Oppgave 1 – Nåsamannens nyttårstale

NÅSAMANNENS NYTTÅRSTALE

Kongen har holdt sin tale. Statsministeren likeså. Nå er turen min. Loddet falt på meg i år. Det er jeg som ble trukket ut som Folketaleren. Jeg kaller meg Nå-sa-mannen.

Kjære medborgere.

Så nå var det oss da. Verden må snus! La oss vende oss mot Snåsa.

Snåsa er en plass og en kommune så norsk som noen. Hva vet den jevne nordmann om Snåsa, mon tro? De fleste må vel svare at de vet det kommer en mann derfra. Snåsamannen. De færreste har hørt om, eller tenker på, de 2181 andre menn og kvinner som bor i kommunen. Visste du at vokalist og bassist i bandet Motorpsycho er snåsning? Skiskytteren Jon Åge Tyldum kan også nevnes. Eller visste du at Snåsa er et kjerneområde for sør-samisk språk? Kjenner du til at nesten halvparten av kommunen er lagt ut som nasjonalparken Blåfjella-Skjænkerfjella? De fleste av dere må si nei. Men blånissene har dere alle hørt om. Hva vet egentlig vi nordmenn om hverandre? Hva vil det si å være norsk? Hva har vi i grunn til felles? Har vi tid til hverandre?

Snåsa ligger nær det geografiske midtpunktet i Norge. Finnes det et verdimessig midtpunkt i Norge? Hvor ligger i så fall det?

Er nyttårsaften tiden for å finne ut dette? Hva er nyttårsaften godt for?

Hva da? Svar da! Svada.

Det er svadaspørsmålene og svadasvarene du får i en klassisk nyttårstale. Det er for mye da så og så da. Det er jasså jasså og så ja så ja. Spørsmålet er ikke Hva da? Det er Hva nå? Hør Nå-sa-mannen tale. Hva feirer vi? Hva feiler vi? Det skal vi finne svar på nå.

Jorden har vandret en runde rundt Solen. Flott! Men den er vel ikke framme akkurat 31. desember? For de gamle egyptere startet året ved høstjevndøgn. I Thailand feires den buddhistiske nyttårsfesten Songkran 15. april. Kineserne varierer litt. Alt mellom 21. januar og21. februar kan være nyttårsaften for dem. Muslimene forskyver nyttårsaften slik at de til slutt har fått feiret nyttårsaften året rundt. Og for de gamle romere startet året 1. mars. Slik henger det sammen at månedsnavnet september betyr den syvende, enda det er den niende måneden. Slik henger det sammen at månedsnavnet februar betyr renselse. Februar er tiden for å springe naken rundt og piske det motsatte kjønn. Alt slikt måtte være i orden før det nye året kom med den 1. mars. At vi sitter her med fyrverkeriet og sjampanjen vår i kveld, er resultatet av en rekke tilfeldigheter.

Kloden har promenert en runde rundt Helios. Er det noe å skyte opp raketter for? Er det noe å miste et øye for? Det er så mye som surrer rundt der oppe i Verdensrommet. Men nyttårsaften dreier seg nå engang om dette. Definisjonsordboka slår fast at et år er tidsrom som omtrent svarer til jordklodens omløpstid omkring sola. Det er altså noe omtrentlig vi feirer. Selv nyttårsaften er ikke eksakt. Selv nyttårsaften er ikke sann. I 2008 ble det lagt til ett sekund, et såkalt skuddsekund. I år 1700 hoppet man over dagene fra 18.februar til 1.mars. Hvor ble det av Sannheten i alt mylderet? Er nyttårsaften Tiden for å finne ut av dette?

Mye hviler på sekundet, eller pars minuta secunda om du vil. Her er en liten skoletime i sekundet: I riktig gamle dager var et sekund beregnet til tiden mellom to hjerteslag. I vitenskapen er sekundet teknisk definert som varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til cesium-133 atomet ved null kelvin.

Det handler om cesium og om å se seg om.

Det handler om nuet. Det er nå det gjelder. Det sier Nåsamannen. Det svinger av tiden. Det er om å gjøre å henge med i svingene.

I et nå skal vi bevege oss fra sekundet til året. Det er 31558432,896 sekunder i et anomalistisk år, litt mindre i sideriske og tropiske år. Vi snakker om Jordens omløpstid rundt Sola i forhold til henholdsvis perihel, stjernene og vårjevndøgnspunkt. Men Sola er ikke alt, selv om den utgjør mer enn 99,8 % av solsystemets masse.

