Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘faglitterær’ Category

BLODFULL BLOGGING

I tidligere tider var det å blogge ensbetydende med å stikke fisken slik at blodet rant ut. Ordet ”blogge” betydde altså å kappe hovedpulsåren på fisken. Fisefine jenter holdt seg langt unna blogging. I dag er det nettopp de fisefine jentene framfor noen som blogger. I 2011 virker det som det å blogge er ensbetydende med å digge seg selv på Internett. Slik ser det iallfall ut om man studerer de ti mest leste bloggene. De er alle skrevet av jenter. De handler alle om å shoppe, sminke, dille, dalle og dulle med seg selv. Her er et lite utvalg av hva de skriver på forsidene sine:

– Jeg fått skikkelig dilla på pinnerett hår i det siste, egentlig ganske deilig. Det er jo ofte et tiltak å dra fram krølltanga uansett. .
– Alle bloggleserne mine som bestiller extentions i løpet av idag og en uke fremover, er med i trekningen om å få bestillingen gratis. Selv har jeg såpass langt hår at jeg ikke trenger extentions.
– Herregud for et tryne… Jeg har ikke sminket meg siden i går ettermiddag, gadd liksom ikke legge på et nytt lag i dag tidlig.
– Vi gikk fra bar til bar, danset og drakk oss fordervet, før vi til slutt endte opp på Blue Parrot. Der var det Beach Party av dimensjoner, og jeg danset til jeg ikke klarte å stå på bena. Folk er helt gal i hodet her. Slipp deg fri, for å si det sånn.
– Akkurat nå er jeg avhengig av Smashbok sin intuitive lipgloss.

Rent intuitivt reagerer jeg på dette smøreriet. Den ene bloggen er til forveksling den andre lik. Likbleke og blodløse. Tannløse og ufarlige. Det blir en stor smørje. Er det virkelig dette folk vil ha? Er det dette blogging koker ned til? Forteller det noe om samfunnet vårt og oss selv at de ti mest leste bloggene er like selvdiggende og sneversynte?

Jeg har akkurat lest et innlegg om toalettvesker. Det handler bare om de ulike toalettveskene bloggeren har. Overfladisk så det holder, men greit nok. Her holder bloggeren seg til én ting og toalettveskefetisjistene får sitt.

Verre er det når bloggerne begynner å blande likt og ulikt, reklame og personlig rapport, skitt og kanel. Det blir en lurvete lapskaus, som regel usmakelig, og noen ganger helt motbydelig. Littegrann pliktskyldigst samfunnsengasjement som krydder gjør bare vondt verre. Det er ikke noe piff i krydderet og smaken koker bort i sminkekålen.

En fortelling på 16 linjer som inneholder opplysningen om at bloggeren og kjæresten hennes har deltatt på et minnesamvær, at hun vrengte av seg klærne da de kom hjem, hva slag klær det var, at mannen ble som et barn og hoppet i senga fordi han så et idrettsprogram på tv, noen kranglete tømmermenn og en oppfordring om å stemme på henne i en konkurranse, – vel, det blir bare a little too much for meg, altså.

Jeg utfordret toppbloggerne, som de kaller seg selv, ved å be dem linke til en sak på min blogg. Siden de leses av 50 000 lesere daglig og jeg kun har 50 lesere tenkte jeg de kunne hjelpe meg å spre et viktig budskap. Her er hva jeg skrev til dem:

”Du har et enormt nedslagsfelt på bloggen din. Det har ikke jeg.

Jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve for dem som helt uforskyldt lider. Det gjør sikkert du også.

Vær så snill å være med å løfte opp søstre i Afrika som ikke har noen muligheter, som utnyttes av alle, og som tråkkes på av alle.

Det å dele denne linken kan bety forskjellen på liv og død:

https://kdybvik.wordpress.com/2011/09/21/et-slag-for-afrikas-kvinner/

Bare én av bloggerne svarte og hun svarte med å le meg ut:

”Haha, en veldig sleip måte å få fler lesere på! Ingen toppbloggere kommer til å linke til innlegget ditt, beklager.”

Jeg er mann. Jeg er 40 år. Jeg liker å blogge. Har jeg kommet på feil klode?

Jeg liker å skrive samfunnskritisk. Jeg undrer meg gjerne over tilværelsens mening. Jeg har trent på å skrive. Jeg er sisteårsstudent på master i faglitterær skriving. Humor, snert, brodd, meningers mot, – det kan være noen stikkord for min blogg.

Dessuten er det ikke lipgloss og smykker som kaster glans over min blogg. Der er det setningene det skinner av. De er pusset og gnikket på.

