Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Liberia’

I 2012 reiste jeg som journalist til Liberia. Jeg fulgte tre norske stortingsrepresentanter. Med på turen var også Philippe Douste-Blazy, tidligere utenriksminister og helseminiser i Frankrike. Nå er han spesialrådgiver i FN på feltet innovativ finansiering. Han leder også hjelpeorganisasjonen UNITAID. Nå som Liberia har kommet i medias søkelys på nytt, poster jeg denne tidligere upubliserte artikkelen. Det handler ikke spesifikt om ebola. Det handler mer generelt om helse og skole i Liberia.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Delegasjonen utenfor Monrovias fineste hotell. Her bodde vi bak skuddsikre dører.

Stortingsrepresentantene Sylvi Graham (H), Marit Nybakk (Ap) og Jon J. Gåsvatn(FRP) har besøkt Liberia. Det ble en studietur der helse og skole kom til å stå i sentrum.

De norske politikerne fikk et verdifullt innblikk i hvordan norske bistandsmidler kommer til nytte. Politikerne fikk møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Dessuten fikk de treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, Flyktninghjelpen og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Tegning fra en bok UNICEF har laget. Gjennom tegninger får barn bearbeide inntrykkene sine fra borgerkrigen.

Blant annet forsvant 85 % av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

Tuberkulose er en av Liberias store helseproblemer.

IMG_4352

Marit Nybakk i fremoverlent samtale.

De tre stortingsrepresentantene fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

Stortingsrepresentantene i samtale med Phillipe Douste Blazy, leder av UNITAID.

UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Vi kan være stolte over at Norge har vært med og brøytet vei for UNITAIDs nye løsninger. Jeg mener at UNITAIDs alternative måter å skaffe midler til bistand er bra. Ikke minst har de klart å skaffe medisiner til priser som utviklingsland klarer å betale. Dermed når man flere med de bistandskronene som er tilgjengelige. Mer igjen for pengene rett og slett. Dette vil alltid være noe som Høyre er positive til, sier Graham.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn. Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem gjorde nok de usedvanlig vanskelige forholdene helsepersonell i Liberia jobber under, ekstra sterkt inntrykk påGåsvatn.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn inspiserer et medisindepot.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

Gåsvatn i samtale med helsepersonell.

– Jeg må si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv. For Sylvi Graham var det spesielt viktig å fokusere på den tette forbindelsen mellom helse og utdanning.

– Jeg kjente på den tunge erkjennelsen av at det tar så lang tid å bygge kunnskap og endre holdninger og kulturelle sannheter. Helseutfordringene er kjempemessige, men jeg opplever at skole og utdanning likevel blir viktigst. For å brøyte plass for dette må fattigdommen angripes. Vi kan ikke stoppe å hjelpe!

Det var lett å merke at Graham var tilstede i Liberia med både hjerne og hjerte. Hun var ikke redd for å stille kritiske spørsmål underveis, og lære nok mye på den måten. Men mennesket er slik laget at det lærer og utvider sin forståelse ved hjelp av hjertet også, og da Graham fikk møte en gruppe HIV-smittede mødre, ble hun sterkt beveget.

– Som mor og mormor var det fryktelig å se smerten og frykten i en annen mors øyne. Bare tenk hvordan det må føles ikke å kunne tilby sitt barn en sikker framtid og et godt liv. Disse barnas situasjon grep meg veldig. Og de stigmatiserte HIV-positive mødrene hadde jo ikke engang støtte fra sine sosiale nettverk i landsbyen, eller fra familien. For en vond ensomhetsfølelse det må gi.

I løpet av besøket ble det også plass til to korte møter med Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf. Hun viste den norske delegasjonen at hun er en dame med snert og humor i replikken, og at hun er en dame med stor styrke. Man kommer rett og slett ikke til makten sånn helt uten videre i et Land som Liberia. Siden Marit Nybakk var med i gruppen som foreslo Johnson Sirleaf, var dette møtet av ekstra stor betydning for henne.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

På besøk hos president, og fredsprisvinner, Ellen Johnson Sirleaf. For en landsens freelance-journalist som meg, var det spesielt å sitte i samme rom som henne. Og en tidligere fransk utenriksminister. Og tre norske stortignsrepresentanter. For å snakke om de to tingene som opptar meg mest: God skole og god helsehjelp for alle.

Nybakk brakte spørsmålet om kjønnsrelatert vold på banen. Her bærer Liberia på en vond tradisjon fra den lange borgerkrigen. Johnson Sirleaf innrømmet at ikke nok har blitt gjort på dette feltet.

