Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Litterær sakprosa’ Category

Den første reiseskildrer, hvem var det? Herodot vil mange svare. Han foretok vidstrakte reiser omlag 450 år f.Kr. Og han skrev om reisene sine.

Senere har Ryzard Kapuscinski, en av vår tids største reiseskildrere, skrevet en bok med tittelen «Reiser med Herodot». Det var nemlig én bok Kapuscinski alltid hadde med seg når han var ute og reiste og rapporterte, nemlig Herodots «Historier», også kalt «Herodots undersøkelser.» Og Herodot var en undersøkende type. Han har blitt kalt reportasjens far, historiens far, og altså reiseskildringens far. En produktiv far med andre ord som har påvirket mange. Han ble rett og slett retningsgivende innen reiseskildring.

Det er ellers ikke så godt å si nøyaktig hva en reiseskildring er. Det er ikke så og så mye karbohydrat, så og så mye fett, så og så mye protein i en reiseskildring. Reiseskildring er den mest utprega blandingssjangeren vi har innen saktekster. Hvordan har det blitt slik?

For å finne svar på det kan vi leite i litteraturen om reiseskildringer. Det finnes mye. Percy Adams og Mary Louise Pratt peker seg ut. Ifølge Adams er det slik at det er reisemotivet som binder en reiseskildring sammen. Reisemotiv kan man jo finne i nær sagt all slags litteratur.

Med en slik tenkemåte vil man finne reiseskildringer i dikt like gjerne som i reportasjer. Brev og dagbøker har vært dominerende.

Det er en subjektiv skrivemåte vi finner i reiseskildringene. Hver reiseskildrer har sin stil. Reiseskildringene har også vært en arena for den glade amatør. Mange er de som har skrevet reiseskildringer: Sjørøvere, erobrere, handlesmenn, misjonærer, pilegrimer.

Ordet «pilegrim» betyr «fremmed». Det de fremmede trengte var en reiseguide. Der det var pilegrimer, var det et marked for reisehåndbøker. Reisehåndboka kommer altså før reiseskildringa som sjanger

Tilbake til reiseskildringene, og det subjektive ved dem. De ulike skrivrne hadde ulike formål med sine reiseskildringer, og ulike målgrupper i tankene. Det preget selvsagt utformingen av dem.

Ta nå misjonærene. Det er mange fordommer å finne i deres skrifter, men de representerte også en åpning fra bygda og ut mot verden.

Lenge handla reiseskildringene om overvinning av kritiske situasjoner. Det handler om helten som overlever. Det handler om dramatiske bergingsaksjoner. Det handler om navigering. Prøvelser og farer. Vitelyst og underverker. Det er fortellinger med en jeg-forteller som skildrer skipsvrak, mytteri, strandinger og fangenskap. Dette var populært alt fra den tidlige europeiske ekspansjon på 1400-tallet.

Midt på 1700-t endrer mye seg i Europa. Reiseskildringa blir i stor grad omforma fra overlevingslitteratur til det nye store prosjektet: å bygge opp naturhistoria. Et sentralt navn vi må få med: Linné.

Nå skulle alle ekspedisjoner gi ny kunnskap til naturhistoria. Det gjaldt å finne og gjenkjenne arter, aller helst oppdage nye. Kartlegging og katalogisering av naturen kommerinn som integrert del av fortellinga. Vi får høre om jordomseilinger og kartlegging av kystlinje. Etter hvert går oppdagerne og inn på land og inn i naturen og reiseskildrer derfra også. James Cooks ekspedisjon i 1770 markerer et tidsskille.

Reiseskildringa får en populærvitenskaplig funksjon som tjener til å legitimere vitenskapens autoritet og globale perspektiv.Innlandsreisene og oppdagingsekspedisjonene skulle finne både handelsruter og studere overlevingsmåter, naturressurser og administrativ kontroll.

Dette betyr ikke at overlevingsberetningene blir borte. De fortsetter å leve side om side med den mer vitenskapelige reiseskildringa. Enn i dag lever helteberetningene videre på sitt vis.

I Norge representerer Nansen en kombinasjon av det dramatiske og det observerte. Dette kan senere etterspores hos Amundsen, Ingstad og Heyerdahl. (Nå også Cecilie Skog og andre kvinner.)

Forsøk på objektiv framstilling i mange av disse reiseskildringenefjerner ikke det subjektive. Den naturvitenskaplige grunnholdning kombineres med en essayistisk subjektivitet.

