Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Økonomi’ Category

Hei kjære verdensborger

Jeg har nettopp deltatt i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerte. Vi løp for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løp for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løp for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons løpet mitt Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

phoca_thumb_m_3908

phoca_thumb_m_3936

phoca_thumb_m_3910

phoca_thumb_m_3905

Advertisements

Read Full Post »

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I dag skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I morgen skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring spm står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss. De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. SOm oss. Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for solidaritet og fellesskap. Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn. Jeg løper med klumpen i halsen. Jeg løper for KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Hvis du peser dette etter at løpet er gjennomført, kan du selvsagt fortsatt gi en skjerv.

Vennlig hilsen Kjetil D

Read Full Post »

Hva er en ”latsabb”? Ordet finnes ikke i Språkrådets ordbok. Det blir temmelig subjektivt og uklart hva som skal legges i begrepet. Hvordan defineres en latsabb? Hvor mange slike sabber har vi i Sandefjord? Først når vi vet det, kan vi få en klar idé om hvor stort problem vi snakker om.

Kjersti Isaksen skriver i sitt innlegg ”Ut i jobb!” ( Sandefjords Blad, 14.04.12) om latsabber. Hun skriver på en måte som gjør at man kan få inntrykk av at de fleste som mottar økonomisk sosialhjelp, er snyltere. Det er en drøy påstand som rammer mange uskyldige hardt.

Urimeligheten i Isaksens snylteutslyngede påstand ligger fortsatt og gnager i meg. Den er så utbredt denne tankegangen. Isaksen er nemlig slett ikke alene i sin forenklingsiver.

Her om dagen var jeg involvert i en Twitter-samtale. Et lite utdrag vil vise hva jeg mener:

Skjermbilde 2013-11-21 kl. 01.08.58

Denne Brinchern er en av mange som finner mening i å belemre mennesker i pressede situasjoner ved å innlemme dem i grupper hvor de med stor sannsynlighet aldeles ikke hører hjemme. Hva godt kommer ut av å omtale andre som kyllinger? Hva får Brinchern ut av å ruge på den slags lettvintheter?

Brinchern setter også opp en dobbeltfelle for de syke, – en felle det er umulig å rømme unna. De syke er dømt til å tape i Brincherns spill, uansett hvordan de oppfører seg. Slappfisker er de og slappfisker blir de i Brincherns hjernevelv.

For den syke skal ikke kunne ha det morsomt. Da er hun ikke virkelig syk.
Men hva om den syke nå, etter Brincherns ønske, holder seg for seg selv, går hjemme, og på andre måter lever opp til dette innsnevrede bildet av hvordan en syk skal være? Jo, da vil man veldig lett få høre at man er tungsindig, depressiv, tiltaksløs og så videre ad infinitum.

Ethvert menneske er mer enn hva du ser.

Mennesker er forskjellige.

Så enkelt. Så vanskelig. Så fort å glemme.

Brinchern har glemt det. Isaksen har glemt det.

Isaksen klinker til med følgende:

Alle som mottar trygd burde ha oppmøteplikt klokken 08.00, skriver hun. Det vitner om at hun ikke har klart for seg hvor uensartet gruppen som mottar trygder og stønader er. Et slikt krav betrakter jeg som en dårlig vits.

Ja, i etterkant av dette innlegget har jeg tenkt mye. Det er mye som er dårlig, usant og urettferdig ved de tankene Isaksen gjør seg til talskvinne for. Hvor kommer denne ubendige trangen til å stemple andre rundt seg som det ene og det andre? Hvorfor denne lysten, eller hva vi skal kalle det, til å klistre merkelapper på andre? Hvordan kan det ha seg at så mange finner det interessant å gi seg til å definere andre, ofte på særs spinkelt grunnlag?

Ethvert menneske er mer enn det du ser. Jeg gjentar det.

Argumentasjonen til Isaksen er syltynn. Mesteparten av innlegget hennes består av en fortelling om én person som hun kjenner. Vi får blant annet høre at han aldri har gjort et arbeidsslag og at han har fått nye tenner. Dette er lite interessant.

Å slutte fra enkelttilfeller til generelle konklusjoner, er sjelden vellykket.

Jeg undrer meg også over Isaksens evne til å avgjøre hva som er en vond barndom eller ikke. Hvor får hun oversikten og kunnskapen sin fra? Hvordan kan Isaksen dømme i saker som dette? Skal ikke folk selv få bestemme om de har hatt en vond barndom eller ikke?

Fagfolk kan nok også gjøre en vurdering av hva en barndomshistorie skal ha å si i en trygdesak, men jeg tror Isaksen med fordel skal la være å blande seg inn i den slags vurderinger. Ting er ikke alltid som de ser ut på overflaten.

Det som for Isaksen virker som latskap, kan dypest sett være noe helt annet. Mennesket er et komplisert vesen, og det er ikke til å undres over at saksbehandlere gjør feil. Noen ganger gjør de det for lettvint for klientene sine. Andre ganger gjør de det for vanskelig.

Det siste ser det ikke ut til at Isaksen, og mange med henne, har tenkt på.

Innlegget fremstår som ensidig og tendensiøst. ”Se å få de sleipe, udugelige ut i jobb.” Det kommer ikke tydelig fram av Isaksens innlegg hvor stort hun mener problemet er. Hvor stor del av dem som mottar økonomisk sosialhjelp er sleipe og udugelige? Ja, hvor mange sleipe sandefjordinger har vi?

Og hvordan ser Isaksen for seg at de skal fungere i arbeidslivet, dem hun snakker om? For de er jo sleipe. Og udugelige. Når de er sånn, – hvem skal ansette dem?

I motsetning til Isaksen er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.

