De ti bøker

Her setter jeg opp en liste over ti gode bøker. Jeg kan ikke bastant si at dette er de ti beste bøkene jeg har lest. Slike ting endrer seg med dagsform, hukommelse og nye lesninger. Det jeg kan si er at bøkene virkelig er gode, og at jeg tror andre også kan ha glede/nytte av å lese dem. Lista er egentlig satt opp for en facebookvenn, og tidligere elev av meg. Han ville ha en liste på ti bøker som kunne gjøre ham til en bdre lege. Jeg legger lista ut her fordi jeg tror den har allmenn interesse. Å lese disse bøkene kan lett komme til å gjøre deg til et klokere menneske.

1. Fars krig av Bjørn Westlie. «Usentimental nerve i hver setning» skrev Dagbladet i sin anmeldelse. Jeg har testet det ut ved å slå opp tilfeldige steder i boka, mange ganger, og jo, anmelderen har sine ord i behold. Westlies far var frontkjemper under krigen. Nå handler boka minst like mye om hva det vll si å være far og sønn, som om krig, synes jeg, men man får også god innsikt i problematiske sider ved annen verdenskrig. Hvis du ser for deg en fordømmende bok, tar du feil. Boka er spørrende, men samtidig tydelig. Boka fikk Brageprisen i 2008.

2. Persepolis av Marjane Satrapi. Dette er en tegneserieroman, en sjanger i vinden. En klok, morsom og hjerteskjærende fortelling om å vokse opp i Iran. Forfatteren er oldebarnet til en av Irans keisere, og barn av intellektuelle og politisk bevisste foreldre. Hun kjenner de ulike sidene av dette helt spesielle landet. Det har blitt en fortelling om absurde motsetninger. Hun bruker humor og alvor om hverandre for å kaste lys over dette. Sa jeg kaste lys? Også den ekstremt finurlige effekten av kontrastene i svart-hvitt-tegningene hennes kaster sitt særegne lys over fortellingen. Er du kvinne, må du lese den i solidaritetens navn. Er du mann, må du også lese den i solidaritetens navn, og kanskje også litt i skamfullhetens navn. Mest av alt skal du ikke lese den i noe navn i det hele tatt, men leser du den av din egen frie vilje, kommer du neppe til å angre.

3. Kjære Gabriel av Halfdan W. Freihow. Boka er formet som et brev fra far til sønn, men jeg fant den under faglitteratur på biblioteket. Boka fikk et unisont kritikerkorps til å juble. Denne boka er noe av det vakreste som er skrevet på norsk, meldte Dagbladet. Anmeldere velsigner ikke – men anbefale det kan vi. Det er herved gjort, skrev Jyllandsposten. Kjære Gabriel öppnar våra ögon for det oändliga eventyr som språket är. Hilsen Expressen. Selv skal jeg bare føye til at det var en bok som fikk meg til å gråte, ikke fordi den er så trist, men den oppleves så inderlig ærlig. Gabriel er en gutt med autisme. Faren hans er en svært språk-kompetent person. Det rare er at det er Gabriel også, på sett og vis, på sin måte. Boka var nominert til Brageprisen i 2004.

4. Middlesex av Jeffrey Eugenides.

5. I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.

6. Uroens bok av Fernando Pessoa.

7. Gomorra av Roberto Saviano.

8. Hav av tid av Merete Morken Andersen

Flere anbefalinger vil følge…

Read Full Post »

Halloween eller HalloVenn?

Halloween. Eller Hallo,venn.

Hva er det som er råere, styggere og mer kommerst enn selveste USA? Jo, det er Norge 31. oktober. Fordi skikken med å feire Halloween ikke har noen røtter hos oss, vet heller ikke ungdommen hvorfor og hvordan dagen feires. De har for eksempel ikke fått med seg regelen om at de som vil ha besøk lar utelampen være tent, mens de som ikke ønsker besøk slukker den.

