Faglogg 3

 

FAGLOGG TIL «ARTENES PÅMINNELSE»

Av Kjetil Dybvik

 

Mennesket har en kropp. Mennesket er i stor grad kropp. Denne kroppen er skapt til bevegelse. Ta et skritt, og du har gjort en reise. For meg er reise bevegelse. Andre vil si at reise først og fremst er en innstilling. Det står ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre. Utbyttet vi har av en reise er kanskje mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn hvilke reisemål vi velger. Det viktigste kjennetegn ved den reisendes tenkemåte, er mottagelighet.

 

For å få grep om reiseskildring som sjanger har jeg hatt stor nytte av Grepstads omtale av sjangeren i Det litterære skattkammer. Et viktig poeng er at sjangeren er vid og vanskelig å definere.«Det er reisemotivet som bind ei reiseskildring saman i dei moglege innslaga av vidt ulike teksttypar. Difor er reiseskildringa ein av dei mest utprega blandingssjangrane i sakprosaen. (Grepstad 1997:287)

 

Med denne innledningen i mente, vil jeg si litt om sjanger og målgruppe

 

SJANGER OG MÅLGRUPPE

 

Sjangeren er vanskelig definerbar. Kanskje skrivegruppa kan hjelpe? Jeg har satt bokstavene i navnet Charles Darwin opp under hverandre og brukt det som komposisjonsprinsipp. Hver bokstav danner utgangspunkt for en artsbeskrivelse. Jeg forteller om et dyr. Unntaket er siste bokstav i for- og etternavn som danner utgangspunkt for å si noe om utvalgte landskaper. Dyrene må plasseres i et landskap.

 

Det er biologen Kjetil som skriver denne teksten. Jeg har lenge hatt lyst til å ta i bruk den siden av fagpersonen Kjetil Dybvik, og denne oppgaven åpnet for det. I og med at oppgaveordlyden inviterer til å skrive om reisen i overført betydning, fant jeg fort ut at jeg ikke ville skrive noen tradisjonell reiseskildring. Akkurat hvordan ideen slo ned i hjernen min og fant feste, kan jeg ikke lenger si riktig sikkert, men følgende momenter har spilt inn:

 

• Jeg ville skrive om en langsom reise.
• Det er Darwin-år i år, noe som har ført til at jeg har lest mer Darwin-stoff enn jegellers ville ha gjort. Det var slike bøker jeg hadde ferskest i minne da vi fikk skriveoppgaven utdelt.
• Jeg hadde en tanke om at det viktigste ved reise er bevegelse, forandring, utvikling. Veien fra utvikling til utviklingslære var ikke så veldig lang.

 

Altså tok jeg tak i ideen om at livet utvikler seg, at dyr og planter ikke er evige og uforanderlige, men snarere kan endre seg og tilpasse seg. Dette er bevegelse. Dette er reising. Det er langsom bevegelse, men viktig bevegelse, ja, det er bokstavelig talt en livsviktig reise. Darwin forsto denne mekanismen. Det beveger seg, men det beveger seg uhyre langsomt. Uten den innsikten ville han ikke kunnet utviklet teorien sin. Utviklingsteorien er fortsatt omdiskutert, men det er iallfall udiskutabelt en fortelling om den store reisen. Den store reisen tar tusener, millioner og milliarder av år. Ytre, overflatiske trekk kan være raskt omskiftelige, men de mer grunnleggende trekk utvikles langsomt, langsomt.

 

Med teksten vil jeg minne om at mennesket står i en sammenheng. Vi er medlemmer av en stor biologisk familie, eller et samfunn om man vil. Jeg regner det som et tap at det moderne menneske har så lite biologisk kunnskap som det har, og at det har lett for å glemme forpliktelsene det medfører å stå i en biologisk sammenheng. Det er mitt håp at teksten min vil fascinere og kanskje derigjennom belære. I det minste er den en påminnelse: Det er en rik biologisk verden rundt oss. Det kryr av arter.

 

Hvem kan tenkes å ha interesse av å lese noe slikt? Mange tror jeg. Artikkelen, hvis vi skal kalle teksten det, kunne like gjerne stått på trykk i Illustrert Vitenskap som i Levende Historie. Kanskje kan den passe også i et reisemagasin som tør å tenke litt nytt? Teksten er iallfall et forsøk på å skrive populærvitenskapelig. Jeg vil gjerne ha kommentarer fra skrivegruppa på om dette fungerer.