I møte med trygdevesenet er det også mange som ikke får den hjelp de burde få. Man må nærmest være norsklærer for å forstå alle skjemaer og søknader som skal fylles ut. Det er ikke alltid det hjelper heller.

Isaksen og Brinchern er blant de mange som bidrar til å forsterke stereotypien av den typiske trygdemottaker som sleip, slapp og snyltende.I saksen og gapestokken med hele hurven, kan det synes som de mener. Eller mesteparten av hurven. Eller store deler av hurven. Ja, hvor stor del av hurven, mener de egentlig?

De er bemerkelsesverdig utydelige på det punktet. Dermed rammer utsagnene deres i grunn alle. Slik blir det den effektive mistenkeliggjøringen det er ment som, i all sin urimelighet.

For den som ønsker personlig utvikling og språklig oppgradering, anbefales kronikken «Når orda røpar verdiane våre» av Språkrådets direktør, Arnfinn Muruvik Vonen.

Kronikken «Når ord blir virkelighet» av postdoktor og spaltist i Aftenposten, Thorgeir Kolshus, anbefales også varmt.

Mennesket.Mer enn merkelapp

Read Full Post »

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.

Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen. Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.

Tidligere har hun ungdomsergret seg i Aftenposten. Der nevnte hun ikke ett eneste tall. Innlegget hennes, formulert på vegne av Senterungdommen, framsto som vagt og upresist. Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye?

Det hele blir ikke det grann bedre av at hun i dag gjentar, og utvider, sin ryktespredning om norsk ungdom i Dagbladet.

Her forsøker hun å lene seg på statistikk fra NAV. Hun er ikke den første som har forsøkt å lene seg på statistikk, og falt.

Hun gjentar også sin store bekymring og beskyldning om naving. Men i dette spørsmålet gadd hun visst ikke lene seg på noen statistikk. Gad vite hvorfor?

For hvor stort er egentlig problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag.
Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Vi har å gjøre med en flink og seriøs generasjon. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder. Kanskje dette er noe av grunnen til at så mange norske ungdommer må ha hjelp av NAV?

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Hva godt gjør Borchs innlegg? I all hovedsak bidrar det bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

En norsk bank har valgt seg slagordet ”Bank fra A til Å.” I den grad det er treffende i det hele tatt, så er det seg selv banken gir et rapp over baken. En baksmell for banken kan det bli om kundene kjenner sin besøkelsestid. Nå skal lånerenta opp og sparerenta ned, hva er det som er så feiende flott med det, – for kunden? DNB tar i begge ender.

Bank fra A til Å lønner seg ikke. Med bank fra A til Å, mener de egentlig bank som sluker deg med hud og hår. Men det klinger jo ikke like godt.

Vi skaper verdier gjennom kunsten å møte kunden, sier banken om seg selv. Nei, sier jeg. Det er ikke min erfaring. Så er jeg heller ikke ”helkunde”. Hva er jeg da? Delkunde? Lusekunde? Ukunde? Veiet og funnet for lett. A for avdanka. Å for årelatt. Banken tyner meg og suger penger ut av meg ved å være høy for lav og lav for høy. Det er ikke kundevennlighet fra A til Å. Det er kundevennlighet fra sans og samling.

Burde jeg ikke da bare gi etter og bli helkunde? Nei. Jeg vil for eksempel ikke ha forsikringene mine i en bank. Forsikringer vil jeg ha hos dem som kan det, et forsikringsselskap.

De såkalte totalpakkene som bankene nå tilbyr, er forvirrende og totalt unyttige for kunden. Det er bare et grep fra banken for å kunne sluke deg fra ende til annen. Så nå har jeg forlatt totalbanken og flyttet lånet mitt til Statens pensjonskasse. Hvorfor skulle jeg ikke det? De tilbyr en lånerente på 2.227, totalt uten betingelser, bortsett fra at jeg må være medlem. Det blir ca halvparten av hva jeg som annenrangskunde hos DNB måtte betalt for samme lån derigården.

Også sparepengene mine tjener jeg mer på å ha i en annen bank enn i gamlebanken min. De er også flyttet. Betingelsene på min gamle lønnskonto var katastrofalt dårlige. Konklusjon: Farvel gamle, avdanka, griske storbank. Nå er jeg fri og totalt uavhengig, fra A til Å.

Read Full Post »

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.
Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen i Aftenposten i dag. . Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.
Borch nevner for eksempel ikke ett eneste tall. Innlegget hennes,
formulert på vegne av Senterungdommen, framstår som vagt og upresist.
Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av
kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye? Og hvor stort er egentlig
problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre. Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er bra at Aftenposten bringer balanse i regnskapet ved å slippe til skribenter som med tungt forskningsmessig belegg peker på at norsk ungdom av i dag er veldig ordentlige, veldig disiplinerte og veldig flinke. Menns Borch ser det kravstore hos ungdommen, har disse forskerne kalt sin artikkel «En flink og seriøs generasjon.» Så langt har det gått at de blir stresset av alt presset samfunnet legger på dem.

Det er ikke ungdommen som er for kravstore. Det er samfunnet rundt dem. Sandra Borch bærer mer stein til byrden med sitt synsete og udokumenterte innlegg. Kanskje bør politikerne sånn på det jevne bruke litt mindre tid på tjatring og litt mer tid på faglig oppdatering? Kanskje bør de lære av dem som er mindre enn seg?

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder.

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Det mest konstruktive i Borchs innlegg er det hun sier om
arbeidsgivernes ansvar. Jeg vil gjerne høre mer konkret om hvordan de
skal tørre å satse på arbeidstagere som har problemer med å komme inn
på arbeidsmarkedet. Hvordan skal denne skreddersyingen konkret foregå?

Resten av Borchs innlegg bidrar stort sett bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

Older Posts »