Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Økonomi’ Category

Hei kjære verdensborger

Jeg har nettopp deltatt i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerte. Vi løp for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løp for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løp for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons løpet mitt Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

phoca_thumb_m_3908

phoca_thumb_m_3936

phoca_thumb_m_3910

phoca_thumb_m_3905

Read Full Post »

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I dag skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring som står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss.

De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. Som oss.

Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Se for deg deg selv stå fast i kvikksand. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for SOLIDARITET og FELLESSKAP.

Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn.

Jeg løper med blodsmak i munnen

Jeg løper for MENNESKEVERDET og KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Read Full Post »

Hei kjære verdensborger og blogg-leser:

I morgen skal jeg delta i et solidaritetsløp som skolen min, Gjennestad vgs, arrangerer. Vi løper for å bevege verden noen skritt i riktig retning. Vi løper for at barn og unge i Bangladesh skal få de samme mulighetene som barn og unge i Norge har. Vi løper for livet!

Fattigdommens svøpe er mangel på valg. Fattigdom er å bli sittende i klisteret.

Vi vil gi en håndsrekning. Vi vil dra barn og unge opp av kvikksanden. Vi vil gi dem hjelp til selvhjelp. Vi vil få dem inn på skolen.

Skolen vi støtter er også en skole for jenter, for funksjonshemmede og for minoritetsfolk. Ingen selvfølge i Bangladesh, akkurat. Dessuten har skolen fokus på å bryte ned religiøse barrierer, noe om ellers er en prekær hindring spm står i veien for utvikling i Bangladesh.

Menneskene i Bangladesh er også laget av kjøtt og blod, sjel og ånd. Som oss. De drømmer. Som oss. De lengter. Som oss. De elsker. SOm oss. Men landets barn og unge fødes med kvikkleire på beina. Vil du hjelpe dem løs?

Spons meg når jeg løper i morgen. Jeg løper for LIVET. Jeg løper for RETTFERDIGHET. Jeg løper for solidaritet og fellesskap. Jeg løper for de mange ensomme, redde, forlatte barn. Jeg løper med klumpen i halsen. Jeg løper for KJÆRLIGHETEN.

Du kan sponse på flere måter:

Send en SMS til 2160 med kodeord:
FRAMTID for å gi kr 200,-

Gå inn her og gi via nettbanken din. Her finner du også mer info om prosjektet og samarbeidsskolen vår i Bangladesh: http://gjennestad.normisjon.no/gi-en-gave-na

Send meg gjerne en personlig melding hvis du vil være med på dette spleiselaget for en mer retttferdig og mindre smertefull verden. Oppgi gjerne hvor mye du kan tenke deg å sponse løpet mitt med. Hver krone går til barn og ungdom i Bangladesh.

Hvis du peser dette etter at løpet er gjennomført, kan du selvsagt fortsatt gi en skjerv.

Vennlig hilsen Kjetil D

Read Full Post »

Hva er en ”latsabb”? Ordet finnes ikke i Språkrådets ordbok. Det blir temmelig subjektivt og uklart hva som skal legges i begrepet. Hvordan defineres en latsabb? Hvor mange slike sabber har vi i Sandefjord? Først når vi vet det, kan vi få en klar idé om hvor stort problem vi snakker om.

Kjersti Isaksen skriver i sitt innlegg ”Ut i jobb!” ( Sandefjords Blad, 14.04.12) om latsabber. Hun skriver på en måte som gjør at man kan få inntrykk av at de fleste som mottar økonomisk sosialhjelp, er snyltere. Det er en drøy påstand som rammer mange uskyldige hardt.

Urimeligheten i Isaksens snylteutslyngede påstand ligger fortsatt og gnager i meg. Den er så utbredt denne tankegangen. Isaksen er nemlig slett ikke alene i sin forenklingsiver.

Her om dagen var jeg involvert i en Twitter-samtale. Et lite utdrag vil vise hva jeg mener:

Skjermbilde 2013-11-21 kl. 01.08.58

Denne Brinchern er en av mange som finner mening i å belemre mennesker i pressede situasjoner ved å innlemme dem i grupper hvor de med stor sannsynlighet aldeles ikke hører hjemme. Hva godt kommer ut av å omtale andre som kyllinger? Hva får Brinchern ut av å ruge på den slags lettvintheter?

Brinchern setter også opp en dobbeltfelle for de syke, – en felle det er umulig å rømme unna. De syke er dømt til å tape i Brincherns spill, uansett hvordan de oppfører seg. Slappfisker er de og slappfisker blir de i Brincherns hjernevelv.

For den syke skal ikke kunne ha det morsomt. Da er hun ikke virkelig syk.
Men hva om den syke nå, etter Brincherns ønske, holder seg for seg selv, går hjemme, og på andre måter lever opp til dette innsnevrede bildet av hvordan en syk skal være? Jo, da vil man veldig lett få høre at man er tungsindig, depressiv, tiltaksløs og så videre ad infinitum.

Ethvert menneske er mer enn hva du ser.

Mennesker er forskjellige.

Så enkelt. Så vanskelig. Så fort å glemme.

Brinchern har glemt det. Isaksen har glemt det.

Isaksen klinker til med følgende:

Alle som mottar trygd burde ha oppmøteplikt klokken 08.00, skriver hun. Det vitner om at hun ikke har klart for seg hvor uensartet gruppen som mottar trygder og stønader er. Et slikt krav betrakter jeg som en dårlig vits.

Ja, i etterkant av dette innlegget har jeg tenkt mye. Det er mye som er dårlig, usant og urettferdig ved de tankene Isaksen gjør seg til talskvinne for. Hvor kommer denne ubendige trangen til å stemple andre rundt seg som det ene og det andre? Hvorfor denne lysten, eller hva vi skal kalle det, til å klistre merkelapper på andre? Hvordan kan det ha seg at så mange finner det interessant å gi seg til å definere andre, ofte på særs spinkelt grunnlag?

Ethvert menneske er mer enn det du ser. Jeg gjentar det.

Argumentasjonen til Isaksen er syltynn. Mesteparten av innlegget hennes består av en fortelling om én person som hun kjenner. Vi får blant annet høre at han aldri har gjort et arbeidsslag og at han har fått nye tenner. Dette er lite interessant.

Å slutte fra enkelttilfeller til generelle konklusjoner, er sjelden vellykket.

Jeg undrer meg også over Isaksens evne til å avgjøre hva som er en vond barndom eller ikke. Hvor får hun oversikten og kunnskapen sin fra? Hvordan kan Isaksen dømme i saker som dette? Skal ikke folk selv få bestemme om de har hatt en vond barndom eller ikke?

Fagfolk kan nok også gjøre en vurdering av hva en barndomshistorie skal ha å si i en trygdesak, men jeg tror Isaksen med fordel skal la være å blande seg inn i den slags vurderinger. Ting er ikke alltid som de ser ut på overflaten.

Det som for Isaksen virker som latskap, kan dypest sett være noe helt annet. Mennesket er et komplisert vesen, og det er ikke til å undres over at saksbehandlere gjør feil. Noen ganger gjør de det for lettvint for klientene sine. Andre ganger gjør de det for vanskelig.

Det siste ser det ikke ut til at Isaksen, og mange med henne, har tenkt på.

Innlegget fremstår som ensidig og tendensiøst. ”Se å få de sleipe, udugelige ut i jobb.” Det kommer ikke tydelig fram av Isaksens innlegg hvor stort hun mener problemet er. Hvor stor del av dem som mottar økonomisk sosialhjelp er sleipe og udugelige? Ja, hvor mange sleipe sandefjordinger har vi?

Og hvordan ser Isaksen for seg at de skal fungere i arbeidslivet, dem hun snakker om? For de er jo sleipe. Og udugelige. Når de er sånn, – hvem skal ansette dem?

I motsetning til Isaksen er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.

I møte med trygdevesenet er det også mange som ikke får den hjelp de burde få. Man må nærmest være norsklærer for å forstå alle skjemaer og søknader som skal fylles ut. Det er ikke alltid det hjelper heller.

Isaksen og Brinchern er blant de mange som bidrar til å forsterke stereotypien av den typiske trygdemottaker som sleip, slapp og snyltende.I saksen og gapestokken med hele hurven, kan det synes som de mener. Eller mesteparten av hurven. Eller store deler av hurven. Ja, hvor stor del av hurven, mener de egentlig?

De er bemerkelsesverdig utydelige på det punktet. Dermed rammer utsagnene deres i grunn alle. Slik blir det den effektive mistenkeliggjøringen det er ment som, i all sin urimelighet.

For den som ønsker personlig utvikling og språklig oppgradering, anbefales kronikken «Når orda røpar verdiane våre» av Språkrådets direktør, Arnfinn Muruvik Vonen.

Kronikken «Når ord blir virkelighet» av postdoktor og spaltist i Aftenposten, Thorgeir Kolshus, anbefales også varmt.

Mennesket.Mer enn merkelapp

Read Full Post »

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.

Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen. Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.

Tidligere har hun ungdomsergret seg i Aftenposten. Der nevnte hun ikke ett eneste tall. Innlegget hennes, formulert på vegne av Senterungdommen, framsto som vagt og upresist. Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye?

Det hele blir ikke det grann bedre av at hun i dag gjentar, og utvider, sin ryktespredning om norsk ungdom i Dagbladet.

Her forsøker hun å lene seg på statistikk fra NAV. Hun er ikke den første som har forsøkt å lene seg på statistikk, og falt.

Hun gjentar også sin store bekymring og beskyldning om naving. Men i dette spørsmålet gadd hun visst ikke lene seg på noen statistikk. Gad vite hvorfor?

For hvor stort er egentlig problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag.
Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Vi har å gjøre med en flink og seriøs generasjon. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder. Kanskje dette er noe av grunnen til at så mange norske ungdommer må ha hjelp av NAV?

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Hva godt gjør Borchs innlegg? I all hovedsak bidrar det bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

En norsk bank har valgt seg slagordet ”Bank fra A til Å.” I den grad det er treffende i det hele tatt, så er det seg selv banken gir et rapp over baken. En baksmell for banken kan det bli om kundene kjenner sin besøkelsestid. Nå skal lånerenta opp og sparerenta ned, hva er det som er så feiende flott med det, – for kunden? DNB tar i begge ender.

Bank fra A til Å lønner seg ikke. Med bank fra A til Å, mener de egentlig bank som sluker deg med hud og hår. Men det klinger jo ikke like godt.

Vi skaper verdier gjennom kunsten å møte kunden, sier banken om seg selv. Nei, sier jeg. Det er ikke min erfaring. Så er jeg heller ikke ”helkunde”. Hva er jeg da? Delkunde? Lusekunde? Ukunde? Veiet og funnet for lett. A for avdanka. Å for årelatt. Banken tyner meg og suger penger ut av meg ved å være høy for lav og lav for høy. Det er ikke kundevennlighet fra A til Å. Det er kundevennlighet fra sans og samling.

Burde jeg ikke da bare gi etter og bli helkunde? Nei. Jeg vil for eksempel ikke ha forsikringene mine i en bank. Forsikringer vil jeg ha hos dem som kan det, et forsikringsselskap.

De såkalte totalpakkene som bankene nå tilbyr, er forvirrende og totalt unyttige for kunden. Det er bare et grep fra banken for å kunne sluke deg fra ende til annen. Så nå har jeg forlatt totalbanken og flyttet lånet mitt til Statens pensjonskasse. Hvorfor skulle jeg ikke det? De tilbyr en lånerente på 2.227, totalt uten betingelser, bortsett fra at jeg må være medlem. Det blir ca halvparten av hva jeg som annenrangskunde hos DNB måtte betalt for samme lån derigården.

Også sparepengene mine tjener jeg mer på å ha i en annen bank enn i gamlebanken min. De er også flyttet. Betingelsene på min gamle lønnskonto var katastrofalt dårlige. Konklusjon: Farvel gamle, avdanka, griske storbank. Nå er jeg fri og totalt uavhengig, fra A til Å.

Read Full Post »

De unge av i dag har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen
respekt for eldre mennesker, og de prater i stedet for å arbeide.
Dette sa en irritert Sokrates for ca 2500 år siden.

Det er altså lite nytt i Sandra Borchs utblåsning mot den kravstore,
norske ungdommen i Aftenposten i dag. . Det er heller ikke mye hold i innlegget hennes.
Borch nevner for eksempel ikke ett eneste tall. Innlegget hennes,
formulert på vegne av Senterungdommen, framstår som vagt og upresist.
Det er skummelt når man snakker om hele menneskers liv, mennesker av
kjøtt, blod, sjel og ånd. Hva skal en vanskeligstilt ungdom ha rett
til å kreve? Akkurat når blir det for mye? Og hvor stort er egentlig
problemet med “naving”? Hvor mange gjelder det? Først når vi vet det,
kan vi snakke særlig meningsfylt om det virkelig er sant at norsk
ungdom er blitt for kravstore.

Naving er et verdiladet ord som vekker bilder hos oss av en hær av
fløteskummende slappfisker som sitter med bena på borda, har Thorgeir
Kolshus skrevet i en kronikk. Naving er et verdiladet uttrykk. Det vet
Borch godt. Men hva hvis naving er en myte? Hva har Borch gjort seg
skyldig i da?

Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen (FO) i
Vestfold og ansatt i Nav Nøtterøy, er det akkurat slik det forholder
seg.

LO-aktuelt skriver at fylkeslederen mener begrepet har oppstått fordi
ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller
enn å si sannheten – at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og
ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller
utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er
bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.

Tjenestedirektør i NAV, Bjørn Gudbjørgsrud, har pekt på at det er
ingenting som tyder på at ungdom er mer skurkaktige enn andre.
Sannsynligvis er de heller ikke slappere, eller mer kravstore enn
andre. Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst,
velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom
som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Hvis
Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne
se dette.

Det er bra at Aftenposten bringer balanse i regnskapet ved å slippe til skribenter som med tungt forskningsmessig belegg peker på at norsk ungdom av i dag er veldig ordentlige, veldig disiplinerte og veldig flinke. Menns Borch ser det kravstore hos ungdommen, har disse forskerne kalt sin artikkel «En flink og seriøs generasjon.» Så langt har det gått at de blir stresset av alt presset samfunnet legger på dem.

Det er ikke ungdommen som er for kravstore. Det er samfunnet rundt dem. Sandra Borch bærer mer stein til byrden med sitt synsete og udokumenterte innlegg. Kanskje bør politikerne sånn på det jevne bruke litt mindre tid på tjatring og litt mer tid på faglig oppdatering? Kanskje bør de lære av dem som er mindre enn seg?

Det er ikke kravstorhet som først og fremst kjennetegner norsk ungdom.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom
kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Blant tusenvis
av elever har jeg kanpt nok møtt noen som ikke selv ønsker å bidra.

Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til
ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i
dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet
og prestasjon til halvguder.

Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til
Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar
sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte
mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside. Borch
nevner i et par bisetninger at vi må ta vare på disse også, men for
meg virker det som hun taler med to tunger her. Dette er noe hun bare
aller pliktskyldigst tar med i forbifarten, mens hennes egentlige
anliggende er å stresse det famtum at norsk ungdom er slapp og
storforlangende.

Det mest konstruktive i Borchs innlegg er det hun sier om
arbeidsgivernes ansvar. Jeg vil gjerne høre mer konkret om hvordan de
skal tørre å satse på arbeidstagere som har problemer med å komme inn
på arbeidsmarkedet. Hvordan skal denne skreddersyingen konkret foregå?

Resten av Borchs innlegg bidrar stort sett bare til å sementere
feilaktige stereotypier av trygdemottakere som sleipe, slappe og
snyltende.

Read Full Post »

VERDENSBALANSEN STÅR PÅ SPILL
– Møter med Philippe Douste-Blazy i Kamerun og Liberia

Douste-Blazy er ukjent i Norge, men har A-status i Kamerun, Frankrike og FN.

De aller fattigste i verden skal få tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen menneskeheten har klart å utvikle. Fin tanke, ikke sant? Philippe Douste-Blazy mener ikke bare at tanken er god. Han mener dette er fullt mulig å få til i praksis, og mye har allerede blitt gjort gjennom UNITAID. Ved å legge bitte små skatter, mikroskatter, på flybilletter og finanstransaksjoner, kan vi på verdensbasis samle inn veldig mye penger. Det er disse pengene som skal sikre verdens fattige likeverdig helsetilbud med oss rikinger.

Philippe Douste-Blazy er tidligere kulturminister, helseminister og utenriksminister i Frankrike. For tiden er han, blant annet, Under-secretary-General of the United Nations, Chairman of the UNITAID executive board og FNs spesialrådgiver på innovativ finansiering for utvikling . Han er en mann med mange og lange titler. Ikke så rart da kanskje at han rynker på nesen og hever sitt franske øyebryn før han avbryter intervjuet allerede etter mitt første spørsmål. Det lyder:

What kind of kid where you? What opportunities and possibilities were you given?

Douste-Blazy forstår ikke. Det vil si, han tror han forstår, men han vil være sikker på at han forstår. Derfor sier han til meg, un moment, før han reiser seg og går. Han kommer tilbake med to tolker. Douste-Blazy er en mann som kvalitetssikrer arbeidet sitt. Selv om han snakker godt engelsk, vil han at to tolker som begge kan fransk og engelsk ut og inn skal være bisittere, slik at det er helt sikkert at han forstår meg og vice versa. Jeg forstår nemlig ikke særlig mye fransk, og han mener selv at han ikke er tilstrekkelig god i engelsk.

På reise i Kamerun med Philippe Douste-Blazy

Vi sitter på en restaurant i Kamerun. Douste-Blazy er i landet for å promotere et hjertebarn, nemlig hjelpeorganisasjonen UNITAID. Jeg er i landet for å portrettintervjue ham. Med tolkene til stede prøver jeg å forklare ham hvorfor jeg vil vite hva slags barn han var og hva slags muligheter han ble gitt. Grunnen ligger i at Douste-Blazy er veldig opptatt av mulighetene verdens fattigste barn og kvinner har. Jeg vil gjøre en sammenligning for å få fram de enorme forskjellene mellom den vestlige verdens barn, og den sørlige verdens barn. Et ”Ah!” slipper ut. Douste-Blazy smiler, gnisten i øynene tennes, hele mannen lyser opp og han opplyser meg:

– Vi var en liten og sammensveiset familie. Vi var veldig nære. Én bror har jeg. Min far var doktor, som meg selv. Min mor pianist. Hver sommer besøkte vi mine besteforeldre i Pyreneene. Der fikk jeg muligheten til å klatre og gå turer i fjellene, noe jeg liker godt. Jeg hadde en god og trygg barndom. Jeg hadde det jeg trengte. Foreldrene mine elsket meg og inspirerte meg. Det var nok min far som påvirket meg og på et tidlig tidspunkt i livet mitt tente det sosiale engasjementet for de svakest stilte i verden.

Det naturligste oppfølgingsspørsmål av verden, i verden, om verden, for meg var da: Hvilken framtid tror du barna her i Kamerun, og andre fattige land, vil møte?

Uten å nøle svarer Douste-Blazy at en røff og hard hverdag venter på alle disse millionene av barn. – Husk på at hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det. De dør av sult, og av de tre store epidemiene tuberkulose, malaria og AIDS, epidemier det finnes medisiner mot og som vi vet hvordan vi skal hanskes med. Hovedsakelig dør de fordi de ikke har råd til medisinene. Dette er menneskehetens absolutte skam! Jeg er sjokkert over verdens selviskhet. Tilsvarer en baby i Oslo, Norge, en baby i Yaoundé, Kamerun? Det internasjonale svaret er nei. Det er som om et liv i sør ikke er like mye verdt som et liv i nord. En milliard tohundre millioner mennesker prøver å overleve på mindre enn en dollar og 25 cent per dag. Hvorfor skulle ikke også disse menneskene ha rett på den nyeste og beste medisinen?

Legg merke til at Douste-Blazy her bruker superlativ-formen. Han mener at de fattigste i verden ikke bare skal ha bedre og nyere medisin enn det de får nå, de skal ha den beste og den nyeste. Han tror det er realistisk å få til dette. Hans visjon, det som driver arbeidet hans, er troen på at vi kan sikre den første AIDS-frie generasjonen siden epidemien startet. Det høres fantastisk ut. Det høres for godt ut til å være sant. Så jeg spør: Hvor sterk er du i troen på at denne visjonen kan bli virkelighet?

– Som du vet er jeg spesielt dedikert til kampen for barn og kvinner. Det er der vi må begynne. Det finnes 1.4 millioner hiv-smittede mødre i verden. Det finnes en mor-barn-pakke, en medisinpakke som kan hindre at mødrene overfører smitten til sine barn. Den koster 60 dollar. 1.4 millioner ganger 60 dollar, hva blir det? Småpenger i internasjonal sammenheng! Det er klart visjonen kan bli virkelighet, – hvis vi vil.

For tidlig født inn i en for sent utviklet verden. Men takket være UNITAID kan dette barnet, og mange andre, berges.

Og hva mer er, Douste-Blazy vil ikke stoppe der. Han mener også at det absolutt bør være mulig å nå de ambisiøse milleniumsmålene FN har laget. Slik situasjonen er i dag er det lite eller ingenting som tyder på at verdens fattige skal få det de etter menneskehetens forpliktelse har rett til innen 2015. Men hvor mye er det egentlig som mangler?

– Vi må bruke 150 milliarder dollar hvert år for å få dette til. 110 er på plass. Altså mangler det 40 milliarder per år. Skulle ikke dette gå? Jo, også det får vi til, hvis vi vil.

Douste-Blazy har sett seg lei på den blodige og dødelige urettferdigheten som ligger i at verdens svakest stilte ikke får den hjelpen som etter hans syn uten tvil er innen rekkevidde, om vi bare ikke hadde hatt så vondt i viljen i den rike del av verden. I disse dager kommer han ut med boken ”Declaration in favour of universal public goods”, hvor han beskriver metoder for å ta kverken på mange av menneskehetens verste uhumskheter.

– Du skriver i boken din at det eneste spørsmålet som er verdt å stille er: ”Hva er den økonomiske, sosiale og politiske modellen som er kapabel til å levere globale fellesgoder til en milliard tohundre millioner mennesker som sitter fast i ekstrem fattigdom?” Så, hvis jeg stiller deg det essensielle spørsmålet, hva vil ditt svar være?

– Dette kan jeg snakke om i timer og dager! Utgangspunktet er at kapitalismen er det økonomiske systemet som har vunnet. Jeg er tilhenger av en sosial form for kapitalisme. Vi må bruke det systemet og lage innovative finansieringsløsninger med det som basis.

Ja, de løsningene må i sannhet være innovative, tenker jeg. Kamerun er et av verdens mest korrupte land. Infrastrukturen er elendig. Hiv-smittede mødre jeg har snakket med forteller at de knapt nok har råd til å reise til sykehuset, langt mindre betale for nødvendig medisin. 50% av barna under fem år er smittet av malaria. På verdensbasis er det slik at det årlig dør mer enn 4.5 millioner mennesker grunnet de tre store epidemiene AIDS, malaria og tuberkulose. Hver dag fødes det 1000 barn med HIV. Annethvert minutt hver dag, året rundt, dør et barn av AIDS. Hvordan skal man skaffe nok penger og nå ut med hjelpen når problemene er så store?

– Vi begynte i 2006 i Frankrike med en mikroskatt på flybilletter. Nå har 15 land sagt ja til å være med. I Norge samles det inn penger til UNITAID gjennom CO2-avgiften på flyreiser. I dag har UNITAID samlet inn 2.2 milliarder dollar, hovedsaklig på denne type skatter. Og dette er bare begynnelsen. Denne måten å tenke på kan innføres på andre økonomiske sektorer også. Vi kan legge småskatter på internett-tjenester, tobakksprodukter, andre former for reiser og ikke minst finansielle transaksjoner. Skatter så små at de er helt smertefrie for den som må betale, men som totalt sett samler inn betydelige midler. La meg gi noen eksempler. Tre av fire barn som blir behandlet for HIV/AIDS får sin behandling betalt av UNITAID. Vi har også klart å senke prisen på spesialmedisin for barn med HIV 50%. Dette gjør at langt flere kan få hjelp. Så UNITAIDs arbeid har massive virkninger, allerede nå, på dette tidlige stadiet.

UNITAID så dagens lys i 2006, med støtte fra Kofi Annan og FN, og statsoverhodene i Norge, Chile, Brasil, Storbritannia og Frankrike. Organisasjonen er ment som et tillegg til allerede eksisterende ordninger, ikke som en erstatning. Men siden de fattige i verden på langt nær får nok hjelp har UNITAID lett etter nye og innovative finansielle løsninger. Douste-Blazy beskriver UNITAID som et eksperiment, eller et laboratorium for innovative løsninger på verdens fattigdomsproblem. Noe av det nye ved UNITAID er hvordan organisasjonen i sin styrelses-struktur inkluderer både FN, regjeringer, private fond og andre samarbeidspartnere. Eksempler kan være WHO, The Gates Foundation, The Global Found og Stop TB Partnership. UNITAID er ikke ute i felten selv, men de finansierer andres arbeid.

En annen innovativ løsning som Douste-Blazy fester stor lit til, er det som kalles Medicines Patent Pool. Her kan store patenteiende medisinprodusenter frivillig gi lisens, slik at andre kan få tilgang til patentene til å produsere billig medisin for bruk i utviklingsland. Hvorfor skulle noen frivillig gi fra seg patentene sine? Et svar kan være: fordi det lønner seg. De som får lisens, betaler for den. Kanskje ikke så mye, men i hvert fall litt. Det skapes nemlig nye markeder. Etter hvert vil disse vokse. Et annet svar kan være: fordi det er en moralsk forpliktelse. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at GILEAD er det første, og hittil eneste, selskapet som har sagt ja til å være med i poolen. Douste-Blazy tror at vi i dette selskapet ser begynnelsen på en ny tenkemåte. Prosessen har ennå ikke kommet så langt at nye medisiner har kommet i produksjon som følge av arbeidet i poolen, men mye tyder på at det vil skje i løpet av det neste halve året. Det vil da være snakk om medisiner som er spesialtilpasset bruk i utviklingsland, for eksempel at de tåler hete og ikke må kjøles ned, eller at de er laget spesielt med tanke på barn med HIV/AIDS.

– At GILEAD har blitt med legger et press på de andre store selskapene. Vi regner med at flere selskaper blir med i løpet av september og oktober. Både økonomisk og image-messig vil de tjene på det.

Douste-Blazy har tenkt å legge press på andre instanser også. Han påpeker at de som skuffer inn aller mest på kommersielle transaksjoner paradoksalt nok er de som bidrar aller minst til internasjonal solidaritet. Bare ved å innføre en mikroskatt på 0.005% på pengeveksling ville man hvert år kunne få inn 40 milliarder dollar. Andre spekulative finansprodukter bør også kunne skattlegges. Mange slike produkter kan hvert og ett innbringe over 100 milliarder dollar årlig. Kunne ikke det være en passende gave? Fra: De som trenger det minst. Til: De som trenger det mest.

– Med alle disse milliardene i bakhodet, milliarder det teknisk sett er lett å få gitt og moralsk sett er helt nødvendig å gi, kanskje det kan være verdt å minne om at ett års skolegang for et barn i Afrika koster omtrent 100 dollar. Tenk hva vi kan gjøre! Hvis vi vil.

Philippe Douste-Blazy er en mann som vil. Han vil så mye, og han har så sterk tro på UNITAID, at han har dedisert sitt liv til dette arbeidet.

– Mitt liv ble snudd på hodet da jeg tok over som leder for organisasjonen. For seks år siden begynte jeg å vie all min tid til dette arbeidet. All min energi og all min overbevisning, for ikke å snakke om mitt håp, gir jeg til UNITAID. Det er både meningen med mitt liv og min daglige eksistens.

Store ord, men alt jeg ser han gjøre de fire dagene jeg får følge ham i Kamerun, forteller meg at han ikke overdriver. Jeg ser det i de lange dagene han arbeider. Blir mannen aldri sliten? Jo, selvsagt, men han gir seg ikke likevel. Han gir utallige intervjuer, er i utallige møter, prater med utallige fagfolk. Jeg ser det i iveren han legger for dagen. Gløden som alltid kommer når han snakker om UNITAID. Jeg ser det i omsorgen og ømheten han viser for de svakeste. Jeg ser det på hans franske øyebryn som hever seg hvis en tolk ikke innfinner seg fort nok, eller hvis oppmerksomheten ikke er rettet dit han vil, eller hvis en opplysning ikke er helt korrekt. Jeg ser det på en lett utålmodighet som kan dukke opp. Jeg ser det i blikket hans som forlanger handling. Og jeg hører det i ordene han bruker:

– Det er en tid for alt. Det er en tid for medfølelse, en tid for refleksjon og en tid for rettferdig sinne. Det er også en tid for handling. Den tiden har kommet.

Den tidligere utenriksministeren understreker at UNITAIDs arbeid handler om langt mer enn uhjelp og helsepolitikk. Dette handler i aller høyeste grad om internasjonal og generell storpolitikk.

– Verdensbalansen står på spill. Vi risikerer at den neglisjerte delen av verdens befolkning, og den er stor, vil komme til å kjenne på et stadig sterkere sinne og en stadig sterkere følelse av ydmykelse. De kan komme til å ty til voldelig revolt. Med økende utbredelse av mobiltelefoner, tv og internett blir det stadig lettere for dem å få innblikk i hvordan vi lever våre liv i den vestlige verden. Ingen kan si at de tar feil når de mener at forskjellene er uhyrlige og urettferdige.

Midt oppe i alt dette skriver vi 2011. Det kan bli et merkeår. 2011 er ”make or break” skriver Douste-Blazy i boka si. I november holdes G20-toppmøtet. Frankrike sitter med presidentskapet. Douste-Blazy har selvsagt inngående kjennskap til Sarkozy. Mange legger press på Frankrike nå for at de skal sette finansskatt på agendaen til dette møtet.

Douste-Blazy og UNITAIDs arbeid involverer alt og alle. Verdens helseorganisasjon er med. Mange nasjoner er med. Hjelpeorganisasjoner og NGO-er. Private fond. Næringslivet. Og enkeltpersoner. Det er ingen grunn for enkeltpersoner til ikke å involvere seg.

– Mange er redde for at pengene ikke kommer fram, eller ikke virker. Det er en lettkjøpt, dødelig pessimisme. Pengene kommer som oftest fram, og de gjør underverker. På grunn av penger som organisasjoner har bidratt med, har dødeligheten knyttet til meslinger falt med 90% i Afrika. På verdensbasis har antall barn som dør før de fyller fem år, gått ned med en tredjedel. Antall barn som nå har råd og mulighet til å gå på skole har steget voldsomt. Og se på malaria. På 1990-tallet ble det gitt 250 millioner dollar per år. I dag ligger tallet på en drøy milliard. Resultatet er en voldsom forbedring. Fortsetter vi som dette, kan malaria være borte innen 2015. Forsvinner pengene i korrupsjon? Mange internasjonale organisasjoner står bak undersøkelser som viser at 2% av hjelpen blir borte. 98% livsviktige prosent gjenstår. Det er bare å fortsette å gi.

Et sukk. Og talende fransk kroppsspråk. Før Douste-Blazy sier:

– Hva snakker folk om? TV-serier. Nyhetssaker i avisene. Men hvorfor skriver ikke avisene om at fattige mødre og barn dør i hopetall? Fordi det ikke er en typisk nyhetssak. Hvis en jumbojet krasjer, kommer det i avisen. At to millioner mennesker dør av tuberkulose er det lite fokus på. Vel, det tilsvarer en jumbo-crash annenhver time, hver dag, hele året. Det er vel fordi vi i Vesten ikke kjenner slike problemer på kroppen at vi ikke har mer fokus på det. Men, for meg er hvert menneskeliv hellig. Person, det går foran alt.

Nytt sukk. Mer kropps-språk. Før Douste-Blazy sier:

Enhver må erkjenne avhengighet av internasjonal solidaritet. Vi er inter-avhengige av hverandre. Uten globalisering av solidariteten vil vi feile. Vi vil aldri få fred.

Douste-Blazy er opptatt av forskjellen på solidaritet og sjenerøsitet. Dette knytter han til sine tanker om at kapitalismen er det systemet man må bygge på når innovative økonomiske løsninger skal utvikles for å kunne hjelpe de svakest stilte. Kapitalismen, den sosiale varianten vel å merke, har for lengst vist hvilken driver den kan være. Det er, enten man liker det eller ikke, kapitalismen som vil gjøre det mulig å oppnå avgjørende framgang i vår verden. Helseforsikring, mikrokreditt, arbeidsløshetstrygd, – alt er gjort mulig av kapitalismen. Og det er ikke vanskelig å se at dette henger sammen med solidaritet.

Så viktig er det for Douste-Blazy å skille mellom sjenerøsitet og solidaritet, at han i boka si lar André Comte-Sponville slippe til med et sitat som fyller opp nesten en hel side. Essensen er at solidaritet kommer fra hodet og sjenerøsitet fra hjertet. Sjenerøsitet er det motsatte av egoisme. Solidaritet er ikke det. Solidaritet handler mer om å være egoistiske sammen, på en intelligent måte. Til syvende og sist vil solidariteten være nyttig for oss alle. Veldedighet og sjenerøsitet er moralsk sett mest beundringsverdig. Solidaritet er sosialt sett mest nødvendig. Vær sjenerøs med pengene dine hvis du kan og utøv gjerne veldedighet. Men stol ikke på gode intensjoner og følelser for å få oss ut av krisen.

– Innovativ finansiering og UNITAIDs arbeid er først og fremst bygget på solidaritet. Vi skulle vel nå ha lært at urettferdighet alltid ender opp med å slå tilbake på den som utøver urettferdigheten. Samtidig vet vi at vår ære, vår storhet, ligger i vår kapabilitet til å se bak horisonten, kapabiliteten til å ha en framtidsvisjon og gjennomføre et prosjekt. Det prosjektet eksisterer. Det heter UNITAID.

Det drar seg mot kveld, og jeg vet at jeg snart må avslutte intervjuet. Jeg ser på Philippe Douste-Blazy og tenker: Den mannen trenger ingen tolk. Han er en tolk. Han må være en av klodens fremste tolkere av hvordan verden fremstår i dag, og hva vi skal gjøre for å få vår vesle verden på rett kjøl. Før vi avslutter vil jeg likevel spørre Douste-Blazy om hva han sa i sitt møte med den kamerunske presidenten, Paul Biya.

– Jeg sa to ting. Jeg sa at jeg var glad for å jobbe med myndighetene i Kamerun og for det engasjementet de viser i arbeidet med helsepolitikken. Jeg sa også at de må øke helsebudsjettet sitt fra 5% av det totale budsjettet til 15% av totalen. Det kan de gjøre fordi de er et land rikt på natur-ressurser

– Hva sa president Biya til det?

– Han sa: Jeg forstår hva du sier.

Douste-Blazy hadde en god barndom. Han ble gitt all verdens muligheter. Nå vil han gi all verden de samme mulighetene. Douste-Blazy har brukt mulighetene sine godt. Kanskje verden står foran en ny vår? For som han sier: Vi har ikke rett til å feile.

Read Full Post »

En av de heldige som har fått hjelp av UNITAID. ALLE fortjener denne gode hjelpen.

Hvert minutt dør en kvinne i fødselsrelaterte komplikasjoner. De aller fleste i Afrika, og de aller fleste helt unødvendig. Hvert tredje sekund dør et barn av sykdommer som malaria, HIV/AIDS og tuberkulose. Dette er sykdommer menneskeheten har lært seg å behandle.

Tør vi møte «problemet» face to face? Tør vi møte barna face to face? Tør vi møte oss selv face to face?

Hva gjør vi da? Ser en annen vei fordi det blir for overveldende? Eller tar vi tak i problemkomplekset ved å forsøke å tenke innovativt? Det er det siste UNITAID har gjort. UNITAID er en veldedig organisasjon med sterk tilknytning til Verdens helseorganisasjon. De jobber hovedsaklig med: 1. Å skaffe den beste og nyeste medisinen til verdens fattigste. 2. Å skreddersy medisiner slik at de passer til barn. ( Passe doser, ikke for vond smak osv.) 3. Å skreddersy medisiner slik at de passer i tropiske strøk. (Mindre behov for kjølig lagring osv.) 4. Å presse prisene på medisiner ned slik at de blir tilgjengelig for flere. 5. Å opprette en Medicines Patent Pool slik at patenter kan frigjøres. 6. De har konsentrert seg om sykdommene malaria, tuberkulose og HIV/AIDS. Dette er hva reklamebransjen kaller «hårete mål», men i UNITAID tror man fullt og fast på at det er mulig. Legg merke til at det er superlativsformen som brukes i punkt 1. Ikke bare skal de fattigste få «god og ny» medisin. De skal få «den beste og nyeste». Sånn som oss. Det er det eneste rettferdige, mener UNITAID. Og det er fullt mulig å realisere også. Hvordan? UNITAID har siden starten i 2006 samlet inn drøyt 14.5 milliarder kroner. Det meste av dette har UNITAID fått inn gjennom mikroskatter på flybilletter. Hver enkelt reisende merker så å si ingenting, men til sammen blir det store summer. Det er med denne type innovativ finansiering UNITAID mener vi kan komme svært mye elendighet, sykdom og nød til livs. Ordningen kan utvides. Mikroskatter kan legges på all slags produkter egentlig. Tenk bare hva som kan skje dersom vi kan legge mikroskatter på all slags finansieringstransaksjoner. Finans-skatt er under full utprøving mange steder, med gode resultater. Dessverre stritter en kynisk finansverden imot. De som har aller mest vil ikke være med å berge de som har aller minst. *** UNITAID tenker godt. Det er slik vi må berge verden. *** Finanshaiene tenker dårlig. Deres måte å tenke på er direkte farlig og vil til syvende og sist slå tilbake på dem selv og hele den vestlige verden. Bildetekst: En av verdens mektige menn bryr seg om et forsvarløst, for tidlig født barn. Makt med bakkekontakt gir resulater. UNITAIDs leder heter Philippe Douste Blazy. Han er også spesialrådgiver i FN og har tidligere vært utenriksminister i Frankrike. Han har uttalt at det vil være en utenrikspolitisk risiko ikke å bidra mer til utvikling i fattige land.

Philippe Douste-Blazy og Kjetil Dybvik i Kamerun.

Jeg har vært så heldig å få møte Douste Blazy, både på Stortinget i Norge, og som journalist på reportasjereiser til Kamerun og Liberia. En av de viktigste tekstene jeg noen gang har skrevet er dette portrettintervjuet med Douste Blazy. Det heter «Verdensbalansen på spill». Ta deg tid til å lese teksten og lær mer mellom forholdet makt – bakkekontakt.

På reportasjereise til Kamerun med UNITAID.

Til slutt er det naturlig å spørre hva du kan gjøre. – Du kan fortsette å late som ingenting. At så mange barn og kvinner dør helt unødvendig har ingenting med deg å gjøre. – Du kan gå inn på UNITAIDS Facebook-side og trykke liker. På den måten kan du utyrykke støtte til ideen om at alle mennesker i utgangspunktet er like mye verdt. – Du kan gi pengestøtte gjennom UNITAIDS partner UNICEF. På mine reiser i Afrika har jeg sett UNICEF drive veldig mye godt arbeid. Du kan lett gi din støtte ved å trykke her. Hvorfor ikke redde et liv nettopp i dag?

Read Full Post »

En tigger i Oslo. Foto: Jon Arne Foss (Flickr)

En tigger i Oslo. Foto: Jon Arne Foss (Flickr)

Noen gir en tier. Noen nøyer seg med et smil. Noen gir dem all sin distanserte forakt. Noen spytter. Mange er ute med sterke beskyldninger. Særlig er det dette med ”organisert kriminalitet” som repeteres og repeteres. Men hvor er bevisene? Politiet kan mistenke meg for hva de vil, men så lenge jeg ikke er dømt er jeg heller ikke skyldig. Slik fungerer en rettsstat. Det gjelder for alle individer, og alle grupper. De stygge beskyldningene bør snart opphøre og byttes ut med bevis og fellende dommer. Eller hvorfor ikke litt anstendighet og medmenneskelighet?

Mye av debatten styres av sviktende dokumentasjon. Mange kommer med lettvinte påstander og synsinger. Mange har veldig sterke meninger om noe de egentlig vet lite om. Det er vondt å lese hvor forutinntatt og fordømmende mange er. Slike menneskefiendtlige utsagn florerer i nettavisenes kommentarfelt. Det er ille nok. Enda verre er det at lettvinthetene også har sin plass blant politi og politikere. De som ønsker et forbud og som begrunner dette med kriminalitet eller menneskehandel, gjør dette på sviktende grunnlag, skriver Kirkens Bymisjon i Dagsavisen.

Kirkens Bymisjon sier at deres erfaring er at de sterkeste drivkreftene bak tigging er fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet. Hva med menneskehandel og kriminalitet? Det forekommer kanskje også, men det er altså ikke det som er hovedsaken. Ingen har kunnet dokumentere eller påvise at omfanget av dette er stort.

Her får Kirkens Bymisjon støtte av Frelsesarmeen og av forskere. Det er kort sagt konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å bry seg om tiggerne. Det er konklusjonen til alle som har tatt seg bryet med å snakke med dem, og ikke bare om dem. Det er konklusjonen til reportasjeteam som har drevet research.

I dette blogginnlegget kan du møte en tigger. Prøv å møt henne med åpenhet og ikke forutinntatt forakt.

Er du blant dem som mener mye og vet lite? Slutt! Det får store konsekvenser for andre menneskers liv.

En av de fremste forskerne på tiggere fra Romania heter Ada Ingrid Engebrigtsen. Hun har studert dette i mer enn ti år. Blant annet har hun bodd et år i Romania med romanigrupper i landsbyer i Romania. Hun har virkelig satt seg inn i det. Hun har peiling. Hun vet ting. Hva sier så hun?

– Tiggerne er ikke kriminelle.
– Ingen som forsker på slike ting har funnet noen forbindelse mellom tigging og kriminelle bakmenn.
– Tiggerne er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå.

Likevel vil altså et seriøst parti som Høyre, nettopp med begrunnelse i kriminelle bakmenn, forby tigging. Det er intet mindre enn useriøst. Mon tro om ikke Høyre opererer med en (dårlig) skjult agenda her?

Organisert virksomhet er ikke nødvendigvis kriminelt organisert. Det kan se ut som mange glemmer å få med seg en såpass viktig nyanse. De fleste kulturer er mer kollektive enn vår. Det tror jeg er bra. Hvis alle mennesker i hele verden var like selvsentrerte som vi er hos oss, sto ikke verden til påske. Et tett bygdesamfunn i Romania er organisert. Eller, vi kan like gjerne si at innbyggerne samarbeider tettere enn vi gjør hos oss. Kanskje forstår ikke vi som lever i en veldig annerledes kultur alltid alle mekanismene? Kanskje er vi av og til for raske med å stemple alt mulig som “organisert”?

Jeg bor og lever i Sandefjord by. Sandefjord er nok ikke veldig annerledes enn andre byer og plasser i Norge og får stå som symbol på det typiske norske sted. De fleste her er mot tiggerne, og det helt uten at de noen gang har snakket ordentlig med dem. Heldigvis finnes det unntak. Journalist Anders Mehlum Hasle i Sandefjord Blad skal ha takk for at han har tatt seg bryet med å snakke med en tigger. Alle som snakker med tiggere skal ha takk. Det gir innsikt, en innsikt ordføreren i Sandefjord og mange andre ser ut til å mangle.

Ved å snakke med en tigger, er det lettere å oppdage at man har med et helt menneske å gjøre. Ingen er bare ”tigger”, ”ordfører” eller ”journalist”. Alle sammen har en livshistorie. Tiggeren er også mor, med ansvaret for sju barn. Tiggeren er også medmenneske i nød, som ikke ser noe annen mulighet enn å tigge for å redde sin familie. Det er i det hele tatt svært reduserende å klistre merkelappen ”tigger” på et medmenneske og nøye seg med det.

I Romania er det mange som ikke har noen muligheter. DET FINNES INGEN MULIGHETER. Så ille er det. Den gjennomsnittlige og fryktelig bortskjemte nordmannen vet altfor lite om hvor vanskelig det er. Ikke har han orket å sette seg inn i det heller. Men sterke meninger om “organiserte bander”, det har han!

Så også med ordføreren. Bjørn Ole Gleditsch, som ifølge skattelistene for 2009 hadde en årsinntekt på 2 339 007 kroner, vil ikke ha tiggere. Han sier til Sandefjords Blad at han «tror» tiggingen kan være et ledd i økonomisk kriminalitet og svarte penger. Det er bare å håpe at ordføreren ikke er like slumsete i andre viktige saker han har befatning med.

Hva hvis jeg «tror» at ordføreren er et ledd i økonomisk kriminalitet og at han har noen svarte penger på samvittigheten? Må han slutte som ordfører da, eller må jeg dokumentere at det jeg «tror» er riktig først?

9 av 10 sandefjordinger støtter Gleditsch. Jeg er nummer ti. Jeg sier: Gleditsch aner ikke hva han prater om. Han lever et for fett liv til å kunne ha noen verdifull mening. Og til ni av ti sandefjordinger sier jeg: Skam dere! Kom dere på studietur til Romania så fort som råd.

Eller lytt i det minste til ordene fra Kari Gran og Johannes Heggland i Kirkens Bymisjon:

”Det gjør vondt å måtte forholde seg til gammeldags fattigdom på nært hold hver gang en går gjennom byen. Heldigvis er det ubehagelig. Når Europas kontraster kommer til syne i min hverdag, vist fram på gata i et tomt pappkrus, bør ikke jeg forbli uberørt. Problemet er ikke at det er ubehagelig å møte fattigdommen. Problemet er dersom det ikke er ubehagelig. Europa har sterkere kontraster enn vi liker å tenke på. Dette er et formidabelt problem for dem som lever i nød og fattigdom.

For oss som kjenner ubehaget ved å se, er det et mindre problem. Vi håper dette ubehaget kan brukes til engasjement for inkludering, utjevning og bedre rettigheter. Dessverre tror vi at et forbud mot tigging vil virke i motsatt retning. Politikere og myndigheter bør konsentrere seg om å stoppe kriminelle handlinger med gjeldende lovverk, ikke lage nye lover som hindrer kreativ inntektsaktivitet blant mennesker i nød.”

Det finnes medmennesker som tigger. Det er en ussel stilling. Livet har gitt disse medmenneskene en voldsom slagside. Jeg gir dem min støtte. I skrift, og i cash. Jeg gir heller en gang for mye enn en gang for lite.

Read Full Post »

Older Posts »