Hvorfor er det ikke titusenvis som sneier innom min blogg hver dag? De kunne moret seg, undret seg og kanskje hisset seg opp. Er ikke det bedre enn å la seg avspise med alle de intetsigende bloggene som til sammen utgjør narsissismens høyborg?

Kanskje jeg må begynne å blogge mer i bar overkropp..?

Hva slags bilde gir man av seg selv, - og resten av verden?

Advertisements

Read Full Post »

Av og til kan det være greit å ha en storebror. Eller en far. Eller en ærlig venn. Eller en mentor. Ja, eller en ansvarlig forlegger.

En forlegger har mange oppgaver. Han skal ikke bare sørge for å selge flest mulig bøker før jul. Bokbransjen kan aldri bli bare børs. Da dør den. Sånn sett mener jeg at Juritzen forlag med geliusboka si er med å gi bokbransjen et stikk som ikke påfører bransjen annet enn sott og sykdom. 

De sier selv at de vil være en liten hissig mygg der andre forlag er tunge mette humler. Fint det. Men det er vanskelig å se at de stikker nesa si borti noe sentralt med den famøse sexboka til Gelius. Hvis dét er en hissig mygg, så er det en hissig malariamygg som bringer livsfarlige feberfantasier.

Hva Gelius har tenkt med boka, synes jeg er litt vanskelig å vite. Hva forlaget går rundt og skumler med, er det lettere å sette fingeren på. Jeg ser denne boka som en eneste stor melkeku som skal sprute krone på krone ned i Juritzens spann.

Boka holder nemlig ikke mål. Sånn faglig sett. Det er grundig påvist av mange nok kommentatorer nå. Synes ikke Juritzen det betyr noe?

Gelius tolker ikke bibeltekster i boka si. Han bruker dem. Forleggere og andre som ikke forstår seg på den forskjellen, kan finne ut mer om det her, i et annet innlegg på bloggen.

Kanskje en eller annen i forlaget kunne vært en bedre mentor for Gelius? Det går an å si nei til kjendiser også.

Penger lukter ikke, sa keiser Vespasian da han sopte inn flust av dem gjennom en kloakkavgift han innførte.

Denne boken lukter ikke, sier Juritzen forlag. Ja, hvis den lukter, så lukter den idel roser og myrra.

De skriver at: Sex i Bibelen er en vakker bok om sex og menneskers naturlige drifter. Boken er med på å sette nytt søkelys på religion og deres syn på seksualitet.

Jeg kan ikke se at noe av dette er riktig. For meg nærmer det seg pisspreik. Denne boka stinker av både det ene og det andre. Det har, ikke minst, forlaget, et stort ansvar for.

Read Full Post »

Ingen bok vil la seg lese på en adekvat måte uten paratekster! Nysgjerrig på hva det skal bety? Lysten på å gå litt mer i dybden. Da kan du lese min innføringsartikkel i paratekster her.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Jeg tror han vet hva han gjør. Jeg tror også han på forhånd visste at han kan utnytte den offer-rollen han nå lett kan tre inn i. «Å, kirken er så intolerant! Å, kirken er så seksualfiendtlig. Å, det er ikke rom for annerledestenkende.» Alt dette er veldig lettvinte påstander som ikke viser seg å holde stikk ved nærmere ettersyn. Kanskje var det i større grad sant for tretti år siden, men de mange som målbærer den type kritikk i dag, er flere tiår for seint ute.

Gelius har i lang tid opptrådt illojalt overfor sin arbeidsgiver. Så å si alle andre steder er dette en legitim oppsigelsesgrunn. Kirken har aldeles ikke vært intolerant. Tvert imot. Den har vært meget tolerant meget lenge. Gelius har nytt godt av denne sterke toleransen, og han har utnyttet den til å drive med sine mange krumspring. La han for all del gjøre krumspring, men da innenfor andre rammer.

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

At APs Stokkan Grande er full av harme og kaller biskopen «Mullah Kvarme», sier definitivt mest om Stokkan Grande selv. Han mener at Gelius’ bok er et kjærlighetsskrift. Så skjevt går det altså an å se.

Gelius har gjentatte ganger dolket sin arbeidsgiver i ryggen. Når han nå også har tolket den norske kirkes grunnlagsdokument, Bibelen, på den aller villeste, mediekåteste og kapitalistiske måte, får det være måte på. Ikke rart at arbeidsgiveren hans vurderer å gi mannen sparken. Det rare er at de ikke har gjort det for lenge siden.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Kommentar snappet opp på Facebook: «Forundrer meg over hårsårheten de pietistiske kristne viser i møte med Gelius’ bok

Som om man må være hårsår og pietistisk for å reagere på dette makkverket. For et makkverk er det og et makkverk blir det.

