Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘sjanger’ Category

I en fødselsannonse er det ikke plass til mye. På noen få linjer skal den store begivenheten annonseres: Et nytt menneske er kommet til verden. Hva sier man da? Ja, det må vel bli det aller viktigste og mest sentrale, det. Hva er det så norske foreldre legger vekt på?

Forbausende mange bruker store deler av plassen på å fortelle, helt nøyaktig, på centimeteren og grammet, hvor langt og tungt barnet var ved fødselsen. Vilde veide 2999 gram. Mathilde målte 44 centimeter. Slike ting kan det stå. Jeg spør: Hvorfor? Hvorfor i all verden er dette det viktigste av det viktige å fortelle? Harde fakta. Målbare fakta. Er det det livet først og fremst dreier seg om, fra fødsel til død? Forresten, det er ingen som skriver hva Vilde og Mathilde måler og veier når de dør.

«Stolte foreldre» er det også oppsiktsvekkende mange som vil ha med. Både besteforeldre og foreldre oppgis å være stolte. Stoltheten plasseres også ofte i fanget på storesøsken. Jeg forstår det ikke. Har ikke «stolt» noe med prestasjon å gjøre? Jeg ville trodd at man oftere så det i bursdagsannonser. «Frank fyller fire. Vi er så stolte av den lille fotballgutten vår.» Men nei. Sånn er det ikke. Ordet stolt er, heldigvis, så å si fraværende i den type annonser.

For min del ville jeg heller bruke den sparsommelige plassen i en fødselsannonse til å fortelle at jeg er glad. Superglad. All time high glad. Ufattelig glad. Noe sånt. Ikke stolt.

Så er det de som vil ha det til at deres nyfødte stolthet også er «verdens skjønneste», «verdens beste», «verdens søteste» og så bortetter. Ja, jeg forstår at det ( som oftest) bare er en talemåte, og ikke bokstavelig ment, men denne talemåten har jo sitt opphav i noe. En måte å tenke på. En måte å lese verden på. Allerede fra fødelsen av skal også den nye lille verdensborgeren gjøres til del av en konkurranse. Han eller hun blir gradert, satt opp mot andre babyer, målt og veiet også her. Kan det ikke være nok at babyen er aldeles skjønn i seg selv? Hvorfor skal den karkatersettes og sammenlignes med andre? For meg har denne talemåten noe å gjøre med vårt samfunns ubendige trang til konkurranse, effektivitet og kontrasttenking.

Mange har fått en «prinsesse». Litt færre en «prins». Greit nok.

Jeg oppfordrer til nytenking, gjennomtenking og solidaritetstenking rundt sjangeren fødselsannonse.

Slik var vår annonse da Leo ble født:

«Leo Dybvik ble født på Tønsberg sykehus 25.juli. Lengde: Som en milepæl. Tyngde: Som et anker. Kristin og Kjetil er glade og underfylte foreldre.»

I de 23 andre annonsene i avisa den dagen oppga 13 annonser vekt og lengde, I 16 annonser var noen stolte. I 4 annonser er noen glade. 3 foreldrepar er takknemlige. 3 jenter var prinsesser.

Én av jentene var verdens fineste.

Read Full Post »

23.april er over oss igjen, dagen som er plukket ut til å være Verdens bokdag. Siden det er verdens, og ikke bare bortgjømte, bortskjemte Norges bokdag, er det en dag som kaller på internasjonal solidaritet.

Kanskje er dagen snart moden for en ny dåp, en voksendåp? Kanskje bør den skirfte navn til Verdens tekstdag. For det finnes mange viktige tekster som ikke er representert i en bok, og det foregår mye viktig lesning, som ikke er boklesning. Med «bok» tenker mange fort på en skjønnlitterær tekst mellom to permer, og det blir litt snevert. Det stenger ute mange andre typer lesning. Gutter, for eksempel, har en tendens til å lese mer på skjerm og flere fagbøker. Det er ikke helt sant at guttene leser så mye mindre enn jentene. Guttene har alltid lest, de. De har bare lest annerledes.