Min lampe er slukket i dag, og jeg har koblet ut ringeklokken. Jeg synes ikke noe om en skikk, styrt av markedskreftene, styrt av de voksne, som går utpå å forlange godteri uten å yte noe igjen, og så kreve retten til å ødelegge for dem som ikke lar seg presse. Jeg forbeholder meg retten til å si nei til 100 hekser og helvetesfigurer som gang etter gang etter gang utover hele ettermiddagen og kvelden ringer på hos meg. Men da må jeg samtidig gå rundt med en frykt for at noe skal bli ødelagt. Hva er det for noe? Det er svineri. Finnes det ikke en tvangsvaksine mot slikt?

Nå har jeg isolert meg bak rullgardinene på hjemmekontoret mitt. Her vil jeg sitte i ro og fred og jobbe foran pc-n i kveld. Det er godsaker for meg. Jeg surfer litt for å lære noe nytt, for å bli inspirert. Jeg havner hos Svenska Dagbladet. De er opptatt av at Allehelgensdag ikke må bli fortrengt av det glupske Halloween. Det samme er Dagens Nyheter.

Det finnes et annet altnerativ til halloween for barn og unge. Hallo,venn. Det arrangeres i ganske mange norske byer. Mange opplever nok Halloween som kommersiell og stressende. Vi tar gjerne imot alle Halloween-flyktninger som synes det er deilig å slippe unna maset. HalloVenn skal være et hyggeligere og tryggere alternativ, sier Kjersti Falk Berg, barne- og internasjonal pastor i Salem.

Før du avviser dette som en kristen særhet, skal du vite at barna får tilbud om ansiktsmaling, luftgeværskyting, hoppeslott, stafetter, hinderløype og masse godteri blant annet. Og det blir ingen gudstjeneste. Det blir fest. En mye bedre fest, spør du meg. Faktisk en festlig fest. Det er sjelden vare.

Read Full Post »

Sladrehank skal selv ha bank

Karita Bekkemellems selvbiografi får gjennomgå fra flere hold. Kommentator Elin Ørjasæther sier at «anklager om dårlig ledelse fra en leder som selv svikter så grovt, er rett og slett ikke særlig interesssant.» Hun gir konkrete eksempler.

Blogger og professor Oddbjørn Evenshaug mener Bekkemellem går i Carl I Hagens fotspor. Han sier også noe om Bekkemellems problematiske bruk av begrepet «ærlighet». Mange skjuler seg under dette honnørordet, mens de egentlig mer enn noe annet er hevngjerrige.

Tidsskriftet Minerva sammenligner Bekkemelloms bok med et dameblad.

Dagsavisen har en artikkel med overskriften Begår et alvorlig overtramp.

Selvbiografi, og biografi for øvrig, er problematiske sjangre, noe jeg problematiserer grundigere her.

Jeg har gjort tre forsøk på å skrive min egen selvbiografi, alltid i kortversjon. Her er den beste av dem.

Skulle jeg anbefale en selvbiografi, måtte det bli Meg, Cheeta. Den er skrevet av en ape, verdens eldste sjimpanse. Den pensjonerte sjimpansen og skuespilleren Cheeta forteller her om sitt liv blant Hollywoods stjernegalleri.

Read Full Post »

Kronisk obstruktivt pengepugeri

Av og til gjør VG noe bra. Denne karnevalistiske blekka skriver ofte grumsete om grumsete saker som bare taler til det mest grumsete i leseren. Det er grums og grafs over en lav sko.

Samtidig er VG en avis som har større ressurser enn de fleste andre. Det bruker de av og til i den gravende journalistikkens tjeneste. Takk og lov for det.

Nå har avisen, først og fremst representert ved journalist Francis Lundh, rettet søkelyset mot det de kaller det medisinske alternativmarkedet. Dette markedet er litt som VG selv, en karnevalistisk blanding, hummer og kanari, høyt og lavt, seriøsitet og kvakksalveri. Det er ikke bare et karneval, men også en jungel. Den er ikke lett å ta seg fram i. VGs journalist skal ha takk for at han prøver. Han får også støtte av overlege Steinar Madsen som sier at enkelte av metidene som tilbys, er direkte livsfarlige. VG presenterer også en personlig historie der en kvinne forteller om hvordan hun i sin desperasjon har prøvet en kur med aprikoskjerner. I virkeligheten er det blåsyre hun har fått, og som hun selv mener har forgiftet henne.

