Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2013

Hva er en ”latsabb”? Ordet finnes ikke i Språkrådets ordbok. Det blir temmelig subjektivt og uklart hva som skal legges i begrepet. Hvordan defineres en latsabb? Hvor mange slike sabber har vi i Sandefjord? Først når vi vet det, kan vi få en klar idé om hvor stort problem vi snakker om.

Kjersti Isaksen skriver i sitt innlegg ”Ut i jobb!” ( Sandefjords Blad, 14.04.12) om latsabber. Hun skriver på en måte som gjør at man kan få inntrykk av at de fleste som mottar økonomisk sosialhjelp, er snyltere. Det er en drøy påstand som rammer mange uskyldige hardt.

Urimeligheten i Isaksens snylteutslyngede påstand ligger fortsatt og gnager i meg. Den er så utbredt denne tankegangen. Isaksen er nemlig slett ikke alene i sin forenklingsiver.

Her om dagen var jeg involvert i en Twitter-samtale. Et lite utdrag vil vise hva jeg mener:

Skjermbilde 2013-11-21 kl. 01.08.58

Denne Brinchern er en av mange som finner mening i å belemre mennesker i pressede situasjoner ved å innlemme dem i grupper hvor de med stor sannsynlighet aldeles ikke hører hjemme. Hva godt kommer ut av å omtale andre som kyllinger? Hva får Brinchern ut av å ruge på den slags lettvintheter?

Brinchern setter også opp en dobbeltfelle for de syke, – en felle det er umulig å rømme unna. De syke er dømt til å tape i Brincherns spill, uansett hvordan de oppfører seg. Slappfisker er de og slappfisker blir de i Brincherns hjernevelv.

For den syke skal ikke kunne ha det morsomt. Da er hun ikke virkelig syk.
Men hva om den syke nå, etter Brincherns ønske, holder seg for seg selv, går hjemme, og på andre måter lever opp til dette innsnevrede bildet av hvordan en syk skal være? Jo, da vil man veldig lett få høre at man er tungsindig, depressiv, tiltaksløs og så videre ad infinitum.

Ethvert menneske er mer enn hva du ser.

Mennesker er forskjellige.

Så enkelt. Så vanskelig. Så fort å glemme.

Brinchern har glemt det. Isaksen har glemt det.

Isaksen klinker til med følgende:

Alle som mottar trygd burde ha oppmøteplikt klokken 08.00, skriver hun. Det vitner om at hun ikke har klart for seg hvor uensartet gruppen som mottar trygder og stønader er. Et slikt krav betrakter jeg som en dårlig vits.

Ja, i etterkant av dette innlegget har jeg tenkt mye. Det er mye som er dårlig, usant og urettferdig ved de tankene Isaksen gjør seg til talskvinne for. Hvor kommer denne ubendige trangen til å stemple andre rundt seg som det ene og det andre? Hvorfor denne lysten, eller hva vi skal kalle det, til å klistre merkelapper på andre? Hvordan kan det ha seg at så mange finner det interessant å gi seg til å definere andre, ofte på særs spinkelt grunnlag?

Ethvert menneske er mer enn det du ser. Jeg gjentar det.

Argumentasjonen til Isaksen er syltynn. Mesteparten av innlegget hennes består av en fortelling om én person som hun kjenner. Vi får blant annet høre at han aldri har gjort et arbeidsslag og at han har fått nye tenner. Dette er lite interessant.

Å slutte fra enkelttilfeller til generelle konklusjoner, er sjelden vellykket.

Jeg undrer meg også over Isaksens evne til å avgjøre hva som er en vond barndom eller ikke. Hvor får hun oversikten og kunnskapen sin fra? Hvordan kan Isaksen dømme i saker som dette? Skal ikke folk selv få bestemme om de har hatt en vond barndom eller ikke?

Fagfolk kan nok også gjøre en vurdering av hva en barndomshistorie skal ha å si i en trygdesak, men jeg tror Isaksen med fordel skal la være å blande seg inn i den slags vurderinger. Ting er ikke alltid som de ser ut på overflaten.

Det som for Isaksen virker som latskap, kan dypest sett være noe helt annet. Mennesket er et komplisert vesen, og det er ikke til å undres over at saksbehandlere gjør feil. Noen ganger gjør de det for lettvint for klientene sine. Andre ganger gjør de det for vanskelig.

Det siste ser det ikke ut til at Isaksen, og mange med henne, har tenkt på.

Innlegget fremstår som ensidig og tendensiøst. ”Se å få de sleipe, udugelige ut i jobb.” Det kommer ikke tydelig fram av Isaksens innlegg hvor stort hun mener problemet er. Hvor stor del av dem som mottar økonomisk sosialhjelp er sleipe og udugelige? Ja, hvor mange sleipe sandefjordinger har vi?

