Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘faglitterær’ Category

BLODFULL BLOGGING

I tidligere tider var det å blogge ensbetydende med å stikke fisken slik at blodet rant ut. Ordet ”blogge” betydde altså å kappe hovedpulsåren på fisken. Fisefine jenter holdt seg langt unna blogging. I dag er det nettopp de fisefine jentene framfor noen som blogger. I 2011 virker det som det å blogge er ensbetydende med å digge seg selv på Internett. Slik ser det iallfall ut om man studerer de ti mest leste bloggene. De er alle skrevet av jenter. De handler alle om å shoppe, sminke, dille, dalle og dulle med seg selv. Her er et lite utvalg av hva de skriver på forsidene sine:

– Jeg fått skikkelig dilla på pinnerett hår i det siste, egentlig ganske deilig. Det er jo ofte et tiltak å dra fram krølltanga uansett. .
– Alle bloggleserne mine som bestiller extentions i løpet av idag og en uke fremover, er med i trekningen om å få bestillingen gratis. Selv har jeg såpass langt hår at jeg ikke trenger extentions.
– Herregud for et tryne… Jeg har ikke sminket meg siden i går ettermiddag, gadd liksom ikke legge på et nytt lag i dag tidlig.
– Vi gikk fra bar til bar, danset og drakk oss fordervet, før vi til slutt endte opp på Blue Parrot. Der var det Beach Party av dimensjoner, og jeg danset til jeg ikke klarte å stå på bena. Folk er helt gal i hodet her. Slipp deg fri, for å si det sånn.
– Akkurat nå er jeg avhengig av Smashbok sin intuitive lipgloss.

Rent intuitivt reagerer jeg på dette smøreriet. Den ene bloggen er til forveksling den andre lik. Likbleke og blodløse. Tannløse og ufarlige. Det blir en stor smørje. Er det virkelig dette folk vil ha? Er det dette blogging koker ned til? Forteller det noe om samfunnet vårt og oss selv at de ti mest leste bloggene er like selvdiggende og sneversynte?

Jeg har akkurat lest et innlegg om toalettvesker. Det handler bare om de ulike toalettveskene bloggeren har. Overfladisk så det holder, men greit nok. Her holder bloggeren seg til én ting og toalettveskefetisjistene får sitt.

Verre er det når bloggerne begynner å blande likt og ulikt, reklame og personlig rapport, skitt og kanel. Det blir en lurvete lapskaus, som regel usmakelig, og noen ganger helt motbydelig. Littegrann pliktskyldigst samfunnsengasjement som krydder gjør bare vondt verre. Det er ikke noe piff i krydderet og smaken koker bort i sminkekålen.

En fortelling på 16 linjer som inneholder opplysningen om at bloggeren og kjæresten hennes har deltatt på et minnesamvær, at hun vrengte av seg klærne da de kom hjem, hva slag klær det var, at mannen ble som et barn og hoppet i senga fordi han så et idrettsprogram på tv, noen kranglete tømmermenn og en oppfordring om å stemme på henne i en konkurranse, – vel, det blir bare a little too much for meg, altså.

Jeg utfordret toppbloggerne, som de kaller seg selv, ved å be dem linke til en sak på min blogg. Siden de leses av 50 000 lesere daglig og jeg kun har 50 lesere tenkte jeg de kunne hjelpe meg å spre et viktig budskap. Her er hva jeg skrev til dem:

”Du har et enormt nedslagsfelt på bloggen din. Det har ikke jeg.

Jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve for dem som helt uforskyldt lider. Det gjør sikkert du også.

Vær så snill å være med å løfte opp søstre i Afrika som ikke har noen muligheter, som utnyttes av alle, og som tråkkes på av alle.

Det å dele denne linken kan bety forskjellen på liv og død:

https://kdybvik.wordpress.com/2011/09/21/et-slag-for-afrikas-kvinner/

Bare én av bloggerne svarte og hun svarte med å le meg ut:

”Haha, en veldig sleip måte å få fler lesere på! Ingen toppbloggere kommer til å linke til innlegget ditt, beklager.”

Jeg er mann. Jeg er 40 år. Jeg liker å blogge. Har jeg kommet på feil klode?

Jeg liker å skrive samfunnskritisk. Jeg undrer meg gjerne over tilværelsens mening. Jeg har trent på å skrive. Jeg er sisteårsstudent på master i faglitterær skriving. Humor, snert, brodd, meningers mot, – det kan være noen stikkord for min blogg.

Dessuten er det ikke lipgloss og smykker som kaster glans over min blogg. Der er det setningene det skinner av. De er pusset og gnikket på.