IMG_0513

Dette bildet måtte jeg «slåss» for. I hvert fall skubbe vekk et par sikkerhetsvakter.

Askeladden og Johnson Sirleaf

Askeladden og Johnson Sirleaf

For Gåsvatn var det også et møte av sjeldent kaliber: – Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. Presidenten sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

På mitt spørsmål om hva stortingsrepresentantene vil gjøre med det de erfarte og opplevde på studieturen, svarte Graham slik: – Vi skal lage en rapport fra dette besøket. Ellers vil jeg selvfølgelig sørge for at det vi lærte bringes videre i mitt parti, ikke minst til fraksjonen i utenrikskomiteen som primært steller med bistandsspørsmål. Dette bidrar så til å danne bakgrunn for arbeidet med partiets alternative statsbudsjett.

Gatebilde fra Monrovia

Gatebilde fra Monrovia

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet...

Kanskje har Liberia stolt litt for mye på Gud? Eller overlatt litt for mye til tilfeldighetene? pluss at de har blitt sviktet av sine egne politikere. Og verdenssamfunnet…

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

Hvor går stien og veien videre for Liberia? Hvem skal være stifinnere og kartlesere? Hvem skal hjelpe dem? Hvordan og hvorfor?

I skrivande stund, 14. oktober 2014, sitter jeg på Sandefjord bibliotek. Det er et godt sted for ettertanke og refleksjon. Jeg tenker:

Hva er mest skakk-kjørt? Liberia, – eller vår holdning til Liberia?

Landet var skakk-kjørt i 2012. Det var det gjengse vestlige menneskes holdning til landet også.

Landet er enda mer ute å kjøre nå i 2014 med det påtrengende ebola-problemet. Og Vesten har vist en ufattelig stillesittende tilnærming til dette.

Noen gjorde noe i 2012. Noen har gjort noe lenge. Jeg vil holde fram Leger uten grenser, UNICEF og UNITAID som gode eksempler.

Hva kan gjøres i dag? Hva kan du bidra med?

La oss ta utgangspunkt i UNITAIDS idé med mikroskatter på flyreiser. La oss skalere den ned og tilpasse den våre lokale forhold.

La vinlotteriet bli én krone dyrere.

La kundene i butikken din få tilbud om å betale én krone mer per handlekurv.

La personalturen koste én krone mer per deltager.

Pluss én krone på sluttsummen i kantina.

Og så videre. Mange gode, lokale ideer kan bygges ut her.

La så alle enkroningene komme for eksempel UNICEF til gode. Gjerne i Liberia. Jeg har selv sett hvor godt UNICEF driver der, Eller der du/dere synes det er ekstra viktig å trå til.

Jeg oppfordrer herved alle til å pønske ut og gjennomføre mange mikroskatter på lokalt plan.

Send meg gjerne en melding om du får til noe sånt.

 

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

En kortversjon av denne bloggposten har stått på trykk som leserinnlegg i Aftenposten, der med overskriften «Pressens ulykker».

Nepal kan være et godt eksempel på hvor fjern norsk mediedekning kan være. Søker man på «Nepal» i Aftenposten på nett får man opp treff som «5 mennesker drept av leopard» og «Minst 15 omkom i bussulykke i Nepal». Er disse 20 menneskenes død det viktigste å rapportere om fra Nepal? Neppe.

Jeg mener det er perspektivløst når norske aviser så lett skriver om den type ulykker, og sjelden vil skrive om det som virkelig er verdens ulykker. Et håndfast eksempel:

Tuberkulose. Halvparten av Nepals befolkning er smittet. En tredjedel av verdens befolkning er smittet. Dødstallet på verdensbasis tilsvarer en jumbo jet-krasj hver annen time, døgnet rundt, året rundt. Likevel skrives det forbausende lite om saker som dette, og hva som kan gjøres med det kjempeproblemet dette er for menneskeheten.

I Kongo-Brazzaville er 200 døde i en eksplosjon, javel, viktig å fortelle, men hvor er informasjonen om at i dette landet vil 1 av 39 mødre på livstidsbasis dø av å føde? I Liberia vil 1 av 20 mødre dø av å føde. Hvor er informasjonen om at på verdensbasis dør hver dag 25000 barn under 5 år, de aller fleste av dem i utviklingsland, og de aller fleste av sykdommer som menneskeheten har lært seg å bekjempe? De dør fordi ikke noen vil hjelpe dem. Man skulle tro at det var viktigere enn det er for norsk presse å skrive om slikt.25000 barn dør hver dag! Er ikke dét en kjempe-eksplosjon?

