Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘om å skrive essay’

* Først litt om hva et essay ikke er: Det er ikke et sted for bastante konklusjoner og strenge definisjoner.

* Mens avhandling og artikkel er konkluderende, er et essay problematiserende. I en artikkel kan man sette en pil mellom argument og synspunkt. I et essay er denne forbindelsen mer som en spiral.

* Essay er en fin sjanger for den som ønsker å prøve ut tankene sine.

* En essayist skriver for å forsøke å finne ut av noe, ikke for å legge fram en sannhet som allerede er funnet.

* Essay er en sjanger der du må holde deg på en slags hovedvei, men hvor du kan ta mange, og lange, avstikkere. Tankesprangene dine må gjerne være dristige.

* Essayet blir nærmest som en tankereise som leseren blir med på. For å få til dette går essayisten gjerne i diskusjon med seg selv.

* Essayet er en sjanger hvor du gjerne kan leke deg.

* Et essay skal være slentrende. Samtidig skal det være kunstferdig og gjennomtenkt.

* I et essay må du pusse og gnikke på formuleringene til det skinner og gnistrer av dem. Du skal både grave fram diamanten, slipe den og pusse den. Språket skal ikke bare være kurant. Det skal være karat. Parat og klart, også, ikke bare prat og pjatt. Styr for all del unna selvfølgeligheter

* Det er gunstig å blande observasjoner, filosofiske refleksjoner og anekdoter.

* Dette har essayisten Henning Kramer Dahl skrevet om essay: For selv om essayets utgangspunkt, påskudd og tema kan være akademisk, er essayet mest seg selv når det begynner med en reise, et møte, en observasjon, en hendelse eller en strøtanke. Først og sist er det personlig; det er en samtalepartner, ikke en foreleser.

* Form er viktig i essay.Det er et stort poeng hvordan ting blir uttrykt. «Alle kan si sannheten, få kan tale klokt og forstandig om den,» som Montaigne (essayets far) sa.

* Essayet er en samtale mellom likemenn. (Det høres kanskje fint ut. Da kan du jo bare skrive som om leserne dine er på samme nivå som deg.Men hva hvis leseren din er mye mer belest enn deg? Eller mye mindre? Hva hvis den som skriver er blant Norges mest beleste? Blir det ikke da litt snobbete å skrive som om alle andre har lest like mye? Blir det ikke litt snobbete å ikke ta hensyn til leserne sine?)

* Et essay er åpent for alle typer stoff. Montaigne skrev om vond lukt, kannibaler og om dem som halter like gjerne som han skrev om anger og om samtalens kunst. Likevel er det ikke bare å pludre i vei. Essayet står like fjernt fra uforpliktende snikksnakk som det står fra den strenge, vitenskapelige forskning.

* For Montaigne var essayet en motvekt til mengdene av skolemesteraktige, strenge framstillinger som kjennetegnet skrifter på hans tid. (For min egen del vil jeg føye til at vi trenger en sånn motvekt i våre dager også. Det skrives altfor mye tørr, kjedelig, skolemesteraktig og streng sakprosa også i 2012).

* Forfatteren Merete Morken Andersen har sagt at essayisten kan “tillate seg å kaste noen bilder eller synspunkter opp i luften, for så interessert å undersøke hvor de havner“.

* Mer fra Merete Morken Andersen: “Kanskje kan man si at essayisten (…) inntar rollen som et undrende, men lærd barn som ser på verden med åpent og uforferdet blikk, og som først og fremst stoler på sine egne erfaringer. Essayisten stiller seg skeptisk til alle bestemte oppfatninger om at ting “bare er sånn”. Hun vil undersøke selv, og hun vet at noe av det eneste hun virkelig kan være sikker på, er forandringen selv.”

* Akkurat som kåseriet er essayet en mellomsjanger, i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Ironi og humor har essayet for eksempel felles med kåseriet. Den personlige tonen gjenkjenner vi fra brevet. Drøfting og resonnement deler essayet med mer argumenterende sjangrer.

* En av de mest anerkjente teoretikerne som har tatt for seg essayet som sjanger, heter Gerhard Haas. Det er vel ikke bombesikkert at han har fått has på essayet, sånn helt fullstendig, men her er i hvert fall hans 12 punkter:

1. Et essay skal være som en vandring med omveier og avstikkere.
2. Et essay skal være som en samtale med leseren.
3. Essayet skal være en tankeprosess, ikke et ferdig resultat.
4. Essayet skal ha en åpen form.
5. Essayisten møter virkeligheten på en dialektisk måte. (I denne sammenheng betyr «dialektisk» at man avveier ulike synspunkter mot hverandre, uten å låse seg til noen av dem. Vi kan låne ordet “tvisyn” av Aasmund Olavson Vinje også som forsøk på forklaring. Noen mener at dette er en vinglete måte å oppfatte saker og ting på. Andre mener at det er modig og klokt. Det handler uansett om å forstå at ting ikke alltid er svart-hvitt, at ting slett ikke alltid er slik som de ser ut til å være ved første øyekast, og at en sak alltid har (minst) to sider.)
6. Essayisten er subjektiv og tilnærmer seg sannheten gjennom å skifte perspektiv.
7. Essayisten varierer og eksperimenterer.
8. Essayisten skaper ikke, og underlegger seg ikke systemer.
9. Essayisten er på samme tid moden og skeptisk. (Det er ikke den som alltid er skråsikker som er moden. Det er modent å være undrende og ydmyk.)
10. Essayet er en fri og lekende form.
11. Essayet er grunnleggende kritisk
12. Essayet former det som allerede er formet. (Dette betyr at det er fint å kjenne til det som er skrevet før, og trekke inn det. Bruke kilder, altså.)

Hvis du vil prøve deg på en essayistisk skrivemåte, handler det mye om din innstilling til arbeidet. Om du skal lykkes må du skrive med «omsorg for uttrykket». Du må altså bry deg om hvordan du formulerer deg. Du må akseptere at det å få fram gode formuleringer ofte er hardt arbeid. Fordelen er at det er lov å prøve seg fram, lov å leite etter nye veier, lov å være kritisk, lov å være spørrende, lov å være leken.

Enda mer informasjon om essay finner du i dette essayet om essay som jeg har skrevet.

Gyldendal har også laget et fint kurs om essayskriving.

Read Full Post »