«Det er noe uendelig mirakuløst ved historien om Gud som stanset solen slik at Josva skulle beseire sine fiender ved Jeriko. Han fikk et tidsrom i gave utenfor de vanlige regnestykkene. Jeg tenker på Josva hver høst når vi avslutter sommertiden og får en time ekstra til morgenkaffen. Gleden over den ekstra morgentimen er nok beslektet med gleden over en utsatt henrettelse. Man får tid i fanget, som ikke var disponert på forhånd.»

Det er år og dag siden jeg leste en like god bok som Trond Berg Eriksens Tidens historie som sitatet er hentet fra.

Det finnes så mange slags år. Tiden lager alle år, men det er av mindre interesse å lokalisere hvor mange sekunder forår og etterår, kornår og kronår, skoleår og ferieår består av. For ikke å snakke om budsjettår og lemenår som begge fort kan gå på en sprekk. Det finnes også noe så paradoksalt som uår. Og hvor langt kan et vondt år nå?

«Tid». Ordet nyttes om både varighet og tidspunkt. Ikke uten videre uproblematisk det. De to aspektene er like forskjellige som avstand og sted. Tid brukes om prosesser, kvantiteter og kvaliteter. Tidsmetaforene og tidslignelsene er så mange at man kan tvile på om det har noe bestemt, avgrenset innhold.

• – Å møte tiden selv er like umulig som å møte selve kjærligheten eller selve været, sier Berg Eriksen.
• – Vi må lære oss å nyttiggjøre oss tiden som et verktøy for å unngå å bli slaver av den. Tiden er ingen skjebne, men en tanke som også kan tenkes annerledes, sier Lennart Lundmark.
• – Det er en tid til å ta i favn, en til å la det være, sier Bibelen.
• – Vi har tolv klokker i huset. Likevel strekker ikke tiden til, sier Benny Andersen.
• – Tid er selve det stoff livet er laget av, sier Benjamin Franklin.
• – Den som fordriver tiden, sårer evigheten i seg, sier Stein Mehren.
• – Å spørre hva tid er, innebærer å avkreve språket mer enn det kan yte, hevder Wittgenstein.

Og Nåsamannen, hva sier han?

Nå, sa Mannen, må vi bruke tiden vår godt.

Nå, sa Mannen, må vi handle.

Nå, sa Mannen, må vi gå.

 

Med det mener jeg ikke at vi skal skynde oss. Gå nå, men pass tempoet. Festina lente. Få ting står så fjernt fra Nåsamannen som hastverk. Det er akkurat det vi skal fjerne oss fra. Det er den som har dårlig tid, som får minst gjort. Tenk å ha dårlig tid, når tid er det stoffet livet er bygget av.

I tre år levde jeg i, reell, gru for å bli blind. Legene sa det kunne bikke begge veier. I den grad jeg levde disse årene, levde jeg i framtiden og i frykt. Jeg kom ut av krisen. Etterpå har det å leve i nuet blitt noe mer enn en klisje og talemåte for meg. Jeg har gjort meg selv til Nå-sa-mannen. Det er nå jeg taler, og det er nå jeg vil at du skal forstå dette: Du lever i et av verdens mest bortskjemte land til en av verdens mest bortskjemte tider. Det kan være farlig. Samtidig lever du i et land som har latt seg innringe av effektivitetens og produksjonens høyborg. Murene blir høyere, tjukkere, lengre for hvert sekund. Det kan være farlig. Denne talen er ment å være din wake-up-call fra Nåsamannen. Dette er ikke nok en nyttårstale som luller deg inn i klisjeene.

«Det kommer både sorg og glede med de kalenderbladene som vi ennå ikke har snudd. Så har vi alle lov til å håpe på det beste«, sa Stoltenberg i år. Og det er klart man stoler på Stoltenberg. Og det er klart han har rett. Og det er klart at jeg ikke vil rakke ned på håpet. Men alle vil tale om håpet, ofte på håpløst kjedelig vis. Det kan være farlig. Det kan fungere som byssanlull og natti natti. Stoltenberg prøver å bruke «håpet» som Obama gjør i talene sine, men det funker ikke. Han sier at «håpet om fred i Midtøsten er rammet på nytt», når det ikke dreier seg om noe annet enn et brutalt angrep fra Israel. Det er hårreisende å bruke så vage begreper om noe så konkret, sier retorikkekspert Kjell-Lars Berge.

Friskere fraspark kommer fra Arne Scheie. Mens alle andre taler om håp, holder han seg til hopp. Rettere sagt hopphåp. Til avisa Vårt Land sier han: «Nå har ikke jeg vært hjemme på nyttårsaften siden 1972 på grunn av den tysk-østerrikske hoppuka. Så jeg vet jo ikke helt hva sånne taler skal inneholde. (…) For idrettsåret 2009 håper jeg at hopperne våre følger opp de fine prestasjonene (…)»

Hopp og håp henger sammen, det er tindrende klart. Se for deg en sjuåring sette utfor sin første hoppbakke. Kunne han gjort det uten håp? Noen ganger må det hoppes. Man kommer ikke over avgrunnen med korte steg. Sjumilssteg og stormskritt hører eventyrene til. I virkeligheten må det hoppes, og håpes, men stillestående og intetsigende håp oppnår man ingenting med.

Nåsamannen ser et sykt Norge. Noen mirakelkur har jeg ikke, men her er min diagnose og mine hoppefulle håp:

Nordmannens rytme har gått i stå. Vi marsjerer alle i takt. Vi styres alle av effektivitetstyranniets strenge timeplan. Det hele overvåkes av en protestantisk og puritansk Gud. Tiden er kort og evigheten lang. Gud er en revisor som undersøker om du har papirene i orden. Har du stått på nok du da, gutten min? Utnyttet du hvert sekund du fikk på jord? Eller har du en annen herre som har overbevist deg om at hastighet og effektivitet er den høyeste verdi? Heter din gud Industriell Revolusjon? Eller Forbruk?

Hvorfor koser vi oss, på fritiden, med å se topptrente typer kjempe om hundredeler og tusendeler av et sekund? Søker jeg i Google på bobsleigh får jeg vite at søket tar 0, 19 sekunder. Er ikke det erkedumt?

Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut. Forbrukernes fritid er nå ofte like strengt regulert som arbeidstiden. Det vet vel alle som har barn som skal kjøres hit og dit for å være med på en aktivitet. Arbeidslivets rytmer har spist seg inn i fritiden, og vi har fått én livsrytme i stedet for den sunne tempovekslingen. Er det derfor mine medborgere nærmest skryter av å kjøre litt for fort på vei til hytta? Er det derfor fastfood supersizer nasjonen vår? Forbikjøring og fastfood sparer deg for tid. Fortere enn du aner kan det ha kostet deg livet.

En slik dødelig effektiv marsjtakt er naturlig nok farlig både for individet, samfunnet og naturen. Medisinen er at nordmannen oppsøker og respekterer de rytmiske forbindelsene som finnes mellom natur, samfunn og seg selv.

For ikke lenge siden lukket natten byportene og soveværelsene. Nå har kunstig belysning utvisket skillet mellom natt og dag. Natt og dag, fritid og arbeid, – hele tiden den samme rytmen. Nordmannen trenger temposkifter i større grad. Alle gode musikkstykker krever taktbytte, rytmeskifte og pauser. Livet er avhengig av tidsnisjer. Verden ødelegges ikke bare av Co2 og industriavfall, men også av rytmisk støy. Som alle andre kjente organismer har mennesket et indre ur som styrer en lang rekke biorytmiske prosesser. Vi skiller oss ikke fra sopp, lav og alger her. Bestemte verdier av lys, varme og fuktighet må veksle innenfor definerte tidsrom for at livet skal trives. Nordtyske bønder delte i gamle dager natten i to – før og etter pissingen. Det tror jeg er god medisin.

Medisinen er også å lære av kulturer som betrakter punktlighet som anmassende og vulgært. Møtet begynner når alle er kommet. Bussen går når den er full. Du sitter under et tre. Ingenting hender. Kaster du bort tiden? Ikke hvis du tenker i hendelsestid. Tid er når noe hender. En konsekvens av tidsforståelse som dette blir sterk nåtidsorientering. Planlegging av framtid blir illusorisk, tidsfrister uten mening, fødselsdagsfeiring dumt. Tenkemåten kan virke eksotisk, men også du har vel opplevd tid subjektivt? Tiden går fort i lystig lag. Tiden går sakte når du venter på en buss som aldri kommer.

Jeg protesterer ikke mot all form for tidsplanlegging. Jeg blir bare opprørt av banksjefer som lar mindre viktige kunder vente. Jeg blir opprørt over folk som avbryter under en samtale. Jeg opprøres også over all klagingen på at tiden ikke strekker til. Gjør noe med det nå. Medisinene her kan være mange. Prøv for eksempel en uke på Finnmarksvidda under høststjernehimmelen. Der kan du gå langt. Gå. Nå.

For nordmenn går ikke nok. Vi er nest dårligst i klassen. Bare Belgia buklander under oss. I landene med mest fritid beveger folk seg minst, og omvendt. Det er statistikkbyråer i 14 land som har gått sammen i den omfattende kartleggingen av befolkningens tidsbruk. Generalsekretær Kari Vanebo i Norges Gang- og Mosjonsforbund er overrasket over tallene, men hun tror forklaringen skyldes at vi har for dårlig tid.

– Det skyldes tidspress og ubevissthet. Alt skal gå så fort og derfor velger man bilen i stedet for å gå en tur og få med seg naturopplevelsen samtidig. Trening blir en programpost, i stedet for noe som integreres i hverdagen, sier hun.

Så langt, eller kort, har det gått at vi blir innbilt syke og har fått lavere smerteterskel. Hvorfor? Fordi vi ikke kjenner andre måter å begrunne vår uvirksomhet på enn å bli syke. Det er virkelig, virkelig, virkelig,- sykt.

Hva gjør vi med sykdom i vårt samfunn? Vi triller piller. Norske leger elsker piller. Piller er stabile, sier de, og kan ikke ta feil. Du får piller mot verk og herk, vond mage og nærmest en hver plage. Du får pepp-piller som gir deg pepp, og p-piller som ikke gir deg noe som helst. Tannverk forsvinner som dugg for solen, hvilket ikke er dårlig. Likevel er jeg pillekritisk. Takk og lov vil visse typer piller aldri se dagens lys.

Hvordan ville du stille deg til en innstillingspille? Folk med litt slapp innstilling går til fastlegen sin, hvis de orker da, og sier: Du, jeg sliter med litt slapp innstilling. Har du noen råd? Nja, råd og råd, sier legen. Det er vel mer spørsmål om du har råd, for jeg har en fin liten pille her, men den er temmelig dyr.

Eller hva med god samvittighets-pillen. Du har gjort noe galt og sliter med en ekkel følelse som ligger og murrer. Da er det bare å gå i pilleskapet, som nå har blitt det største skapet i huset, og ta to av de små, rosa samvittighetspillene. Vips, – de sikrer deg god samvittighet i et helt døgn. Hvis du ikke har drept noen da. Da må du ta fire, og kanskje spe på med en meningen-med-livet-pille eller to.

Piller kan hjelpe oss med mye. Bra er det. Pillene jeg har nevnt vil gud skje lov forbli fantasi For alt skal ikke være lett her i livet. Hvorfor gjøre ting lettere enn de er?

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke legge varme hender på vår klode og vår nasjon for å kjøle ned klimaet. Jeg kan heller ikke legge kalde, klamme hender om nakken på Effektiviteten og strupe den. Jeg er Nåsamannen. Jeg sa det i går. Jeg sier det i dag. Gå. Nå. Dette er mine magiske ord. De går til Snåsas Vakkerlifjell, midt i Norge, Kinnarodden i nord, Lindesnes i sør, Vardetangen i vest, Kibergneset i vest. De går til verdens ender og verdens venner:

Vendetida er nær. Den er her. Nå. Venn deg til å tenke annerledes. Vend deg mot vennene. Jeg har venner som bor to og en halv times kjøring, om man holder fartsgrensene, unna meg, men som jeg ikke har sett på et helt år. De har ikke tid. Dette er ingen vennevendetta mot venner som datt av, men Nåsamannen vil si: Vend deg ikke fra vennene. Venn deg ikke til vennene heller. Den som har venner vanter ingenting. Det blir ikke krise av å sitte rundt et bål, i samtale med to-tre venner, under stjernehimmelen. Det er de timene som ikke telles, som teller.

Verre er det ikke. Klimakrisa, finanskrisa, krigskrisa, tidsklemmekrisa,  alt er avblåst. Alle tidstyver er fengslet. En ny vind venter i vennskapets tegn.

Tiden, min venn, finnes ikke i klokkene eller i de syvende sansene. Den virkelige tiden finnes i kroppene. For det er ikke klokken, men hjertet som stanser når tiden er ute.

Hopp i det, så håper jeg du får et godt nytt år.

http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=540195

 

 

 

 

 

 

Litteratur:

Dahl, Øyvind, Møter mellom mennesker. Oslo 2001

Eriksen, Trond Berg. Tidens historie. Oslo 1999

Johansen, Anders: All verdens tid. Oslo 2001

Intervju med Arne Scheie, Vårt Land, 31. desember 2008

Statsministerens nyttårstale 2008/2009, publisert 01.01.09 på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article2845030.ece

Intervju med Kjell Lars Berge, publisert 02.01.09 på http://www.dagsavisen.no/innenriks/article389569.ece

Intervju med Kari Vanebo, lastet ned 06.01.09 på http://www.cicero.nl.no/?a_id=243&PHPSESSID=84ac3a647518fff6579fe2b348748d51

http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=540195

Reklame

This page has the following sub pages.

• Faglogg 1