Hvorfor er det ikke titusenvis som sneier innom min blogg hver dag? De kunne moret seg, undret seg og kanskje hisset seg opp. Er ikke det bedre enn å la seg avspise med alle de intetsigende bloggene som til sammen utgjør narsissismens høyborg?

Kanskje jeg må begynne å blogge mer i bar overkropp..?

Hva slags bilde gir man av seg selv, - og resten av verden?

Read Full Post »

Av og til kan det være greit å ha en storebror. Eller en far. Eller en ærlig venn. Eller en mentor. Ja, eller en ansvarlig forlegger.

En forlegger har mange oppgaver. Han skal ikke bare sørge for å selge flest mulig bøker før jul. Bokbransjen kan aldri bli bare børs. Da dør den. Sånn sett mener jeg at Juritzen forlag med geliusboka si er med å gi bokbransjen et stikk som ikke påfører bransjen annet enn sott og sykdom. 

De sier selv at de vil være en liten hissig mygg der andre forlag er tunge mette humler. Fint det. Men det er vanskelig å se at de stikker nesa si borti noe sentralt med den famøse sexboka til Gelius. Hvis dét er en hissig mygg, så er det en hissig malariamygg som bringer livsfarlige feberfantasier.

Hva Gelius har tenkt med boka, synes jeg er litt vanskelig å vite. Hva forlaget går rundt og skumler med, er det lettere å sette fingeren på. Jeg ser denne boka som en eneste stor melkeku som skal sprute krone på krone ned i Juritzens spann.

Boka holder nemlig ikke mål. Sånn faglig sett. Det er grundig påvist av mange nok kommentatorer nå. Synes ikke Juritzen det betyr noe?

Gelius tolker ikke bibeltekster i boka si. Han bruker dem. Forleggere og andre som ikke forstår seg på den forskjellen, kan finne ut mer om det her, i et annet innlegg på bloggen.

Kanskje en eller annen i forlaget kunne vært en bedre mentor for Gelius? Det går an å si nei til kjendiser også.

Penger lukter ikke, sa keiser Vespasian da han sopte inn flust av dem gjennom en kloakkavgift han innførte.

Denne boken lukter ikke, sier Juritzen forlag. Ja, hvis den lukter, så lukter den idel roser og myrra.

De skriver at: Sex i Bibelen er en vakker bok om sex og menneskers naturlige drifter. Boken er med på å sette nytt søkelys på religion og deres syn på seksualitet.

Jeg kan ikke se at noe av dette er riktig. For meg nærmer det seg pisspreik. Denne boka stinker av både det ene og det andre. Det har, ikke minst, forlaget, et stort ansvar for.

Read Full Post »

Ingen bok vil la seg lese på en adekvat måte uten paratekster! Nysgjerrig på hva det skal bety? Lysten på å gå litt mer i dybden. Da kan du lese min innføringsartikkel i paratekster her.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Jeg tror han vet hva han gjør. Jeg tror også han på forhånd visste at han kan utnytte den offer-rollen han nå lett kan tre inn i. «Å, kirken er så intolerant! Å, kirken er så seksualfiendtlig. Å, det er ikke rom for annerledestenkende.» Alt dette er veldig lettvinte påstander som ikke viser seg å holde stikk ved nærmere ettersyn. Kanskje var det i større grad sant for tretti år siden, men de mange som målbærer den type kritikk i dag, er flere tiår for seint ute.

Gelius har i lang tid opptrådt illojalt overfor sin arbeidsgiver. Så å si alle andre steder er dette en legitim oppsigelsesgrunn. Kirken har aldeles ikke vært intolerant. Tvert imot. Den har vært meget tolerant meget lenge. Gelius har nytt godt av denne sterke toleransen, og han har utnyttet den til å drive med sine mange krumspring. La han for all del gjøre krumspring, men da innenfor andre rammer.

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Aftenposten Innsikt er et månedsmagasin som selges separat. Det følger altså ikke avisen Aftenposten. Den letteste måten å få tak i det på, er å gå i en Narvesen-kiosk, eller en velassortert dagligvarehandel.

I oktoberutgaven har jeg fått en artikkel om filmmusikk på trykk. Hovedpoenget er at film er mer enn følelsesmessig fyll. Musikk gjør en viktig fortellerjobb i film. Løp og kjøp for det blir november.

Read Full Post »

I dag passerte jeg 100 000 treff på bloggen min. Det har tatt temmelig nøyaktig to år. Andre bloggere, særlig de såkalte rosabloggene, kan ha 100 000 treff på to dager.