I den påfølgende facebookdebatten ble også ytringsfriheten bragt på bane. » Jeg liker at han skriver, alle har rett til å ytre seg.»

Og jada, vi har ytringsfrihet i dette landet, så vær så god for den del, pøs på, men det er aldeles ikke det denne saken dreier seg om. Det er få eller ingen som har ment at det ikke skal være lov å skrive om bibel og sex, religion og sex, mennesker med kjødets lyst og sex. Det blir da også gjort over en lav sko.

Det mange har tillat seg å reagere på er at boka fra perm til perm holder et skremmende lavt nivå. Professor i teologi, Jone Salomonsen, skriver i en kronikk i Dagbladet at den står til stryk, for å si det sånn.Sexboka føyer seg inn i rekken av bøker som ser ut til å ha kommet ut først og fremst i ett øyemed: Å sope inn penger, sånn i passe tid før jul. Man trenger verken være pietsist, hårsår eller motstander av ytringsfriheten for å mene at dette er en udelikat beveggrunn for å utgi en trykksak. Det er lov, bevares! Men er det nødvendig, – og ønskelig?

Dagbladet kan beskyldes for mye men neppe for å være pietistiske og mot ytringsfrihet. I artikkel etter artikkel har de sablet ned Gelius’ pisspreikbok. Bokanmelderen deres spør med ettertrykk: Kan man oppfinne Bibelen på ny? Kan man vifte bort årtuseners fortolkning?

Å reagere på denne boken gjør man ikke fordi man er hårsår pietist, men fordi man er et opplyst oppegående menneske.

Saken er jo at Gelius aldels ikke tolker Bibelen i boka si. Det er overholdet ikke hold for å si det han sier. Mye av det han påstår er tatt ut av løse lufta.. Når kong Xerxes’ harem blir nevnt, forkynner Gelius at der kan det ha foregått lesbiske orgier – selv om det overhodet ikke finnes spor av noe sånt i teksten. Bare for å ta ett eksempel. Dette er ikke å tolke teksten. Dette er å bruke teksten. Det er to vidt forskjellige ting.

Teoretikeren Umberto Eco har skrevet mye om denne forskjellen. Her siterer jeg litt fra  Anne Mangens artikkel i Nordlitt.

Selv om et åpent verk byr på mange tolkningsmuligheter, betyr ikke det for Eco at antallet mulige tolkninger er uendelig; det finnes mange ulike måter å lese og tolke Joyces Finnegans Wake, men ikke uendelig mange: Poenget er at det finnes langt flere muligheter i de åpne verk enn i de lukkede; men det er altså grenser for fortolkningsfrihet og, kan det synes som, også for bruk: «You cannot use the text as you want, but only as the text wants you to use it.

Grensene for fortolkning settes av forfatteren, i form av hva Eco kaller en modell-leser. Denne er en størrelse som skrives inn i teksten, og som teksten både skaper for sin leser og også forutsetter samarbeid med, og i de såkalte lukkede tekstene er modell-leseren klarere styrt enn i de åpne tekstene. Det er rom for en mer mangefasettert og nærmest fler-dimensjonal modell-leser i Joyces tekster enn i en Morgan Kane-roman, og det skal også på en måte mer til å bevege seg utenfor fortolkningsgrensene i en ekstremt åpen tekst enn hva er tilfellet i en lukket tekst. Men mulighetene for bruk, og altså feil-lesning/-tolkning, er tilstede i begge.

Gelius har så definitivt feillest Bibelen og brukt den etter sitt eget forgodtbefinnende. Radbrekningene hans går så langt at han ender opp med å idyllisere overgrep. Avisen Vårt Land skriver mer om dette.

Er Gelius så forblindet av sin solstråle at han ikke vet hva han gjør? Eller er han en sjarlatan i presteforkledning som vet så altfor godt hva han gjør, hvordan media fungerer, og hvordan han skal prakke julepakker av luguber sort på folk, gjennom å pirre den sensasjonshungrige nysgjerrigheten mange går rundt og bærer på?

Å mene at kritikere av Gelius’ bok må være hårsåre pietister, er en forenkling i kraftig potens.

Read Full Post »

Aftenposten Innsikt er et månedsmagasin som selges separat. Det følger altså ikke avisen Aftenposten. Den letteste måten å få tak i det på, er å gå i en Narvesen-kiosk, eller en velassortert dagligvarehandel.

I oktoberutgaven har jeg fått en artikkel om filmmusikk på trykk. Hovedpoenget er at film er mer enn følelsesmessig fyll. Musikk gjør en viktig fortellerjobb i film. Løp og kjøp for det blir november.

Read Full Post »

Older Posts »