Corruption of need. Corruption of greed.

Korrupsjon er alltid skadelig og kan aldri forsvares. Likevel er det lett å forstå at en underbetalt politibetejent i Russland eller Tanzania sper på sin altfor dårlige lønn med kreative bøter han skriver ut, for så å putte hele fortjenesten i egen lomme. Hva skal han ellers gjøre for å forsørge sin familie som sulter? Problemet er bare at på denne måten bidrar han til å holde dem som er enda dårligere stilt enn ham selv, nede.

Mange har en tendens til å sette likhetstegn mellom bøllete, stormannsgale afrikanske despoter og korrupsjon. Men å projisere all verdens korrupsjon over på disse fjerne lederne, blir galt. Og litt for behagelig. Da «glemmer» man lett at vårt eget vestlige samfunn også er fullt, ja stapp fullt, av korrupsjon. Vår vestlige korrupsjon er en reinspikka corruption of greed.

Hva med de veldig tette båndene mellom politikerne og Røkke? Hva med de tette båndene mellom SP og visse energiselskaper? Hva med en fiskeriminister med store næringsinteresser innen fiskeri som hun ser ut til å beskytte? Hva med de mange venners venner-avtalene i Norge? Hva med alt ruskomsnusk i privat næringsliv? Korrupsjon alt sammen, mener nå jeg! Eller iallfall noe-smålugubert-som-minner-såpass-mye-om-fenomenet-korrupsjon-at-vi-likegjerne-kan-kalle-det-for-korrupsjon.

Noen verstinger i vestlig korrupsjon, ved siden av Røkke, er IOC og FIFA, to store idrettsorganisasjoner, eller kanskje like gjerne, to store gubbe- og pampevelder. Her oser det av korrupsjon. Her oser det av vestlig dekadanse og arroganse. Her oser det revestreker og kjeltringaktivitet. Den som vil lære mer om hvor bunnløst skurkeaktig disse mektige klubbene i virkeligheten er, bør lese «Ringenes herrer» og «Rått spill» av Andrew Jennings.

At FIFA nå har utestengt et par representanter for korrupsjon, betyr ikke at de nå har kommet på bedre tanker av høyere moralsk standard. De gjør det kun fordi de har blitt presset til det av pressen.

Hvos FIFA hadde ment alvor og virkelig ville ta knekken på korrupsjon i sin egen organsasjon, er det særlig én mann lederen Sepp Blatter burde utestengt, – nemlig Sepp Blatter.

Read Full Post »

Navarsete i armbånd og lenker

26 500 kroner.

Det er mer enn veldig mange i Norge tjener  i måneden. Man jobber og sliter en hel måned, uten å nå opp i 26 500 kroner. Mens Navarsete, – vips! Verdier og status og smykker i bingen! 26 500 kroner for et bittelite oppdrag. Det er for de fleste jeg kjenner mye penger. Eva Joly, kan si hva hun vil. At andre haier i Griskhetens Hav er enda mer korrupte, kan ikke forsvare Navarsetes trang og lyst til å ta imot smøringen fra norsk næringsliv.

Hvorfor skulle jeg unne Navarsete denne påhengte smykkelykken? Hvordan man enn vrir og vender på det, minner det litt for mye om grov uforstand i tjenesten. Eller kanske det slett ikke er uforstand? Navarsete har sannsynligvis visst hva hun har gjort hele tiden. Det gjør aldeles ikke saken hennes noe bedre. Hun fører folk og fe rundt seg bak lyset. Ja, ikke engang statsministeren kvier hun seg for å lure. Akkurat nå fremstår hun som veldig lite pålitelig.

Hun har skattet av gaven, sier hun. Ja, da har hun jo visst verdien av den. Og hun har visst at hun har mottatt inntekt fra andre enn staten. Det har hun ikke lov til.

Og ennå er ikke bevis på den påståtte skattingen framlagt.

Navarsete legger seg flat. Gjør hun det fordi hun angrer oppriktig? Eller gjør hun det som en strategi? Mye tyder på at det siste er tilfellet.

Hva hjelper det å legge seg flat, hvis hun hele tiden bevisst har fosset av gårde i urent trav? Da er den eneste grunnen til at hun nå beklager at hun ikke ser noen annen utvei. Hun er villig til å gjøre alt, ser det ut til, for å beholde sin lukrative og strålende politikerkarriere.

Det er samme mekanisme som gjør at hun nå, plutselig, likevel vil lette på bonanzaburkaen sin, eller «sløret» som VG kaller det, og skaffe til veie dokumentasjon fra Ligningsmyndighetene. Først vllle hun ikke. Nå må hun. For å redde seg selv seg selv, seg selv. Navarsete er sterkt opptatt av sitt eget skinn.

Eirik Mosveen er kommentator i VG. Han har uttalt seg i klare og sterke ordelag. Det finnes mange poenger til ettertanke i hans artikkel.

Et sentralt poeng i denne saken er at Navarsete later til å tro at det gjelder andre regler for henne enn for mannen i gata. Det er pompøst, oppblåst og arrogant.

Navarsete driver et spill med menigmann. Hun lurer oss. Hun er kynisk beregnende. Hun ville bare så gjerne ha det smykket, koste hva det koste ville. Først så det ikke ut til å koste henne noe. Nå ser det ut til å kunne koste henne dyrt. Det kan koste henne troverdigheten. Min tillit er iallfall borte.

Dette er mer enn en kraftig ripe i lakken, slik fagsjef i Infact, Knut Weberg, mener. Dette er kraftig rusk i maskineriet som fort kan ende med havari.

Armbåndet har lenket seg fast til henne. Det kleber. Det hefter. Det har blitt en lenke som er alt annet enn frigjørende og lykkebringende.

Navarsete har satt seg på sin høye hest. Hun synes hun har rett til å motta gaver, for ingenting, gaver som har en verdi høyere enn en vanlig månedslønn, – en lønn mange svetter hardt for å få utbetalt.

Read Full Post »

Navarsete setter seg i høysetet

26 500 kroner.

Det er mer enn veldig mange i Norge tjener  i måneden. Man jobber og sliter en hel måned, uten å nå opp i 26 500 kroner. Mens Navarsete, – vips! Verdier og status og smykker i bingen! 26 500 kroner for et bittelite oppdrag. Det er for de fleste jeg kjenner mye penger. Eva Joly, kan si hva hun vil. At andre haier i Griskhetens Hav er enda mer korrupte, kan ikke forsvare Navarsetes trang og lyst til å ta imot smøringen fra norsk næringsliv.

Hvorfor skulle jeg unne Navarsete denne påhengte smykkelykken? Hvordan man enn vrir og vender på det, minner det litt for mye om grov uforstand i tjenesten. Eller kanske det slett ikke er uforstand? Navarsete har sannsynligvis visst hva hun har gjort hele tiden. Det gjør aldeles ikke saken hennes noe bedre. Hun fører folk og fe rundt seg bak lyset. Ja, ikke engang statsministeren kvier hun seg for å lure. Akkurat nå fremstår hun som veldig lite pålitelig.

Hun har skattet av gaven, sier hun. Ja, da har hun jo visst verdien av den. Og hun har visst at hun har mottatt inntekt fra andre enn staten. Det har hun ikke lov til.

Hva hjelper det å legge seg flat, hvis hun hele tiden bevisst har fosset av gårde i urent trav? Da er den eneste grunnen til at hun nå beklager at hun ikke ser noen annen utvei. Hun er villig til å gjøre alt, ser det ut til, for å beholde sin lukrative og strålende politikerkarriere.

Det er samme mekanisme som gjør at hun nå, plutselig, likevel vil lette på bonanzaburkaen sin, eller «sløret» som VG kaller det, og skaffe til veie dokumentasjon fra Ligningsmyndighetene. Først vllle hun ikke. Nå må hun. For å redde seg selv seg selv, seg selv. Navarsete er sterkt opptatt av sitt eget skinn.

Eirik Mosveen er kommentator i VG. Han har uttalt seg i klare og sterke ordelag. Det finnes mange poenger til ettertanke i hans artikkel.

Navarsete driver et spill med menigmann. Hun lurer oss. Hun er kynisk beregnende. Hun ville bare så gjerne ha det smykket, koste hva det koste ville. Først så det ikke ut til å koste henne noe. Nå ser det ut til å kunne koste henne dyrt. Det kan koste henne troverdigheten. Min tillit er iallfall borte.

Navarsete har satt seg på sin høye hest. Hun synes hun har rett til å motta gaver, for ingenting, gaver som har en verdi høyere enn en vanlig månedslønn, – en lønn mange svetter hardt for å få utbetalt.

Read Full Post »