At aviser som VG og Dagbladet lenge har vært befengt med mye søplete journalistikk, er en kjent sak. Hvorfor ønsker Aftenposten, særlig på nett, å kaste seg på den galeien? Det er ingen ærbar og farbar vei å gå. Tendensen er at flere og flere lesere blir lei av pressens rusk og rask.
Så hvorfor har Aftenposten rasket sammen et såkalt «intervju» med Johan H. Andresen, basert kun på løsrevne brokker fra Twitter?
For å være nyskapende? Neppe. Jeg ser ikke helt for meg at twitter-intervjuet kommer til å slå gjennom. For å sjokkere? Nja. Da skal det gjerne enda sterkere lut til. For å aktivisere den sensasjonshungrige strengen hos leserne sine? Ja, jeg tror mest av alt det er svaret. I så fall er dette en patetisk (et ord jeg sjelden slår om meg med) tekst.
Hvis Aftenposten ønsker å skape en ny sjanger, så får de iallfall gjøre det grundig, godt og gjennomført. Så har ikke skjedd her. De har på spekulativt vis hentet ut én type meldinger fra Andresens twitring og konsekvent kuttet ut andre typer meldinger Andresen har kommet med. Dermed ender de opp med et fortegnet bilde av mannen, – og det var vel meningen? I så fall er det Aftenposten i fritt fall.
Andresen twitrer ivrig. Noen av meldingene er av en slik art at de lett tiltrekker seg oppmerksomhet. Det oppsiktsvekkende kan ligge i det overdrevne, det uventede, det lekne. Det er utelukkende slike meldinger Aftenposten har plukket ut for å lage sitt intervju. Denne type meldinger tror jeg Andresen bruker som en strategi, for å trekke lesere inn i twitteruniverset sitt, slik at de kommer i kontakt med det viktigste han har å si:
De fleste meldingene til Andresen viser nemlig hans sosiale engasjement, hans kunnskaper, hans nytenkning. Det er forunderlig i hvilken grad Aftenposten har klart å gå glipp av disse.
Aftenposten ender opp med å fortelle om Andresen at «Å få gått på do var også en utfordring.» Det er møkkajournalistikk.
Greit nok at intervjuet gir et bilde av Andresen som en morsom, poetisk og til dels uberegnelig eksentriker av en milliardær. Det er absolutt en side ved ham som hører med. Med ved bare å fokusere på denne éne siden blir jo teksten til Ola Henmo i Aftenposten nettopp veldig, – ensidig. Henmo underslår. Han tar ikke med helt sentrale opplysninger. Hva er vitsen?
Henmo er ikke uoppmerksom på at denne siden ved Andresen finnes. Han er bare uinteressert i den, og avviser den som «prydelig image». Dermed klarer han å snu saken fullstendig på hodet. Han kaller det viktigste ved Andresen for image, og opphøyet det som virkelig er Andresens image til å bli hovedsaken ved ham.
Det er mulig det skal være morsomt, bare at Henmo ikke får det like godt til som Andresen.
Kjetils faglitterære blogg 