Ved å kalle dagen Verdens tekstdag får vi mer fokus på at lesing, og skriving, foregår overalt.  Vi får inkludert skjermtekster, e-bøker, magasiner, aviser, ja, og filmer. For det er bedre å si at du leser en film enn at du ser en film. Med et utvidet tekstbegrep, kan du også lese arkitektur og musikk. Å lese betyr egentlig «å samle».

Vi lever i et samfunn hvor tekstkulturer bare brer mer og mer om seg. Den som ikke har tekstkompetanse, sakker akterut.

Begrepet «bok» er også problematisk. Hva er egentlig en «bok» når du begynner å tenke over det? Tenk på den plastdingsen småbarn har med i badekaret og som de kaller en badebok. Den tåler vann, har kanskje ikke mer enn fire oppslag, og kan bestå av bare bilder. Verbaltekst finnes ikke. Det er stor forskjell på denne plastdingsen og en koloss som «Moby Dick». Her foregår riktignok mye av handlingen i og på vann, men selve bokobjektet bør skånes for vann. Det merket jeg en dag jeg tok den med meg i badekaret.

En bok er en tekstlig arkitektur. Den er en tekstlig klenad. Men skillene mellom hva som er bok, magasin, tegneserie, film, lydbok og så videre, er uklare.

La oss se litt stort på det, la oss få en Verdens tekstdag.

Read Full Post »

Karita Bekkemellems selvbiografi får gjennomgå fra flere hold. Kommentator Elin Ørjasæther sier at «anklager om dårlig ledelse fra en leder som selv svikter så grovt, er rett og slett ikke særlig interesssant.» Hun gir konkrete eksempler.

Blogger og professor Oddbjørn Evenshaug mener Bekkemellem går i Carl I Hagens fotspor. Han sier også noe om Bekkemellems problematiske bruk av begrepet «ærlighet». Mange skjuler seg under dette honnørordet, mens de egentlig mer enn noe annet er hevngjerrige.

Tidsskriftet Minerva sammenligner Bekkemelloms bok med et dameblad.

Dagsavisen har en artikkel med overskriften Begår et alvorlig overtramp.

Selvbiografi, og biografi for øvrig, er problematiske sjangre, noe jeg problematiserer grundigere her.

Jeg har gjort tre forsøk på å skrive min egen selvbiografi, alltid i kortversjon. Her er den beste av dem.

Skulle jeg anbefale en selvbiografi, måtte det bli Meg, Cheeta. Den er skrevet av en ape, verdens eldste sjimpanse. Den pensjonerte sjimpansen og skuespilleren Cheeta forteller her om sitt liv blant Hollywoods stjernegalleri.

Read Full Post »

Halfdan W. Freihos har skrevet bok igjen. Forrige gang het boka Kjære Gabriel. Den fikk et unisont kritikerkorps til å juble. Denne boka er noe av det vakreste som er skrevet på norsk, meldte Dagbladet. Anmeldere velsigner ikke – men anbefale det kan vi. Det er herved gjort, skrev Jyllandsposten. Kjære Gabriel öppnar våra ögon for det oändliga eventyr som språket är. Hilsen Expressen.

Hvor sannsynlig er det at forfatteren av denne boka ved neste bokforfattelse skulle mislykkes helt? Liten, vil vel de fleste mene. Kjell Olaf Jensen, kritiker i Dagsavisen, er hyperkritisk og spør: Var nå dette nødvendig? Han mener at Freihows siste roman, som bærer navnet Du er ikke sann, er noe surr. Alle karakterene i boka er stive og vilt usannsynlige papp-parodier i en intrige som tar fullstendig av fra vår verden, påstår Jensen.

Innholdet er et sammensurium, gjentar Igjensen, og språket er ikke noe bedre. Det Freihow vil ha fram presenteres i et språk og i en stil og syntaks som er så hinsides at det er – nei, ikke en svir, men et slit. Han sier også at boka er skrevet på en mildt sagt knotete måte.

Jensen tar feil.

For det først er lite av det han sier «mildt sagt». Det ser, umildt sagt, ut som han koser seg med å dynge på med kaudervelsk kritikk. Jensen er, og her tror jeg vi godt kan bruke uttrykket «mildt sagt», misunnelig. Han kunne aldri ha skrevet så godt selv.