De drastiske metodene journalisten tar i bruk, vil selvsagt bli diskutert heftig. Skjult mikrofon er sjelden populært. Det er ikke ulovlig, men underlagt restriksjoner. Noen av legene som kjenner seg avslørt like det definitivt svært dårlig. De har hyret advokat og denne advokaten har allerede varslet at saken vil bli innrapportert til Pressens faglige utvalg. Jeg venter på kjennelsen med spenning, men har vondt for å tro at VG vil felles i denne saken.

Nei, denne gangen vil jeg rose VG. Det de har gjort er å rette en sterk lyskaster mot det faktum at det finnes sterke krefter som er villig, bokstavelig talt, til å gå over lik, for å tjene penger. De utsetter medmennesker som er i en usedvanlig sårbar posisjon, som er livredde, for et pengeutsugingspress.

Noen av disse alternative legene er veldig alternative. Enkelte av dem er kanskje, trist nok, bare forvirrede sjeler som faktisk tror på det de driver med. Veldig mange vet godt hva de gjør. De «behandler» mennesker som nærmest vil gjøre hva som helst, innbefattet å betale store summer, for å berge livet. Hvor stygt er ikke det? Disse legene og behandlerne er en kjempestor kapitalistisk kreftsvulst på vårt samfunn, og det ser ut til å være en aggressiv svulst med stor spredning. Tar vi skade på vår sjel av å leve i et land som Norge? Er vi villige til å selge hverandre hva som helst for å karre til oss selv?

Så er det det igjen, at enkelte såkalte «alternative» former jo noen ganger kan ha en effekt. Det er vanskelig å se at det kun er den vestlige skolemedisin, med sin voldsomme delkompetanse og vrange forhold til helhetsssyn, som kan være helbredende. Hvor kaldt kan det ikke være å ligge på et norsk sykehus?

Med andre ord: Det er forvirrende dette her, og dermed bra at VG går kritisk, ja, svært kritisk, inn i spørsmålet.

Det er bra at de også kommer inn på hva slags regelverk som gjelder på feltet, for her i gården, en gårdsrom som befinner seg i spennet mellom liv og død, er det viktig med så klare retningslinjer som mulig.

Burde ikke det offentlige ha nøyere tilsyn med alle de alternative behandlerne? Merkelig nok kan det virke som det er høyresiden som går sterkest inn for det. Jeg er helt enig med dem denne gangen.

Read Full Post »

Sexy påsløring

En reklamekamanje for tysk sexy undertøy (jeg ante ikke at det fantes), har fått stor oppmerksomhet. De lar en kvinne først kle seg i sexy undertøy. Like før hun skal gå ut døra, ut i verden, tar hun på seg en heldekkende niqab. Mange har ment mye om dette.

Selv skal jeg ikke gjøre det denne gangen, – ha så sterke meninger. Jeg skal bare sitere litt fra en bok jeg nettopp har lest. Kanskje har det ikke all verden med saken å gjøre heller, men det var nå det jeg kom på.

I boken Du er ikke sann lar Halfdan W. Freihow den pakistanske taxi-sjåføren Ibrahim tenke følgende:

«Ibrahim nikket. Han skjønte hva slags tur dette kom til å bli. Taus, kjapp og utålmodig, akkurat slik nordmennene likte å innta måltidene sine. Og sikkert også konene sine, tenkte han, litt skamfull over den vågale tanken, men ikke mye, for kvinner var en av Guds vakreste gaver til menneskeheten, og man pliktet derfor å nyte dem ofte og i langdrag. Hans egne fem barn vitnet om hvor godt han hadde skjøttet iallfall den oppgaven.»