At sjangeren blir essayifisert betyr at den reisendes erkjennelser gradvis blir mer sentrale. I dag regnes reiseskildring som en undersjanger til selvbiografisk framstilling.

Reiseskildringa er også i slekt med romanen. Alt før romanen var etablert som sjanger, hadde mange reiseskildrere blandet inn fiktive elementer. Dette sådde tidlig tvil om reiseskildringenes troverdighet som sakprosa. Gråsonen mellom reiseskildring og romanen er bemerkelsesverdig. Blandingsformer eksisterer også i stort monn. I grunn er de færreste romaner uten innslag av reiseskildring, og det er heller nesten ikke mulig å skrive reiseskildring uten fiktive elementer.

Et godt eksempel kan være dialog. Dialog skrives ofte inn i reiseskildringer. Det skal tjener til å sannsynliggjøre det autentiske, men representerer også en fiksjonalisering. For hvem kan ordrett huske hva som har blitt sagt?

Reiseskildringa har også vært et forbilde for romanen med tanke på det å tillate seg digresjoner. I begge sjangre tillater fortelleren seg mange avstikkere. Grepstad nevner den menippeiske satire her. (En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike, gjerne himmelen eller underjorden.)

For reiser trenger jo ikke være fysiske. Man kan reise i tanken og i drømmen også.

Hvordan skriver man godt om reiser?

Redaktør for Spor-serien, Asbjørn Øverås, sa på en forelesning en gang noe sånt som: En god reiseskildring er dristig, vittig og har et bestemt blikk.

Blikket, ja. Det er viktig både når man reiser og når man skriver. «Å skrive er å se», sa mester Ibsen. Kort og godt. Langt på vei er det vel slik med reising også. Det handler om hva og hvordan og hvorfor man ser. Her følger noen betraktninger om det:

I boka «Kunsten å reise» kan man lese om seriøs forskning på såkalt mikro-reising. Den reisende kunne bruke en hel dag, ja en hel uke, på å reise gjennom sitt eget soverom. Han observerte nok da mange detaljer han aldri før hadde lagt merke til. Ideen er ikke så dum som den ved første øyekast kan se ut til, synes jeg. At det kan ligge sannhet og klokhet i denne formen for reising, gjør man vel i å merke seg. Det er mulig å reise kloden rundt uten å lære noe særlig. Peer Gynt, og mange med ham, har gjort det. Andre kan få mye ut av å reise soverommet rundt.

Xavier de Maitre het mannen som i 1790 foretok en reise rundt sitt soverom for så å gi ut bok om det han hadde sett. Der anbefaler han denne reiseformen særlig for fattige folk, og for dem som er redde for storm, tyverier og store høyder. Selv likte han denne reiseformen, så åtte år senere la han ut på en ny tur. Denne gangen reiste han om natta, og våget seg helt bort til vinduskarmen. Boka fikk tittelen Nattlig ekspedisjon rundt i mitt værelse.

Som en kontrast kan nevnes Alexander Humboldt som levde på samme tid. Hans reise til Sør-Amerika i 1799 – 1804 krevde ti muldyr, tretti kolli bagasje, fire tolker, et kronometer, en sekstant, to teleskop, et barometer, et kompass, et hygrometer, introduksjonsbrev fra kongen i Spania og et gevær. Alt Xavier de Maitre trengte var en rosa og blå bomullspyjamas… For ordens skyld, og for at de Maitre ikke skal fremstå som den reneste tusseladd, skal det også sies at han visste hva det var å reise ”på ordentlig” også. Blant annet var han med på et felttog til Kaukasus.

Hva tenkte de Maitre på da han la ut på reise i soverommet sitt? Dette arbeidet hans springer ut fra en dyp og tankevekkende innsikt, nemlig at den gleden vi har av våre reiser kanskje er mer avhengig av hvilken tenkemåte vi bringer med oss enn av hvilket reisemål vi velger. Hvis vi bare kunne bruke den reisendes tenkemåte på våre hjemlige steder, ville vi kanskje oppdage at våre hjem ikke er noe mindre spennende enn de høye fjellpass og frodige jungler Humboldt oppdaget på sin ekspedisjon til Sør-Amerika.