For det andre har Freihow jobbet med språk hele sitt liv, fra ulike vinkler. Som kritiker, som forlagsredaktør, som oversetter og som forfatter. Altså, det finnes grenser for hvor dårlig en slik mann kan uttrykke seg. La meg forsiktig, nei, uforsiktig, minne om at det finnes gode og dårlige tekster, og det finnes gode og dårlige lesninger.

For det tredje er Aftenpostens anmelder Svein Johs Ottesen, direkte uenig med Jensen. Hør bare hva han mener om språket i boka: Freihow skriver utsøkt norsk. Anmelderen i Bergens Tidende skryter også av språket, selv om han ikke er udelt begeistret for alle sider ved boka.

Både Dagsavisen og Aftenposten kan ikke ha rett. Noen snakker ikke sant. Noen har ikke gjort jobben sin her, og nå som jeg har lest boka, vet jeg hvem det er!

Jensen sitter med et stort ansvar. Jeg leste hans anmeldelse først, og den fikk meg nesten til å droppe boka. Hvem får lyst til å lese en mildt sagt knotete bok? Jensen går ikke av veien for å komme med uoverveide overdrivelser heller. Han gjengir en periode fra Freihows bok som liksom skal bevise at boka er skrevet med dårlig språk. I denne perioden skal det visstnok være et dusin språkblomster som med fordel kunne vært fjernet. Siden jeg må innrømme at jeg ikke har samme språkblomstkapasitet som Jensen, ber jeg ham innstendig: Avslør dem for meg! Kom med dem, alle tolv! Sant å si tror jeg Jensen skal få problemer med det. Han nekter seg ikke upresise og ja, usanne, karakteristikker for å ta knekken på Du er ikke sann.

Heldigvis leste jeg også Aftenpostens kommentar til boka. Dermed våknet leselysten igjen og  jeg la inn en bestilling på Du er ikke sann hos biblioteket mitt.

Min vurdering er at boka til Freihow er både morsom og klok. Miljøet er lagt til den norske forleggerbransjen. Det er et miljø han har førsteklasses innsikt i. Selv har jeg vært nok i kontakt med forleggere til å kunne si at det er lett å kjenne seg igjen.

Det er ikke mindre enn deilig å lese denne velfomulerte teksten som våger å rette søkelyset mot pompøsiteten og selvgodheten som vitterlig finnes i rikt monn i bransjen. Boka gjør mye annet også. Les den selv og se om du finner ut noe mer om illusjoner og desillusjoner.

Mange av setningene er så gode at de med fordel kan hogges i stein. De vil bli stående.

Read Full Post »

Her er to fortellinger om Glasgow, en reisereportasje i VG og en artikkel i Wikipedia. Er det ikke fascinerende hvor forskjellige de er? Begge prøver å si noe sant om Glasgow. Her skal jeg nøye meg med å se litt nærmere på reisereportasjen.

Det mest overraskende for fortelleren er at Glasgow har noe mer enn barer å by på. Det er hennes utgangspunkt for fortellingen. Kanskje kan man si at det ligger en slags orientalisme i dette? Skottene, iallfall de som bor i Glasgow, er drankere, det er på en måte det som fortelles.

I ingressen har fortelleren fått til et (utilsiktet?) rim: billig penge/enn på lenge. Ellers rimer ikke resten av ingressen, ei heller resten av fortellingen. Det går ikke helt opp. Det virker som hun vil fortelle minst to fortellinger samtidig: Dette er byen for deg som elsker kunst, kultur og natur/til en billig penge. Er det det kunstneriske, eller er det det billige, eller er det det baraktige søkelyset skal rettes mot? Fortellingen hopper mellom de ulike momentene hele tiden,; fortelleren blir visst aldri enig med seg selv. Byen er en stund et paradis for shopaholikere, så er den full av grønne lunger før den blir «en ganske billig» by. Og det er visstnok det beste ved den. Men vips, i neste setning, i neste nå, er den en arkitektonisk perle. Hopp og sprett og tjo og hei!

