Velkommen til Dybviks dypdykk og meningsmønstringer

Alle menneskers liv består av noen felles byggesteiner. Sorg. Sol. Rytme. Ringvirkninger. Mot. Musikk. Felleskapshunger. Farge.  Skog. Skole. Flukt. Flokk. Fryd. Du vil merke at steiner som dette kommer til å følge mitt forfatterskap.

Vær varmt velkommen til denne mangslungne faglitterære bloggen.

Legg gjerne igjen en kommentar dersom du finner noe av interesse i tekstuniverset du nå, allerede, er en del av.

Om bloggeren: Kjetil Dybvik. Hjemmet er i hjertet mitt og jeg bærer det med meg. For tiden bosatt i Sandefjord. Far til Leo på 2 år. Gift. Viril. Nysgjerrig. Storleser. Skriver mye også. Generalist. 12 års erfaring som norsklærer i videregående. Masterstudent i faglitterære tekster, Høgskolen i Vestfold. Miljøbevisst (Ka vi sku gjort uten miljøet, svevd rundt som noen andre spøkelser). Språkbevisst (Ka vi sku gjort uten språket? Rart at så få er opptatt av sitt eget, og andres, språk). Undrende. Selvkritisk. Storforlangende (På vegne av miljøet, rettferdigheten, skjønnheten, lidende medmennesker, kommende generasjoner).

Om deg: Siden du nå først har tullet deg bort i denne bloggen, er det fint om du legger igjen et spor, en form for takk-for-besøket. Hvis du legger igjen en kommentar, til denne posten, eller til noe annet du leser her, blir jeg glad.

Leo og Knerten

Leo viser Knerten hvor mormor og morfar bor.

Leo og Knerten snakker sammen

Leo viser Knerten hvordan det er å gå på skøyter

Knerten har lært å gå på skøyter!

Knerten og Leo ser på Olivia på TV.

Knerten ble lei av å vente på at vaflene ble ferdig

Aftenposten: Møkkaprinsen

At aviser som VG og Dagbladet lenge har vært befengt med mye søplete journalistikk, er en kjent sak. Hvorfor ønsker Aftenposten, særlig på nett, å kaste seg på den galeien? Det er ingen ærbar og farbar vei å gå. Tendensen er at flere og flere lesere blir lei av pressens rusk og rask.

Så hvorfor har Aftenposten rasket sammen et såkalt “intervju” med Johan H. Endresen, basert kun på løsrevne brokker fra Twitter?

For å være nyskapende? Neppe. Jeg ser ikke helt for meg at twitter-intervjuet kommer til å slå gjennom. For å sjokkere? Nja. Da skal det gjerne enda sterkere lut til. For å aktivisere den sensasjonshungrige strengen hos leserne sine? Ja, jeg tror mest av alt det er svaret. I så fall er dette en patetisk (et ord jeg sjelden slår om meg med) tekst.

Hvis Aftenposten ønsker å skape en ny sjanger, så får de iallfall gjøre det grundig, godt og gjennomført. Så har ikke skjedd her. De har på spekulativt vis hentet ut én type meldinger fra Endresens twitring og konsekvent kuttet ut andre typer meldinger Endresen har kommet med. Dermed ender de opp med et fortegnet bilde av mannen, – og det var vel meningen? I så fall er det Aftenposten i fritt fall.

Endresen twitrer ivrig. Noen av meldingene er av en slik art at de lett tiltrekker seg oppmerksomhet. Det oppsiktsvekkende kan ligge i det overdrevne, det uventede, det lekne. Det er utelukkende slike meldinger Aftenposten har plukket ut for å lage sitt intervju. Denne type meldinger tror jeg Endresen bruker som en strategi, for å trekke lesere inn i twitteruniverset sitt, slik at de kommer i kontakt med det viktigste han har å si:

De fleste meldingene til Endresen viser nemlig hans sosiale engasjement, hans kunnskaper, hans nytenkning. Det er forunderlig i hvilken grad Aftenposten har klart å gå glipp av disse.

Aftenposten ender opp med å fortelle om Endresen at “Å få gått på do var også en utfordring.” Det er møkkajournalistikk.

Greit nok at intervjuet gir et bilde av Endresen som en morsom, poetisk og til dels uberegnelig eksentriker av en milliardær. Det er absolutt en side ved ham som hører med. Med ved bare å fokusere på denne éne siden blir jo teksten til Ola Henmo i Aftenposten nettopp veldig, – ensidig. Henmo underslår. Han tar ikke med helt sentrale opplysninger. Hva er vitsen?

Henmo er ikke uoppmerksom på at denne siden ved Endresen finnes. Han er bare uinteressert i den, og avviser den som “prydelig image”. Dermed klarer han å snu saken fullstendig på hodet. Han kaller det viktigste ved Endresen for image, og opphøyet det som virkelig er Endresens image til å bli hovedsaken ved ham.

Det er mulig det skal være morsomt, bare at Henmo ikke får det like godt til som Endresen.

Hva hvitløk holder på avstand

Jeg har gjort det til tradisjon å spise tre grilla hvitløksfedd daglig. Jeg går utfra at noen spør seg selv – hvorfor – så her er svaret:

* Fordi jeg fortjener det
* Fordi jeg liker det
* Fordi inntak av hvitløk holder zombier, spøkelser, drakulaer, varulver, vampyrer og helseproblemer på avstand.

De fleste som kjenner meg godt, som tør å trosse hvitkløksånden og komme helt tett innpå meg, vet at jeg ikke tror på zombier, spøkelser, drakulaer, varulver og vampyrer. Den oppmerksomme leser har sett at jeg også kategoriserte helseproblemer sammen med alle disse uhyrene. Betyr det at jeg ikke tror på helseproblemer heller?

Jeg tror iallfall at mange stresser altfor mye med å være sunne. Og stress, det er ikke sunt!

Konklusjon: Spis det du har lyst på, men ikke altfor mye av noe. Variasjon er bra. Flere kostholdsråd er overflødige for de fleste.

En hvitløk om da'n skremmer vettet av Fa'n.

Ser du spøkelser på høylys dag, er ikke det du trenger et kostholdsråd, men fellesskap og vennskap. DET er sunt, det!

Sexy overskrift

Dagbladet kan fortelle at Norges mest sexy kvinne heter Linnéa Myhre. Det er bladet Mann som står bak kåringen. Men Mann, – hva er kriteriene for hva det vil si å være “sexy”? For at konkurransen skal bety noe som helst, bør jo disse kriteriene være krystallklare. Det er de aldeles ikke.

Siden jeg er en mann som er veldig opptatt av … ord … både store og små … kan vi jo begynne med å se hva Definisjonsordboka sier:

sexy a3 (utt seksi; eng.) som virker seksuelt tiltrekkende en s- pike / jentene synes han er s- / kle seg s- / en s- kjole

Den definisjonen er vel verken spesielt oppdatert eller sexy. For ordet “sexy” brer om seg, ja, det slår om seg, og det har nok etter hvert fått en utvidet betydning.

Jeg har browset litt. Skal man tro Internett kan både det ene og det relateres til sexy:

- Sexy og sunn mat
- Sexy møbler
- Stokkøya sjøsenter er en sexy plett i Norge
- Hva er sexy, med NAV, liksom?
- Hvordan gjøre realfagene sexy?
- Det er vel så mye måten du ter deg på, hvordan du snakker og hva du sier som gjør deg sexy.

Hvem har vel hatt lyst til å ha sex med, eller i, realfagstimene? Nei, ordet betyr helt klart mer enn bare “virke seksuelt tiltrekkende”. Kanskje har det begynt å skli litt ut og bety litt for mye?

Før var det vagina.
Nå er det bare vagt.

Gudinnene er iallfall på sin blogg usedvanlig tydelige på at bruken av ordet “sexy” blir mer og mer upresis.

Trude Hélen Hole refererer hva en rekke kjendiskvinner synes er sexy. Blant annet får vi høre at kjendiskokk Charlotte Ett-Eller-Annet synes følgende er sexy: Ta på deilig undertøy og spise riktig, som grove kornsorter, frukt og grønnsaker.

Ta på deilig undertøy: Ok.
Frukt: Ok.
Men spise grove kornsorter? Nix, nix og atter nix! Det er ikke, og kan aldri bli sexy! Det er nixy!

Noen har også forsket på hva som er sexy, må vite.

Quo vadis, sexy?

Det mest sexy av alt, basert på en nokså kjapp browsing av nettet, synes å være føtter og sko.

Og blikk.

Nå har du sett på meg 3 sekunder. Hvor mye lenger? - Bare et øyeblikk.

Nå vet jeg blant annet at hvis en kvinne ser på meg i mer enn 3 sekunder, da synes hun at jeg er skikkelig rar, – eller skikkelig sexy!

Julen er over oss

Like sikkert som at julemarsipanen kommer i salg tidlig i oktober, er det at de indignerte reaksjonene ikke lar vente på seg. Før var jeg også blant indignert-per-ene som ikke nølte med å legge ut om hvor forferdelig det er at julemarsipanen kommer så ukristelig tidlig.

Nå har jeg fått sortert juletankene mine. Nå har jeg fått jula på formel. Jeg har presset og skviset jula inn i noen få kulepunkter. Nu er alt så meget tydeligere for meg. Det jeg har funnet ut når det gjelder sannheten om jula, er at alt kommer an på hvilket perspektiv man anlegger.

* Jula er en vinterfest. Ordet “jul” er norrønt, og dagens feiring bærer fortsatt i høy grad preg av norrøne innslag. For dem var jul en midtvintermarkering. Vinteren er mørk. Da er det naturlig å prøve å live og lyse litt opp. Jul er i høy grad en lysfest. Jeg ser lite galt i å ta fram all julepynt som har med lys å gjøre tidlig og vente lenge med å ta den ned igjen. Jula kan i dette vinter- og lysperspektivet gjerne vare hele vinteren. Det er bedre å tenne mange julelys en å forbanne en liten marsipangris.

* Jula er en moderne kjøpefest. Tempelet og det aller helligste er ikke hva det en gang var. Nå befinner det seg ikke mer i Jerusalem. Nå er det byttet ut med kjøpesenterlederens kontor. Der sitter hun og godter seg over salgstallene. Hver nordmann handlet for tett oppunder 10 000 kroner i desember ifjor. Over 45 milliarder lå igjen etter kjøpekåte julenordmenn i butikkene. Ikke nok med at vi kjøpte mer enn nok i fjor. I år kjøper vi enda mer! Hvis jula er en kjøpefest, og det er vanskelig å nekte for det, så er det ikke rart at butikkene ser sitt snitt til å selge mest mulig. Naturlig nok har de funnet ut at det er lurt å begynne å introdusere julevarene i god tid. Er man med på denne leken, og hvem kan med hånden på hjertet si at de ikke er det, ja, så får man tåle steken.Hvis jula er en kjøpefest, og hvem kan si seg fri fra at dette er en viktig ingrediens i julelapskausen også for en selv, – hva er så galt med å kjøpe en tidlig julegave da? Det logiske alternativet vil være å kutte ut så å si all julehandel. Først da kan man med særlig troverdighet grynte om at det er tidlig med julemarsipan i oktober.

* Jula er et etegilde. I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På seinhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slaktingsperioden er det naturlig å ha en fest. Slik var det og slik er det. Slik forklares delvis tradisjonen med overdådige julebord. Lurer du på om det er galt av deg å begynne julebaksten allerede nå? Nei slett ikke, ikke hvis vi anlegger et juleetegildeperspektiv på jula. God mat er viktig for å markere fellesskap og fest i nærsagt alle kulturer. Finn deg en venn eller to og kjøp en tidlig julemarsipangris på deling. Moms i dere av hjartans fryd. Det du spiser, spis fullt og helt, – ikke stykkevis og delt.

Synes du ikke vi skulle putte en stjerne i toppen av treet i år, Maria?

* Jula er ikke jul. Jula er Kristusmesse. De engelskspråklige landene har det talende ordet “Christmas” for sin feiring. Da blir det med en gang tydeligere hva det, ideelt sett, skal handle om. Kristusmesse er en fering av at Kristus ble født. Det er en feiring av at menneskene ble gitt en frelsesvei. Det er en feiring av at endelig ble det bygd en god og solid vei ut av menneskenes uføre. Hvis det er Kristusmesse og ikke jul du feirer, kan det være god grunn til å tone ned kjøpefesten og til dels etegildet. Er det Kristusmesse du feirer, tar du først med deg adventsperioden, en god ventetid, før du feirer selve Kristusmessen. Er du en tilhenger av Kristusmesse så er ikke det dummeste du kan gjøre å holde deg selv og dine egne impulser litt tilbake.Er du en Kristusmessetilhenger er det viktig at du ikke legger mest vekt på stuffing og ytre staffasje, men det indre.

Med dette vil jeg, allerede nå, ønske alle en riktig god jul.

Massiv passiv røyking

I dag satt jeg inne. Jeg satt inne på en kafé og spiste et karbonadesmørbrød. Mens jeg satt inne, så jeg ut. Det jeg så så ikke bra ut. Jeg prøvde å si til meg selv: “Så så. Det er ingen ting å ta på vei for.” Det var vanskelig, det skal jeg innrømme. Mest av alt hadde jeg lyst til å storme ut og gi dem inn, de hønsehjernene jeg satt og bivånet. Hvorfor gjorde jeg det ikke?

Hei, hønsehjerne!

Det jeg så var en mor med barnevogn. Moren røyka. Det samme gjorde de fire venninnene hennes. Det var vel derfor de hadde satt seg ut, – for å kunne røyke. Samtidig utsatte de et barn for massiv passiv røyking. Og det var det som gjorde meg så arg. Jeg blir regelrett sint når jeg ser slik forkvaklet dumskap. Eller hva man nå skal kalle det… For vet de virkelig ikke at røyking er farlig? Og vet de ikke at små barnelunger er ekstra utsatt? Hvis de ikke vet det, ja, da er de i sannhet dumme. Og hvis de vet det, – hva er de, da?

Da går de jo løs på forsvarsløse barnelunger med viten og vilje. Det er jo ondt. Slikt gjør meg noe inni hampen sint. Det var derfor jeg ikke gikk ut.

For jeg visste at det hadde kommet til å bli full krasj. Jeg hadde ikke funnet noen god måte å framføre budskapet mitt på. Jeg ville ha kommet til å skjelle dem ut etter noter. Det hele ville blitt svært utrivelig og neppe ført til mye bedring, verken på den ene eller andre måten.

Forslag til god kommunikasjon i en sådan situasjon mottas med takk. For det er viktig å debattere dette med barn og passiv røyking. Det synes Norske barnelegers forening også.

På verdensbasis er det ifølge WHO slik at 40% av verdens barn har minst én forelder som røyker.

Passiv røyking forårsaker mer enn 600 000 dødfødsler hvert år.

Av alle som dør av passiv røyking, er 25% barn.

Brev fra Tanzania

“Har du tenkt på hva du skal spise i morgen?”

La du merke til hvordan spørsmålet var stilt? “Har du tenkt på hva du skal spise i morgen?”

Det blir litt annerledes om vi stiller det slik:

“Har du tenkt på om du skal spise i morgen?”

Jeg kjenner et uvær av ei dame som i høy grad vier livet sitt til å hjelpe barn og ungdom i Tanzania. Berit Skaare heter hun. Blant mye annet har hun fått bygget et barnehjem for foreldreløse jenter. Der kan jentene bo mens de går på skole. Da har de et trygt og sikkert oppholdssted. Alternativet er ofte gata, eller hos slektninger som allerede har altfor mange barn å ta seg av.

Hvor hadde disse jentne vært uten hjelp?

Det er vanskelig å tenke seg en vanskeligere stilt og mer forsvarsløs gruppe enn foreldreløse jenter i Tanzania. Det er lett å forestille seg hva de kan utsettes for… Det er av livsviktig betydning at noen vil jobbe for å beskytte dem. Hvis det var din datter som måtte vandre gatelangs i en håpløs jakt på mat, med fare for å bli voldtatt, og med stor ensomhetsfølelse, ville det ikke vært bra om noen ville støtte henne?

Berit har nettopp sendt meg et brev. Jeg siterer:

“Jentehjemmet vårt her sliter voldsomt med økonomien. Jeg ser med bekymring på neste år!!! Vi hadde omtrent ikke regn i år, og fikk veldig små avlinger. Tomater, som vi kan leve lenge på, ble regelrett svidd av. Jordbruk og dyrehold, og derigjennom folk også, er avhengig av REGN. Vi vet ikke hvor dette bærer for om halvannen måned må vi pløye og plante, men har ikke penger til slikt. Er det mulig å få noe hjelp noe sted? Kunne en kirke, noen klubber, skoler, familier, naboer klare å samle inn 10 000 – 15 000 kroner til vårt hjem for jenter? Takk for alt dere vil hjelpe med – for dyrke MÅ vi. Bibi Berit i Ilula.”

Jeg har vært med å bygge opp dette barnehjemmet. Jeg har sett det ta form. Jeg kjenner Berit personlig. Jeg vet at pengene kommer fram, og at de redder liv. Slik jeg tenker er ethvert menneskeliv hellig. Det er tilfeldigheter og flaks at vi ble født i Norge, og ikke har endt opp som foreldreløse i Tanzania.

Derfor nøler jeg ikke med å oppfordre deg til å sende en hundrelapp eller fem, hit:

IOP Norge
Kontonummer: 0537 33 66309
v/øk.ansv. Anne Sveum

Merk betalingen “Jentehjemmet”.

Himmel og hav for en farge! Vi bare må ha blå!

På verdensbasis er dette favorittfargen over alle favorittfarger. Vi mennesker liker blått aller best. Ikke så rart da kanskje, at vi oppfatter de store elementene som blå. Himmel. Og hav.

Men ikke overse blå i det små. Få ting gleder meg mer enn å se en blåvinge slå seg ned på en blomst i sensommerfjellet.

Blått kan få tankene til å fly. Men fargen bringer ro også.

Siden forskningen ikke kan gi meg tilfredsstillende svar på hva farge er, har jeg lett i skjønnlitteraturen. Jeg har lest de 25 første sidene i 25 skjønnlitterære bøker for å se hva som kan være blått, og hva blått kan være. Dette var hva jeg fant:

Asurblå himmel, blå øine, gråblå øine, ubestemmelig blå øyne, øinene var milde og blå, blå kitler, himmelblå bakgrunn, dypblå farvetone, blaat og hvitt porselen, blå sol, lyseblå bluse, blå nylontau, blåfrosne hender, tre blå, loddrette streker, på blåtur med brannbilen, i grøftekanten vokste blåklokker, blod så blått, en blå slekt, det blå tiurbrystet, så slikker brått en blå flamme fram, en bergvegg står blåveisen som en stille glede ved livet, stålblå glans, stålblå røyk, den blå bomullsskjorten var stiv og glatt av appretur, forte puff blå røyk, den blå, sitrende luften, vakre, blå årer ved tinningene, han vandrer i blåbærlyng, småstenene var brune med mørkeblå flækker i og så mæktig tunge, blå sirts, på skuta sto kolblå sjøen inn, og ho sokk ned med heile lasta, ei blå kledeskappe, hans ”mysse” det var en sådan där skärmmössa med svart skärm och blå kulle, ganska ful, i gaterommet, mellom husrekkene, rant demringslyset, så blått som det bare er i april, det hemmelighetsfulle blå lyset, luften den er så høi og blå, utav fineste blått glass, husene står mellom blå skygger, blåskjell så store som så, skjener et blåskjell stillferdig med kniven, i en dimme av blått, et blått bånd om livet, lyden av den blå musselinkjolen, en blå plastremse som flagrer, en liten kvinne i himmelblått, den pene blå kåpen, en mørkeblå hatt, det dypblå, ankermønstrede teppet.

30 nakne kvinnelige oberster og en løytnant fra Bodø

Jeg lurer på hva løytnanten som beordret en kvinnelig soldat til å bade naken sammen med 30 menn, tenkte på, og med…

Han må da ha et veldig lite hode. Med veldig lite vett. Og små tanker.

Han har, tror jeg nok, et veldig oppblåst ego. Mye lystgass.

Løytnanten kan vente seg forfremmelse til Naken Klossmajor

La oss snu litt på flisa. Hvordan ville den mannlige løytnanten reagert dersom han ble beordret til å bade naken sammen med 30 kvinnelige oberster?

Jeg vet ikke om det ville vært mindre ille, like ille, eller mer ille enn det han selv satte i gang, men det ville uansett vært galt. Og totalt unødvendig. Norge ville ikke blitt et sikrere land å bo i om de badet sammen aldri så lenge, og gjorde intimvasken sin aldri så grundig.

Den mannlige løytnanten trenger å få vasket munnen sin. Det må sterk lut til.
Han kunne også trenge om ikke hjernevask, så iallfall sjelerens.
Eller hva med en tur i rettsalen?

Dessverre har politiet avvist anmeldelsen til den kvinnelige soldaten, men saken har vokst utover dagen. Pressen har slått det stort opp, og nå har politikerne kommet på banen.

Det skal bli spennende å se hva som skjer i tiden som kommer.

Uansett var det tøft av den kvinnelige soldaten å stå fram. Det kan hindre maktkåte, badekåte og overdrevent renslige løytnanter og andre maktpersoner i å ture fram som de lyster i fortsettelsen.

Man trenger ikke spise bæsj eller lese Knausgård for å vite at det smaker vondt

Knausgård og forlaget hans er ute med den sjette og siste boka i “Min kamp”-føljetongen. Det er tydeligvis nok nå, etter 3622 sider (Mer enn nok, synes noen blant oss).

Jeg har lest litt i den første boka. For meg var det mer enn nok. Likevel mener jeg at jeg har grunnlag for å kritisere bokprosjektet. Det har falt enkelte tungt for brystet, noe man kan studere nærmere i denne meningsutvekslingen i tilknytning til en VG-artikkel.

Hvordan kan jeg si og mene noe om Knausgård prosjekt, hvis jeg ikke har lest alt?

- At jeg ikke har lest alt, betyr jo ikke at jeg ikke har lest noe.
- Man trenger ikke spise bæsj for å vite at det smaker vondt.
- Jeg kan forholde meg til hva folk jeg stoler på, og som har faglig kompetanse til å uttale seg om bøker, har sagt og ment.
- Jeg kan bare ved at Knausgård velger å kalle dette en roman, og ikke en selvbiografi, avvise prosjektet som skrøpelig.

For å ta det siste først. Jeg mener det er feigt av Knausgård å skjule seg bak merkelappen “roman”. For en roman er å betrakte som noe oppdiktet. Den vil nok si noe om virkeligheten, men på en indirekte måte. Knausgård knoter det til med kategorier og merkelapper. Hvorfor kaller han, og forlaget, noe som vitterligen er en selvbiografi for roman? Jeg liker ikke trenden med at man kan kalle hvasomhelst for roman og på den måten slippe unna med nær sagt hva det skal være.

Kall noe for roman og du har et frikort.

Hva blir det neste? At branninstruksene på alle landets institusjoner også utstyres med merkelappen “roman”, sånn for sikkerhets skyld?

Sakprosaprofessor Johan Tønnesson, skriver i boka “Hva er sakprosa” at hvis noe gis ut som roman, er det grunn til å oppfatte den som roman, altså en indirekte ytring om virkeligheten. Ikke fordi romanen essensielt sett trenger være fiktiv, men fordi i vår tekstkultur finnes en uskreven kontrakt som fastsetter at roman – uavhengig av mengden historiske referanser – er fiksjon.

Knausgårds makkverk, unnskyld, bokverk, er fullav historiske referanser. Stappfull. Men, siden bøkene er utstyrt med merkelappen “roman” er det all grunn for leseren til å oppfatte det som diktning. Ergo, det går ikke an å stole på at det som skrives er direkte ytringer om virkeligheten. Dermed kan Knausgård skrive hva som helst om hvem som helst og si: “Ja, men det er jo en roman”. Hvor modig er det?

Jeg har aldri hatt sans for modellen si én ting og gjøre noe annet.

Knausgårds prosjekt er heller ikke så nyskapende som en del litteraturfolk vil ha det til. Andre har gjort lignende ting før. Ikke minst er det en tradisjon for denne skrivemåten i Sverige.

Er bøkene godt skrevet? I beste fall kan språket i bøkene sies å være “ujevnt”.

Tittelen? Spekulativ så det holder.

Jeg synes forfatteren Gerd Brantenberg kommer med noen vektige innvendinger mot knausgårdprosjektet i sin artikkel Livet er en kamp i Aftenposten.