Jens Elmelund Kjeldsen nevner disse fire trekkene ved kommunikasjon i vår tids mediesamfunn:
1. Den er multimodal. I teknologiseringen av kommunikasjonen, blir det viktig å ta hensyn til medienes særtrekk. «The medium is the message.»
2. Kommunikasjonen har ofte ikke en konkret avsender. Er det nyhetsverten, produsenten, selve programmet. fjernsynskanalen som helhet, eller taleren som vises i bildet, som er avsender?
3. Kommunikasjonen er ofte ikke hensiktsbestemt eller intensjonell i tradisjonell retorisk forstand. Ta for eksempel populærkulturen. Den utøver jo retoriske funksjoner og appeller, men de er ikke utformet som de antikke retoriske appeller, og det er ikke så lett å peke på én bestemt hensikt.
4. Vår tids kommunikasjon er preget av flow, bricolage og mosaikk, både i produksjon og resepsjon. Man ender opp med noe veldig sammensatt, ofte ufullstendig, ofte flyktig. Intertekstualitet er også vanlig. Man siterer hverandre i det uendelige, nærmest uopphørlig. Som Kjeldsen skriver: «Enhver politisk tale er på samme tiden oppsamling og reaksjon ¨på tidligere politiske uttalelser og en foregripelse av de kommende. Dette kaller MikhailBakhtin for flerstemmighet, heteroglossia.» I forsøket på å gripe alle stemmene som omgir oss, setter vi sammen utvalgte «stemmer» til mentale mosaikker. Vi får ikke med oss alt, vi må velge. I en slik verden blir den slående og erindringsverdige frasen viktig. Det å kunne uttrykke sine tanker og argumenter kort og slående er usedvanlig viktig. Slike setninger fungerer som kroker i hukommelsen. Med radio og tv sin mulighet til å klippe og redigere, kandet hende at det bare er de korte, slående, fortettende, erindringsverdige setningene som blir gjengitt.
Så ja, Lundestad har rett. Det er viktig med den type formuleringen som bare brenner seg fast. Faren for Obama ved å bruke slike setninger, er at alt det andre blir glemt av veldig mange som aldri gidder å høre eller lese hele talen.
Uansett hvor god Wirkola var til å hoppe, hopp i det du også. Et skirenn hvor bare Wirkola hopper, blir dønn kjedelig. Uansett hvor god Obama er til å tale, og det foreligger en mulighet for at han er noe oppskrytt, tal du også. Både før og etter. Men jobb gjerne med komposisjon og ordvalg. Altfor mange taler holdes uten at de er planlagt. Det er å sløse med tilhørernes tid.
http://www.dagbladet.no/2009/01/20/nyheter/usa_valget_2008/obama/utenriks/
Kjetils faglitterære blogg 
[…] Talen var god, liten tvil. Men manglet den prikken over i-en? Hvor viktig er den ene minneverdige setningen som Lunnestad etterlyser, den som bare brenner seg fast? Les mer om det ved å trykke her. […]