Hva har du under blusen, Ruth?

Read Full Post »

Gjør døren høy, gjør porten vid

Senterpartiet har alltid ført en egoistisk, korttenkt, sneversynt og skummel politikk på miljøfeltet. De prøver å gi seg ut for å være et grønt parti, men nå finnes det mange grønnfarger som kjent. SP kler seg i løgngrønt.

Hvordan skal døren inn til Norge se ut?

Nå vil de gjøre døren inn til Norge trangere. På den måten tror de det vil komme færre asylsøkere hit, noe de anser for å være en lykke. De har lært av Danmark, og vi vet alle hvor vellykket asylpolitikken og integreringen er der.

SP ligner mer og mer på et parti som er seg selv nok. (Jeg regner med at så norske som de er i SP har de lest sin Peer Gynt og kan dermed forholde seg til dette uttrykket.)

Det finnes over 40 millioner flyktninger i verden. Verden er allerede svært multikulturell. Den vil bare bli det enda mer. Slik er det enten man liker det eller ikke, det nytter ikke å late som noe annet. Det er mange som trenger hjelp. Det er mange som fortjener en bedre hverdag. Å kalle dem «lykkejegere» er å snu virkeligheten på hodet. De virkelige lykkejegerne, det er oss som allerede bor i Norge, med vårt overforbruk. Det er på tide å dele!

Hvis man gjør dørene på trangere, enten det nå er på en fotballstadion, et kjøpesenter eller inn til et land, vil det ikke komme færre, det vil bare bli mer trengsel og knuffing i døråpningen. Det kan være regelrett farlig.

Døren inn til Norge bør absolutt ikke gjøres trangere. Tvert imot bør velkomstkomiteen utvides.

Read Full Post »

Anmeldernes anmelder tar for seg «Du er ikke sann»

Halfdan W. Freihos har skrevet bok igjen. Forrige gang het boka Kjære Gabriel. Den fikk et unisont kritikerkorps til å juble. Denne boka er noe av det vakreste som er skrevet på norsk, meldte Dagbladet. Anmeldere velsigner ikke – men anbefale det kan vi. Det er herved gjort, skrev Jyllandsposten. Kjære Gabriel öppnar våra ögon for det oändliga eventyr som språket är. Hilsen Expressen.

Hvor sannsynlig er det at forfatteren av denne boka ved neste bokforfattelse skulle mislykkes helt? Liten, vil vel de fleste mene. Kjell Olaf Jensen, kritiker i Dagsavisen, er hyperkritisk og spør: Var nå dette nødvendig? Han mener at Freihows siste roman, som bærer navnet Du er ikke sann, er noe surr. Alle karakterene i boka er stive og vilt usannsynlige papp-parodier i en intrige som tar fullstendig av fra vår verden, påstår Jensen.

Innholdet er et sammensurium, gjentar Igjensen, og språket er ikke noe bedre. Det Freihow vil ha fram presenteres i et språk og i en stil og syntaks som er så hinsides at det er – nei, ikke en svir, men et slit. Han sier også at boka er skrevet på en mildt sagt knotete måte.

Jensen tar feil.

For det først er lite av det han sier «mildt sagt». Det ser, umildt sagt, ut som han koser seg med å dynge på med kaudervelsk kritikk. Jensen er, og her tror jeg vi godt kan bruke uttrykket «mildt sagt», misunnelig. Han kunne aldri ha skrevet så godt selv.

For det andre har Freihow jobbet med språk hele sitt liv, fra ulike vinkler. Som kritiker, som forlagsredaktør, som oversetter og som forfatter. Altså, det finnes grenser for hvor dårlig en slik mann kan uttrykke seg. La meg forsiktig, nei, uforsiktig, minne om at det finnes gode og dårlige tekster, og det finnes gode og dårlige lesninger.

For det tredje er Aftenpostens anmelder Svein Johs Ottesen, direkte uenig med Jensen. Hør bare hva han mener om språket i boka: Freihow skriver utsøkt norsk. Anmelderen i Bergens Tidende skryter også av språket, selv om han ikke er udelt begeistret for alle sider ved boka.