Hva er så den reisendes tenkemåte? Det viktigste kjennetegn hos en sann reisende kan sies å være mottagelighet. Da nærmer vi oss nye steder med ydmykhet. Vi bringer ikke med oss rigide forestillinger om hva som er interessant. Man kan bli usedvanlig fascinert av noe som for lokalbefolkningen er helt trivielt. Selv blir jeg ofte fascinert av andre lands supermarked. Andre kan fascineres av en frisørsalong. Det kan være hva som helst. Poenget er at man opererer med en helt annen mottagelighet, åpenhet, sensivitet og nysgjerrighet enn hjemme. Hjemme har vi mer ferdiggjorte forventninger. Man har blitt tilvennet, og derfor blind. Selv stjernehimmelen hjemme neglisjerer de fleste av oss!

Forbausende mange tar med seg disse skylappene på reise. Man drar ut med forhåndsinnstilt filter. Da blir det jo også slik at man ser akkurat det man trodde man skulle få se. Fordommer bekreftes. Vel hjemme har man ikke lært noe nytt, verken om seg selv eller den omkringliggende verden. Nettopp slik var det for Peer Gynt. Sin omfattende reisevirksomhet til tross: Han sto egentlig på stedet hvil hele tiden. Null utvikling.

Har du blikket? Da kan reising være noe for deg. Da har du noe å fortelle når du kommer hjem. Da kan du oppnå erkjennelsesutviding. Hva slags reisebriller du tar på deg er essensielt. Blikk er alt. Hvordan ser du verden? Ser du med det store overblikket? Ser du med nisselua godt trukket ned over øynene? Ser du motsols? Er du blenda? Ser du kritisk og selvkritisk? Ser du tvilende og tolkende? Ser du med et øyeblikksblikk, fragmentert og usammenhengende? Ser du som Henry Stanley i In darkest Africa eller ser du som Joseph Conrad i Heart of Darkness? Har et forgangent imperialistisk blikk kastet blår i øynene på deg? ”For hva annet er vel reiselitteraturens livsrom – møtet mellom jeget og det fremmede andre – enn en arena for maktutøvelse overfor det Andre?” skriver Arne Melberg i sin bok om reising og skriving. Melberg lanserer også følgende posisjoner for den reisende:

Vitnet. Vitnet foreller om det ingen andre har sett.

Turisten. Dette blir nærmest vitnets motsetning. Turisten søker etter det ”alle” andre har sett, det man ”er nødt til” å se. Denne posisjonen er foraktet av en del garvede reiseberettere. Det er ikke uten grunn Robyn Davidson kaller boken sin Egne veier. Hun blir irritert når hun møter på turister. Hun vil være alene i ørkenen, med sine kameler og med sin hund.

Flanøren. Flanøren slentrer gjennom verden, sikter seg ikke inn mot noe bestemt mål, stiller seg åpen overfor de inntrykk og muligheter som måtte by seg fram. Denne type reisende har evnen til å stoppe opp. Flanøren har ikke tenkt på returbilletten. Det er ingen tid å passe på.

Oppdageren. Stakkars oppdagere. Det er jo ikke stort mer å oppdage. Man kan selvsagt bli den første som hinker til Sydpolen eller går baklengs til Nordpolen, men det sier vel i så fall mer om oppdageren enn om polene. Det dufter ikke lenger så imperialistisk av oppdageren som det gjorde på 1800-tallet. Dagens oppdagere oppdager først og fremst seg selv.

Emigranten. Ikke alle reiser fordi de vil. Mange reiser fordi de må. I verden av i dag finnes om lag 43 millioner flyktninger. I Norge bor mer enn 1500 på hemmelig adresse.

Til sist vil jeg gjerne ta deg med på en reise til Tanzania. Her er min beretning om hvordan det var for meg å bo i Tanzania en tre måneders tid.

Bon Voyage!

Advertisements

Read Full Post »

Her er et utkast til oppgave 3 på modulen Litterær sakprosa. Tittelen er Artenes påminnelse. Det skal være en tekst med reisen som motiv. Les den og finn ut hva slags reise(r) det er snakk om. Du vil møte både folk og fe på ferden. Tilhørende faglogg kan leses her.

Read Full Post »

Det er merkverdig, synes jeg, at ordet «tekst» er bakt inn to ganger i et ord som skal uttrykke at noe er utenfor teksten.

Teksteksternt. For meg ble første dag av Norsk biografisk selskaps seminar, for teksteksternt. Det ble altfor mye historietime. Det ble altfor lite om Stemmen, om fortellerinstansen, om det litterære. Det ble nevnt, nærmest i forbifarten, og i bisetninger. De ble aldri drøftet og analysert på skikkelig vis. Jeg mener dette burde vært gjort, også på et biografiseminar med den politiske biografi i fokus. For også politikerbiografen har språk og tekst som formidlingsredskap.