Selv ikke når man har gode løsninger å lansere er det nok til å få spalteplass. Jeg har studert UNITAIDs arbeid i land som Kamerun og Liberia, men det er vanskelig å få norsk presse til å bry seg. UNITAID, sier du? Hva er det? Grunnen til at du ikke har hørt om dem er norske mediers forskrudde perspektiv, ikke at UNITAID ikke er viktige. Tvert imot. De er livsviktige. De har det som reklameguruer ville kalt et hårete mål. De vil at de aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen i verden. UNITAID har funnet en nøkkel av dimensjoner. Skal vi nå målet vårt, skal FNs tusenårsmål kunne realiseres, må vi tenke innovativt, sier UNITAID. Vi må finne nye finansieringsmetoder. De har begynt med å innføre en mikroskatt på flyreiser i enkelte land. De jobber også med å innføre mikroskatter på finansprodukter, selv om en kynisk og motvillig finanselite stritter imot. Siden UNITAIDs start i 2006 har de samlet inn 14.6 milliarder norske kroner på denne måten. Milliarder, ikke millioner. Det er dagens tall.

I et bortgjemt lite leserinnlegg i Dagsavisen skriver veteranjournalist Bjørn Hansen:

Hvem har hørt om UNITAID? Nesten ingen. Selv ikke ledende diplomater kjenner til eksistensen av organisasjonen.

Likevel dreier det seg om den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag. For det er politikk det dreier seg om: Skattepolitikk, internasjonal handel med medisiner og utviklingspolitikk. Målet er dristig, nemlig å fjerne fattigdommens dødelige svøpe over menneskeheten – hiv, tuberkulose, malaria, dysenteri og underernæring. Den fattige manns diagnoser.

Mye tyder på at Hansen har rett. Hvorfor i hule heiteste bryr ikke norsk presse seg mer, mye mer, da?

Nå skal det sies at Aftenposten ikke er blant de verste avisene. Langt ifra. De har nylig hatt reportasjer om tuberkulose i Myanmar og om Det globale fondet. Men er Aftenposten gode nok? Også der mener jeg at svaret må bli: Langt ifra. De tallene norske medier gir oss for å rapportere om verdens gang, er fjerne, men ikke passe fjerne.

Read Full Post »

Askeladden og Johnson Sirleaf

Jeg har nylig vært i Liberia. Som eneste norske journalist fikk jeg følge tre norske stortingsrepresentanter på deres studietur til dette ekstra-ordinære landet. Jeg har allerede laget mye stoff fra turen. I Vestfold Blad har jeg publisert artikkelen Fra Vestfold til Liberia.

Hovedstikkordene for studieturen: Helse og skole.

Under en mottagelse i utenriksdepartementet, fikk jeg hilse på president Ellen Johnson Sirleaf.

Først ble jeg to ganger holdt tilbake av livvaktene hennes. Men siden det bor ikke så rent lite Askeladd i meg, bestemte jeg meg for å prøve en tredje gang. Nå allierte jeg meg med en stedlig representant for UNICEF som jeg hadde blitt kjent med. Isabel het hun. Isabel kjente presidenten godt. Hun fortalte presidenten at jeg er en dedikert lærer som burde få hilse på henne. Presidenten vinket da på meg, og jeg kunne slite meg løs fra den grobianaktige livvakten som hadde tatt tak i nakke-kraven min.

Til presidenten sa jeg at jeg hadde sans for tankene hennes om å bygge egne internatskoler for jenter, slik at de kan være trygge mens de utdanner seg. Liberia er nemlig et land hvor kjønnsrelatert vold er uhyre utbredt. Dette er en vond arv og tradisjon som Liberia bærer med seg, ikke minst fra den langvarige borgerkrigen som utspilte seg på 90-tallet.

Det raser et kappløp i Liberia nå. Noen av deltagerne heter heter Håp, Desperasjon, Etnisitet og Gjeld.Med nyinnsettelsen av Johnson Sirleaf har Håp fått et lite forsprang. For at Håp skal vinne, må alle gode krefter stå sammen.

Du kan gi din støtte gjennom for eksempel UNICEF eller Flyktningehjelpen. Tenk på at kronene du gir kan være med å gjøre livet bedre for jenter og kvinner som er trakassert på det voldsomste.

Read Full Post »

De siste dagene har jeg pratet med en del kvinner som sier at kvinnedagen ikke betyr så mye. De har det så bra. Og bra er jo det.

