Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Aftenposten’

Jeg sendte dette innlegget til Aftenposten som valgte å «takke høflig nei». Jeg publiserer det her på bloggen i stedet. Mitt syn på saken er at dette er en livsviktig tekst.

Om FNs kvinnedag skrev Aftenposten, heldigvis, mye. Om FNs vanndag 22. mars ble det lite. Om FNs tuberkulosedag 24. mars ingenting. Hva man velger å fylle sine aviser og dager med, er et sentralt spørsmål. Hver dag skriver Aftenposten om seg selv at de “gir deg det vesentlige”. Mon det.

En liten bortgjemt NTB-notis på 35 ord er alt de har av redaksjonelt stoff om verdens vanndag. Dermed rammes avisen av ironien som oppstår ved det de faktisk skriver i denne notisen: “Hvis 90 skolebusser fylt med barnehagebarn hadde krasjet ville verden ha reagert.”

Daglig tar skittent vann livet av 1800 småbarn. Det burde jo ha fulgt et ekstranummer i kjølvannet av slike grufulle fakta! Diaré, tyfus, kolera og difteri er vonde sykdommer å dø av. 5-åringer bør spares for slikt. Aftenposten bør reservere spaltepass for å peke på dette.

Da jeg en stund bodde i Tanzania, lærte jeg at ungjenter, som har ansvaret for å skaffe storfamilien nok vann, måtte selge kroppen sin i bytte for vann. Er det uinteressant?

Det gode er at det går an å gjøre noe. Verden mangler ikke vann. Verden mangler anstendighet. Kristine Sverdrup er inne på dette i sitt innlegg på Aftgenpostens debatt-side for ungdom, SI;D. Det er bra at Aftenposten slipper til unge og engasjerte stemmer, men tallene Sverdrup bruker i sitt innlegg ser i hovedsak ut til å være fra 2006. Enten er dette gamle tall, eller ingenting har forandret seg siden da. Uansett bør Aftenposten utdype og oppdatere. Snakk gjerne med noen av damene i Global Women´s Water Initiative.

Det står ikke noe bedre til på tuberkulosefronten. Ikke ett ord om denne lumske sykdommen i Aftenposten på FNs tuberkulosedag. La meg prøve å konkretisere: Dødstallene på verdensbasis tilsvarer en jumbojet-kræsj hver annen time. Døgnet rundt. Året rundt. Men det er de fattiges sykdom, dette. Derfor har ingen sett seg tjent med å utvikle gode medisiner og vaksiner.

Og nå er resistente former av tuberkulose på frammarsj. De finnes i rikt monn i vårt naboland, Russland. Den som smittes, kan se fram til minst to år med behandling. Prognosene for vellykket behandling er usikre. Bivirkningene er kraftige. Dessuten ser man nå i India en totalresistent form. For alle former av tuberkulose gjelder det at kvinner og barn rammes hardest. Millioner av kvinner dør unødvendig.

En organisasjon som jobber bevisst og seriøst med dette, er UNITAID. De skaper markeder for medisiner til fattige land. De skaper markeder for skreddersydde medisiner til barn. Veteranjournalisten Bjørn Hansen har kalt UNITAID “den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag”. Hvis Aftenposten mener alvor med å gi meg “det vesentlige”, ja, så ber jeg dem se mer til Forente Nasjoners arbeid. Det vesentlige ligger nemlig i hva som forener nasjoner og individer.

Til sist denne lille vrien på en salmestrofe: Hver avisdag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. (…) Hver dag er igjen et ansvar, et nytt og et hellig krav.Hver aften står hvite stjerner og spør deg hva du gav.

Read Full Post »

At aviser som VG og Dagbladet lenge har vært befengt med mye søplete journalistikk, er en kjent sak. Hvorfor ønsker Aftenposten, særlig på nett, å kaste seg på den galeien? Det er ingen ærbar og farbar vei å gå. Tendensen er at flere og flere lesere blir lei av pressens rusk og rask.

Så hvorfor har Aftenposten rasket sammen et såkalt «intervju» med Johan H. Andresen, basert kun på løsrevne brokker fra Twitter?

For å være nyskapende? Neppe. Jeg ser ikke helt for meg at twitter-intervjuet kommer til å slå gjennom. For å sjokkere? Nja. Da skal det gjerne enda sterkere lut til. For å aktivisere den sensasjonshungrige strengen hos leserne sine? Ja, jeg tror mest av alt det er svaret. I så fall er dette en patetisk (et ord jeg sjelden slår om meg med) tekst.

Hvis Aftenposten ønsker å skape en ny sjanger, så får de iallfall gjøre det grundig, godt og gjennomført. Så har ikke skjedd her. De har på spekulativt vis hentet ut én type meldinger fra Andresens twitring og konsekvent kuttet ut andre typer meldinger Andresen har kommet med. Dermed ender de opp med et fortegnet bilde av mannen, – og det var vel meningen? I så fall er det Aftenposten i fritt fall.

Andresen twitrer ivrig. Noen av meldingene er av en slik art at de lett tiltrekker seg oppmerksomhet. Det oppsiktsvekkende kan ligge i det overdrevne, det uventede, det lekne. Det er utelukkende slike meldinger Aftenposten har plukket ut for å lage sitt intervju. Denne type meldinger tror jeg Andresen bruker som en strategi, for å trekke lesere inn i twitteruniverset sitt, slik at de kommer i kontakt med det viktigste han har å si:

De fleste meldingene til Andresen viser nemlig hans sosiale engasjement, hans kunnskaper, hans nytenkning. Det er forunderlig i hvilken grad Aftenposten har klart å gå glipp av disse.

Aftenposten ender opp med å fortelle om Andresen at «Å få gått på do var også en utfordring.» Det er møkkajournalistikk.

Greit nok at intervjuet gir et bilde av Andresen som en morsom, poetisk og til dels uberegnelig eksentriker av en milliardær. Det er absolutt en side ved ham som hører med. Med ved bare å fokusere på denne éne siden blir jo teksten til Ola Henmo i Aftenposten nettopp veldig, – ensidig. Henmo underslår. Han tar ikke med helt sentrale opplysninger. Hva er vitsen?

Henmo er ikke uoppmerksom på at denne siden ved Andresen finnes. Han er bare uinteressert i den, og avviser den som «prydelig image». Dermed klarer han å snu saken fullstendig på hodet. Han kaller det viktigste ved Andresen for image, og opphøyet det som virkelig er Andresens image til å bli hovedsaken ved ham.

Det er mulig det skal være morsomt, bare at Henmo ikke får det like godt til som Andresen.

Read Full Post »