Både Dagsavisen og Aftenposten kan ikke ha rett. Noen snakker ikke sant. Noen har ikke gjort jobben sin her, og nå som jeg har lest boka, vet jeg hvem det er!

Jensen sitter med et stort ansvar. Jeg leste hans anmeldelse først, og den fikk meg nesten til å droppe boka. Hvem får lyst til å lese en mildt sagt knotete bok? Jensen går ikke av veien for å komme med uoverveide overdrivelser heller. Han gjengir en periode fra Freihows bok som liksom skal bevise at boka er skrevet med dårlig språk. I denne perioden skal det visstnok være et dusin språkblomster som med fordel kunne vært fjernet. Siden jeg må innrømme at jeg ikke har samme språkblomstkapasitet som Jensen, ber jeg ham innstendig: Avslør dem for meg! Kom med dem, alle tolv! Sant å si tror jeg Jensen skal få problemer med det. Han nekter seg ikke upresise og ja, usanne, karakteristikker for å ta knekken på Du er ikke sann.

Heldigvis leste jeg også Aftenpostens kommentar til boka. Dermed våknet leselysten igjen og  jeg la inn en bestilling på Du er ikke sann hos biblioteket mitt.

Min vurdering er at boka til Freihow er både morsom og klok. Miljøet er lagt til den norske forleggerbransjen. Det er et miljø han har førsteklasses innsikt i. Selv har jeg vært nok i kontakt med forleggere til å kunne si at det er lett å kjenne seg igjen.

Det er ikke mindre enn deilig å lese denne velfomulerte teksten som våger å rette søkelyset mot pompøsiteten og selvgodheten som vitterlig finnes i rikt monn i bransjen. Boka gjør mye annet også. Les den selv og se om du finner ut noe mer om illusjoner og desillusjoner.

Mange av setningene er så gode at de med fordel kan hogges i stein. De vil bli stående.

Read Full Post »

Skulkesyke VG stumper bakgrunnsopplysninger

VG gjør et stort nummer ut av at French har stumpet røyken, men sier ingenting om hvorfor han gjør det.

VG innfører begrepet malariainsekter uten å spesifisere hva de mener. Er det noen spesiell grunn til å bruke et annet ord enn moskito eller malariamygg? Det er jo dette insektet som bærer malaria med seg.

VG opplyser at det eneste French har på cella si nå, er Bibelen (med stor’B’, VG!) og et assortert utvalg romaner. En faglitterær person som meg undres på hvilke romaner det dreier seg om, og hva slags kriterier som ligger til grunn for assorteringen, altså valget av dem. Hva leser man når man sitter i kongolesisk fengsel?

Slurvete og sløv artikkel, synes jeg.

Read Full Post »

Rike folk er gjerrigknarker

Jeg tar avstand fra politiets måte å håndtere dette på. Folk som føler seg truet, skal ikke avvises. Å ikke la folk anmelde trusler, men sende med dem et skriv om hva det å anmelde betyr, er lavmål. Både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker må kunne regne med politiets hjelp.

Jeg tar avstand fra folk som prøver å true til seg andres penger. Skarp avstand!

Jeg tar avstand fra rike folks gjerrighet. Det gjelder ikke alle rikinger, men nesten alle. De sitter der og ruger på gullklumpene sine. Men hvorfor det? De kan ruge og ruge og ruge, – ingenting vil noensinne komme til å klekkes. Da må det liv og varme til. Et egg trenger at noen deler av sin varme for at det skal utvikle seg.

Hvordan kan noen ha samvittighet til å kjøpe en bil til mer enn 500 000?  Du får alt du trenger og mer til for den summen. Likevel kjøper mange biler til mer enn dette. De bruker hundretusener på luksus til seg selv, – penger som istedet kunne vært brukt til å gjøre livene til andre enklere og bedre, ja, man kan jo redde mange menneskeliv med disse pengene.