Hvis jeg husker riktig var det én innleggsholder som nevnte Walton, Egeland og Åmås. Det var ingen som nevnte Clifford, Woolf og Backsheider. Ingen drøfting av hva disse biografiteoretikerne har tenkt og ment var å spore. 

Vi fikk høre om det faglige, faktaorienterte og objektive. Men hvordan gjør man dette i tekst? Har ikke Norsk biografisk selskap interesse av sakprosaprofessor Tønnessons jakt på den ikke-retoriske ytringen? Eller er det det at de har utdebattert dette allerede? Eller synes de dette seminaret skal være så politisk at det ikke blir rom for slikt?

Uansettt hvor politisk, faglig, faktaorientert og objektivt selskapet vil ha seminaret sitt, så finnes ikke den ikke-retoriske ytring. Og enhver retorisk ytring appellerer både til fornuft og følelser. Professor Tønnesson sier nærmest at den ikke-retoriske ytring ikke finnes. Dette burde vært drøftet langt grundigere.

Det ble mye om HVA som skal med i en biografipå dette seminaret. Litt ble det også om HVORFOR det skal med. Lite ble sagt om HVORDAN det skal med.

Så en avsporing: For meg virket det som en del av «spørsmålsstillerne» etter et innlegg, var usedvanlig klønete til nettopp å stille spørsmål. Ikke rart biografiene deres blir lange hvis de trenger så mye plass på å få stilt spørsmål. Kanskje hadde de egentlig en annen agenda? Kanskje ville de, mer enn å stille spørsmål, profilere seg selv og vise hvor flinke de var, gjennom lange, snirklete og detaljerte utelgninger av historisk art.

Nok en avsporing: 180 kroner for den lunsjen? Dagens dårligste vits!

Tilbake på sporet: Det virkelig spennende spørsmålet ble stilt så å si i det dagen var slutt, symptomatisk nok av en dame med spinkel stemme: «Med hvilken fortellerstemme vil du fortelle om fri kjærlighet?» Svaret var: «Foreløpig har jeg hatt nok med kildematerialet.» Og: «Jeg vil fortelle det litt sånn nøytralt.»

Read Full Post »

Bloggen ble startet medio september 2008.

26. januar 2009 nådde jeg 10 000 treff.

7. mars, i dag, altså, har jeg nådd 20 000 treff.

Read Full Post »

http://www.dagbladet.no/2008/12/30/kultur/max_manus/litteratur/4195624/

Fredrik Wanderup har skrevet en slags sammenfatning av hva som har kommet ut av krigslitteratur i det siste. Mange verk nevnes. Hvorfor han ikke har tatt med «Fars krig» av Bjørn Westlie er en gåte for meg. Om en så viktig bok som «De velvillige» har han ikke annet å si enn at det er en kvalitetesbok.

Jeg skal ikke nevne 100 krigsbøker eller deromkring, slik som Wanderup gjør.

Jeg skal nevne én.

 Den er ikke spesielt ny. Den er ikke spesielt tjukk. Den er ikke spesielt mye omtalt. Likevel er det en av de aller mest spesielle krigsbøkene jeg har lest. Den heter «Høgt spel i Oksavika.» Forfatter er Bjarne Rabben. Boka omhandler lokal motstandskamp på Sunnmøre. Rapportering av skipstrafikk var en viktig, og farlig, oppgave. Jeg har truffet Kjartan Oksavik, en av dem som ble hardt torturert av tyskerne fordi han ville  forsvare landet sitt.

Utenpå ser boka unnselig og kjedelig ut. Åpner man opp og orienterer seg om hva sidene mellom permene kan fortelle, åpenbarer det seg det dypeste drama som tenkes kan: Kampen mellom det onde og det gode.

I kriser, og i vår hverdag, har vi noen ulike valg:

– Velge feil side. Kjempe for en sak.

– La humla suse, la det skure og gå. Velge minste motstands vei. Kamuflere seg. Late som. Jatte med.

– Velge rett side. Kjempe for en sak.

Forbausende mange velger, for det er det man gjør, å være i den midterste sekken.

Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte, – det er å holde dommedag over seg selv.

Read Full Post »

Da er første oppgave i denne modulen lagt ut. Den har fått tittelen «Nåsamannens nyttårstale». Les den her.

Faglogg til oppgaven finner du her.

Read Full Post »