 

KOMPOSISJPONSPRINSIPP

 

Først tenkte jeg å skrive slik at jeg begynte med den mest primitive arten og så tok for meg mer og mer høyerestående arter. Jeg ville altså lage en fortelling som sa at livet har gått fra primitivt til avansert, og endt opp med mennesket på topp. Etter hvert som jeg leste mer om Darwin og hans utviklingsteori, skjønte jeg at dette ikke ville være å yte teorien rettferdighet.

 

«Dagens zoologer vet at selv de mest «primitive» encellede dyr kan være ekstremt kompliserte og spesialiserte – med en evolusjonshistorie bak seg, like lang som alle andre organismer. Disse encellede dyrene kan altså på mange måter betraktes som like avanserte som oss mennesker. Alle dyr er gode til å være det de er. Dette synet illustreres godt gjennom Darwins oppfatning av livets tre som «livets busk» – et tett kratt av slekter og arter, uten at noen av dem nødvendigvis er bedre enn de andre.» (Tunstad 2009: 56)

 

Samtidig er det jo også slik at livet med tiden har gått fra lav til høy kompleksitet. I teksten min hopper jeg mellom lavt og høyt hele veien. Like fullt er det en slags orden i det, noe som understrekes ved at første bokstav i avsnittene lest under hverandre, danner navnet CHARLES DARWIN.

 

Teksten som helhet er en reise i evolusjonen. Samtidig foregår det reiser av ulikt slag innad i hvert «kapittel».

 

FORTELLERSTEMME

 

Dette er den første teksten under studiet hvor jeg ikke har brukt en tydelig jeg-forteller. Faktisk tror jeg ikke ordet «jeg» forekommer i det hele tatt. Vi kan si at jeg i denne teksten bedriver en slags agens-skjuling ved i større grad å gjømme fortelleren. I en tidligere versjon brukte jeg ord som «oss» og «vi» om menneskene. I foreliggende versjon skriver jeg heller bare «mennesket» eller «mennesker flest». Hva ønsker jeg å oppnå med dette? I hvert fall en tydeligere sidestilling med de andre artene som det fortelles om. En sentral intensjon med teksten er å peke på nettopp dette. Samtidig er det kanskje en måte å skape inntrykk av at fortelleren er en ekspertkommentator på. Han sier lite om hvor han har kunnskapen sin fra, men viser likevel tydelig at han har mye kunnskap om de artene han har plukket ut. Stort sett framstår han som allvitende, refererende og autoral. Innimellom, men kanskje uten at det merkes på en påfallende måte, kommenterer han opplysningene han bringer til torgs. Ett eksempel kan hentes fra kapittelet om virus, der fortelleren spør: Hvor er man da, – hvis man reiser mellom egentlig liv og egentlig ikke liv? Det er formulert som et spørsmål, men fungerer også som en form for kommentar.

MOTIVASJON

 

Tunstad snakker både om seg selv og Darwin når han i innledningen til sin bok, sier: «I bunnen ligger kjærligheten til natur.» Dag O. Hessen er på det samme sporet når han i forordet til fagboka Natur. Hva skal vi med den omtaler sitt forhold til naturen slik: Den som leser og leter, vil kanskje se at det egentlig dreier seg om en kjærlighetsroman. For forholdet til natur kan ha mye til felles med en forelskelse.

 

La meg være med, slik at vi danner et trekløver, og si: Jeg elsker i, for, av, på og med naturen. Jeg vil fortelle om naturen som jeg er så glad i. Og jeg vil beskytte den. Derfor denne teksten. Derfor «Artenes påminnelse.»

 

TING JEG GJERNE VIL HA KOMMENTARER PÅ

 

• Blir det kjedelig? Blir det for mye faktaoppramsing?
• Hva slags tanker gir slutten deg? Hvordan fungerer slutten?
• Fungerer teksten som en populærvitenskaplig artikkel med reisen som tema?

 

Referanser har jeg ikke fått skrevet inn ennå, men de hører selvsagt med i en slik type tekst.

Reklame