Som nordmann stusser jeg også over formuleringen «natur til en billig penge». Det er mer enn nok av helt gratis og ekstremt storslagen natur i Norge, mitt hjemland.

Fra Kelvingrove Park. Hvilken fortelling om Skottland får vi her?

Fra Kelvingrove Park. Hvilken fortelling om Skottland får vi her?

Den best besøkte attraksjonen i hele Skottland, Kelvingrove Art Gallery and Museum, befinner seg i Glasgow. I artikkelen er den ikke nevnt med et ord. I det hele tatt virker det litt tilfeldig hva som er plassert under de ulike mellomoverskriftene. Det første man leser om under overskriften Glasgows grønne side, er for eksempel lyssetting av broer. Grønt lys da, eller? For øvrig er det par tvilsomme setninger som her serveres: Om kvelden lyssettes flere av bygningene og broene. Dette gir en helt unik romantisk stemning. Man har da sett lyssatte broer og bygninger i andre byer også, så hvor unikt er egentlig det?

Selvsagt kan man ikke få plass til alt i en kort reisetekst. Det er ikke noe mål heller. Da gaper man over for mye. En viss orden, et visst system, kan man vel likevel få lov til å ønske seg. For eksempel kunne reportasjen bare handlet om handling, eller bare om alkohol, eller bare om «deilige gjørmebad».

Når «deilige gjørmebad» har kommet med, men fotball ikke er nevnt med et ord, skjønner alle at… Og det er forsåvidt greit, hvis det bare handler om gjørme. Men nå handler denne reportasjen om ditt og datt, smått og stort, litt av hvert. Da burde det vært plass til fotball og Skottlands største turistattraksjon også.

For den som ønsker å sette seg mer inn i dette med reising og skriving, anbefales boka Å reise og skrive av Arne Melberg.

 

Read Full Post »

Stephen Walton er mannen bak en Brageprisnominert bok, – Skaff deg eit liv. Takk i like måde var det en del i klassen min som repliserte. Skaff deg et språk det går an å forstå. Skaff deg bakkekontakt. Jeg tror også enkelte, inni seg, tenkte: Skaff deg folkeskikk. Hvorfor bruker du så vanskelig et språk?

Selv var jeg blant dem som likte boka. Jeg mener fortsatt at fagordene og fremmedordene han bruker, bidrar til å gjøre boka presis. I forskningens verden snakker man ofte om spesialiserte fenomener. Det er ofte greit å kunne omtale dem med egne ord. Og fremmedord? Fremmede for hvem? Fremmede for dem som ikke har lest så mye før? Fremmede for dem som ikke orker å slå opp? Fremmede for dem som ikke kan gjøre kvalifiserte «gjetninger» ut fra kotekst og kontekst? På masternivå mener jeg at boken til Walton ikke er for vanskelig.

Når dette er sagt, – Nils Christie har mange viktige poeng i sin lettleste, korte, velfunderte, kyndige, myndige og fyndige bok Små ord for store spørsmål. Han mener at hverdagslivets små ord ofte er å foretrekke, også på akademisk nivå. Smakebit:

Det kan koste å bruke vanlig norsk. En interessert student som hadde lært seg at det gikk an å snakke fag på vanlig norsk, kom litt tungsindig tilbake til kriminologien etter et år ved et annet samfunnsfag. Det hadde vært slitsomt der oppe. De trodde ikke hun kunne noe fordi hun ikke brukte finordene deres i skrift og tale.

Christie fortsetter med å vise til noen av sine titler:

Hvis skolen ikke fantes, sier han, kunne han kalt, Utdanningsinstitusjonen som mottaker av residualkategorier i høyindustrialiserte samfunn.

Hvor tett et samfunn, sier han, kunne han kalt, Samsvaret mellom offisielt registrert kriminalitet og sosial kohesjon.

Det er ikke det at han ikke behersker det akademiske språket. stammespråket, eller hva vi skal kalle det. Et annet sted i boka kaller Christie det for monopoliserte ord. De er skadelige ord, mener han.

Christie oppfordrer den som skriver, også akademisk, til å bruke fortellinger. Hvorfor? Les boka hans og finn det ut.