Likevel, jeg ville aldri ha byttet.

Hva har så de 100 000 besøkende brukt tida si på mens de har vært på vitjing hos meg? Én måte å si noe om det på, er å liste opp de mest leste blogg-postene:

1. Det går i stå for Trå – 2988 treff

2. Her er det ikke bare PAPIRENE som er falske – 1774 treff

3. Essay og essayistisk – 1588 treff

4. Meldte seg ut – gjorde Behn til klut – 1537 treff

5. Bøker lest 2009 – 1172 treff

6. Fillippinere skyldes vekk – 1110 treff

7. Metaforer i fagtekster og lærebøker – 1037 treff

8. Hva er et essay? – 1022 treff

9. Ulv og hund er samme art – 987 treff

10. Bøker lest 2008 – 968 treff

Denne bloggen satser på å holde seg levende og oppdatert også de to neste årene, – minst!

Den skal være faglig, farlig, poengtert, provoserende, humoristisk, oppdatert, tankevekkende, tankeframkallende, – et hestehode foran.

Read Full Post »

Når jeg nå, Gert, kaller deg Nypa, er det bare for å erte, Gert. Nypa, mener jeg. Godmodig og godslig ert.

Du har skrevet et åpent brev til Karl Ove Knausgård, valgt å sette det på trykk i avisen Dagbladet, som igjen har valgt å gi brevet overskriften Jeg har elsket med i overkant 400 kvinner… I hvilken hensikt skjer dette?

Kan det være så enkelt, Nypa, som at du bare ønsker å kritisere din forfatterkollega Knaus’ saus? Du sier jo nærmest at han har sauset sammen seks bind om seg selv, seks bind om seg selv, og ikke én setning, ikke én eneste ny tanke  som har kunnet bevege verden bare én millimeter framover.

Du ville ikke hatt problemer med å skrive 12 bind om deg selv, sier du. Det har nemlig skjedd så uendelig mye i ditt liv. Fitte og fisk. Fitte og fisk. Og ost. Og 73 land. Men, – du er for edel til å skrive om deg selv. Du skriver om jungelen.

Selvinnsikt er også en jungel. Ikke lett å finne fram, ikke lett å hogge seg vei, ikke lett å få oversikt i seg-selv-jungelen.

Jeg tror, Nypa, at du vil noe mer med brevet ditt enn å kritisere Knaus og bøkene hans. Jeg tror du vil framheve deg selv. Ikke i en bok, nei du er for edel til det. Men dagbladartikler leses fortsatt de også, og vil bli diskutert i de rette kretser, målt med dine kretsende øyne.

Innholdet i kritikken din er nemlig ikke så spennende. Du kritiserer Knausgård for ikke å komme med noe nytt, men det er ingen ny kritikk. Det poenget er det flere tungvektere av noen kritikere som har pekt på allerede, og på mye mer edruelig og mindre selvfokuserende vis enn det du får til i ditt brev, Nypa. Bare for å gi ett eksempel: Gerd Brantenbergs innlegg i Aftenposten, Livet er en kamp.

Du skriver også at Knausgårds bøker ikke er gode, –  eller holder mål, eller har livets rett, eller er viktige, eller hva vi skal kalle det hvis vi liker å bygge ut setningene våre, som vi elsker, å joda, du også!, i det uendelige, – fordi bøkene hans er selvbiografiske. Sludder og vås! (Godslig ment, godslig ment!)

Det er ikke noe problem i seg selv at bøker er selvbiografiske. Det er sant nok en problematisk, men samtidig ærverdig og viktig sjanger.

Et menneske skriver om seg selv. Det er nesten ikke til å unngå at man da tøtsjer borti noe allmenn-menneskelig. Noe å kjenne seg igjen i. Noe å ta avstand fra. Noe å ta utgangspunkt i. Jeg skriver mer om biografiske tekster på bloggen min her.

Når det gjelder å fremstille seg selv i tekst, bør også Arne Melbergs bok «Selvskrevet» nevnes. Om du vil ta utgangspunkt i noe du finner der, Nypa, og ikke i ditt eget lurvete sexliv, neste gang du vil kritisere noen for ikke å skrive entusiastisk og våkent og djervt nok om de store kampene som må føres på vår kloden, ja, så tror jeg du når lenger. Jeg skjønner at du trekker fram ditt eget sexliv for å lyskaste hvor tåpelig Knausgårds fokus på sitt sexliv er, det er et virkemiddel som det heter, men det fungerer ikke, synes jeg.

Nok om sex. Jeg har ikke tenkt å si noe om mitt sexliv i dette innlegget, i denne debatten, hvorfor i huleste skulle jeg det?