Men hva med alle andre? Hva med medsøstre verden rundt? Husk at kvinnedagen egentlig heter den internasjonale kvinnedagen.

La oss starte i Norge. Heller ikke her har vel alle kvinner og jenter til fulle fått oppleve full likestilling. Tvert imot tror jeg deg er mange som opplever, både på kropp og sjel, å ikke bli tatt skikkelig på alvor. Er det, bare for å ta ett eksempel, greit med en festkultur som gir unge gutter «rett» til å klå og tafse på unge jenter?

Jeg gjør et hopp. Til Liberia. Der var jeg i januar.

I Liberia ble 75 prosent av alle kvinner voldtatt under borgerkrigen på 90-tallet. Fortsatt sliter dette landet med en vond arv. Fortsatt er det slik at hver måned rapporteres det om 900 tilfeller av voldtekt, bare i hovedstaden. Dette tallet er skyhøyt. Likevel representerer det bare toppen av et isfjell. Kun de aller groveste tilfellene, der kvinnene er så ødelagt at de inn på sykehus, blir rapportert.

De mange og grove voldtektene handler ikke bare om kåte mannfolk i Liberia. Jeg vil ikke engang si at det handler om maktkåte menn.Nei, det handler om maktsyke menn, og en maktsyk mannskultur. Det handler om menn som undertrykker og tråkker på kvinner, for å sitte på makta.

Jeg gjør et hopp. Til generelle betraktninger. Det er slik at hvert minutt dør en kvinne i barsel. De aller fleste i utviklingsland. De aller fleste helt unødvendig. Ofte skjer dette fordi nødvendig fødselshjelp mangler. Det igjen har med fordeling av ressurser å gjøre.

Det foregår en kamp om kapital. Det handler også om makt. Kapitalmakt. Kvinner av i dag må være med i denne kapitalmaktkampen. Det er av kapital viktighet. Det handler om medsøstres liv.

I Kamerun møtte jeg Obama. Hun er mor til 4 og HIV-positiv. Hun vet ikke fra måned til måned om hun får tak i livsnødvendig medisin. Grunn til å engasjere seg?
Bildet viser Obama som jeg traff i Kamerun. Hun er mor til 4 og HIV-positiv. Hun vet ikke fra måned til måned om hun får tak i livsviktig medisin. Jeg synes det er grunn til å engasjere seg!

Det er livsviktig å engasjere seg.

Én måte å gjøre det på er å gi pengestøtte. I Liberia kan det for eksempel gjøres gjennom Flyktningehjelpen.
Én måte å gjøre det på er å skaffe seg kunnskap. Du bør for eksempel vite hva UNITAID er og hva de gjør.

Og her kan man lese litt om hva som er FNs fokusområde for kvinnedagen 2012.

Her kan du finne et par slideshows med bilder fra Reuters som kanskje kan virke inspirerende.

Den kvinnen som vil finne seg selv, som vil kvinne seg selv, som vil vinne seg selv, må engasjere seg i kampen for andre kvinner som fortsatt diskrimineres ene og alene fordi de er kvinner.

Til lykke med dagen, og lykke til!

Read Full Post »

Hvor kommer du fra da? spør folk. Hva svarer man på slikt?

Er det det stedet jeg ble født (Eidsvoll) jeg kommer fra?

Er det det stedet jeg har bodd lengst (Frogner i Sørum) jeg kommer fra?

Er det det stedet jeg har de aller beste minnene fra (Sunnmøre) jeg kommer fra?

Er det det stedet jeg bor akkurat nå (Sandefjord) jeg kommer fra?

Kanskje er det spesielt viktig for folk i Norge å vite hvor andre rundt en kommer fra. Det finnes jo så mange snåle steder det går an å komme fra. Da tenker jeg ikke først og fremst på plasser som Ytre Enebakk, Snertingdal, Snåsa og Surnadal. Nei, jeg tenker på steder som heter Kukkeluren, Lortegrauten og Tissvassklumptjønnin.

Det er greit å ha klart for seg om den du snakker med kommer fra Tissvassklumptjønnin eller ikke.

Men kanskje er spørsmålet galt stilt. Kanskje er det viktigere hvor man er enn hvor man kommer fra.

Sikkert er det at 2012-utgaven av Kjetil Dybvik, og det er jo i grunn den eneste gyldige utgaven akkurat nå, er bosatt i Sandefjord. Så da har kanskje lokalavisa rett når den skriver «Kjetil Dybvik fra Sandefjord…»

Deretter fortsetter de med å fortelle hvor jeg nylig har vært (I Liberia). Så er den siden av saken også dekket.