Read Full Post »

Kaja Frøysas biografi om Tikken Manus har blitt vraket av Kulturrådet. Den er ikke god nok for innkjøpsordningen.  Noen synes det er rart og dumt. Boka har jo solgt i stort opplag.

Det går an å stille opp noen kriterier for hva som er en god biografi. Både Dagbladet og Dagsavisens anmeldere mener at boka ikke oppfyller disse. Mens Dagbladets anmeldelse er pinlig amatørmessig, synes jeg Dagsavisens anmelder er mer på sporet. Her hevdes det at boka skjemmes av dårlig tekstsammenbinding, klisjeer og at den har lite nytt å by på.

For at det skal bli en god biografi er det ikke nok å ha levd et spennende liv. Boka skal også gis en form. Sjangeren biografi er ikke akkurat uproblematisk og kanskje burde Frøysa satt seg bedre inn i hva teoretikere som Walton, Woolf, Clifford og Backscheider har skrevet om sjangeren. Slik boka står nå, vil jeg si at Frøysa ikke yter Manus nok rettferdighet.

Read Full Post »

Det er merkverdig, synes jeg, at ordet «tekst» er bakt inn to ganger i et ord som skal uttrykke at noe er utenfor teksten.

Teksteksternt. For meg ble første dag av Norsk biografisk selskaps seminar, for teksteksternt. Det ble altfor mye historietime. Det ble altfor lite om Stemmen, om fortellerinstansen, om det litterære. Det ble nevnt, nærmest i forbifarten, og i bisetninger. De ble aldri drøftet og analysert på skikkelig vis. Jeg mener dette burde vært gjort, også på et biografiseminar med den politiske biografi i fokus. For også politikerbiografen har språk og tekst som formidlingsredskap.

Hvis jeg husker riktig var det én innleggsholder som nevnte Walton, Egeland og Åmås. Det var ingen som nevnte Clifford, Woolf og Backsheider. Ingen drøfting av hva disse biografiteoretikerne har tenkt og ment var å spore. 

Vi fikk høre om det faglige, faktaorienterte og objektive. Men hvordan gjør man dette i tekst? Har ikke Norsk biografisk selskap interesse av sakprosaprofessor Tønnessons jakt på den ikke-retoriske ytringen? Eller er det det at de har utdebattert dette allerede? Eller synes de dette seminaret skal være så politisk at det ikke blir rom for slikt?

Uansettt hvor politisk, faglig, faktaorientert og objektivt selskapet vil ha seminaret sitt, så finnes ikke den ikke-retoriske ytring. Og enhver retorisk ytring appellerer både til fornuft og følelser. Professor Tønnesson sier nærmest at den ikke-retoriske ytring ikke finnes. Dette burde vært drøftet langt grundigere.

Det ble mye om HVA som skal med i en biografipå dette seminaret. Litt ble det også om HVORFOR det skal med. Lite ble sagt om HVORDAN det skal med.

Så en avsporing: For meg virket det som en del av «spørsmålsstillerne» etter et innlegg, var usedvanlig klønete til nettopp å stille spørsmål. Ikke rart biografiene deres blir lange hvis de trenger så mye plass på å få stilt spørsmål. Kanskje hadde de egentlig en annen agenda? Kanskje ville de, mer enn å stille spørsmål, profilere seg selv og vise hvor flinke de var, gjennom lange, snirklete og detaljerte utelgninger av historisk art.

Nok en avsporing: 180 kroner for den lunsjen? Dagens dårligste vits!

Tilbake på sporet: Det virkelig spennende spørsmålet ble stilt så å si i det dagen var slutt, symptomatisk nok av en dame med spinkel stemme: «Med hvilken fortellerstemme vil du fortelle om fri kjærlighet?» Svaret var: «Foreløpig har jeg hatt nok med kildematerialet.» Og: «Jeg vil fortelle det litt sånn nøytralt.»

Read Full Post »

Jeg er nå med i klubben av dem som har skrevet essay, eller iallfall essayistisk, om essay. Les teksten fra A til Å og du vil sette igjen med et Amen på leppene og et Omen innvortes. Du får ikke den hele og fulle sannheten om hva et essay er, men du får iallfall et varsel. Dette vil tenne noen essaylamper i ditt indre.