Og hvordan ser Isaksen for seg at de skal fungere i arbeidslivet, dem hun snakker om? For de er jo sleipe. Og udugelige. Når de er sånn, – hvem skal ansette dem?

I motsetning til Isaksen er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.

I møte med trygdevesenet er det også mange som ikke får den hjelp de burde få. Man må nærmest være norsklærer for å forstå alle skjemaer og søknader som skal fylles ut. Det er ikke alltid det hjelper heller.

Isaksen og Brinchern er blant de mange som bidrar til å forsterke stereotypien av den typiske trygdemottaker som sleip, slapp og snyltende.I saksen og gapestokken med hele hurven, kan det synes som de mener. Eller mesteparten av hurven. Eller store deler av hurven. Ja, hvor stor del av hurven, mener de egentlig?

De er bemerkelsesverdig utydelige på det punktet. Dermed rammer utsagnene deres i grunn alle. Slik blir det den effektive mistenkeliggjøringen det er ment som, i all sin urimelighet.

For den som ønsker personlig utvikling og språklig oppgradering, anbefales kronikken «Når orda røpar verdiane våre» av Språkrådets direktør, Arnfinn Muruvik Vonen.

Kronikken «Når ord blir virkelighet» av postdoktor og spaltist i Aftenposten, Thorgeir Kolshus, anbefales også varmt.

Mennesket.Mer enn merkelapp

Read Full Post »

HVA ER SANNHET?

Det finnes få sannheter med stor S. De aller fleste sannheter finnes innfor et perspektiv.

Derfor lar det seg ikke gjøre å «si sannheten rett frem» eller «si sannheten rett ut» eller hvilket uttrykk man nå bruker.

En ting kan alltid sies på en litt annen måte. Men da sier man også dypest sett noe litt annet. Endrer man form, endres også innholdet. Litt .Eller mye. Sier man noe litt annet, eller sier man noe på en litt annen måte, har man vektlagt en annen side ved sannheten. For sannheten er mangesidig. Man kan nærme seg sannheten fra ulike sider. Da ser man ulike aspekter ved sannheten. La oss se litt nærmere på dette. La oss ta det bokstavelig.

En klasseroms-situasjon. Det som skjer, det skjer jo. men det vil oppleves litt, eller veldig, ulikt fra person til person. Sitter man bakerst ser man noe. Sitter man midt i ser man noe annet. Sitter man fremst, ja, så påvirker det hvoran man vil oppsummere sannehten om skoletimen. Er man lærer har man sin sannhet om timen. Er man elev er sannheten en annen. Er man jente, er man gutt, er man blid, er man nedstemt, lærte man noe, lærte man ikke noe, – alt påvirker sannheten.

To leksikon. Jeg slår opp på «sannhet» i SNL. Jeg slår opp på «sannhet» i Wikipedia. De to leksikonenes sannhet om sannhet er ikke like. Den ene er ikke nødvendigvis noesannere enn den andre. Men ulike, det er de. Også her er det snakk om seleksjon og kombinasjon. Noe er valgt ut. Og det er satt sammen på en måte man har bestemt seg for. Det vil alltid være sånn at man kunne valgt ut noe annet. Og satt det sammen på en annen måte. Fortsatt kan det være like sant. Bare annerledes.

Se for deg et krigsmaleri. Med mange detaljer. Maleriet er fra en krig før fotografiet ble oppfunnet. Hvor kommer alle detaljene fra? Maleren var neppe en soldat. Soldatene hadde mer enn nok med å kjempe for livet. Var han fredet, da? Betalt av noen for å være et slags vitne? I hvilken grad kan vi i så fall stole på at det han malte er sant?

Sentrum er uansett ofte ikke den beste vinkelen å se sannheten fra. Man kommer for tett på. Man blir for nærsynt. Ved å se seg selv, eller andre, eller en krig, eller et samspill, på litt avstand, fra en åsrygg i nærheten, får man mer fram det store oversiktsbildet. Detaljene blir ikke like klare. Men helheten blir i større grad ivaretatt.

Det er altså ikke mulig å si sannheten «rett frem». Det finnes andre vinkler. Som bringer fram andre aspekter ved sannheten. Kanskje er det heller ikke ønskelig alltid å si sannheten rett fram?

Det går an å snakke rett fra levra. Det er et surt sted å være sann fra.
Det går an å snakke rett fra hjertet. Det er et annerledes sted å være sann fra.a

Read Full Post »