Rike folk vil selvsagt protestere vilt. De oppfatter ikke seg selv som gjerrige. Ofte kan de vise til et veldedig prosjekt eller to som de støtter, eller har støttet. De ser ikke at den skjerven de gir vekk er forsvinnende liten i forhold til hva de velger å bruke på seg selv. De er blindet av vanene de har lagt til seg. De vil ikke se.

Jeg vedder en halv månedslønn (ca 8000 kroner) på at ingen riking kommer til å føle ansvaret for å sende meg én million kroner slik at en fattigfrans kan få gått til tannlegen, dekket huslån, slippe å leve fra hånd til munn en stund, kunne spandere en ferie på kona, kunne oppsøke spesialisert legehjelp i utlandet, få realisert drømmen om å skrive bok.

Read Full Post »

Fordrukken og mangelfull fortelling om Glasgow

Her er to fortellinger om Glasgow, en reisereportasje i VG og en artikkel i Wikipedia. Er det ikke fascinerende hvor forskjellige de er? Begge prøver å si noe sant om Glasgow. Her skal jeg nøye meg med å se litt nærmere på reisereportasjen.

Det mest overraskende for fortelleren er at Glasgow har noe mer enn barer å by på. Det er hennes utgangspunkt for fortellingen. Kanskje kan man si at det ligger en slags orientalisme i dette? Skottene, iallfall de som bor i Glasgow, er drankere, det er på en måte det som fortelles.

I ingressen har fortelleren fått til et (utilsiktet?) rim: billig penge/enn på lenge. Ellers rimer ikke resten av ingressen, ei heller resten av fortellingen. Det går ikke helt opp. Det virker som hun vil fortelle minst to fortellinger samtidig: Dette er byen for deg som elsker kunst, kultur og natur/til en billig penge. Er det det kunstneriske, eller er det det billige, eller er det det baraktige søkelyset skal rettes mot? Fortellingen hopper mellom de ulike momentene hele tiden,; fortelleren blir visst aldri enig med seg selv. Byen er en stund et paradis for shopaholikere, så er den full av grønne lunger før den blir «en ganske billig» by. Og det er visstnok det beste ved den. Men vips, i neste setning, i neste nå, er den en arkitektonisk perle. Hopp og sprett og tjo og hei!

Som nordmann stusser jeg også over formuleringen «natur til en billig penge». Det er mer enn nok av helt gratis og ekstremt storslagen natur i Norge, mitt hjemland.

Fra Kelvingrove Park. Hvilken fortelling om Skottland får vi her?

Den best besøkte attraksjonen i hele Skottland, Kelvingrove Art Gallery and Museum, befinner seg i Glasgow. I artikkelen er den ikke nevnt med et ord. I det hele tatt virker det litt tilfeldig hva som er plassert under de ulike mellomoverskriftene. Det første man leser om under overskriften Glasgows grønne side, er for eksempel lyssetting av broer. Grønt lys da, eller? For øvrig er det par tvilsomme setninger som her serveres: Om kvelden lyssettes flere av bygningene og broene. Dette gir en helt unik romantisk stemning. Man har da sett lyssatte broer og bygninger i andre byer også, så hvor unikt er egentlig det?

Selvsagt kan man ikke få plass til alt i en kort reisetekst. Det er ikke noe mål heller. Da gaper man over for mye. En viss orden, et visst system, kan man vel likevel få lov til å ønske seg. For eksempel kunne reportasjen bare handlet om handling, eller bare om alkohol, eller bare om «deilige gjørmebad».

Når «deilige gjørmebad» har kommet med, men fotball ikke er nevnt med et ord, skjønner alle at… Og det er forsåvidt greit, hvis det bare handler om gjørme. Men nå handler denne reportasjen om ditt og datt, smått og stort, litt av hvert. Da burde det vært plass til fotball og Skottlands største turistattraksjon også.

For den som ønsker å sette seg mer inn i dette med reising og skriving, anbefales boka Å reise og skrive av Arne Melberg.

 

Read Full Post »