Faglogg 1

TALENS BRUK

Det kan vanskelig tenkes et mer allment publikum enn dem som setter seg ned for å få med seg statsministerens eller kongens nyttårstale. Ved selv å formulere en slik tale, en slags folkets-røst-tale, mener jeg at denne siden ved oppgaveformuleringen er vel ivaretatt. Den hendelsen jeg belyser i denne talen, er nettopp at det hver nyttårsaften holdes taler. Således er teksten min en slags metatekst. Man kan også si at talen tar for seg det saksforhold at mennesket til alle tider har fundert over hva tid er. Dessuten går jeg et skritt videre og gir noen anbefalinger til mine landsmenn om hvordan tiden bør brukes.

 

Tale er en spesiell sjanger siden den først og fremst er beregnet på å fremføres muntlig, i dette konkrete tilfellet på tv. Dersom vi skal ta dette med multimodale tekster på riktig alvor, burde jeg vel også spille inn talen min og legge den ut som en videosnutt på bloggen min. Kanskje jeg kan få til det i eksamensmappa.

 

Da fjernsynet ville begynne å sende politiske taler fra stortingssalen, kommenterte Vestres Gunnar Garbo det slik: «Siden grekerne praktiserte sitt direkte demokrati på torget i Aten, har det aldri eksistert en slik mulighet til å gi hele folket et umiddelbart personlig inntrykk av hvorledes de valgte representanter skjøter sine verv.» (Johansen 2002: 20) Langt fra alle var enige med ham. Noen fryktet at det ville bli utvidet demagogi heller enn mer demokrati.

 

Talen er dog ikke bare en muntlig sjanger. Både statsministerens, kongens og sametingspresidentens taler er å finne i skriftlig utgave på Internett, og kan utmerket godt også studeres som skrift. Min tale er skrevet som manus til en tale tenkt holdt på fjernsyn. Sjangeren blir vel da noe sånt som fjernsynstale i skriftlig form.

 

Ved nærmere ettersyn er teksten kanskje noe annet, eller iallfall noe mer, enn en tale. Det er en skriftlig verbaltekst, formet som en tale, men egentlig kanskje like mye et essay, også med islett av kåseri. Det er en sjanger på tvers. I det følgende vil jeg likevel hovedsakelig behandle teksten som en tale.

 

Kanskje kan man kalle nyttårstale for en egen sjanger. Slik jeg ser det, er det en sjanger med mange klisjeer og konvensjoner. De har jeg ønsket å utfordre.

 

Taler er ingen enkel sak. I en Seinfeld-episode sies det at man heller ville være den døde, enn å holde tale i begravelsen. En blogger skriver: » Hei. Av en eller annen mystisk grunn har jeg påtatt med ansvaret om å hode Damenes tale til årets julebord på jobben. Jeg har verken holdt eller hørt på en slik tale før, og har store problemer med å vite hva en slik tale bør innholde. Jeg bøyer ned i støvet og ber om tips, ideer, eller rett og slett kanskje om en ferdigskrevet tale!! En som kaller seg Harmony gir dette særs dårlige svaret: Eg foreslår at du deljar til glaset med skeia og informerer om at konseptet «damenes tale» er altfor mongo til at du er villig til å ta i det med ildjarn.

 

Talen er langt fra død. Den er eldgammel som sjanger. Retorikken har jo sitt utspring i det talte. Damenes tale, nyttårstaler og andre former for taler har solide røtter og lever godt. Harmony kan ikke forandre på det ved å stemple damenes tale som en mongo sjanger. For meg er talen en sjanger som egner seg godt til å være direkte i. Å bruke «mongo» (eller også «Bongo fra Kongo») som retorisk virkemiddel, passer seg dog ikke i noen sjanger.  Det har lite med direkthet å gjøre. Det er språklig slurv og går på etosappellen løs. Nettopp det har vært en hovedutfordring for meg i min tale. Jeg ønsker å være direkte og utfordrende. Samtidig ønsker jeg jo ikke å støte publikum fra meg.