Hvor kommer du fra?
Hvor har du vært?
Hvor er du?

Da gjenstår bare: Hvor skal du?

Og det kan ingen svare på, for morgendagen kjenner ingen…

Read Full Post »

En president og en norsklærer. Presidenten til venstre.

Til slutt fikk jeg revet meg løs fra livvaktene og oppnådde en kort audiens. Det var ikke mye tid til rådighet, og man blir gjerne litt starstruck, men dialogen forløp omtrent sånn:

Norsklærer: Hello, I am a teacher from Norway.

President: Oh…

Norsklærer: Pleased to meet you!

President: Welcome to Liberia.

Norsklærer: I really like your idea of building own boarding schools for the girls in order to keep them safe. Keep up the good work.

President: Thank you.

Så var det bildetaking, og et minne for livet var sikret.

Read Full Post »

Gåsvatn inspiserer et medisinaldepot.

Jon J. Gåsvatn har besøkt Liberia sammen med stortingsrepresentantene Marit Nybakk (Ap) og Sylvi Graham (H). Med sin bakgrunn fra sykehus og sykehjem var Gåsvatn i Liberia hovedsakelig for å studere hvordan helsevesenet virker.

Han møtte også Liberias president, Johnson Sirleaf. Dessuten fikk han treffe norsk politi som driver en rådgivende tjeneste for liberisk politi, og representanter for NVE i Liberia.

Liberia er et land som fortsatt er sterkt preget av borgerkrigene som totalt raserte landet i perioden 1989 – 2003. Blant annet forsvant 85% av landets utdannede helsepersonell i denne tiden. Tilbake sto et ribbet og knust Liberia. I dag forsøker diverse hjelpeorganisasjoner, i samarbeid med Liberias helsedepartement, å bygge opp et godt helsetilbud til landets befolkning. Ikke minst er malaria, tuberkulose og HIV/AIDS store utfordringer.

Gåsvatn fikk særlig anledning til å se hva UNITAID gjør i landet. UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe den aller beste og aller nyeste medisinen ut til de aller fattigste i verden. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14.5 milliarder kroner på denne måten.

– Mitt viktigste inntrykk var at opplegget til UNITAID i Liberia så ut til å virke og at de, under kummerlige forhold, hadde klart å bygge opp et medisinsk tilbud som nådde aktuelle grupper, sier Gåsvatn.

Bortsett fra at Gåsvatn ikke har særlig sans for pengene skal komme gjennom en CO-avgift, men heller kunne tenke seg en slags frivillig ordning der folk gis sjansen til å betale en mikroskatt på flyreisene sine, har han mye positivt å si om UNITAIDS måte å tenke og handle på.

– Jeg deler UNITAIDS idé om at det må tenkes nytt i forhold til finansiering av bistand, og at en ikke kan basere seg på at det vil bli vekst på dette området over de nasjonale budsjettene. En beskjeden bistandsavgift som det her er snakk om med 1 dollar på flybilletten og 4 dollar på internasjonale flygninger, er etter min oppfatning en god idé.

Gåsvatn mener også at det at UNITAID velger å distribuere pengene de får inn gjennom partnere som UNICEF, WHO og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, er mye bedre enn å gi penger over nasjonale budsjetter. Sjansen for at pengene kommer fram dit de skal, mest mulig uavkortet, er større på denne måten, og det kan saktens trenges. Selv om Liberia er et land på frammarsj, er nøden fortsatt stor.

– Med min bakgrunn må jeg si det gjorde dypt inntrykk på meg at de hadde sterkt begrensede ressurser til diagnostisering og oppfølging på laboratoriesiden i Liberia. Det er bra at organisasjoner som UNITAID tar tak i dette. Det kan redde mange liv.

Når jeg spør Gåsvatn om hvordan det var å møte Liberias president Ellen Johnson Sirleaf, svarer han:

– Det var en spesiell, og hyggelig opplevelse. Presidenten takket for det gode arbeidet Norge gjorde i landet. Vi snakket om opplæringen av politimenn i landet, som norske tjenestemenn bistår med, energiutvikling med bistand fra NVE, Flyktningerådets arbeid, og ikke minst problemene med kjønnsrelatert vold. På det siste området innrømmet presidenten at de hadde fått gjort altfor lite, og hun sa hun ville ha økt fokus på dette fremover. Hun takket også igjen for den æren det var å få Nobels fredspris. I det hele var det et positivt møte som jeg kommer til å huske med glede.

(En utgave av denne blogg-posten har også stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad)

Read Full Post »

Older Posts »