Problemet er ikke at Knausgård eller hvem-som-helst skriver 6 eller 12 eller 18 selvbiografiske bind. Om vedkommende har levd et samfunnsengasjert liv, kan det jo godt bli en provoserende, hardtslående og dyptpløyende bok med intens inngripen i samfunnet.

Ved siden av at Knausgårds prosjekt ikke bringer noe nytt til torgs, er det to hovedproblemer med det slik jeg ser det.

1. Bøkene er ikke spesielt godt skrevet. I beste fall kan det kalles ujevnt, svært ujevnt. Knausgård har skrevet mye bedre før.

2. Knausgård knoter det til med kategorier og merkelapper. Han, og forlaget, kaller utgivelsen en roman, når det vitterligen er en selvbiografi. Kall noe for «roman» og du har et frikort. Da kan du gjøre hva du vil og slippe unna med det. Det er en trend jeg liker dårlig. Hva blir det neste? At branninstruksene på alle landets institusjoner også utstyres med merkelappen «roman», sånn for sikkerhets skyld?

Read Full Post »

VG Nett kan melde om en bjørnunge som har satt hodet fast i en glasskrukke.

Jeg mener at mange mennesker har stukket hodet i slike glasskrukker, uten å være klar over det. Det fører til at de ikke får skikkelig næring.

Livet er for kort til å lese Se og Hør. Det er søppelkost. Ikke skikkelig næring i det hele tatt. Alle som leser Se og Hør har stappet hodet i en glasskrukke.

Livet er for kort til ikke å lese i det hele tatt. Å lese en god bok er som å kle på seg livet til en annen person og se om det passer eller ikke. Å lese en god bok er godt for kropp og sjel. Tenk på det, at boklesing er godt for kroppen din! En god bok inneholder hele pakka: Vitaminer, mineraler, karbohydrater, protein og sunt fett. Dessuten sunt bondevett. Pluss filosofiske og kloke tanker, silt og destillert, gjennom et språkmektig menneskes temperament. De som ikke leser bøker i det hele tatt, har hodet i en diger glasskrukke.

Gode fagbøker bør man også få i seg rikelig av. Det er verdt å legge merke til at enhver bok, enhver tekst, enhver fagbok også, er subjektiv. Mer eller mindre. De beste fagbøkene er de som er personlige og ikke legger skjul på det, synes jeg. De verste er de som later som de er hundre prosent objektive og saklige. Den slags finnes ikke. De som ikke leser fagbøker, også utenom sitt eget smale fag, er glasskrukkebærere.

Livet er for kort til bare å lese VG. Det finnes andre og mye bere aviser. Noe av hovedproblemet med VG er at de blander høyt og lavt uten noe tilsynelatende system. En artikkel om at i år er det inn med saftige rumper settes side ved side om at i Pakistan er millioner av mennesker i nød. Det finnes mer matnyttige aviser. Aviser som Morgenbladet har opplagsøkning. Det er et sunnhetstegn. Aviser som Dag og Tid og Vårt Land er det også verdt å merke seg. De som hovedsaklig holder seg til VG er omsluttet av en glasskrukke.

Livet er for kort til at man skal forpeste seg selv ved bare å se mainstream underholdningsfilm fra Hollywood. Helt greit å gjøre det innimellom, men et ensidig kosthold bygd på reinspikka hollywood er jevngodt med hyppige besøk på fastfoodkjedene. De som ikke ser et bredt spekter av kvalitetsfilm sliter med en glasskrukke av dimensjoner.

Har du satt fast hodet? Rykk det løs. Kjenn hvor deilig det skal bli å spise noe annet enn tynn suppe og graut. Få i deg noe med fiber!

Merk deg også at det finnes ulike lesemåter. Enhver lesemåte kan brukes på enhver tekst. Det er fint å variere litt mellom lesemåter.

1. Formativ lesemåte. Her lar du seg forme og forandre av det du leser. Det er en lesemåte preget av åpenhet.

2. Konformativ lesing. Her får du konfirmert og bekrefet det du allerede visste fra før. Holdninger sementeres. I uttrykket «som Fanden leser Bibelen» vil Fanden være en utpreget konformativ leser.

3. Diversiv lesing. Her leser du får å la deg avkoble, drømme deg bort, ta fri fra verden.

4. Analystisk lesing. Her leser du med et metablikk på teksten. Det er mer givende enn mange først tror. Livet handler jo om tolkning hele tiden. Du tolker medmenneskene rundt deg ustoppelig. Prøv deg som teksttolker også.

Read Full Post »

Older Posts »