 

Etos knyttes spesielt til den epideiktiske talen, og tradisjonelt er nyttårstalen nettopp en festtale. Når jeg skal se på teksten min med et kritisk fagblikk, kan det å gå helt tilbake til de tre taleartene være et fruktbart utgangspunkt. Skjematisk kan det settes opp slik:

 

Rettstale, forensisk tale: Om fortida. Å belære. Logos. Den lave stil.

 

Oppvisningstale, epideiktisk tale: Om nåtida. Å behage. Etos. Mellomstil.

 

Rådgivende, deliberativ tale: Om framtida. Å bevege. Patos. Den høye stil.

 

Min tekst er en blandingsform der alle de tre taleartene inngår. Den er belærende om hva tid som fenomen er. Den er rådgivende om hva man bør bruke tida til. Siden nyttårsaften og nyttårstaler er og blir knyttet til fest, vil jeg videre i fagloggen vektlegge den epideiktiske tale.

 

I sin mangslungne bok om sakprosa, sier ikke Grepstad mye om denne talearten, men følgende kan kaste lys over min tekst: «Den epideiktiske talen var ein sjanger å vise seg fram i. Som epideiktisk tekst er difor også ofte kåseriet ei framvisning av ordkunst. (Grepstad 1997:237) Her ligger det en fare i at teksten kan bli for flink og for kunstferdig. Talen blir da ikke naturlig nok, noe som går utover troverdigheten. I Talerens troverdighet skriver Johansen om Stalin. Han kunne ikke tale. Han var stiv og kjedelig. Talene hans manglet iøyenfallende form, dermed har de en ensartet ekthet. Alt i alt kan man si at han ikke framsto som en utspekulert politiker, men han lignet «en vanlig mann som står og snakker blant gamle venner.» (Johansen 2002: 257). Usikkerhet og nøling kan virke ødeleggende, men ikke nødvendigvis. En stotrende og fomlende Erik Solheim oppfattes likevel som troverdig, fordi han er ekte, ærlig og seg selv. «Omvendt kan sikker språkbruk og flytende tale ses på som et tegn på (potensiell) uærlighet, skriver Kjeldsen, og ber oss tenke på Carl I Hagen. (Kjeldsen 2006:133)

 

Min tale er definitivt konstruert. Det kommer særlig til uttrykk gjennom mange ordspill og nyskapende ordsammenstillinger. Om jeg fremfører den som muntlig tekst, vil jeg kanskje havne i selskap med Hagen og ikke Solheim og Stalin. Som skriftlig tekst, som den jo er ment å være, tror jeg grepene kan fungere. Grepstad sier: «På sitt beste kan kåseriet være treffende karakteristikker av noe som ellers blir skjult avnormalspråkets begrensninger, og som den åpne formen med mulighet til en vissusaklighet, overdrivelse og ironi kan få fram.» (Grepstad, side 237)

 

I en faglogg som bare kan romme 10 000 tegn er det ikke plass til å drøfte alle virkemidler inngående. Jeg må nøye meg med å si noe generelt om hva jeg ønsker å oppnå med virkemiddelet, og noe om hovedordspillet.

 

Ved å flette inn så mange ordspill og språklige nyskapinger ønsker jeg nettopp å gjøre oppmerksom på at språk er språk. Det er ikke noe 1:1-forhold mellom språk og virkelighet. Kanskje, eller skal jeg si sannsynligvis, lar det seg ikke si noe helt og fullkomment sant om tid.

 

Nåsamannen bringer tankene fort over til Snåsamannen, årets salgssuksess. En effekt er at dette kan vekke den allmenne lesers nysgjerrighet. En effekt er den motsetningen som skapes mellom nå, og preteritumsformen sa.

 

Nå, sa mannen.

