før. Voldsforbrytelser økte med 80% i en sjuårsperiode. Promillekjøring økte med 157%. Døde av skrumplever økte med 75%. Finland er nå vaksinert mot flere slike eksperiment. Hvorfor skal Norge kjøre i samme grøft?

Under Gorbatsjov ble det innført omfattende alkoholbegrensninger. Det er beregnet at dette sparte 1, 22 millioner menneskeliv i perioden 1986 – 1991. Da Jeltsin kom på banen, og opphevet tiltakene, gikk forbruket raskt opp igjen. Det samme gjorde ulykkestallene.

Norge hadde stått seg bedre som et land totalt fritt for alkohol.

Read Full Post »

Det er aldri fylla som har skylda. I vårt samfunn er det utrolig nok sånn at det å være full, gir større spillerom. «Han var jo full, han visste ikke hva han gjorde.» Det blir en slags blankofullmakt til å gjøre dumme, og onde, ting.

I vårt samfunn er det utrolig nok sånn at vi gir påvirkede personer lov til å tenke at mens de er beruset «er det ikke så farlig hva jeg sier og gjør.» Dette er selvsagt en meget avslappende følelse. Når det ikke er så farlig hva en sier eller gjør, kan fordelene utnyttes på mange måter.

Først og fremst ser man en forsterkning av atferdstendenser: Den pratsomme blir mer pratsom. Den triste blir mer trist. Den aggressive blir mer aggressiv. Hvem som gjør hva i fylla, er ikke tilfeldig.

Det er heller ikke tilfeldig at noen velger å helle Plumbo i trusa på en annen festdeltager. Han som gjorde det kan ikke unnskylde seg med at han ikke visste hva han gjorde. Jo, han kan det hvis vi skal forholde oss til folkeopinionen og folkemeningen om alkohol, men ikke hvis vi tar alkoholforskning på alvor.

Folkeopinionen sier: Alkoholen gir samvittigheten ferie og det er greit, det har den fortjent. På bakgrunn av forskning er det mer korrekt å si: Tilgi alkoholbrukeren ikke, for han vet hva han gjør.

Den som i fylla har «glemt» at det er galt å voldta eller plage noen seksuelt, er også for full til å gjennomføre en voldtekt fysisk sett.

Hele spekteret av vårt samfunns mest stigmatiserte og grotekse handlinger er knyttet til kjemisk rus. Jo mer sadistisk en handling er, desto sikrere er det at den er skjedd i kjemisk rus. Rusen er ingen formildende omstendighet, selv om mange vil ha det til det.

Ingen er bajas fordi de har drukket . De drikker fordi de liker å være bajas.

Den kollektive holdningen til kjemisk rus er et tynt kamuflert kollektivt selvbedrag.

Plumbomannen gjorde noe dumt. At han var beruset er på ingen måte noen unnskydlning, og ingen formildende omstendighet. Han bør dømmes som om han gjorde dette klink edru. La det svi!

Kilde: Fekjær, Hans Olav: RUS. Kapittel 13.

Read Full Post »

Older Posts »