En reise starter selvsagt ikke i det øyeblikk flyet letter fra rullebanen. Mange reiser har en lang forhistorie. Ser jeg på min siste lange reise, som gikk til Tanzania, startet den allerede da jeg var en 7-8 år. Jeg leste bøker om Afrika. Jeg leste spennende ord som masaii og Ngorongoro. Ngorongoro, – et typisk ord som bare klistrer seg til hjernen. En drøm hadde festet seg. Reisen hadde begynt.
En reise er selvsagt ikke slutt i det landingshjulene på flyet treffer fast grunn på flyplassen i det landet man tok av fra. Tankene fortsetter å vandre, – for ikke å si streife. Man er ikke den samme lenger. Tanzania er nå en del av meg, og ser vi litt stort på det, er jeg en del av Tanzania. For meg er det slik at tankene daglig reiser tilbake til den lille landsbyen jeg bodde i. Hver kveld sånn i sjutida tenker jeg på George som legger de fem barna sine på gulvet i jordhytta. Jeg tenker på blinde Robert som sover på et hardt geiteskinn. Jeg tenker på Eda som er delvis lammet av polio, men som tar seg fram ved hjelp av sterke armer og en enda sterkere vilje. Jeg tenker på alle vennene jeg nå har fått i den lille landsbyen Ilula. De strever. Selv sitter jeg i en godt oppvarmet stue og kikker ut på det spesielle novemberkveldslyset. Jeg tenker: Hvorfor reiste jeg til Tanzania? Hvorfor reiste jeg tilbake til Norge igjen? Hvorfor reiser folk i det hele tatt? Eller la oss snu det på hodet: Hvorfor er det noen som ikke reiser? Iallfall ikke med fly. Bare fem prosent av jordas befolkning har satt sine ben i et fly.
Reise kan man gjøre på uendelig mange måter. Hvem har vel ikke lagt ut på de forunderligste turer i drømme? Eller kanskje du har hatt det som meg at du har ligget på et fremmed rom og sett inn i et ukjent tapetmønster. Plutselig blir de i utgangspunktet abstrakte mønstrene til helt konkrete bilder. Man kan med letthet forflytte seg fra det ene spennende stedet til det andre i tapetene. Hva man har på tapetet, begrenses bare av fantasien. Og den lar seg ikke så lett begrense.
I boka «Kunsten å reise» kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt.
Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.
Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.
Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.
Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet. Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!
Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.
Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:
Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett.
Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.
Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på.
Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.
Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.
En reise kan bli god hvis du på reise forstår at det ikke bare er det ukjente som er ukjent, men også forstår at reisen kan avdekke ukjente og avvikende sider ved deg selv også. Da vil det ukjente som avvik, merkverdighet eller inversjon kunne erstattes med interaksjon. Da blir reisen et vellykket spill mellom ditt indre og verdens ytre, og ikke en kollisjon.
Det viktigste kjennetegnet på den reisendes tenkemåte bør altså være mottagelighet. Hva var det så jeg mottok på min foreløpig siste lange reise? Hva var jeg ekstra mottagelig for i Tanzania? Hva har jeg mottatt som jeg gjerne vil bringe videre?
** Møtet med en leopard på kloss hold. Det usedvanlig rike dyre- og plantelivet i landets nasjonalparker. Undringen og ærbødigheten det inngyter.
** Møtet med meg selv under svært nøkterne forhold og fravær av alt som smaker av luksus. Det kolossale tankekorset jeg sitter igjen med.
** Møtet med en vennligere kultur. Et folk som hilser. Møtet med et syngende og dansende folk. Kall det gjerne en eksotisme, men jeg opplevde Tanzania som Danzania.
** Først og fremst: Møtet med enkeltpersoner. Reisen inn i andre menneskers hverdag og tankeliv, og dermed en dypere reise inn i meg selv.
Så er det dem som vil gå slike påstander i møte og si at reising ikke representerer noe annet enn en flukt. Professor Bård Mæland har skrevet at: ”Vårt reiseproblem er at reisingen synliggjør en identitetskrise og tomhetsfølelse, det som kan omtales som eksistensiell kjedsomhet.” Den typiske feriereisen vil ikke løse problemet, snarere tvert imot. Den feriereisende vil bare grave seg dypere ned i kjedsomheten.
Begrip det den som kan. Men Mæland er i selskap med mange store tenkere her. Kierkegaards diagnose var at de travleste og mest reisende menneskene også var de mest kjedsommelige. Bruno Hübner, en tysk filosof, mente at reising ikke var noe annet enn topofobi, frykt for stedet. Og en stor tenker som Blaise Pascal bestemte menneskets grunnproblem som problemet med å sitte stille.
Mælands alternativ er besnærende:
”Hva er så det alternative perspektivet? Det tror jeg er å forbli på kjente steder til de åpner seg på nytt for oss. Det innebærer i så fall at venting er vel så viktig som reising.”
Langt på vei kan jeg være enig, men jeg vil nok, nå og da, fortsette å reise.
Planlegging er, om ikke alfa og omega, så iallfall alfa. Mye begynner her. Sannsynligheten for at enden blir god, er mye større dersom reisen begynner med god planlegging. En viktig del av den planleggingen bør være å stille seg selv spørsmålet: Hvorfor reiser jeg? Er det alfa, vil omega sannsynligvis bli at du sitter igjen med en dypere forståelse av deg selv og verden rundt deg. Tenk på det når du reiser gjennom soverommet ditt i kveld!
[…] Artikkelen finner du her. […]