 

Det er med på å problematisere noe av det teksten dveler ved, – hva er tid? Øyeblikket er historie i samme stund som det blir til. En effekt er også at leseren kan begynne å lure på hvem denne mannen er. Når Mannen blir skrevet med stor forbokstav, og sier ting som Gå nå, kan tankene kanskje vandre til en annen mann som befalte folk å gå ut.

Nå er ikke fortellerstemmen i denne teksten noen religiøs profet, men jeg som forfatter vil at leserne skal undre seg litt over hvem Nåsamannen kan være. Han påstår i innledningen at han er en folketaler, men språket han forteller i, viser vel at han kanskje ikke er en helt typisk nordmann. (Hvis den typiske nordmann finnes, da, det er jo noe Nåsamannen selv tar opp). Uansett er fortellerstemmen en røst som roper i den moderne Norge-jungelen og krever forandring. Han moraliserer. Han sier at ikke alt skal være lett. Han kritiserer andre nyttårstalere og han kritiserer nordmenns levevis. Han diagnostiserer Norge og foreskriver medisin. Dermed er vi framme ved et mer rådgivende aspekt ved talen, eller essay-kåseriet, om man vil.

 

Helt mot slutten finner fortelleren grunn til å påpeke at han ikke er Snåsamannen. Men han har en bevissthet om at han også selv har en slags «magisk» løsning på Norges, og Verdens, problemer. For Nåsamannen mener at sterkere fokus på vennskap vil knekke krisene, alle kriser. Det som er satt med uthevet skrift kan utlegges slik: Menneskene er med sin problematferd i ferd med å drukne sin klode i kriser. Om det ikke akkurat er endetid snart, så er det vendetid. Vi trenger nye måter å tenke på. Vi lever i en brytningstid. Et paradigmeskifte må til. Det er her at Nåsamannen mener at en renessanse for vennskapet har mye å bidra med.

 

Kort oppsummert kan vi si at fortellerstemmen undersøker hva tid er. Ingen forklaring alene er god nok, men ved å gå både naturvitenskapelig og mer personlig til verks, får han sagt noe viktig om dette. Som han sier:  Det handler om cesium (naturvitenskap) og om å se seg om (personlig betraktning). Deretter blir han mer normativ, rådgivende, tidvis befalende. Han har klare meninger om hvordan tiden skal brukes, hva som kan binde nordmenn, og mennesker, sammen, slik at Verden ikke går i oppløsning.

 

Jeg som forfatter er ikke Nåsamannen. Det er elementært. Han er et redskap i min hånd. Langt på vei er jeg på linje med ham. Det jeg vil med teksten er å vekke leseren til undring over hva tid er, og om vi bruker tiden vår riktig. Jeg ønsker å gi leseren noen råd. Jeg ønsker å uttrykke en viss moral, uten å moralisere for mye. Det er fint om mine lesere kan fortelle meg hvorvidt jeg lykkes.

 

Mine siste tilmålte tegn vil jeg bruke på svada. For ikke lenge siden ble svada ansett som positivt. Den sindige Jacob Aall uttrykker om Falsen at «Hvad hans Forstand indsaae og hans Hjerte følede, det udtalede han kraftigen og med en henrivende Svada i Storthingssalen.» (Johansen, side 120) Tanken var at den høyeste form for tale er den medrivende, politiske, rådgivende, deliberative tale (kjær tale har mange navn), som gir støtet til handling. Da må følelser settes i sving og patos tas i bruk. Min tekst er klart fylt av patos, men jeg håper fri for svada.

 

Teksten skal behage, gjennom lek. Teksten skal belære, om tid. Og altså ikke minst, bevege, til en ny måte å bruke Tiden på.

 

Litteratur:

 

 

Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer. Oslo 1997

Johansen, Anders. Talerens troverdighet. Oslo 2002

Kjeldsen, Jens E. Retorikk i vår tid. Oslo 2006