Read Full Post »

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/08/29/545103.html

Det eneste Kattryne Krÿger avslører i denne anmeldelsen, er sine egne unøyaktigheter, fordommer og plattheter. Teksten hennes flopper fullstendig. Å starte med å oppgi feil tittel på boka hun anmelder, er som å falle i starten på en 500 meter for en skøyteløper. Og det skal bli flere feilskjær. Gjentatte ganger får vi høre at Gert Nygårdshaugs bok heter «Fortellerens marked». Bemerkelsesverdig, – for det er ikke uten viktighet at boka faktisk er døpt «Fortellernes marked». Det blir to helt ulike markeder, det gitt.

For så vidt er jeg enig i Kathrine Krôblers konklusjon: Nygårdshaugs bok er ikke god. Den er ikke et bokmarked verdig. Men jeg er uenig i mange av Krøgerrs premisser.

» (…) hvem raser han mot i 2008? De tomme kirkebenkene? En deprimert Bondevik og et KrF som snart ikke får en stemme? Fnisende konfirmanter som knapt har hørt om Jesus?»

Bemerkningen om Bondevik er flåsete, irrelevant og nærmer seg hva som kan regnes som selve innbegrepet av en platthet. Fjerner vi denne kommentaren som sier langt mer om Køghler enn Bondevik og boka hun anmelder til sammen, står vi igjen med, – bare sprøyt.

Tomme kirkebenker? I 2005 gikk 6,7 millioner mennesker på gudstjeneste i Den norske kirke. Det er mer en fire ganger så mange som det var tilskuere på norske eliteseriekamper i fotball. Ingenting tyder på at kirkene har blitt noe tommere de siste åra. At religion stadig er aktuelt, på godt og vondt, kommer til uttrykk hele tiden. Man må nærmest  sette verdensrekord i bruk av skylapper for ikke å se det.

Knapt en stemme til KRF? I en helt ny meningsmåling får KRF 7.1 %. Vi kan jo sammenligne med et parti som, la oss si SV. De får 6,6 % og er altså et mindre parti. Jeg vil ikke tro at Crøger dommedagsdømmer dem?

Fnisende konfirmanter? Satt Krøhller og fniste i skjegget mens hun skrev dette? For det første er det helt irrelevant å trekke konfirmantene inn. Alle forstår at det ikke er denne gruppen Nygårdshaug anser for sine argeste motstandere. For det andre er det lett nedlatende overfor en gruppe menesker som er på jakt etter sin identitet å utpeke dem som først og fremst fnisende. Og de har nok hørt om Jesus, ser du. Er det et navn som fortsatt kan få hårene til å reise seg hos ungdommer, og andre, så er det denne Jesus. Nygårdshaug er vel dog mer hissig på å få has på de som opptrer som konfirmantenes ledere.

At Køgåer kommer i skade for å bruke uttrykket «bokstavelig talt» riv ruskende galt, får passere uten altfor mye surmaga kritikk, men det er med å understreke nøyaktighetsgraden i teksten hennes.

Mot slutten kommer hun seg. Derfor er ikke det jeg skrev innledningsvis, som en slags «pastisj» over Cathrine Krøgers anmeldelse, helt sant. Det er ikke slik at det eneste hun avslører er sine egne plattheter. Hun avslører også at Nygårdshaug gjør det altfor lett for seg i denne boka. Hun avslører at boka mer er polemikk enn roman.Hun avslører at boka er et slags faktahelvete, der Nygårdshaug strør om seg med mer eller mindre interessante fakta. Noen av dem er absolutt interessante, men det er så reint for mange av dem, og de er ikke godt nok knadd inn i den litterære deigen. Og hun avslører, riktignok ikke så syrlig som jeg sier det her, at det lukter promp lang vei av Nygårdshaugs bok. Han gjentar nemlig flere ganger sitt barnslige poeng som går på at muslimene er en gjeng prompende kamerater der de ligger på kne for å be.

Mer om Gerts fjert i et annet innlegg. Der vil jeg komme med min egen anmeldelse av boka.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »