Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2010

Av og til kan det være greit å ha en storebror. Eller en far. Eller en ærlig venn. Eller en mentor. Ja, eller en ansvarlig forlegger.

En forlegger har mange oppgaver. Han skal ikke bare sørge for å selge flest mulig bøker før jul. Bokbransjen kan aldri bli bare børs. Da dør den. Sånn sett mener jeg at Juritzen forlag med geliusboka si er med å gi bokbransjen et stikk som ikke påfører bransjen annet enn sott og sykdom. 

De sier selv at de vil være en liten hissig mygg der andre forlag er tunge mette humler. Fint det. Men det er vanskelig å se at de stikker nesa si borti noe sentralt med den famøse sexboka til Gelius. Hvis dét er en hissig mygg, så er det en hissig malariamygg som bringer livsfarlige feberfantasier.

Hva Gelius har tenkt med boka, synes jeg er litt vanskelig å vite. Hva forlaget går rundt og skumler med, er det lettere å sette fingeren på. Jeg ser denne boka som en eneste stor melkeku som skal sprute krone på krone ned i Juritzens spann.

Boka holder nemlig ikke mål. Sånn faglig sett. Det er grundig påvist av mange nok kommentatorer nå. Synes ikke Juritzen det betyr noe?

Gelius tolker ikke bibeltekster i boka si. Han bruker dem. Forleggere og andre som ikke forstår seg på den forskjellen, kan finne ut mer om det her, i et annet innlegg på bloggen.

Kanskje en eller annen i forlaget kunne vært en bedre mentor for Gelius? Det går an å si nei til kjendiser også.

Penger lukter ikke, sa keiser Vespasian da han sopte inn flust av dem gjennom en kloakkavgift han innførte.

Denne boken lukter ikke, sier Juritzen forlag. Ja, hvis den lukter, så lukter den idel roser og myrra.

De skriver at: Sex i Bibelen er en vakker bok om sex og menneskers naturlige drifter. Boken er med på å sette nytt søkelys på religion og deres syn på seksualitet.

Jeg kan ikke se at noe av dette er riktig. For meg nærmer det seg pisspreik. Denne boka stinker av både det ene og det andre. Det har, ikke minst, forlaget, et stort ansvar for.

Advertisements

Read Full Post »

– Gitt bort 10% til IOP, en liten frivillig organisasjon som hjelper foreldreløse barn og unge i Tanzania med utdannelse, et sted å bo, rent vann, helse og annen livsviktig hjelp.

– Kjøpt meg fri fra jobben et års tid for å skrive en faglitterær bok. Om livet.

– Reist. Til Tanzania. Namibia. Island. Egypt. Roma. Og Alta.

– Betalt ned huslån.

– Kjøpt en ny bil, sånn at den gamle skrabben kan få hvile på skraphaugen, mens jeg og familien kan begynne å føle oss trygge og komfortable på veien igjen.

– Innredet mitt personlige bibliotek med spesialbygde bokhyller, valnøttparkett, godt lys og en helt spesiell lesestol.

– Kjøpt et gedigent akvarium og fått hjelp til å innrede det på best mulig måte.

– Latt det dryppe på venner og familie.

– Opprettet et fond.

Hva dagens storvinnende 70-åring har tenkt å gjøre med hele pengebingen sin, vet ikke jeg. Hun satt og strikket da hun fikk beskjeden og slet visst litt med å holde masken.

Read Full Post »

Er det ikke en smule ironisk at Hegnar går rundt og bærer på fornavnet Trygve? Jeg mener, – så utrygg han er med på å gjøre hverdagen for mange mennesker.

Utrygge Trygve går for å være særdeles hevngjerrig. Ja, det er sannelig et fint ettermæle han er i ferd med å bygge seg opp. Uansett hvor mye kapital han klarer å skrape sammen, – han kan ingenting ta med seg når han drar. Da tar vi bare med oss vårt ettermæle. Tenk å bli husket som en særdeles hevngjerrig fyr. En som ikke skyr noen midler for å selge noen blekker ekstra.

Les mer her om hvordan han har bedrevet sin mobbekampanje mot advokat Mona Høiness, og hvordan han har blitt felt i PFU.

Read Full Post »

I 2006 var det mye fokus på bananarbeidernes vilkår. Særlig var det NRKs Brennpunkt-redaksjon som fikk fart på debatten. Journalist Elisabet Grøndahl reiste over til Ecuador og påviste at langtfra alt BAMA hadde sagt, var sant. BAMA hadde regelrett skrytt av hvor flott og godt arbeiderne deres hadde det. BAMA kjørte en kampanje som la vekt på hvor etiske bananene deres var. Så viste det seg at det nærmest var tvert imot. Snakk om lureri!

BAMAS reklamekampanje hadde kostet over 10 millioner å utvikle. Forbrukerombudet fant at den var i strid med lovverket. BAMA måtte skrelle vekk hele kampanjen og kaste den på søplehaugen.

I dag er kampanjen byttet ut med en kampanje som handler om sunnhet. Ingebrigt Steen Jensen, mannen bak Bendit-ideen, vil ha det til at «frukt er sunt og digg». Sunt og digg? For hvem? Neppe for dem som produserer disse bananene.

Riktignok framholder BAMA på nettsidene sine at alt er så bra som det kan være, og Steen Jensen sier på sin åpne Facebookside at forholdene på plantasjene BAMA er involvert i er «imponerende». Intet mindre. Men hvorfor skal vi tro dem denne gangen?

Siden jeg ikke har vært i Ecuador og Costa Rica ber Steen Jensen meg om å «ligge lavt». Det er en oppfordring jeg ingenlunde har tenkt å følge. Tvert imot.

Jeg har vært nok rundt i verden til ikke å ligge lavt bare fordi selveste Steen Jensen ber meg om det. Hvorfor i all verden skulle jeg det? Jeg kan nemlig kunsten å lese, se dokumentarer og se meg om med kritisk blikk, hvilket er et litt annet blikk enn reklame-blikket.

Det er et underlig syn på læring og kunnskapstilegnelse Steen Jensen her gir til beste, synes jeg. I våre dager fungerer det ikke slik at man må ha vært på destinasjon X for å kunne vite temmelig mye om den. Det er heller ikke noen garanti for kunnskap at man faktisk har vært på destinasjonen. Det går an å se skjevt. Mange har vært i Kambodsja og TRODD at de så både det ene og det andre.

At BAMA nå kjører en kampanje som fokuserer på sunnhet, og ikke lenger profilerer arbeidernes gode betingelser, sier, muligens, noe? Arbeidernes hverdag og vilkår er, muligens, ikke så «imponerende» som noen hevder og ikke noe BAMA vil tasjansen på å vise fram i sine nye reklamer? Det ville ikke være noe særlig for BAMA å bli felt av forbrukerombudet igjen. Dobbelt uetisk, og vel så det!

Det har ellers vært merkelig stille om saken siden 2006. Da var alle interessert. Hege Ulstein i Dagsavisen og mange med henne skrev kritisk om saken. Nå i 2010 er det få eller ingen som vet noe, eller ser ut til å bry seg. Hvordan kan noe slikt skje? Kanskje det er på tide å sende over et tv-team igjen?

Jeg har vært i kontakt med redaktøren for etiskforbruk.no. Hun svarte at «vi har ingen informasjon om dette.» Det synes jeg er rart. Hun foreslo at jeg kunne høre med BAMA om de hadde noe informasjon. Det er vel også litt rart. Det blir litt som å spørre bukken om det er han som har spist av havresekken.

I Utviklingsfondet henviste de meg videre til OIKOS. Det nærmeste jeg kom et klart svar, fikk jeg fra dem:

«Jeg har ikke inngående kjennskap til problemstillinga sjøl for tida, men Bendit og Rainforest Alliance-merkinga vil jeg påstå i stor grad er grønnvasking av noe som i utgangspunktet er temmelig skittent – nemlig industriell banandyrking.»

Bama selger også litt av Max Havelaar-merkede bananer, altså fairtrade-bananer. Hvorfor de trenger en egen fairtrade-banan hvis de andre bananene de har er så imponerende og etiske, ja, det er, muligens, litt rart? Jeg undres iallfall.

Jeg lurer også på hvorfor fairtradebananene ikke på langt nær blir markedsført like sterkt som disse banditt- , unnskyld, Bendit-bananene.

BAMA flyr skyhøyt. Er det slik at BAMA fortsatt driver sine krumspring? I så fall vet jeg hvem som bør ligge lavt.

Eller har ting virkelig blitt så mye bedre nå at det er akseptabelt? Uansett er det riktig å rette søkelyset mot dette igjen. Hvorfor skulle nysgjerrige, etisk bevisste og oppegående mennesker ligge lavt i forhold til dette? Har noen noe å skjule?

Hvis noen vet, eller klarer å finne ut mer om situasjonen for bananbønder i Ecuador og Costa Rica, vil jeg gjerne informeres.

Read Full Post »

Ingen bok vil la seg lese på en adekvat måte uten paratekster! Nysgjerrig på hva det skal bety? Lysten på å gå litt mer i dybden. Da kan du lese min innføringsartikkel i paratekster her.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Jeg tror han vet hva han gjør. Jeg tror også han på forhånd visste at han kan utnytte den offer-rollen han nå lett kan tre inn i. «Å, kirken er så intolerant! Å, kirken er så seksualfiendtlig. Å, det er ikke rom for annerledestenkende.» Alt dette er veldig lettvinte påstander som ikke viser seg å holde stikk ved nærmere ettersyn. Kanskje var det i større grad sant for tretti år siden, men de mange som målbærer den type kritikk i dag, er flere tiår for seint ute.

Gelius har i lang tid opptrådt illojalt overfor sin arbeidsgiver. Så å si alle andre steder er dette en legitim oppsigelsesgrunn. Kirken har aldeles ikke vært intolerant. Tvert imot. Den har vært meget tolerant meget lenge. Gelius har nytt godt av denne sterke toleransen, og han har utnyttet den til å drive med sine mange krumspring. La han for all del gjøre krumspring, men da innenfor andre rammer.

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Korrupsjon er alltid skadelig og kan aldri forsvares. Likevel er det lett å forstå at en underbetalt politibetejent i Russland eller Tanzania sper på sin altfor dårlige lønn med kreative bøter han skriver ut, for så å putte hele fortjenesten i egen lomme. Hva skal han ellers gjøre for å forsørge sin familie som sulter? Problemet er bare at på denne måten bidrar han til å holde dem som er enda dårligere stilt enn ham selv, nede.

Mange har en tendens til å sette likhetstegn mellom bøllete, stormannsgale afrikanske despoter og korrupsjon. Men å projisere all verdens korrupsjon over på disse fjerne lederne, blir galt. Og litt for behagelig. Da «glemmer» man lett at vårt eget vestlige samfunn også er fullt, ja stapp fullt, av korrupsjon. Vår vestlige korrupsjon er en reinspikka corruption of greed.

Hva med de veldig tette båndene mellom politikerne og Røkke? Hva med de tette båndene mellom SP og visse energiselskaper? Hva med en fiskeriminister med store næringsinteresser innen fiskeri som hun ser ut til å beskytte? Hva med de mange venners venner-avtalene i Norge? Hva med alt ruskomsnusk i privat næringsliv? Korrupsjon alt sammen, mener nå jeg! Eller iallfall noe-smålugubert-som-minner-såpass-mye-om-fenomenet-korrupsjon-at-vi-likegjerne-kan-kalle-det-for-korrupsjon.

Noen verstinger i vestlig korrupsjon, ved siden av Røkke, er IOC og FIFA, to store idrettsorganisasjoner, eller kanskje like gjerne, to store gubbe- og pampevelder. Her oser det av korrupsjon. Her oser det av vestlig dekadanse og arroganse. Her oser det revestreker og kjeltringaktivitet. Den som vil lære mer om hvor bunnløst skurkeaktig disse mektige klubbene i virkeligheten er, bør lese «Ringenes herrer» og «Rått spill» av Andrew Jennings.

At FIFA nå har utestengt et par representanter for korrupsjon, betyr ikke at de nå har kommet på bedre tanker av høyere moralsk standard. De gjør det kun fordi de har blitt presset til det av pressen.

Hvos FIFA hadde ment alvor og virkelig ville ta knekken på korrupsjon i sin egen organsasjon, er det særlig én mann lederen Sepp Blatter burde utestengt, – nemlig Sepp Blatter.

Read Full Post »

Older Posts »